Slåmaskin
En slåmaskin er et redskap som benyttes til å slå gress eller lignende, med det formål å legge det i silo, presse det i rundballer, tørke det til høy, eller simpelthen bare slå det. Slåmaskinen kan enten være sjølgående, trukket av hest eller traktor.
Allerede Plinius den eldre beskriver en oksetrukket maskin til slåing. Denne gikk i glemmeboken gjennom middelalderen. Først i 1831 (patentert av Cyrus McCormick i 1834 ) så den første hestetrukne mekaniske slåmaskinen dagens lys.
Hesteredskap er svært lite brukt i dag, men slåmaskin trukket av hest effektiviserte slåttearbeidet betraktelig da den kom. Tidligere var det ljå som ble brukt. Slåmaskinen besto av en kam som var ca. 120 cm. lang, og et tilsvarende sett med kniver. Disse lå tett sammen og ble under arbeidet lagt ned langs bakken parallelt med hjulakselen. En kraftoverføring sørget for at knivbladene ble dradd fram og tilbake langs kammen i en bevegelse som kuttet graset.
De sjølgående tohjulingene brukes i dag mest der det er for bratt til å komme fram med traktor. Selve prinsippet med kniven er ellers mye likt som på hesteslåmaskinen, men drifta kommer fra en egen motor på slåmaskinen. Maskinen har to håndtak som brukeren kan styre maskinen med. Arbeidsbredden ligger ofte rundt en meter.
De traktormonterte slåmaskinenene er mest brukt i dag. De tidligste utgavene hadde også den samme kniven som var på hesteslåmaskinen, men nå er det skiveslåmaskiner som er enerådende. De består av flere roterende skiver med påmonterte kniver. Denne slåmaskinen er langt mer effektiv enn den fram og tilbake-gående kniven. Moderne slåmaskiner har som regel påmontert såkalt stengelbehandlingsutstyr for å knuse graset etter slåing for å gi en raskere tørking. Arbeidsbredden er om lag fra 2 til 4 meter.
Se også
rediger