Slaget ved Farsalos
Slaget ved Farsalos var et avgjørende slag i Cæsars borgerkrig. Den 9. august 48 f.Kr. ved Farsalos i sentrale Hellas sto Julius Cæsar og hans allierte opp mot hæren til den romerske republikk under ledelse av Gnaeus Pompeius Magnus. Pompeius hadde støtte fra et flertall av senatorene, hvor mange var optimater (aristokrater), og hans hær var betydelig større enn antallet veteraner i Cæsars legioner.
| Slaget ved Farsalos | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: Cæsars borgerkrig | |||||||
 Bildet som viser slagplanen | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
| Optimatene | Popularene | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
| Pompeius | Julius Cæsar | ||||||
| Styrker | |||||||
| 50 000 legionærer, 4200 hjelpetropper, og 4-7000 kavaleri | ca. 23 000 legionærer, 5-10 000 hjelpetropper, og 1400 alliert kavaleri | ||||||
| Tap | |||||||
| 6-10 000 | 1200 | ||||||
| Cæsars borgerkrig | |
|---|---|
| Dyrrhacium - Farsalos - Ruspina - Thapsus - Munda |
De to hærene hadde konfrontert hverandre i flere måneder preget av usikkerhet. Cæsar var i en langt vanskeligere posisjon enn Pompeius. Den førstnevnte var isolert i et fiendtlig land med kun 22 000 menn, og med mangel på forsyninger, mens på den motsatte siden av elven sto han overfor Pompeius med kanskje rundt tre ganger så mange menn. Pompeius ønsket å utsette kamphandlinger i håp om at fienden ville overgi på grunn av sult og utmattelse. Presset av senatorene som var til stede, og av sin egne offiserer gikk han motvillig i kamp og gikk på et overveldende nederlag. Til sist måtte han flykte fra stedet og sine menn, forkledd som en vanlig borger.
Som et resultat av seieren i dette slaget, fikk Cæsar kontroll over den romerske republikk.