Slaget på Nilen

Slaget ved Nilen
Konflikt: Revolusjonskrigene
	; Slaget ved Nilen, 1. august 1798, klokken 10 PM, malt av Thomas Luny
Dato	1. august–2. august 1798
Sted	Ved Abu Qir bukten, Egypt; 31°19′N 30°04′Ø
Resultat	Britisk seier
	Stridende parter
Storbritannia	Frankrike
	Kommandanter og ledere
Horatio Nelson	François-Paul Brueys D'Aigalliers
	Styrker
14 linjeskip	13 linjeskip ; 2 fregatter
	Tap
218 drept ; 677 sårede	3 linjeskip ødelagt, ; 9 linjeskip erobret ; 1 700 døde ; 600 sårede ; 3 000 fanger

Slaget ved Nilen, kjent i Frankrike som Bataille d'Aboukir var et viktig sjøslag under de franske revolusjonskrigene mellom en britisk flåte under kommando av kontreadmiral Horatio Nelson og en fransk flåte under viseadmiral François-Paul Brueys D'Aigalliers. De franske tapene har blitt vurdert å være så høye som 1 700 døde, inkludert kommanderende admiral. Den britiske seieren isolerte den franske invasjonsstyrken under Napoleon i Egypt, førte til styrkens kapitulasjon og befestet Storbritannias dominans som sjømakt.

Slagets bakgrunn

Den franske generalen Napoleon ville true de britiske interessene i India gjennom en invasjon og okkupasjon av Egypt. Den franske ekspedisjonen hadde også en kulturell side og brakte med seg mange vitenskapsmenn, lærere og tekniske spesialister, inkludert landmålere. Franske intellektuelle hadde lenge diskutert muligheten for å konstruere en kanal mellom Rødehavet og Middelhavet. Om lag tre uker etter den franske styrkens ankomst ble de 15 franske krigsskipene som støttet ekspedisjonen oppdaget av en britisk marinestyrke ledet av kontreadmiral Horatio Nelson.

Forspillet

De to flåtene møttes rett før solnedgang den 1. august. Den franske flåten lå til ankers i Abu Qir bukten, på grunt vann nær et rev, dybden var mindre enn 7 meter. Revet beskyttet flåtens sørvestre, babord side, mens styrbord side lå mot nordøst og åpent hav. Nelson hadde allerede opparbeidet seg et solid ry og admiral Brueys hadde studert Nelsons taktikk ved slaget ved Kapp St. Vincent og andre trefninger. På basis av dette hadde Brueys lenket sammen slaglinjen for å forhindre britene i å bryte opp linjen og ødelegge deler av den ved en nattlig aksjon. Brueys antok at slaget ville begynne neste morgen da han ikke trodde britene ville risikere en trefning om natten i et grunt og dårlig kartlagt farvann. Forberedelsene fra fransk side til slaget begynte derfor forsiktig. Det er mulig at den franske styrken hadde tenkt å forsøke å unnslippe i løpet av natten.

Slaget

Nelson samlet en gruppe av sine mest erfarne kapteiner. Under den tre måneder lange jakten på de franske styrkene i Middelhavet, hadde han tidvis konferert med dem. Nelson lot hver kaptein stå fritt til å handle om anledningen skulle by seg. Med i gruppen var Thomas Foley på HMS «Goliath» som åpnet for kvinner ombord (som koner, syersker og kokker). Etter slaget dekorerte han to av dem posthumt.

Skisse over skipenes posisjoner og bevegelser under slaget ved Nilen, franske skip i blått og britiske i rødt. Mellomliggende posisjoner er vist i lysblått/rødt. Skissen er basert på et kart fra boken Intelligence in War av John Keegan, 2003

Ettersom den britiske styrken nærmet seg den franske, observerte Foley avstanden mellom det første fartøyet i den franske flåten og land. Han antok at kjettingene til land lå dypt nok til at «Goliath» kunne passere over. Foley kommanderte «Goliath» ut av angrepslinjen og styrte inn mellom den franske linjen og land. Andre britiske skip fulgte etter og den franske flåten var nå under angrep fra to sider. Et britisk skip gikk på grunn, men de andre hadde vann nok under kjølen og begynte å plukke den franske flåten fra hverandre, en etter en. Den nordlige vinden betød at de sørligste franske skipene ikke kunne komme de under angrep til unnsetning.

Det franske flaggskipet, «L'Orient» var det første som kom under ild, fra HMS «Bellerophon», det angripende britiske skipet fikk imidlertid en bredside og drev avgårde med brukne master. Angrepene mot «L'Orient» fortsatte, fra HMS «Alexander» og HMS «Swiftsure». Klokken 21 var «L'Orient» i full brann og det ble en pause i slaget; de omkringliggende skip forsøkte å komme seg vekk fra «L'Orients» forventede eksplosjon. Om lag klokken 22 nådde brannen kruttmagasinene og det franske flaggskipet eksploderte, vrakgods og besetningsmedlemmer ble kastet hundrevis av meter i luften. Av «L'Orients» besetning på om lag ett tusen overlevde bare litt over hundre, ved å svømme i land fra det brennende skipet.

I den franske styrken var det bare fire skip som klarte å unnslippe, de to linjeskipene «Généreux» og «Guillaume Tell» og de to fregattene «Diane» og «Justice». Resten av den franske flåten ble ødelagt eller erobret innen slaget var over om morgenen den 2. august.

Nelson hadde blitt truffet av et kardeskskudd, men insisterte på å vente i køen for å få behandling; noe som ytterligere forsterket hans heroiske omdømme. HMS «Leander» under kaptein Edward Berry avseilte for Storbritannia med Nelsons beretning om slaget, den ble imidlertid tatt til fange av det franske linjeskipet «Généreux» og det tok derfor noe tid før Nelsons seier ble kjent i Storbritannia.

Slaget ved Nilen befestet britisk sjømilitær dominans under resten av de franske revolusjonskrigene og ble et viktig bidrag til Nelsons økende berømmelse. Det er også velkjent av litterære grunner: Felicia D. Hemans dikt «Casabianca» best kjent for åpningslinjen; «Gutten sto på det brennende dekket», er om sønnen til Luc-Julien-Joseph Casabianca som døde i eksplosjonen til det franske flaggskipet «L'Orient».