Surfebrett

Et surfebrett er et flytende brett som brukes til surfing. Brettene har ofte lav vekt, men er samtidig sterke nok til å bære vekten til en stående person som surfer en bølge.

Bilde av forskjellige typer brett.

Åtte surfere med 240 cm lange surfebrett.

Historie

Surfebrettene ble oppfunnet i gamle Hawaii, der de ble kjent som pappa ' e han nalu på det hawaiiske språket. De ble laget av lokale tretyper som koa med lengder over 460 cm, hvilket gjorde dem svært tunge i forhold til moderne surfebrett. Siden har surfebrettene utviklet seg ved at det har blitt tatt i bruk andre materialer, samt forskjellige utforminger og bruk av styrefinner.

Moderne surfebrett er laget av polyuretan- eller polystyrenskum dekket med et lag av glassfiberduk, samt polyester eller epoksy, hvilket resulterer i lette og sterke surfebrett som har god flyteevne og manøvrerbarhet. Det første surfebrettet av polystyren ble konstruert tidlig på 1960-tallet av Reginald Sainsbury da isolasjonsfirmaet han jobbet hos i England var interesserte i utvikle produkter til fritidsmarkedet. Siste utvikling i surfebrettindustrien er bruk av karbonfiber- og kevlarkompositter, samt eksperimentering innen biologisk nedbrytbar og miljøvennlig harpiks fra organiske kilder. Omtrent 400 000 surfebrett produseres hvert år.^{[trenger referanse]}

Størrelser

Valg av surfebrett type og størrelse kan være komplisert, avhengig av blant annet:

• Ferdigheter, fysisk form og surfestil
• Bølgeforhold
• Kroppsdimensjoner til surferen (høyde og vekt)

Tradisjonelt har man valgt brett basert på høyden til surferen, hvilket betyr at betyr at en høyere surfer generelt ville blitt anbefalt et lengre brett. Standardmålene på surfebrett har lenge vært lengde, bredde og tykkelse. Mer nylig har man også begynt å ta vekten til surferen med i beregningen, hvilket betyr at en tyngre surfer generelt vil bli anbefalt et brett med mer volum.

Nybegynnere blir ofte anbefalt å velge et brett med mye volum, mens man nærmest må være proffsurfer for kunne stå på brettene med minst volum. For eksempel kan noen anbefale en ganske fersk surfer å gå for 1,1 L/kg (liter per kg kroppsvekt), mens en proffsurfer kanskje velger et brett med litt under 0,4 L/kg. Med bakgrunn i dette eksempelet ville en nybegynner på 80 kg blitt anbefalt et brett på 88 liter, mens mens en proffsurfer ville blitt anbefalt et brett rundt 32 liter.

Nettstedet surfsimply.com foreslår følgende verdier:

Bruksområde	Brettvolum	Utøvervekt
Surfe i hvitt vann, lære å stå og styre	1,11 L/kg	0,9 kg/L
Padle ut, reise seg opp i blått vann	0,83 L/kg	1,2 kg/L
Lære seg å svinge	0,77 L/kg	1,3 kg/L
Snu og svinge tilbake mot bølgen	0,56 L/kg	1,8 kg/L
Aggressiv surfing	0,37 L/kg	2,7 kg/L
Proffnivå	0,33 L/kg	3,0 kg/L

Volumet varierer på tvers av brettyper. Følgende tabell angir vanlige volum.

Brettype	Typisk volum	Typisk lengde
Kortbrett	25 L–35 L	165 cm–195 cm
Funboard	40 L–50 L	180 cm–240 cm
Langbrett	60 L–100 L	275 cm–330 cm
Stand Up Paddle (SUP)	250 L	300 cm–340 cm

Brettyper og varianter

Kortbrett

Siden det ble funnet en optimal blanding for uretanskum i slutten av 1960-årene av Gordon Clark har kortbrett med lengde mellom 180–210 cm (6–7 ft) vært en vanlig type. Disse har ofte spiss nese og enten rund eller nesten firkantet hale og typisk med tre finner (men av og til bare to eller opptil fem). Kortbrett er raskere å manøvrere enn andre typer brett, men flyter dårligere på grunn av lite volum. Dette gjør det vanskeligere å bli med på bølger, og krever at bølgen er brattere, større og kraftigere, samt en veldig sen start (såkalt «take-off») hvor surferen blir med på bølgen i det kritiske øyeblikket før det bryter.

Bonzer er en brettype designet av Campbell-brødrene som har to langsgående dype og konkave kanaler, en stor senterfinne samt to til fire mindre sidefinner. Kanalene utnytter venturieffekten ved at vannet styres gjennom en relativt trang passasje langs brettet, hvilket gir allsidige og kontrollerte kjøreegenskaper.

Hybrid

Moderne hybridbrett har vanligvis en lengde mellom 180–240 cm (6–8 ft) og en mer avrundet profil og haleform. Disse brettene brukes vanligvis i mindre bølger, kan ha mange forskjellige finneoppsett, og handler mer om å ha det moro enn høy ytelse eller utføring av triks. Hybridbrett kan være enklere å kjøre for nybegynnere, og har generelt god ytelse i bølgeforhold hvor mer tradisjonelle kort og langbrett sliter.

Fisk

Et håndlaget 180 cm fiskebrett med balsatre.

Fiskebrett (engelsk: Fish) refererer vanligvis til brede og korte brett under 180 cm (6 fot) med en fiskeformet hale («swallow»), og oppstod som en videreutvikling fra knebrett i 1967 av Steve Lis. Noen andre kjente fiskebrett-formere er Skip Frye, Larry Mabile og Steve Brom. Fiskebrett har vanligvis en finne på hver side og egner seg bra for mindre bølger. Brettformen ble populær igjen tidlig på 2000-tallet da den kjente surferen Tom Curren kjøte et slikt brett på en ASP-konkurranse i Hossegor.

Noen ganger blir fiskenavnet også brukt om andre brettyper (f.eks. kortbrett eller mini-kortbrett) hvor det er brukt lignende hale, men disse brettene mangler en del av de andre egenskapene beskrevet i dette avsnittet.

Funboard

Funboard er en mellomting av kort- og langbrett, og har vanligvis en lengde mellom 210 til 240 cm (7 til 8 fot). De er populære blant nybegynnere og andre surfere som går over fra lang- til kortbrett. Funboard beholder mye av manøvrerbarheten til et kortbrett, men i likhet med langbrett flyter de bedre og har mer stabilitet hvilket gjør det enklere å bli med på bølger.

Gun

Gun-brett er laget for store bølger, og har lengde mellom 210 til 370 cm (7 til 12 fot). Brettene er tynne og smale, og har typisk en, tre eller fire finner. Utseende minner om kortbrett, men med størrelsen til et langbrett. Gun-brett brukes ofte på steder med store bølger som Waimea Bay, Jaws (Hawaii), og Mavericks.

Langbrett

Et langbrett som måler 335 cm langt og er 12 cm tykt.

Langbrett har som regel lengde mellom 270 til 370 cm (9 til 12 fot), en enkelt finne og stor rund nese. Noseriders er en type langbrett hvor surferen kan gå frem på brettet og styre ved å stikke tærne i vannet. Et annet navn på noseriders er «Malibu», eller bare «Mals», oppkalt etter oppkalt etter Malibue i California hvor slike brett egner seg bra for bølgeforholdene. Mals varierer fra 270 til 430 cm (9 til 14 fot) eller 90 cm (3 fot) høyere enn surferen. Fordelen med et langbrett er betydelig flyteevne og stor planeflate hvilket gjør det mulig å surfe på bølger som er for små for kortbrett. Langbrett er mer egnet for nybegynnere siden de gjør det enklere å bli med på bølger. Under de rette bølgeforholdene kan erfarne surfere styre et langbrett ved å la tærne henge i vannet fremfor nesen (engelsk: «toes on the nose», eller «hang ten»). Langbrett er betydelig enklere å lære å stå på enn kortbrett på grunn av den gode stabiliteten, og mange sliter derfor med overgangen til kortbrett.

• 
  Duke Kahanamoku med et langbrett i 1920.
• 
  Langbrett i balsatre.

Klassisk langbrett

Klassiske langbrett var trolig de første brettene brukt til stående surfing, og ble brukt i det gamle Hawaii fra det sjette århundret. Brettene er av solid treverk med lengde 270 til 910 cm (9 til 30 fot), og ble brukt da hawaiierne utøvde den gamle kunsten Hoe he's nalu. Surfing ble opprinnelig brakt til Hawaii-øyene av polynesiere, og er i dag populært i hele verden. De klassiske langbrettene ble skåret ut av solid treverk, og hadde lengder mellom 300 og 430 cm (10 til 14 fot), og veide så mye som 70 kg. Både menn og kvinner, kongelige og vanlige folk surfet, men de lengste brettene (Olo) var forbeholdt de kongelige. I det 19. århundret ankom kristelige misjonærer Hawaii som mente at surfing var en synd, og surfingen døde nesten helt ut.^{[trenger referanse]} I nyere tid har erfarne surfere og brettbyggere laget kopier av Olo og Alaia-brett i et forsøk for å utforske røttene til sporten.

Tidlig i det 20. århundret fantes det bare en håndfull mennesker som surfet i verden, og stort sett på Waikiki. I 1912 fikk surfingen et oppsving igjen da den tidligere hawaiiske OL-svømmeren Duke Kahanamoku brakte surfingen til fastlandet i USA og Australia, og på grunn av dette fått tilnavnet «den moderne surfingens far». Fra dette punktet ble surfing en svært viktig del av strandlivet i California. Stranden i Malibu i Los Angeles county var så populær blant de tidlige surferne at langbrettene som ble brukt fikk tilnavnet Malibu-brett. I 1920-årene ble det tatt i bruk hule trebrett kalt «hollowboards» som var laget av kryssfinér eller planker. Disse brettene var vanligvis 460 til 610 cm (15 til 20 fot) og svært lette i forhold til de tidligere brettene. Surfingen tok virkelig av på 1950-tallet som følge av at det ble en sport, og det ble utviklet brett i balsatre. Brettlengden holdt seg ganske lik med et gjennomsnitt på 320 cm (10,5 fot), og begynte nå å bli produsert i større skala.

På slutten av 1950-tallet og tidlig på 1960-tallet hadde langbrett utviklet seg ganske nært det designet som sees i dag.

Langbrett fortsatte å være populære inn i 1960-årene, og man fikk et teknologisk sprang ved å gå over fra balsatre til polyuretan og glassfiber. Kortbrett oppstod også i 1960-årene, og hadde en snittlengde på 200 cm (6 fot og 6 tommer). «Kortbrett-revolusjonen» endret surfingen radikalt ved å gjøre det mulig å både ta krappere svinger og oppnå høyere hastigheter, og gjorde nesten langbrettene avleggs. Tidlig på 1990-tallet fikk langbrett en ny oppvåkning, og nye langbrett ble bygd med inspirasjon fra designelement i kortbrett. Mange gjenoppdaget den rolige og avslappende surfingen med langbrett og klassiske manøvre som ikke er mulig på kortbrett. Mange surfere lever nå med filosofien om å surfe med ulike brett og surfestiler avhengig av bølgeforholdene.

Moderne langbrett

Det moderne langbrettet har fått mange endringer gjennom årene, og har i dag mye lavere vekt. Polyuretanskum og glassfiber gir bedre flyteevne og mindre friksjon mot vannet. Dagens brett er typisk 240 til 300 cm, mens noen brett er opptil 370 cm (henholdsvis 8 til 10 fot, og opptil 12 fot). Stående padlebrett har også fått en vekkelse, og er ofte laget av styren med lengde opptil 430 cm (14 fot) for økt stabilitet. Klassiske langbrett har beholdt mye av det opprinnelige designet, inkludert en enkelt finne, høy vekt og god oppdrift. Et langbrett med enkeltfinne gjør det mulig å pivot-svinge brettet slik at man kan forbli i bølgens «curl» (bølgeveggen, fremsiden av en brytende bølge). De mange teknologiske fremskrittene har ført til at det har oppstått mange ulike varianter av klassiske langbrett.

2+1

Et 2+1 langbrett er kanskje det mest allsidige langbrettet, og har god manøvrerbarhet. Noen ganger kalles disse brettene «enkeltfinne med støttehjul», men 2+1 brettet blander faktisk funksjonene i de klassiske langbrettene med tri-fin. Finnene på 2+1 gir stivheten og stabiliteten til et klassisk langbrett, og blander de med styrken og kjøre egenskapene til et tri-fin-brett.

Minitanker

En minitanker er en kortere og mer manøvrerbar variant av langbrett, og brukes vanligvis av kortere personer som barn og kvinner for bedre kontroll.

Malibu

Malibu-brett er oppkalt etter Malibu i California, og er noe smalere enn andre langbrett. Nesen og halen er vinklet oppover for ekstra manøvrerbarhet, noe som er nyttig for de verdenskjente høyrehåndsbølgene på Malibustranden. Den klassiske formen har lenge blitt brukt av erfarne surfere, og har blitt rost for sin ytelse og manøvrerbarhet. To klassiske triks som kan utføres på Malibu er «Hang Fives» og «Hang Tens» som går ut på at suferen går til fronten av surfebrettet og henger tærner over brettets nese. Andre klassiske triks er «Soul Arch», «Drop Knee Turns», «Head Dips», «Switch Stance», osv.^{[trenger referanse]}

Olo

Olobrettene var opprinnelig reservert kun for de kongelige på Hawaii grunnet sin størrelse og vekt, og kan være over 730 cm (24 fot) plange med vekt opptil 90 kg.

Alaia

Alaia er tradisjonelle finneløse surfebrett som før i tiden ble surfet av de innfødte på Hawaii, og har vanligvis en lengde på 520 cm (17 fot) og vekt på 90 kg

Moderne utgaver av Alaia kan være mye tynnere. Mange er bare 2 cm tykke, og kan være så korte som 180 cm (6 fot). Tresorter som er mye brukt i dag er paulownia, sedertre og andre tresorter som tåler kontakt med saltvann godt. Halen kan ha forskjellige former. Brettene er kjent for å være svært vanskelige å kjøre.^{[trenger referanse]}

Tandem

De to første personene som surfet stående på ett brett samtidig var Duke Kahanamoku og Isabel Letham. De brukte da et forstørret langbrett med nok volum for å bære to personer.^{[trenger referanse]}

Materialer

Det er ønskelig at brettet er stivt og har god flyteevne. Konstruktører har lenge brukt ulike skumtyper med en strekkfast kledning på utsiden ved hjelp av teknologi basert på Tukannebb.^{[trenger referanse]}

Moderne surfebrett laget av skum bruker hovedsakelig noen av de følgende byggematerialene:

• Polyuretan (PU-skum) med polyesterharpiks har vært brukt i surfebrett siden 1950-tallet, og er dermed den eldste av de moderne byggemetodene. Mange håndlagde brett er laget av PU siden det er et sprøtt materiale som er enkelt å forme for hånd med sandpapir, slik at byggeprosessen tar mindre tid. Både hånd- og maskinbygde PU-brett er ofte rimeligere. Noen ulemper er at materialet er svært giftig, ikke-fornybart og at PU-skummen er mer bøyelig enn de andre alternativene, slik at det ferdige brettet blir mindre stivt og kan bøye og vri seg mer. PU-skum kan over tid trekke inn vann og gulne. Det er også mulig å bruke epoksyharpiks med PU-skum. PU er fremdeles det mest brukte materialet.
• Polystyren (PS-skum) med epoksyharpiks har lavere vekt, men er ikke like sterkt som den mer tradisjonelle PU-skummen. PS-skumkjernen omsluttes derfor med et lag av epoksy for å øke styrken. Innenfor polystyren er det hovedsakelig to typer brukt i surfebrett, EPS og XPS. Årsaken til at det brukes epoksyharpiks på disse istedentfor polyester er at polystyrenskummen reagerer kjemisk og vil smeltes i kontakt med polyesterharpiks. I tillegg til lavere vekt har materialet fordelen at det er mer miljøvennlig, kan vare lengre^{[trenger referanse]} og er resirkulerbart, men krever derimot mer arbeid å lage for hånd, gjerne mellom 2 til 4 ganger så lang tid. Ofte er ikke PS-brett like stive som PU-brett, som kanskje er grunnen til at mange proffsurfere fortsatt foretrekker PU.
  • Ekspandert polystyren (EPS-skum) er det letteste materialet det produseres surfebrett av i dag, altså lettere enn PU og XPS. En ulempe med EPS er at det er svært vanskelig å forme for hånd, og EPS-brett er derfor typisk laget av maskiner hvor skummen er så godt som ferdig formet når den kommer ut av støping. Det er mulig å kjøpe halvfabrikat med slik ferdigformet EPS-skum (kalt «pop out»-brett) og som man kan legge glassfiber på selv. En annen ulempe med EPS-skummen er at den har lettere for å arbsorbere vann. EPS har en struktur bestående av individuelt lukkede celler, men mellom cellene er det hulrom hvor vann kan komme inn. Dette gir EPS høyere gjennomstrømmelighet.
  • Ekstrudert polystyren (XPS-skum) er noe tyngre, og har vanligvis lik eller høyere vekt enn PU. XPS har en homogen struktur bestående av flere lag med kontinuerlig ekstruderte lukkede celler. XPS motstår derfor vanngjennomtrengning svært bra, ettersom det ikke er lufthull mellom kulene.

Glassfiber er den mest vanlige kledningen uansett skumtype. Andre materialer brukt til kledning er bambus, karbonfiber, hamp og innegra.

Polyuretan (PU)

Forming av et skumbrett

Skumbrett har tradisjonelt blitt bygd i polyuretan, og det er fortsatt et populært materiale. For økt styrke bygges PU-brett ofte med en eller flere stringere langs midten av brettet. Først støpes skummen i en tom form som grovt ligner et surfebrett. Det støpte emnet gis så til formere som kutter, planer og pusser brettet i henhold til spesifikasjoner. Til slutt blir brettet dekket med en eller flere lag med glassfiber og harpiks, og det blir satt på enten faste finner eller eller festepunkt for avtagbare finner, samt festepunkt for fotlenke.

En alternativ metode for å bygge brett er å bruke epoxyharpiks og «prolapse polystyrene»-skum (PPS), istedenfor polyesterharpiks og polyuretan-skum. I de senere årene har brett laget av balsa og polystyren også blitt populære; til og med brett av kun balsa er nå tilgjengelig.

Skumbrett har tradisjonelt blitt formet for hånd, men blir i økende grad formet av maskiner. Noen andre moderne produksjonsteknikker som har blitt tatt i bruk er vakumforming og sandwich-konstruksjoner. Sandwich-baserte epoksybrett har blitt spesielt populære blant nybegynnere ettersom de har lavere pris og tåler mye.

Balsa

Balsa MiniMal.

Balsatre har et høyt styrke-til-vekt forhold, og var lenge en av de foretrukne materialene for å bygge surfebrett. Trebrett med balsadeler oppstod i Hawaii, og var et ledende materiale da surfingen ble brakt til USAs vestkyst i 1940-årene. Balsa alene er imidlertid ikke sterkt nok. Balsabrett forsterket med glassfiberkledning ble tok av etter 2. verdendskrig.^{[trenger referanse]}

Balsabrett har lavere vekt som fører til at de flyter bedre og er enklere å styre enn andre brett. De er imidlertid ikke så solide som brett av sypresstre.^{[trenger referanse]}

Hule trebrett

Hule trebrett lages av tre og epoksy, eventuelt med olje som bærekreaftig alternativ til epoksy. Brettene oppstod som en reaksjon på skumbrettene som var populære på 1950-tallet. Hule trebrett har ingen skum. Det fins flere ulike metoder for å hule ut brettets innside, samt redusere vekten på det ferdige brettet. Vanligvis er et hult trebrett 30-300% tyngre enn et tilsvarende brett av skum og harpiks. Hovedårsaken til at trebrett er populære handler om utseende og at de er konstruert av mer miljøvennlige materialer sammenlignet med brett i epoxy og polyuretan. Det blir ofte brukt raskt voksende tresorter som balsa, paulownia, sedertre, gran og sypresse.

Dagens trebrettdesign stammer fra Tom Blake sine byggemetoder for padlebrett fra 1930-tallet, består av et design med en enkel stringer og individuelt formede tverrgående ribber dekket med rails og et ytre skall. En moderne tolkning er «perimeter stringer»-metoden hvor det brukes laminerte stringere koblet sammen med en serie kryssfinér-ribber. Skjelettet blir så dekket med 5 mm tykke trestriper, hvilket gir et raskt, hult brett med god bøyelighet.^{[trenger referanse]}

«Parallellprofil»-systemet ble utviklet fra kaldstøpt (dobbeldiagonal) båtbygging, og bruker minst fire lag med materiale laminert over en hannkjønns-form for å lage et kurvet utgangspunkt med nok treverk for rails, som deretter formes.^{[trenger referanse]}

Kamringsmetoden går ut på at paulownia-treplanker velges ut, og springet skjæres direkte inn i hver av dem. Plankene blir så kamret for å redusere vekt, og deretter bundet sammen for å danne en hul («kamret») mal.^{[trenger referanse]}

Trekte brett med demping (cushion)

Et av de siste teknologiske fremskrittene er brett kledd med et mykt og strekkbart skinn som ikke absorberer vann. Skumkjernen (kalt «cushion») består av epoksy med ekstrudert polystyren (EPS). Trekket er laget av en glossbelagt skum som strekkes og påføres epoksybrettet ved hjelp av vakuum. Formålet med cush-delen er å beskytte det lette eposkybrett fra slag og andre belastninger. Teknologien ble utviklet på 1990-tallet av Jim Richardson i Oahu, Hawaii som da hadde jobbet med forming av surfebrett i 25 år. Flere selskap har nylig lansert brett basert på teknologien.^{[trenger referanse]}

Sandwichkompositt

Brett i sandwichkomposit ble populære på 1990- og 2000-tallet, først hos småskalabyggere og deretter hos større produsenter. Metoden går ut på å først lage en kjerne av EPS-skum (enten for hånd eller med maskin), og deretter kle kjernen med et nytt lag med kompakt skum, tre eller karbonfiber. Vanligvis separeres de to lagene med lettvekts glassfiber (f.eks. 70 g/m²) eller et annet komposittmateriale. Brettet kan også ha parabolske railer laget av balsa eller annet treverk med god flyteevne, karbon, eller andre materialer med høy tetthet. Konstruksjonen blir så laminert med eposkyharpiks og glassfiber eller tekstil i annet kompositt, som med alle andre surfebrett, enten for hånd eller ved hjelp av vakuumbag.^{[trenger referanse]}

«Sandwich» refererer til at de mange kan minne om en sandwich; toppkledning i glassfiber, enda mer glassfiber, EPS-kjerne, enda mer glassfiber, og bunnkledning i glassfiber. Masseproduserte sandwichbrett ble introdusert av Firewire Surfboards i 2006.^{[trenger referanse]}

Deler og terminologi

Diagram av de ulike delene på et surfebrett: Nese, dekk, rails, stringer, bunn, nese rocker, hale rocker, og fotlenke.

Undersiden

Diagram over forskjellige skrogprofiler brukt på undersiden av surfebrett.

Delen av skroget som hviler på vannet er vanligvis konkav, men noen ganger konveks. Konkave undersider kan virke stabiliserende ved å styre vann mot finnene. Skroget kan også ha langsgående kanaler eller andre utforminger som gir planende egenskaper slik at vannstrømmen under brettet maksimeres. På de fleste moderne kortbrett begynner konkaven omtrent 30 cm fra nesen og fortsetter midt på brettets hale. Konkaver kan endre karakteristikken til et brett, og er noe brettdesignere eksperimenterer med. Noen eldre surfebrett har istedet konveks bunn. Dette fører til at brettet flyter bedre og ligger lavere i vannet.

Dekket

Dekket er flaten surferen står på.For å øke stivheten kan dekket formes med konkaver (som på rullebrett) eller med railkanaler. Surfevoks legges ofte på der hvor man skal stå på dekket. Surfevoks kommer i forskjellige hardheter avhengig av vanntemperaturen man skal surfe i.

Finner

En mann som surfer stående mens en bølge passerer under.

Finnene er feste på baksiden av brettet, og fungerer som stabiliserende ror ved å hindre at brettet sklir sideveis. Forskjellige antall og typer finner kan endre brettets oppførsel. Mange moderne brett har avtagbare finner med et standardisert system hvor finner enkelt kan tas av og på ved hjelp av settskruer. Tre finner er vanligst, men det er også mange brett med en, to, fire eller fem finner.

Mer spesielle typer inkluderer tunnelfinner, kulefinner, vingefinner, finner med winglets, asymmetriske finner med kamre, finner med selvjusterende kammer, spitfire-finner og hvalkul-finner.

Fotbånd

Bånd festes et surfebrett til surferen.

Bentauet henger fast i brettet, og skal forhindrer at brettet kommer på avveie, hvilket kan være farlig for svømmere eller andre surfere. Tauet er vanligvis laget av uretan, mens fotlenken vanligvis festes med borrelås. Bentauet hjelper også surferen ved at brettet ikke dras langt bort.

Før bentau ble innfort i 1971 måtte surfere ofte svømme mye for å innhente brett på avveie, samt at de medførte fare for andre sufere. Pat O'Neil fra Santa Cruz har fått æren for populariseringen av bentau. Hans første design besto av kirurgiske ledninger festet til brettet med en sugekopp. I 1971 på den internasjonale surfekonkurransen i Malibu tilbød han slike bentau til alle konkurrentene sine. På grunn av at Pat brukte bentauet ble diskvalifisert fra konkurransen, men løsningen ble svært utbredt i surfemiljøet i løpet av det neste året.

Senere mistet surferen Jack O'Neil venstre øyet i en surfeulykke hvor det ble brukt bentau av den tidlige typen med kirurgisk slange. De tidlige båndene var elastiske, som kunne føre til at brettet kom flyvende tilbake mot surferen. Etter denne ulukken ble bentau laget i mindre elastiske materialer.

Uretan ble til slutt standard bentaumateriale. Designet ble patentert av David Hattrick (Australsk patent 505,451 utstedt 5. september 1977). Hattrick bygget prototypen i 1972 da han surfet i et avsideliggendes område kalt Cactus i Great Australian Bight med svært mye hvithai, og dermed hadde stort behov for bentau.

Hattrick slo seg senere ned i Margaret River i Australia, hvor han begynte å lage surfeutstyr for venner, og senere i 1970-årene startet han et selskap. Designet vant den australske designprisen i 1979.

Bentau er fortsatt noe omdiskutert. Det forventes nærmest på kortbrett, mens mange langbrettsurfere surfer uten siden det kan bli vanskelig å gå frem og tilbake på brettet. Bentau kreves uansett på steder med mange surfere, slik at sikkerheten til andre prioriteres foran den enkeltes frihet.

Taufeste

Taufeste (engelsk: leash cup) er et festepunkt på bakenden av brettet hvor bentauet kan festes med en børedragsknute (engelsk: girth hitch).

Nesen

Baugen (tuppen) foran på brettet kalles nesen, og kan komme i mange ulike utforminger (spiss, flat, avrundet, osv).

Halen

Figur med noen forskjellige haletyper

Akterenden (bakenden) av brettet kalles halen, og har mye å si for hvordan brettet responderer på styring. En spiss hale gjør brettet raskere, mens en flat hale gir bedre balanse.

Grepsflate

Grepsflater av myk skum brukes både på kort- og langbrett, og er vanligvis festet på brettets hale for å gi bedre kontroll ved hurtige manøvre.

Sidene

Sidene (engelsk: rails) går langs brettets sider (styrbord og babord), og kan enten være rette, avrunde eller noe mellom. Når man kjører en linje er alltid en av sidene i kontakt med vannet, mens den andre henger fritt i luften. Avrundede sider kalles også «myke», og gir brettet mer volum slik at det flyter bedre. Rettere sider kalles «harde», og gjør det derimot enklere å styre brettet nedi vannet.

Svinging med surfebrettet handler stort sett om å flytte vekten over fra en side til halen, og deretter over til den andre siden.

Springet

Spring (engelsk: rocker) er kurven til brettets kjølinje sett fra siden, altså kurven fra nesen til halen. Kurven kan være bratt (mye spring) eller slak (flatbunet), og kan enten være kontinuerlig eller varierende, som for eksempel ved at springet er flatere på midten av brettet. Baugspringen (også kalt «flipp») regnes som kurven fra baugen til midten av den flateste delen på brettet, mens akterspringen (også kalt «kick») regnes som kurven fra halen til samme midtpunkt. Mer spring fremme gir brettet mindre tendens til dukke ned i vannet («nosedive»), og lange brett har derfor ofte mer baugspring. Større akterspring gir mer manøvrerbarhet og svingeevne. Generelt vil et mer flatbunnet brett gli bedre på flatt vann, mens mer spring gir mer friksjon i lave hastigheter og dertil mer løft i planende hastigheter.

Spring blir av og til også brukt om kurven på brettets dekk og sider. På et brett med V-formet hale er sidelengdene reduserte, og akterspringen dertil forlenget. Ett flatt dekk gjør brettet mer fleksibelt, mens et dekk med konveks spring gjør brettet tykkere langs stringeren og stivere i vannet.

Stringer

Stringeren er den langsgående midtdelen av brettet som går fra nesen til halen, og gjør brettet sterkere og stivere. Den består vanligvis en stripe treverk eller et annet stivt materiale, som for eksempel karbonfiber. Enkelte brett har flere stringere. På noen brett er finnen en innebygd del av stringeren.

Se også

• Ord og uttrykk i surfing
• Longboarding, en type rullebrett
• Brettseiling

Eksterne lenker

• Slik velger du surfbrett | SURF | FRIFLYT.NO
• boardformula.com Arkivert 11. mai 2015 hos Wayback Machine. Et register av surfebrett, kategorisert etter deres design
• Surfboard Size Chart
• SurferToday.com | Everything you need to know about surfboard design and performance