Tegl
Tegl er et keramisk materiale som fremstilles ved brenning av leire i spesielle ovner.
Ordet kommer fra latin tegula (brukt om takstein) fra verbet tegere som betyr «å dekke».
Fargen vil fra naturens side oftest være gul, rød eller brun, avhengig av leiras kvalitet. Innholdet av jernoksid gir rødlige farger ved brenning, mens kalkholdig leire gir gulfarget tegl. Tegl kan gis ønsket farge ved tilsetting av fargestoff til leiren, eller ved glassering med et tynt ytre lag med farge.
Tegl brukes først og fremst til murstein, takstein og fliser som belegg på gulv eller vegg. Men materialet ble i eldre tider også brukt som søkke/garnstein. I dagligtalen brukes ofte ordet «murstein» upresist for å betegne teglstein.
Framstilling
redigerTeglstein er kunstig stein i standardformater, laget av leire som enten er brent i ovn ved høy temperatur, eller bare tørket. Teglmuren ble som regel pusset med mørtel eller forblendet med bearbeidet stein eller keramiske fliser.[trenger referanse]
Vanlig leire bearbeides maskinelt og eltes sammen med forskjellige tilsetningsstoffer, blant annet sand, sagflis, vann og kjemikalier. Etter lagring i 1–3 måneder, presses den bearbeidede leiren ut gjennom munnstykker, som en kontinuerlig streng med tverrsnitt lik steinens lengde og bredde. Deretter kappes strenger i skiver med tykkelse svarende til steinens høyde. Strengpresset teglstein fremstilles i dag hovedsakelig som hulltegl med gjennomgående hull, vanligvis cirka 20 hull, vinkelrett på steinens liggeflate. Hullene gir lavere vekt, jevnere brenningsgrad og bedre heftfasthet til mørtelen ved muring. Etter tørking brennes leirsteinene i tunnelovner med temperatur opp til 1100 °C. Tørke- og brennprosessen tar normalt 5–7 døgn. Under brenningen oppnår teglet sin karakteristiske farge, høye fasthet og bestandighet. Steinen kan også gis spesiell overflatestruktur.[1]
Håndbanket stein er teglstein som er laget ved at leire for hånd blir banket ned i former av tre eller stål. Derved får steinen en mer uregelmessig overflate enn maskinprodusert stein.[2]
Historisk bruk av teglstein
rediger
Teglstein har siden oldtiden vært et av de vanligste materialene til murverk. Soltørket tegl ble brukt i de tidlige sivilisasjonene i Mesopotamia og brukes fortsatt innenfor folkelig byggeskikk mange steder i verden. Romerne oppførte de fleste av sine byggverk i tegl, ofte i form av relativt store skiver.
I middelalderen ble brent tegl tatt i bruk i store deler av Europa, både til bruksbygninger og til monumentalbygg.
I Norge kom tegl i bruk midt på 1200-tallet, mest til kongelige anlegg som kirker og borger.
Teglstein er første gang omtalt i skriftlige kilder om teglkastellet i Tønsberg i 1276.[3]
I Trondheim er teglstein funnet i et bygg fra midten av 1200-tallet.[4] Mer tallrik ble bruken av tegl fra om lag 1450.[5]
Teglbrenning og produksjon av teglstein til muring ble vanlig i Oslo omkring år 1300, da kong Håkon V utvidet Mariakirken, oppførte deler av Kongsgården i Oslo og de eldste delene av Akershus festning i Oslo.[trenger referanse]
Atskillig tegl ble importert til norske havnebyer med skip. Skip i trelastfart trengte ballast til hjemturen og murstein og taktegl fungerte både som salgsvare og ballast. Da Sem setegård ble modernisert av Ove Gedde i 1630-årene, importerte han 94000 teglstein fra Harlingen i Nederland.
I flere hundre år ble det bare unntaksvis brent tegl i Norge, men fra midten av 1700-tallet kom flere teglverk i drift. Innføring av murtvang i noen av byene på 1800-tallet satte fart i norsk teglproduksjon. Langs nedre del av Drammenselva var det flere teglverk hvor teglsteinen ble fraktet med robåter av røyerter til havnen i Drammen.
I 1950 ble Oslo rådhus forblendet med 1,5 millioner håndbanket teglstein fra Hovin Teglverk.[6]
Teglformater
rediger
Tegl fremstilles som regel i formater hvor forholdet mellom lengde og bredde (inkludert vanlig fugebredde) tilsvarer 2:1. Det gir mulighet til å mure i forband uten gjennomgående vertikale fuger, slik at muren blir fastere.
I middelalderen ble det i Norden brukt stein av meget stort format, kalt «munkesten», munkestein eller munketegl. Lengden var vanligvis opp mot 30 cm, bredden fra 13 til 15 cm, og høyden fra 8 til 10 cm.[trenger referanse] Sæbjørg Wallaker Nordeide oppgir at de kunne være opp til 280 mm lange 120 mm brede 80 mm tykke før reformasjonen og betydelig mindre etterpå.[7]
I mange byggemiljøer inngår også teglsteinens høyde i proporsjonssystemet, slik at forholdet mellom lengde, bredde og høyde er 4:2:1. Gjennom flere hundre år inntil omkring 1840 fulgte det danske og norske standardformatet på tegl dette systemet, i Danmark kalt «flensborgsten».[8] Lengden varierte rundt 9 tommer (23,5 cm), bredden fra 4 1/4 til 4 1/8 tommer (rundt 11 cm), og høyden fra 1 1/2 til 2 tommer (4,5 til 5 cm).[9]. Etter Norsk standard (NS3000) fra 1967 skal de være 228 mm x 108 mm x 62 mm.[10]
Til oppmuringen av Slottet i Christiania fra 1833 til 1836 ble det brukt tegl med samme lengde og bredde, men med større høyde, 2 1/2 tommer, ca. 6,5 cm[11]. Slik «Slotstegl» ble etter hvert standardformatet for tegl her i landet. I dette formatet blir forholdet mellom lengde, bredde og høyde 6:3:2. Det vil si at steinlengden tilsvarer tre skifthøyde. Løpere på høykant, f. eks. i et hvelv over en åpning, vil da samsvare med tre skifteganger. Kopper på høykant vil derimot ikke korrespondere med skiftegangene, slik de gjorde med teglformater fra før 1840. Der blir forholdet lengde-bredde-høyde 4:2:1.
Til bygging av Oslo rådhus, som ble oppført 1931–1950, ble det benyttet stein av omtrent samme format som i middelalderen, 27,5 x 13 x 8,5 cm, såkalt «Rådhussten», fremstilt ved Hovin Teglverk.[12]
Klassifisering av tegltyper
redigerDet er flere måter å klassifisere teglsteiner på. Sæbjørg Wallaker Nordeide klassifiserte teglstein i Trondheim fra middelalderen som:[13]
1) Murtegl med gult gods (oftest produsert i Nederland)
2) Murtegl med rødt gods (vanlig kalt murstein)
3) Murtegl med gul-rødt gods, eller "rosa" gods
4) Golvtegl (alle med rødt gods) (de kan være glasserte eller uglasserte)
5) Taktegl (alle med rødt gods) (ble laget som krummede over- og underpanner)
6-13) Formtegl (alle med rødt gods)
Størrelsene varierte innen hver type fordi den var avhengig av brenneteknikken og temperaturen under brenningen, som ga ulik krymping.
Forband
redigerTeglsteinens langside kalles løper og kortsiden kalles kopp (av tysk Kopf = hode). I moderne halvsteins murverk brukes bare løpere, bortsett fra ved hjørner eller åpninger, hvor andre formater kan være nødvendige. I eldre typer forband brukes både kopp og løper i forskjellige mønstre. I kryssforband, som var det vanligste i Norge fra 1600-tallet til ca. 1900, brukes vekselvis koppskift og løperskift, se illustrasjon.
Gammel taktegl ble betegnet som munk (overpanne) og nonne (underpanne).
Minuttsug
redigerEt mål på teglsteinens absorpsjon av vann er minuttsug. Dette er den vannmengden liggeflaten til en teglstein suger opp fra et kar med vann i løpet av ett minutt.
Se også
rediger
Referanser
rediger- ^ Thue, Jan Vincent. (2017, 14. november). Teglstein. I Store norske leksikon. Hentet 27. desember 2018 fra https://snl.no/teglstein.
- ^ «håndbanket stein». Store norske leksikon. 30. desember 2020. Besøkt 22. april 2022.
- ^ Johannessen Live og Jan-Erik G. Eriksson: Faglig program for middelalderarkeologi. Byer, sakrale steder, befestninger og borger, Riksantikvaren, Oslo, 2015, side 86.
- ^ Nordeide, 1999, side 99.
- ^ Nordeide, 1999, side 99.
- ^ «Oslo Rådhus». Betongfokus. Besøkt 22. april 2022.
- ^ Nordeide, 1999, side 101.
- ^ Roede, 2001, s. 207.
- ^ Broch,1848, side 100.
- ^ Nordeide, 1999, side 101.
- ^ Broch,1848, side 100.
- ^ «Teglverk.no - Teglverk.no». teglverk.no. Besøkt 22. april 2022.
- ^ Sæbjørg Wallaker Nordeide: Tegltypografi i utgravingene i Erkebispegården i Trondheim, NIKU temahefte, volum 11, side 98-113, Trondheim, 1999.
Eksterne lenker
rediger- Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata