Slaget ved Langnes skanse
Slaget ved Langnes skanse mellom norske og svenske styrker i 1814 ved Langnes i nåværende Askim var det siste slaget med tusener av menn der skandinaviske land sto mot hverandre på 1800-tallet. Dette slaget markerte også slutten på Napoleonskrigene i Skandinavia, og begynnelsen på unionstiden, hvor Norge og Sverige var forent i en personalunion.
| Slaget ved Langnes skanse | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: Krigen med Sverige 1814 | |||||||
 Høyden hvor det norske artilleriet var plassert | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
 Norge |  Sverige | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
| Oberst Diderich Hegermann | General Eberhard von Vegesack | ||||||
| Styrker | |||||||
| 2 000 mann[2] 8 kanoner[3] | 3 000 mann[4] | ||||||
| Tap | |||||||
| 6 døde 10 sårede[5][6] | Antakelig 100 døde og sårede, de fleste i frontale angrep[5] | ||||||
Krigen i 1814
redigerUtdypende artikkel: Krigen med Sverige 1814
I Kieltraktaten, som ble inngått etter Napoleons nederlag i folkeslaget ved Leipzig, ble Norge avstått til kongen av Sverige som krigsbytte. Da Riksforsamlingen på Eidsvoll erklærte Norges selvstendighet i maidagene i 1814, ble det krig mellom landene.
På svensk side sto den svenske kronprinsen Carl Johan, krigsveteran fra Napoleonskrigene med vel utrustede hærstyrker på mellom 40- og 50 000 mann og en overlegen flåte. På norsk side sto en lite krigsvant hær på rundt 30 000, under ledelse av den unge og uerfarne norske kongen Christian Frederik.
Krigen sommeren 1814 ble kort. Nordmennene tapte flere slag på Østlandet, og da festningen Fredrikstad falt, øket faren for svensk seier. De norske styrkene reorganiserte seg bak Glomma, og bygget en pongtongbru ved Langnes for å trekke styrkene tilbake. Denne brua ble bygget slik at bruhodet skulle være lett å forsvare.[3]
Langnes
redigerPongtongbrua krysset Glomma fra sør mot nord over sundet ved Langnes nordvest for Askim, der en landtunge stikker ut i Glomma. Tvers over denne landtungen ligger en liten, naturlig forhøyning (en morene), og bak denne, på østsiden av veien, en liten kolle.
Her la den norske kommandanten, Diderich Hegermann, ut sine styrker for å forsvare brohodet slik at de norske styrkene kunne ta seg over. Langs moreneryggen som krysser neset anla oberst Hegermann en skanse. Han hadde 8 kanoner til rådighet, fire av disse ble lagt på den lille kollen.[3] To bataljoner fra Oplandske regiment og tre divisjoner med skarpskyttere fra Valdres, bemannet skansene.[3]
I dag er deler av skansen pløyet ned i åkeren til Langnes gård, men den lille kollen ligger der ennå, og deler av skansen kan skimtes nede ved elva.
Forpostfektninger
rediger
De svenske styrkene besto av flere infanteriregimenter fra Västergötland og Värmland under general Eberhard Ernst Gotthard von Vegesack og oberstløytnant Cederström. Styrken hadde marsjert fram mot det norske bruhodet den 8. august, og flere væpnede patruljer ble sendt fram for å rekognosere.[7] I løpet av natten til 9. august kom de første svenske fortroppene fram til Langnes.[7]
Oberst Hegermann hadde norske patruljer ute for å holde rede på hvor langt den svenske framrykningen hadde kommet, og det var flere trefninger mellom norske og svenske styrker i nattemørket.[3] Det var uvanlig dårlig vær denne natta, og en norsk kaptein som kom i kontakt med en svensk speider overlevde takket være at kruttet i fengpanna på det svenske flintlåsgeværet var vått.[3] Kapteinen drepte den svenske soldaten med sabel og tok geværet;[3] det befinner seg ennå på Forsvarsmuseet på Akershus festning.[8]
Oberst Hegermann forsøkte å utnytte forvirringen det dårlige været skapte. Før grålysningen satte han inn et overraskende angrep mot de svenske troppene, men de disiplinerte og kampvante svenske styrkene slo angrepet tilbake etter det første sjokket. De norske styrkene måtte trekke seg tilbake til skansen i morgentimene.[5]
Svenskene angriper
rediger
Utover dagen forsøkte svenskene å drive de norske styrkene ut av skansen. De svenske troppene ble sendt fram i kolonner fra en liten høyde der Langnes holdeplass på Østfoldbanen lå, omtrent en halv kilometer fra skansen.
De store åpne jordene var gjørmete på grunn av regnet, og de norske kanonene hadde godt skytefelt. De svenske angrepene ble møtt av konsentrert ild hver gang. Oberst Hegermann beskrev senere hvordan kanonskudd gjorde at det så ut som «om en vogn hadde faret gjennem den fra teten til køen».[5] De som søkte tilflukt fra den sterke beskytningen i bygningene på Langnes gård, måtte snart rømme husene, som ble sønderskutt av de norske artilleristene.[5]
Tre ganger angrep svenskene, og slaget raste hele formiddagen i regnvær og søle.[5] I begynnelsen rykket svenskene fram i tette kolonner, men disse ble revet fra hverandre av kardeskene fra kanonene.[5] Mange svenske soldater ble drept og skadet i det første angrepet. Hegermann hadde holdt tilbake ilden fram til svenskene var kommet gjennom gården foran inngangspartiet til skansen. Nordmennene kunne derfor skyte inn i siden på kolonnen, som falt fra hverandre. Etter omgruppering forsøkte de svenske styrkene en annen taktikk ved bruk av jegerkjeder, der skytterne i spredt orden forsøkt å opprettholde en kontinuerlig ildgivning mot forsvarerne.[5]
Svenskene hadde bedre krutt og langtrekkende geværer.[1][6] Jegerkjedenes angrep hadde virkning på den sårbare batteristillingen som lå høyt plassert over brystvernet. Flere, blant dem løytnant Hauch, falt under den svenske ilden, som ble forsterket av skarpskyttere som etter hvert fant gode plasser i trær, hvorfra de kunne skyte inn i skansen fra overhøyde.[1][9] Hegermann rettet kanonene mot skarpskytterne, som trakk seg tilbake etter flere velplasserte skudd. Ved effektiv bruk av ildgivning fra artilleriet holdt Hegermann stand mot svenskene, som gav opp etter det tredje angrepet. Likevel hadde skytingen fra de svenske jegerne vist at kanonstillingen på den lille kollen ikke hunne holdes i lengden, og det var klart at skansen før eller siden ville måtte oppgis.[6][5]
Tilbaketrekning
redigerSkjønt slaget ikke ble like blodig som slaget ved Matrand, hadde de svenske styrkene lidd betydelige tap. Kong Christian Frederik, som lå på Spydeberg prestegård, ble vekket av skuddene. Da han nådde pongtongbrua, ble liket av løytnant Hauch båret over.[5] Ifølge datidens kilder skal kongen ha sagt «For meget blod for min skyld».[1] Soldatene som bar liket skal ha svart: «Ikke for meget blod, konge, for litet!».[1] Likevel besluttet kongen å trekke styrkene tilbake.[5] Oberst Hegermann, som planla et motangrep, protesterte mot kongens avgjørelse.[5] Ifølge datidens kilder skal kongen også ha uttalt: «Men min Gud, har De da endu ikke oppoffret nok af disse smukke Folk?»[5]
På formiddagen den 9. august stilnet skuddene i det siste større sammenstøtet under krigen mellom svensker og nordmenn. Også den svenske kommandanten trakk styrkene sine tilbake. Tilbaketoget over pongtongbrua til den andre siden av Glomma gikk raskt, men under høyrøstede protester fra soldatene, som måtte dumpe tre kanoner i elva ettersom de ikke hadde tilstrekkelig mange hester til å frakte dem.[1] Brua ble brutt ved å slippe løs brobåtene som drev vekk nedover elven.[1]
De norske tapene bak brystvernet var knapt merkbare med 6 døde og 9 til 10 sårede.[5] Svenskene, som hadde overlatt initiativet til nordmennene i forveien, led store tap i frontalangrepene mot kanonstillingen. De hadde måttet angripe over vanskelig gjørmete grunn, og organisert i formasjoner som var meget sårbare, utsatt for kanonene bak brystvernet på skansen. Antagelig hadde svenskene mer enn 100 døde og sårede under stormangrepene.[5]
Etter at tilbaketoget over Glomma var fullført, marsjerte oberst Hegermann med hovedparten av hæren sydover til støtte for de norske forsvarsstyrkene langs Glommalinjen, som hadde blitt truet av den svenske erobringen av de viktige bygdene Tune og Rolvsøy i sørøst.[10] Karl Johan hadde gitt sine offiserer ordre om å sikre Glommas østre bredd fra Øyeren i nord fram til munningen ved Fredrikstad, og flere mindre trefninger fant sted fram til den 14. august.[10]
Etter slaget
redigerSelv om de norske styrkene hadde holdt svenskene tilbake, var det klart at det bare var et tidsspørsmål når krigen ville være tapt. De norske styrkene hadde bare mat til to uker. Allerede 3. august hadde Carl Johan tilbudt fredsforhandlinger. De norske styrkene hadde vunnet slaget, men fem dager senere vant svenskene selve krigen.
Ved Konvensjonen i Moss ble det inngått en våpenstillstand som i realiteten var en fredsslutning på bestemte vilkår. Kronprins Karl Johan oppnådde sitt hovedmål, å føre Norge inn i union med Sverige. Christian Frederik og hans regjering oppnådde å få anerkjent Norges selvstendighet og fikk aksept for at den uunngåelige unionen ikke skulle inngås på Kieltraktatens premisser.
Slaget ved Langnes hadde ikke vært bortkastet. De norske styrkene hadde kommet seg over Glomma. Selv om krigen på Østlandet så langt hadde gått dårlig, hadde forsvaret av bruhodet ved Langnes sikret at hæren hadde kunnet trekke seg tilbake intakt. Slaget hadde også virkning på moralen til de norske styrkene, og det viste svenskene at deres motstandere var sterkere enn antatt. Med en intakt og kampklar norsk hær var det klart at en fortsatt krig på Østlandet ikke ville bli vunnet uten blodutgytelser. Seieren hadde gitt nordmennene forhandlingsrom og gjorde at de svenske forhandlerne ikke kunne forlange en betingelsesløs kapitulasjon. Ved fredsslutningen i Moss godtok kong Christian Frederik å abdisere etter å ha innkalt et overodentlig Storting som kunne vedta de endringer i Grunnloven som var nødvendige for å inngå i unionen. Den 10. oktober abdiserte han og returnerte til Danmark, der han senere ble konge. I forhandlinger med svenske kommissærer høsten 1814 oppnådde Stortinget at den reviderte Grunnloven av 4. november i alt vesentlig var den samme som ble vedtatt på Eidsvoll 17. mai. Norge beholdt sin selvstendighet (men ikke uavhengighet) i unionen.
Referanser
rediger- ^ a b c d e f g Henrik August Angell, 1914, s. 316
- ^ Terje H. Holm, 1991, s. 144
- ^ a b c d e f g Henrik August Angell, 1914, s. 313
- ^ Terje H. Holm, 1991, s. 145
- ^ a b c d e f g h i j k l m n o Henrik August Angell, 1914, s. 315
- ^ a b c Terje H. Holm, 1991, s. 146
- ^ a b Henrik August Angell, 1914, s. 312
- ^ Terje H. Holm, 1991, s. 149
- ^ Blich: en episode fra krigen i 1814. (Oslo: Norsk Militært Tidsskrift, 1882)
- ^ a b Henrik August Angell, 1914, s. 317
Litteratur
rediger- Henrik August Angell, Syv-aars-krigen for 17de mai 1807-1814, Kristiania, 1914, utgitt på nytt 1995 ISBN 82-90520-23-9 (Ebok fra bokhylla.no)
- Terje H. Holm, Forsvarsmuseets Småskrift nr. 7: Med plotons! Høire-sving! Marsch! Marsch! 1991 ISBN 82-991167-7-5 (Ebok fra bokhylla.no)
- Sverre Steen, Det frie Norge : 1814 Cappelen, Oslo, 1951 Ebok fra bokhylla.no)