Slaget ved Greifswalder Bodden

Slaget ved Greifswalder Bodden
Konflikt: Venderkrigene
Dato	19. mai 1184
Sted	Ved Greifswalder Bodden mot Stralsund under Rügen
Resultat	Dansk-rügensk seier
	Stridende parter
Danmark med Rügen underlagt dansk overherredømme	Hertugdømmet Pommern
	Kommandanter og ledere
Absalon, bisp av Roskilde og Lund	Hertug Bogislav
	Styrker
125 fartøyer	500 fartøyer
	Tap
små.	465 fartøyer senket, ødelagt eller erobret.

Slaget ved Greifswalder Bodden (på dansk Sjøslaget ved Rygen) var et av de største sjøslag i middelalderens Nord-Europa, og en av Danmarks største seire i historien.

Bakgrunnen

Venderkrigene, mellom vendiske stammer med tilhold på østersjøkysten og østover og danskene på de danske øyer og landskap, hadde pågått i lang tid. Det hadde vært årlige organiserte «vendertogt» siden 1159 med kong Valdemar den store og biskop Absalon i Roskilde som hærledere. Hensikten var å sette en stopper for videre sjørøveri og overfall, dernest var det også et slags korstog med for å omvende de hedenske venderne, noe hadde vært et kirkelig mål siden 1147. Etter erobringen av Rügen i 1169, som deretter ble underlagt dansk overherredømme, fortsatte danskene østover til Pommern. Dette var ikke bare som svar på tidligere piratvirksomhet fra de uregjerlige venderne, men også som følge av territoriale ambisjoner, i konkurranse med tyskerne som ekspanderte nordøst.

Valdemar den store hadde gitt sin ed som vasall til den tysk-romerske keiseren i strid med sin fosterbror Absalon. Da han døde i 1182, kom hans yngre sønn Knut VI av Danmark under Absalons innflytelse og skulle deretter avslå keiser Frederik Barbarossas krav om å avgi den samme ed som sin far. Keiseren kunne ikke overse dette, men han var opptatt i Italia og planla et korstog til Jerusalem. Det var lite å gjøre med tanke på at hans sterkeste vasall, Henrik Løve, var i landflyktighet. Men gjennom Löwe hadde keiseren adgang til de vendiske prinsene i Pommern inkludert hertug Bogislav som så en sjanse til å få slutt på den danske aggresjonen. Han var blitt omvendt til kristen og arbeidet for omvende folket sitt.

Bogislav fikk finansiell støtte til å kunne forberede en stor opprustning mot Rügen, og deretter Danmark. Hans største svakhet hadde vært mangel på skip til hans store hær, men nå hadde han midler til å bygge et tilstrekkelig antall skip. Dette fikk rügenerne med deres prins Jarimar etterretning om, og underrettet danskene om denne faren.

Absalon reagerte på trusselen ved å kreve leidang i Sjælland, Fyn og øyene sørover, men tiden var knapp ettersom våren var kommet og isen var smeltet. Bare den sjællandske andelen med fynsk og skånsk støtte nådde fram til Rügen.

Stedet

Ved øya Koos - som ligger i den nesten innelukkede sjøen Greifswalder Bodden mellom Rügens sørøstkyst og Pommerns nordvestlige kyst - hvor Usedom lå med utgang mellom øyene Greifswalder Oie og Ruden mot Østersjøen, samlet Bogislav sin liutiziansk-pommeraniske flåte. Fra Greifswalder Bodden går sundet Stralsund mellom fastlandet og Rügen vestover inn i Østersjøen. Absalon kom derfor til «Hiddensø» eller Masnedø, ved øya Strela på Lauer, ikke bare for å blokkere det ventede angrepet, men også forhindre hjelp fra Mecklenburg i det tysk-romerske riket. Der måtte biskopen ventet på melding fra rygenerne, ettersom sundet med sandbanker og grunne farvann fikk mange danske skip til å gå på grunn. Ved «Drigge» lå den danske flåten opp før de fikk vite at Bogislav hadde dratt vekk fra Koos med sin flåte. Da seilte danskene og rygenerne videre, og i ly av tett tåke kom de tett på den store pommerianske flåten i Stralsund under Rügen.

Sjøslaget

Bogislav trodde først det var deres allierte de så seilene av, og trodde også at de hadde drevet den mindre rygenske flåten ut mot dem. De stilte opp flåten som besto for det meste av skip for frakt av tropper. 180 småfartøyer ble sendt ut for å spre seg på begge flanker for å omringe den kommende flåten, resten kaster anker og la seg ventende med de større fraktfartøyer foran seg. De lå inntil de mindre langskipene.

Absalon besluttet seg å angripe med en gang og utnyttet forvirringen om hvem de var ved å stevne rett inn i fronten og forbi småfartøyene. De sistnevnte som hadde dratt ut å sperre inne den kommende flåten, oppdaget at skipene var adskillig større enn de hadde trodd i forveien. Idet Absalons banner ble heist og danskene gir seg til kjenne, var sjokket stor hos venderne. I panikk rodde mange vendiske fartøyer på grunn og opp på strendene. Mange av soldatene på fraktefartøyene hoppet ut i bølgene for å ta seg over til land. Danskene skjøt piler etter dem, og de som ikke ble skutt ned ble tatt av utgående strømmer og druknet.

Idet resten av den danske-rygenske flåten kastet seg over de forlatte skipene fortsatte Absalon med syv skip etter venderne som hadde snudde og dratt bort. Etter å ha slått et stort antall vendiske skip på flukt mot fastlandet hvor det var skog å skjule seg, snudde Absalon med sine skipene seg mot 35 vendiske skip med stormenn om bord. Venderne slapp likevel unna, men ikke før de hadde kastet over bord alt som kunne forsakes, selv hester og våpen, og nådde Peenemünde i sikkerhet.

Styrkenes størrelse

Ifølge Saxo ble 447 vendiske fartøyer tatt, 18 sank og bare 35 andre skip klarte å berge seg. Det kunne synes som at venderne hadde lidd et katastrofalt nederlag og at tallene kan ha vært overdrevet. Ennå må en ikke glemme at krigsskipenes rolle i Østersjøen på 1100-tallet var som raske tropptransportfartøyer, beregnet på korte opphold over havet underveis mot deres tiltenkte ankomststeder. Dessuten var de vendiske skipene små sammenlignet med andre skip og med et mannskap på gjennomsnittlige 44 mann. I tillegg var pommerianere uvante med sjøkamp, og mesteparten slapp unna ved halsløse flukt. Nederlaget var likevel fatalt. Nå fantes det intet motsvar mot det danske herredømmet på Østersjøen.

Det var 125 danske og rygenske skip, leidangsopplysningene om de danske fartøyene forklarte at det måtte ha vært få skip som hadde mer enn seksti mann om bord. Norske skip som var gitt som gaver stakk for dypt i farvannet nær Rügen. Greifswalder Bodden var gjennomsnittlig mellom 5,6 til 13,5 meter i dybden. Antallet menn på de to flåtene vil sannsynlig aldri ble kjent. Danskene hadde færre mann, men større skip.

Etterspillet

Nederlaget var meget tungt for hertug Bogislav. Tapet av alle flåtestyrkene gjorde Pommern-kysten forsvarsløs mot danskene. Året etter, i 1185, prøvde Bogislav å slå tilbake et dansk fremstøt ved Cammin, men han gikk på et nytt nederlag og måtte flykte på hesten bort fra seierherrene. Deretter ble byen Cammin inntatt av kong Knut. Brennende gårder og byer kunne sees i alle retninger. Danske herjinger truet med å legge Bogislavs rike øde. Under et fredsmøte med Absalon gav han opp all videre motstand. Deretter måtte han underkaste seg Danmark som vasall. Pommern ble underlagt det danske æstersjøsimperiet – et rike som brått skulle bli historisk i 1227.

Kilder

Saxo, Danmarkskrøniken.
Eric Christiansen, The Northern Crusades, ISBN 0-14-026653-4 .

Autoritetsdata