Sokrates
- For mannsnavnet, se Sokrates (navn)
Sokrates (gresk: Σωκράτης, Sōκrátēs, født omkring 470 f.Kr., død 399 f.Kr.) var en filosof fra antikkens Hellas som la fundamentet for vestens filosofi og er blant dens mest innflytelsesrike representanter.
| Sokrates | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 469 f.Kr.[1] Alopeke Athen[2] | ||
| Død | 15. feb. 399 f.Kr.[3] Athen | ||
| Beskjeftigelse | Filosof, lærer, skribent, etiker | ||
| Ektefelle | Xanthippe Myrto | ||
| Far | Sophroniskos | ||
| Mor | Phainarete | ||
| Barn | Lamprokles Menexenos | ||
| Nasjonalitet | Antikkens Athen | ||
| Medlem av | boule (406 f.Kr.–)[4] | ||
Biografi
Den viktigste kilden til informasjon om Sokrates er Platon. Platons dialoger skildrer Sokrates som en lærer som avstår fra å ha elever, som en fornuftig mann som adlyder en guddommelig stemme i sitt indre (se daimonion), og som en from mann som blir henrettet for å ha forledet ungdommen og bedrevet blasfemi. Sokrates kritiserer sanselig nytelse, men begeistres likevel av skjønnhet; han vier seg til utdannelsen av Athens innbyggere, men stiller seg likegyldig til sine egne sønner.
Sokrates' rettergang og henrettelse var hans livs klimaks og den sentrale begivenheten i Platons dialoger. Ifølge Platon var begge hendelser unødvendige. Sokrates innrømmer i retten at han kunne unngått rettergangen ved å forlate filosofien, gått hjem og passet sine egne saker. Etter domfellelsen kunne han unngått dødsstraff ved å rømme ved hjelp av sine venner. Samarbeidet med statens mandat danner et verdifullt filosofisk kjennskap til Sokrates og er best artikulert i dialogene selv, spesielt i dialogen med Kriton.
Detaljer om Sokrates er utledet fra tre samtidige kilder: Platons dialoger, Xenofons dialoger og Aristofanes' skuespill. Det foreligger ingen bevis for at Sokrates selv skrev noe. Ingen samtidige statuer kan med sikkerhet sies å forestille ham.[5]
I Aristofanes' skuespill Skyene latterliggjøres Sokrates som en som lærer sine studenter å snakke seg ut av gjelden de har stiftet. De fleste av Aristofanes' verker er komedier.
Ifølge Platon var Sokrates' far og mor henholdsvis Sofroniskos og jordmoren Fainarete. Sokrates giftet seg med Xantippe, som skal ha vært mye yngre enn sin ektemann. Hun fødte ham tre sønner: Lamprokles, Sofroniskos og Menexenos. Sokrates' venn Kriton kritiserte ham for å være hensynsløs mot sine sønner ved å la seg henrette.
Det er uklart hvordan Sokrates tjente til livets opphold. Ifølge Timon fra Fleios og senere kilder fulgte han farens yrke og arbeidet som stenhugger. Ifølge tradisjonen var Sokrates skaperen av statuene av de tre gratier som stod nær Akropolis til det andre århundre f.Kr, men det er ikke bekreftet i moderne vitenskap.[6] Det finnes indisier på at Sokrates aldri var yrkesaktiv: I Xenofons Symposium fortelles det at Sokrates sier han hengir seg bare til det han mener er den viktigste beskjeftigelse: å filosofere. I Skyene skildrer Aristofanes at Sokrates aksepterer betaling for undervisning ved en sofist-skole sammen med Khairefon, mens i Platons Forsvarstalen (Apologia), Drikkegildet i Athen (Symposium) og i Xenofons redegjørelser fornekter Sokrates å akseptere betaling for undervisning. Mer spesifikt omtaler Sokrates sin fattigdom som et bevis på at han ikke er lærer.
Flere av Platons dialoger omhandler Sokrates' militærtjeneste. Sokrates sier at han deltok i tre felttog: i Poteidaia, Amfipolis og Delion. I Symposium beskriver Alkibiades Sokrates' tapperhet i slagene i Poteidaia og Delion, og deretter hvordan Sokrates reddet livet i det førstnevnte slaget. Sokrates' eksepsjonelle tjeneste i Delion er også nevnt i Lakhes, av generalen dialogen er oppkalt etter. I Apologien sammenligner Sokrates sin militærtjeneste med sine problemer i retten, og sier at de av juryen som mener han bør trekke seg fra filosofien, også må mene at soldater bør slå retrett når det ser ut til at de vil bli drept i strid.
Sokrates var et svært sosialt menneske. Han hadde godt humør, var glad i å drikke og fikk etter hvert et godt rykte for sine talegaver. Dette utnyttet han i stor grad. Han pleide å stanse folk midt på gaten eller på torget for å stille dem ubehagelige og nærgående spørsmål. Det var dette som skulle bli hans motstanderes hovedargument. Myndighetene og sofistene mente nemlig at Sokrates påvirket ungdommen på en negativ måte og dermed var en fare for samfunnet. Da Sokrates ble dømt skyldig i dette, fikk han valget mellom å bli forvist fra Athen eller få dødsstraff. Han valgte overraskende nok å akseptere sin dødsstraff og tømte et beger giftig saft av giftkjeks.[7] Ved å nekte å avstå fra sine prinsipielle verdier ble Sokrates den første intellektuelle martyr. Sokrates døde i en alder av 70 år. Sokrates' siste dager er skildret i alt syv av Platons dialoger, hvorav Faidon er den siste.
Filosofi
Sokrates var en av grunnleggerne av humanistisk filosofi, en filosofi som setter mennesket og dets samfunn og kultur i sentrum. Hans tenkning betraktes som en reaksjon mot sofistenes skeptisisme, erkjennelsesteoretiske relativisme og verdinihilisme. Sokrates mente at det finnes noe allmenngyldig godt og rett. I dialoger skilte han seg også ut fra sofistene ved at man skulle overbevise deltakere i debatter, ikke overtale dem.
Sokrates var en spørrende filosof. Gjennom «sokratisk ironi» fikk han dem han pratet med til å buse ut med sine fordommer. Sokrates tvang sine samtalepartnere til å innse at mange av deres meninger var fordommer. På den måten kunne de kaste fra seg sine fordommer og klatre høyere opp i «erkjennelsens stige». Den nye innsikten måtte komme innenfra. Derfor stilte Sokrates bare spørsmål.
Sokrates prøvde å «vekke» folk, å få dem til ikke bare å akseptere kunnskap, men også å tenke over dette først. Slik ville man oppnå sann innsikt. Denne pedagogiske fremgangsmåten kalles «maievtikk». Måten Sokrates samtalte på for å lede andre til større innsikt kalles «sokratisk metode» eller «dialektisk metode».
Sokrates var absolutist. Han mente det fantes universelle verdier og normer. Han prøvde å komme frem til allmenngyldige definisjoner av begreper som godhet, sannhet og rettferdighet. Sokrates mente at riktig kunnskap (episteme) førte til riktig handling. Riktig handling førte igjen til lykke. Derfor var begrepsanalyse så viktig. Begrepsanalyse ga kunnskap, som igjen ga kunnskapsbæreren god moral og gjorde ham lykkelig. Dette bidro til å gjøre samfunnet bedre. Sokrates’ tanker og liv har vært en inspirasjonskilde for ettertidens filosofer. Han ble sammenlignet med en jordmor fordi han sa at alle var gravide med visdom og måtte bli stilt spørsmål til for å føde ut visdommen.
Sokrates og renessansen
I middelalderen kjente Vesten Sokrates bare gjennom Aristoteles' og Ciceros skrifter og halvannen Platon-dialog. Men i det bysantinske rike var Platons skrifter bevart, og da man innså at hovedstaden snart kom til å bli erobret av muslimske hærstyrker, prøvde geistlige fra Østkirken å forene de to kirkene. I 1438 ble det arrangert et kirkemøte i Firenze. De østlige delegatene ankom med tallrike antikke skrifter, deriblant Platons dialoger og Xenofons erindringer om Sokrates, som fra da av ble anføreren for renessansens humanisme, talsmann for moralsk frihet ubundet av dogmer og tradisjon, lyttende kun til sin samvittighets indre stemme. Sokrates mente at salighet kan oppnås i dette livet, ikke avhengig av nåde, men av en utrettelig streben etter å fullkommengjøre sitt eget vesen. «Sancte Socrates, ora pro nobis!» (= Hellige Sokrates, be for oss!), utbrøt Erasmus av Rotterdam.[8]
Referanser
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator jn20000720294, besøkt 8. februar 2024[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.rubicon.hu[Hentet fra Wikidata]
- ^ Treccani-leksikonet online, Treccani-ID socrate[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 7. januar 2012. Besøkt 21. mars 2012.
- ^ Den antikke tradisjonen er bekreftet i Pausanias 1.22.8. Dette benektes i Kleine Pauly, "Sokrates" 7; tradisjonen er en forveksling med billedhuggeren Sokrates av Theben, nevnt i Pausanias 9.25.3, som virket samtidig med Pindar.
- ^ Peter Normann Waage: Jeg – individets kulturhistorie (s. 87), forlaget Schibsted, Oslo 2008, ISBN 978-82-516-2600-2
- ^ Peter Normann Waage: Jeg - individets kulturhistorie (s. 88-9)
