Svarttrost
Svarttrost (Turdus merula) er en fugl i trostefamilien (Turdidae) og tilhører den tallrike slekten Turdus, som inkluderer omkring 87 arter. Arten ble inntil ganske nylig regnet som konspesifikk med T. mandarinus (mandarintrost), og tidligere også med tibettrost (T. maximus) og sholatrost (T. simillimus).
| Svarttrost | |||
|---|---|---|---|
| |||
| Nomenklatur | |||
| Turdus merula Linnaeus, 1758 | |||
| Populærnavn | |||
| svarttrost[1] | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyreriket | ||
| Rekke | Ryggstrengdyr | ||
| Klasse | Fugler | ||
| Orden | Spurvefugler | ||
| Familie | Trostefamilien | ||
| Slekt | Turdus | ||
| Miljøvern | |||
| IUCNs rødliste:[2] | |||
ver 3.1  LC — Livskraftig | |||
| Økologi | |||
| Habitat: | hekker i busker og lignende | ||
| Utbredelse: | Eurasia, Nord-Afrika og på Kanariøyene | ||
 Kartet er ikke lenger nøyaktig mot øst, i det to tidligere kinesiske populasjoner har blitt skilt ut som en egen art, under navnet T. mandarinus. | |||
Svarttrosten regnes som en kortdistansetrekkfugl, og den hekker i tempererte strøk i Eurasia, Nord-Afrika og på Kanariøyene. Arten har også blitt introdusert til Australia, Tasmania og New Zealand. Fuglene i sørlige og vestlige deler av utbredelsesområdet er som regel standfugler. I Skandinavia er arten kjent som en klassisk vårsanger, med vakker røst, som gjerne synger på ettermiddagen og tidlig kveldstid, men den kan også synge om natten. Og det er nominatformen (T. m. merula) som trekker til våre breddegrader, men den kan også overvintre her.
Svarttrosten er nasjonalfugl for Sverige og fylkesfugl i Aust-Agder.
Beskrivelse
rediger
Svarttrosten er blant de største trostefuglene i Europa og måler typisk cirka 24–27 cm og veier cirka 85–105 g.[3]
Hos nominatformen har hannen helt svart fjærdrakt og gult eller oransje-gult nebb,[3] mens hunnens er mer rødlig brun til mørk brun. Hannen har gul øyering. Ungfuglen er rødbrun. Det er bare gamle hanner som har gult nebb og gule ringer rundt øyene. Underartene varierer hovedsakelig i størrelse og tonen på fjærdrakten. Hunnen i T. m. azorensis er den minste av fuglene og har svartbrun fjærdrakt med mørk grålig strupe og gult nebb. Også hunnen i T. m. cabrerae har svartbrun fjærdrakt, grålig strupe og gult nebb.[4]
Habitat
redigerHabitatet er svært variert, og varierer fra løvfellende fjellskoger og barskoger iblandet løvskog, sitrus- og olivenlunder, oaser, kulturlandskaper og til private hager, parker og travle bykjerner med velutviklet buskas, kjerr og annen beplantning. I mesteparten av Norge lever den i skoger og fjell, men også i parker og hager. I Europa og på de mildere delene av Vestlandet lever den ofte i mer urbane strøk. I Marokko trives arten opp mot 2 300 moh (unntaksvis opp mot 2 700 moh), så lenge nedbørsmengden er mer enn 300 mm årlig.[3]
Inndeling
redigerTidligere ble ni underarter ankerkjent internasjonalt,[4] men to av dem (T. m. intermedius og T. m. sowerbyi) viste seg å tilhøre en ny distinkt art (basert på størrelse, struktur og stemme). I dag regner man derfor med sju underarter.[3]
Inndelingen følger HBW Alive og er i henhold til Collar & Christie (2019).[3]
- Turdidae, trostefamilien
- Myadestinae
- Turdinae
- Geomalia (monotypisk)
- Zoothera (19 arter)
- Ixoreus (monotypisk)
- Entomodestes (2 arter)
- Cichlopsis (4 arter)
- Ridgwayia (monotypisk)
- Hylocichla (monotypisk)
- Catharus (13 arter)
- Chlamydochaera (monotypisk)
- Cochoa (4 arter)
- Geokichla (21 arter)
- Otocichla (monotypisk)
- Psophocichla (2 arter)
- Turdus, (ekte troster, 87 arter)
- T. merula, svarttrost
- T. m. merula (nominatformen), Europa unntatt de sørøstlige områdene
- T. m. azorensis, Azorene
- T. m. cabrerae, Madeira og de vestlige Kanariøyene
- T. m. mauritanicus, Nordvest-Afrika
- T. m. aterrimus, Sørøst-Europa, det vestre og nordlige Tyrkia, Kaukasus og Nord-Iran og det sørligste Turkmenistan; ikke-hekkende også i Midtøsten
- T. m. syriacus, de sørlige greske øyene (de nordlige Kykladene og Kreta), det sørvestre og sørlige Tyrkia, og Levanten
- T. m. intermedius, Vest-Altaj og Tien Shan og sørover til det vestre og nordøstre Afghanistan; ikke-hekkende også fra Irak og østover til det sørlige Afghanistan
- T. merula, svarttrost
- Cataponera (monotypisk)
I tillegg til overnevnte underarter har det også blitt foreslått å skille ut bestandene i det sørlige Hellas (Lésvos, Andros, Ikaria, Samos, Kreta, Rhodos) som T. m. insularum, men typen var ikke distinkt nok fra T. m. syriacus.[4]
De to tidligere underartene T. m. sowerbyi og T. m. mandarinus danner nå arten T. mandarinus (mandarintrost). T. m. sowerbyi er utbredt i det sentrale Kina (fra Gansu og sørover til det vestre Sichuan); ikke-hekkende også i Sør-Kina og det nordre Indokina, mens T. m. mandarinuser utbredt i det Øst-Kina (øst for det østre Sichuan og Guizhou); ikke-hekkende også i Sør-Kina, Hainan og det nordre Indokina; også introdusert til Australia, Tasmania og New Zealand.[5]
Atferd
rediger
Svarttrosten er både standfugl og trekkfugl, og ofte noe midt imellom. I Nord-Europa har trekkmønsteret sammenheng med breddegraden. Nominatformen forlater gjerne hekkeplassene sent i september og til tidlig i november (hovedsakelig i oktober), litt avhengig av mattilgangen den høsten. I Norge regner man med at cirka 61 prosent av bestanden trekker, mens 16 prosent trekker i Danmark, 76 prosent i Sverige, og 89 prosent i Finland. Av trekkfuglene fra Norge, Danmark, Sverige og Finland trekker henholdsvis 75, 47, 40 og 25 prosent av fuglene over Nordsjøen til Storbritannia og Irland i vintermånedene.[4]
Ernæring
redigerSvarttrosten spiser for det meste meitemark, insekter og insektlarver, men også snegler, bær, edderkopper, frukt og ulike frøsorter. Av og til også små virveldyr.[4]
Hekking
rediger
Svarttrosten er semi-monogam. Noen parforhold varer gjennom sesongen, andre ikke. Hekketiden varierer med breddegraden. I Norden gjerne fra slutten av april, men mars–juli er normalt for Europa. I Nord-Afrika normalt fra mars til juli, men februar til september i Tunisia. Svarttrosten lever solitært og er territoriale, men i hekketiden kan redene bygges så tett som 10 meter fra hverandre, der bestandstettheten er stor.[4]
Redet bygges av langt gress og strå som pakkes med kline og fôres med mykt gress. Det har form av en kopp og er normalt plassert i busker eller trær 0,5–15 m over bakken, avhengig av beliggenheten. Hunnen legger 2–6 egg (normalt 3–4). Inkubasjonstiden er 10–19 dager (13 i snitt), hvoretter ungene klekkes og blir fulgt opp i redet gjennom cirka 13–14 dager, da de får ny fjærdrakt. Avkommet er uavhengig etter cirka 20 dager. Suksessrate er typisk lavere i urbane enn i rurale strøk.[4]
Sang
redigerSvarttrostsang Hannene synger fra tretoppene om våren, både ved morgengry, på dagtid, og når lyset svinner om ettermiddagen. I introduserte bestander i Australia er det dokumentert at svarttrosten kan spille opp mot 100 ulike fraser, som ofte ender i kort kvittering med etterligninger av andre arter. Ofte er sangen mest kompleks ved morgengry og minst kompleks og kort, ofte avbrutt, om dagen. Hunnen har mindre kompleks sang, som hun svarer hannene med når hekketiden begynner.[4]
Annet
redigerI Norge foreslo Miljødirektoratet i mai 2016 å tillate regulær jakt på svarttrost og måltrost, noe som avstedkom sterke reaksjoner fra såvel Norsk Ornitologisk Forening, som «folk flest». Sangfugler er kontroversielle jaktmål, fordi mange har et nært forhold til disse artene om våren.[6]
Referanser
rediger- ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008).
Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php - ^ BirdLife International 2015. Turdus merula. The IUCN Red List of Threatened Species 2015: e.T103888106A60192005. Downloaded on 23 March 2019.
- ^ a b c d e Collar, N. & Christie, D.A. (2019). Eurasian Blackbird (Turdus merula). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/58261 on 23 March 2019)
- ^ a b c d e f g h Collar, N. (2016). Common Blackbird (Turdus merula). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. Besøkt 2016-04-02
- ^ del Hoyo, J., Collar, N. & Christie, D.A. (2019). Chinese Blackbird (Turdus mandarinus). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/1344022 on 23 March 2019).
- ^ Lise Forfang Hagen. 2016-05-05. Foreslår lovlig jakt på måltrost og svarttrost NRK Nordland. Besøkt 2016-05-06.
Kilder
rediger- Clements, J. F., T. S. Schulenberg, M. J. Iliff, D. Roberson, T. A. Fredericks, B. L. Sullivan, and C. L. Wood. 2014. The Clements checklist of birds of the world: Version 6.9.. Hentet ut 8. april 2015.
- Turdus merula (ID 6D7A9C93AD1830EB). Avibase. Hentet ut 8. april 2015.
- Turdus merula (TSN 179757). Integrated Taxonomic Information System. Hentet ut 8. april 2015.
- Birdlife Species Factsheet: Turdus merula. Hentet ut 8. april 2015.
- IBC - The Internet Bird Collection: Turdus merula. Hentet ut 8. april 2015.
Eksterne lenker
rediger- (en) svarttrost – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
- (en) svarttrost i Encyclopedia of Life
- (en) svarttrost i Global Biodiversity Information Facility
- (no) svarttrost hos Artsdatabanken
- (sv) svarttrost hos Dyntaxa
- (en) svarttrost hos Fauna Europaea
- (en) svarttrost hos Fossilworks
- (en) svarttrost hos ITIS
- (en) svarttrost hos NCBI
- (en) Kategori:Turdus merula – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- (en) Turdus merula – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
