Solfa
I musikk er solfa (også kalt solfège eller solfeggio) en pedagogisk solmisasjonsteknikk der hver note blir sunget med en bestemt stavelse, kalt en solfa-stavelse. De syv stavelsene som vanligvis blir brukt i diatonisk skala er: do, re, mi, fa, sol, la, og ti. I kromatisk skala brukes ofte i tillegg den stigende rekken di, ri, fi, si, ta og den synkende rekken te, le, se, me, ra. Systemet er et forsøk på å gi tonehøyder en lyd som er lett å synge og som gir mening for den som synger.[1]
Opprinnelse
redigerI det 12. århundre utviklet musikkmatematikeren Guido av Arezzo en stigende sekstoneskala med uttale: ut, re, mi, fa, sol, and la. En syvende note, "si" ble lagt til kort tid etter. En teori er at notenes stavelser var hentet fra første vers i en latinsk hymne til Johannes Døperen skrevet av Paulus Diaconus i det 8. århundre:
I neumatisk notasjon | I moderne notasjon |
---|---|
Senere ble "ut" og "sol" endret for å passe bedre sammen med de andre notestavelsene. "Si" ble etterhvert endret til "ti", kanskje for unngå sammenblanding med "sol".
En alternativ teori om solfa-systemets opprinnelse knytter det til arabisk musikk. Solfa-stavelsene (do, re, mi, fa, sol, la, ti) kan være avledet av stavelsene i det arabiske solmisasjonssystemet دُرر مفصَّلات Durr Mufassalt ("Adskilte perler") (dal, ra, mim, fa, sad, lam, sin). Denne teorien ble første gang framsatt av Meninski i Thesaurus Linguarum Orientalum (1680) og senere av Laborde i Essai sur la Musique Ancienne et Moderne (1780).
Arabic letters | ﻡ mīm | ﻑ fāʼ | ﺹ ṣād | ﻝ lām | ﺱ sīn | ﺩ dāl | ﺭ rāʼ |
---|---|---|---|---|---|---|---|
Musical Notes | mi | fa | sol | la | si | do | re |
Fast do
redigerSolfa-systemet er mest brukt slik at stavelsene Do, Re, Mi, Fa, Sol, La, og Si har samme betydning som bokstavene C, D, E, F, G, A, og H anvendt på noter. Man synger da rett og slett notenes navn.
Notenavn (norsk o.a.) | Notenavn (latinske språk) | Solfa-stavelse |
---|---|---|
C | Do, Ut (fransk) | do |
C♯ | Do♯, Ut♯ (fransk) | |
D♭ | Ré♭ | re |
D | Ré | |
D♯ | Ré♯ | |
E♭ | Mi♭ | mi |
E | Mi | |
F | Fa | fa |
F♯ | Fa♯ | |
G♭ | Sol♭ | sol |
G | Sol | |
G♯ | Sol♯ | |
A♭ | La♭ | la |
A | La | |
A♯ | La♯ | |
H♭ | Si♭ | ti |
H | Si |
Flyttbar do
redigerFlyttbar do er vanligere i engelsktalende land. Navnene har da ikke en fast tone, men er kromatisk bestemt. Det er også vanlig å benytte kromatisk endrede notenavn:
Når et stykkes toneart skifter, bytter samtidig solfa-stavelsene tone. Et stykke i C-dur blir f.eks. sunget med "do" for C, "re" for D osv. Hvis tonearten skifter til G blir G sunget som "do", A som "re" osv, og C blir da sunget som "fa".
Moll-tonearter kan synges på to måter med flyttbar do. Enten starter man på do (og bruker "me", "le", og "te" for det lave 3. trinn, 6. trinn og 7. trinn, "la" og "ti" for det høye 6. trinn og 7. trinn), eller man starter på la (og bruke "fi" og "si" for det høye 6. trinn og 7. trinn). Den siste varienten er mest vanlig.
Beslektede systemer
redigerI Ungarn er solfa-systemet grunnskolepensum. De lærer også tilhørende håndtegn til hjelp for å oppleve tonehøyde kroppslig. Tilsvarende rytmesystemer er også i bruk, om enn begrenset. Systemet heter da ta-ka-di-mi. Stavelsene er navn på underdelingen av et enkelt taktslag. F.eks. har hver sekstendel i et firedelsslag eget navn ta-ka-di-mi som viser posisjon i relasjon til grunnslaget.[1]
Referanser
rediger- ^ a b Stein Helge Solstad:"Jakta på det optimale musikkspråk"[død lenke]
- ^ «The Arab Contribution to Music of the Western World (på engelsk)» (PDF). Besøkt 6. januar 2008.