Stephen Henry Thomas
Stephen Henry Thomas (født 23. mars 1813 i Cornwall, død 29. januar 1869) var en engelsk kjemiingeniør og industrileder. Han var den første utenlandske statsborgeren som ble innvalgt til en plass på Stortinget.[2]
Stephen Henry Thomas | |||
---|---|---|---|
Født | 23. mars 1813 Cornwall | ||
Død | 29. jan. 1869[1] (55 år) | ||
Beskjeftigelse | Industrieier, kjemiingeniør, politiker | ||
Embete |
| ||
Barn | Eliza Arbo | ||
Nasjonalitet | Det forente kongerike Storbritannia og Irland | ||
Gravlagt | Vår Frelsers gravlund |
Thomas ble på 1830-tallet hentet fra Cornwall til en stilling som overstiger ved Kåfjord kobberverk i Alta, som den gang het Alten Copper Works. Kobberverket, som var blitt etablert i 1826, hadde fra først av hatt de to grunnleggerne Henry Woodfall og John Rice Crowe som direktører. Woodfall sluttet ved verket i 1840, og Crowe fratrådte direktørstolen i 1844. Da ble Thomas utnevnt til kobberverkets nye direktør. Han ledet verket fra 1844 til 1857.[2]
Stephen Henry Thomas videreførte Woodfalls og Crowes linje der kobberverket tok ansvaret for hele Kåfjordsamfunnets ve og vel. Selskapet bekostet skolegang, sykehus og legetilsyn, teater og andre velferdstilbud.
Arkitekt
redigerDet var verksbestyrer Thomas som tegnet Alta kirke, som ble vigslet i 1858.
Det er videre grunn til å tro at han også kan ha tegnet Kåfjord kirke, som ble vigslet i 1837. Det fortelles om en skotsk student ved navn William Dawson Hooker som i 1836 besøkte Finnmark. Han fikk i 1837 trykket sin reiseskildring fra turen, og der skriver han at Thomas hadde vist ham en kirke som var under oppbygning. Når den var ferdig, skulle den fraktes 50 miles landveien og 20 miles sjøveien, for å bli reist i Kåfjord. Erland Scheen gjengir dette i forordet til sin utgivelse av Thomas' reisedagbok fra Vestlandet, og tilføyer at det var Thomas selv som hadde tegnet kirken, som var den eneste bygningen som stod igjen etter at den tyske okkupasjonsmakten hadde utslettet Kåfjord som ledd i «den brente jords taktikk» i 1944.[3]
Stortingsmann
redigerVed stortingsvalget i 1851 stod Thomas på valg som «suppleant» (vararepresentant) i valgkretsen som den gang het Finmarkens amt. Han var ikke norsk statsborger, og i dag ville Grunnloven forhindret ham fra å stille til valg til Stortinget. Men opprinnelig lød Grunnloven § 61 «Ingen kan vælges til Repræsentant, medmindre han er 30 Aar gammel og har i 10 Aar opholdt sig i Riget.» Det var derfor ikke noe til hinder for at Thomas, som hadde bodd i Norge siden 1830-årene, kunne stille til valg.[4]
Han står oppført i protokollene som «verksbestyrer Thomas». Fra 1814 til og med 1903 ble stortingsrepresentanter valgt ved indirekte valg, det vil si at de stemmeberettigede i landet stemte frem såkalte «valgmænd», og det var bare disse valgmennene som kunne stemme over hvem som skulle sitte på Stortinget. I Finmarkens amt var det i 1851 kun 35 valgmænd. Thomas fikk 9 valgmannsstemmer i 1851; til sammenligning fikk sognepresten 5 stemmer.[5]
Ved neste stortingsvalg i 1854 stod Thomas igjen på listen. Av representant-stemmene fikk han 6 stemmer, men i stemmegivningen over suppleanter fikk han 15 stemmer.[5]
I 1856 ble det holdt valg til ny stortingsperiode. Verksbestyrer S. H. Thomas ble innvalgt som representant for Finmarkens amt, med 28 av stemmene. Bare gårdbruker A. V. Stoltenberg fikk flere (35) stemmer i Finmarkens amt. Det fremgår av protokollene at Thomas fikk innvilget én måneds permisjon fra Stortinget i juni 1857 «for at foreta en reise til utlandet», og at da Stortinget ble sammenkalt på nytt våren 1858 var han «fremdeles i utlandet».[5] Mens han satt på Stortinget var Thomas medlem av «Næringskomité 1».[5] Representantene og suppleantene som ble valgt i 1856 møtte både på det 5. ordentlige Storting i 1857 og på det 15. overordentlige Storting våren 1858.[5]
Chile
redigerAv stortingsprotokollene fremgår det at Thomas fikk permisjon fra sesjonen i 1857 for å dra til utlandet. Utenlandsreisens mål var Chile, der han i 1857 tiltrådte som generaldirektør for Copiapo Smelting Company. Han kom tilbake fra Chile i 1862, og slo seg ned i Christiania. Han døde i 1869.[6]
Familie
redigerStephen Henry Thomas var sønn av bergingeniør Henry Stephen Thomas og Elisabeth født Mitchell.[6]
Thomas giftet seg i 1839 i Kåfjord med Elise Christine Omsted. Paret fikk ingen barn. I 1847 giftet han seg for annen gang med Anna Margrethe Jentoft Thesen. Også denne vigselen fant sted i Kåfjord. Med Anna Margrethe fikk han åtte barn.[7]Datteren Eliza ble maler og er kjent som Eliza Arbo, hun var gift med Peter Nicolai Arbo.[8]
Stephen Henry Thomas ble begravet på Vår Frelsers gravlund i Christiania (dagens Oslo).[9]
Referanser
rediger- ^ Stortinget og statsraadet: 1814–1914. B. 1 D. 2 : Biografier L-Ø : samt tillæg, side(r) 883[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Abrahamsen, Aase Kristin H.; Veiseth, Anita (1997). Nordkalottens første storindustri: kobberverket i Kåfjord, Alta. Alta: I samarbeid med Alta kommune. s. 5. ISBN 8291552002.
- ^ Scheen, Erland (1957). "Kong" Thomas i Kåfjord og hans reisedagbok fra Vestlandet i 1844. Oslo: (Bokcentralen). s. 14–15.
- ^ «Grunnloven fra 1814». Stortinget. 6. februar 2008. Besøkt 17. juli 2017.
- ^ a b c d e Lindstøl, Tallak (1857-1925) (1914). Stortinget og statsraadet: 1814-1914. Kristiania: Steen'ske bogtrykkeri. s. 290.
- ^ a b Scheen, Erland (1957). "Kong" Thomas i Kåfjord og hans reisedagbok fra Vestlandet i 1844. Oslo: (Bokcentralen). s. 9.
- ^ «Stephen Henry Thomas b. 23 Mar 1813 Cornwall, England: Erik Berntsens slektssider». vestraat.net. Besøkt 17. juli 2017.
- ^ «Eliza Arbo». Norsk kunstnerleksikon. Besøkt 19. juli 2017.
- ^ «Stephen Henry Thomas». geni_family_tree (på engelsk). Besøkt 17. juli 2017.
Eksterne lenker
rediger- (no) Stephen Henry Thomas i PolSys hos Sikt – Kunnskapssektorens tjenesteleverandør
- Erland Scheen: "Kong" Thomas i Kåfjord og hans reisedagbok fra Vestlandet i 1844, Oslo 1957