Svenn Stray
Svenn Thorkild Stray (født 11. februar 1922 i Arendal, død 20. mai 2012 i Moss[4]) var en norsk advokat og politiker (H) som var stortingsrepresentant for Østfold 1958–1985 og utenriksminister i både Borten-regjeringen 1970–1971 og Willoch-regjeringen 1981–1986. Stray markerte seg i hovedsak innen utenrikspolitiske og konstitusjonelle spørsmål, men var også med på å forme Høyres sosialpolitikk, ikke minst i stortingsbehandlingen av folketrygden.[5]
| Svenn Stray | |||
|---|---|---|---|
 Svenn Stray i Stortingssalen i mars 1971. Foto: Lasse Klæboe/Billedbladet NÅ/Riksarkivet | |||
| Født | 11. feb. 1922[1][2] Arendal | ||
| Død | 20. mai 2012[1][2][3] (90 år) Moss | ||
| Beskjeftigelse | Diplomat, politiker, advokat | ||
| Utdannet ved | Universitetet i Oslo | ||
| Parti | Høyre | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Medlem av | Europarådets parlamentarikerforsamling | ||
| Utmerkelser | |||
| Norges utenriksminister | |||
| 14. oktober 1981–9. mai 1986 | |||
| Regjering | Willoch | ||
| Forgjenger | Knut Frydenlund | ||
| Etterfølger | Knut Frydenlund | ||
| Norges utenriksminister | |||
| 22. mai 1970–17. mars 1971 | |||
| Regjering | Borten | ||
| Forgjenger | John Lyng | ||
| Etterfølger | Andreas Cappelen | ||
| Høyres parlamentariske leder | |||
| 1. oktober 1965–22. mai 1970 | |||
| Forgjenger | John Lyng | ||
| Etterfølger | Kåre Willoch | ||
| Stortingsrepresentant | |||
| 1. januar 1958–30. september 1985 | |||
| Valgkrets | Østfold | ||
Familie og yrkesliv
redigerHan vokste opp i Arendal som sønn av tannlege Gudmund Stray og hustru Anne Johanne Marie Frøstrup. Han var nevø av høyesterettsadvokat og venstrepolitiker Christian Stray og fetter av høyesterettsadvokat og venstrepolitiker Signe Marie Stray Ryssdal.
Etter artium ved reallinjen i 1941 begynte han å studere rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo samme år. Den tyske okkupasjonsmakten innledet aksjoner mot studentene i 1943, og Stray flyktet til Sverige, hvor han meldte seg til tjeneste hos norske polititropper.[5] Fra februar 1945 var han med i den norske reservepolitistyrken som ble sendt til Finnmark for å kontrollere de områdene som var befridd av sovjeterne.[5] Stray tjenestegjorde som etterretningsmann i 2. feltbatataljons stab (II/Stab).[6]
Etter krigen fortsatte han studiene, og ble uteksaminert som cand.jur. i 1946. Stray var dommerfullmektig ved Oslo byrett 1947–1948 og dommerfullmektig ved Moss sorenskriverembede 1948–1949. Deretter praktiserte han som advokat frem til 2007.
Han var dessuten styremedlem i A/S Hafslund 1968–1981, styremedlem i SIM A/S 1977–1994, styremedlem i Vinmonopolet 1987–1996 og styreformann i Sparebanken Moss Hobøl 1989–1990.
Politisk arbeid
redigerStray ble partipolitisk engasjert i studietiden som formann i Den Konservative Studenterforening i 1946 og formann i Det Norske Studentersamfund i 1947. I egenskap av førstnevnte verv fikk han plass i Høyres sentralstyre, hvor han våget å opponere mot formannen C.J. Hambro, med hensyn til partiets politiske profil og valgkampstrategi.[5] Stray stod på linje med Sjur Lindebrække, som både hadde et konservativt grunnsyn og en reformvilje i parti og samfunn.[5] Stray var medlem av Unge Høyres sentralstyre 1946–1954, fra 1950 som formann. Han var også formann i Moss Unge Høyre og Moss Høyre. I årene 1956–1979 var han tillike medlem av Moss bystyre.
Han var 1. vararepresentant til Stortinget fra kjøpstedene i Østfold og Akershus fylker (Drøbak, Fredrikstad, Halden, Moss og Sarpsborg) 1950–1953, og var fast innvalgt representant fra Østfold 1958–1985. På den rikspolitiske arenaen var han styreformann i Folk og Forsvar 1955–1971, 1. viseformann i Høyre 1962–1970, parlamentarisk leder 1965–1970, formann i Europabevegelsen 1971–1981 og Stortingets visepresident 1973–1981. Han var medlem av Stortingets sosialkomité 1958–1965, og her nedla han en betydelig innsats sammen med Claudia Olsen i arbeidet med stortingsmeldingen om folketrygden, et steg på veien til reformen vedtatt i 1967.[5] Stray var en tidlig motstander av rett til selvbestemt abort.[5]
Sikkerhets- og forsvarspolitikk ble så hans hovedfelt som medlem av Stortingets utenriks- og konstitusjonskomité 1965–1970 og 1977–1981. Stortingets utvidede utenriks- og konstitusjonskomité var han sogar medlem av 1965–1981, foruten periodene som medlem av Stortingets kirke- og undervisningskomité 1971–1973 og Stortingets justiskomité 1973–1977.
Stray var utenriksminister i to omganger, først ett år i Per Bortens regjering 1970–1971, siden fem år i Kåre Willochs regjering 1981–1986. Han var fungerende statsminister fra 17. april til juni 1984. Ved regjeringsomdannelsen i 1983, da det parlamentariske grunnlaget ble utvidet med statsråder fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, gikk Kåre Willoch sterkt inn for å beholde Stray som utenriksminister, ettersom en representant fra sentrumspartiene kunne bety større ettergivenhet overfor sovjetiske krav mot Norge og NATO.[5]
Strays tankegang var at et lite land kunne oppnå størst innflytelse overfor en stormakt ved å opptre som alliansepartner, ikke som dikterende, og han oppnådde betydelige resultater i for eksempel NATO.[5] USA ønsket på et tidspunkt å få med NATO-landene på en økonomisk boikott av Sovjetunionen, og Stray var sterkt involvert i forhandlingene som skrinla dette forslaget, skjønt han holdt en lav profil utad.[5]
Utmerkelser
redigerStray innehadde Deltagermedaljen fra 1945, Kong Olav Vs jubileumsmedalje 1957–1982 og syv utenlandske ordener. Han ble tildelt Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden i 1970, Den islandske falkeorden og den spanske Isabella den katolskes orden i 1981, det østerrikske Ærestegnet for fortjenester i 1982, Finlands hvite roses orden i 1983, den japanske Den oppadstigende sols orden i 1983 og franske Den nasjonale fortjenestorden i 1984.
Referanser
rediger- ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000016485, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w64z8svg, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ stortinget.no, verkets språk bokmål, stortingsrepresentant-ID SVST, besøkt 27. juni 2012[Hentet fra Wikidata]
- ^ Stensrud, Kenneth (25. mai 2012). «Tidligere utenriksminister Svenn Stray er død». Moss Avis. Besøkt 19. april 2013.
- ^ a b c d e f g h i j Bolin, Fredrik Th. (2004). «Svenn Stray». Norsk biografisk leksikon. Besøkt 19. april 2013.
- ^ Eikli, Gunnar (1917-2014) (1996). Fra flukt til Sverige til krig i Finnmark. [Hamar]: G. Eikli. ISBN 8299390605.
Eksterne lenker
rediger- (en) Svenn Stray – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Svenn Stray på Internet Movie Database
- (no) Svenn Stray hos Stortinget
- (no) Svenn Stray i PolSys hos Sikt – Kunnskapssektorens tjenesteleverandør
- (en) Svenn Stray hos Europarådets parlamentarikerforsamling
Wikiquote: Svenn Stray – sitater