Wikipedia

The Beatles (White Album)

dobbelt studioalbum av The Beatles, utgitt i 1968

The Beatles, også kjent som The White Album, er det niende studioalbumet fra The Beatles, utgitt 22. november 1968. Det selvtitulerte dobbelalbumet hadde ingen grafikk eller tekst, kun et helt hvitt omslag med navnet på bandet uthevet i reliefftrykk noe nedenfor midten på albumets høyre side.[1] Mangelen på synlig tittel og det minimalistiske omslagsdesignet, designet av popkunstneren Richard Hamilton,[2] i samarbeid med Paul McCartney,[3] sto i sterk kontrast til Peter Blakes fargerike og detaljrike plateomslag for Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band.

The Beatles (White Album)
Studioalbum med The Beatles
FormatLP
Utgitt22. november 1968
Innspilt30. mai – 14. oktober 1968
StudioEMI Studios og Trident Studios i London
SjangerRock, pop
Lengde01:33:35
Lengde1:33:35
SpråkEngelsk
PlateselskapApple/EMI
Produsent(er)George Martin
Chris Thomas
Anmeldelse(r)
Plass i kronologi
Magical Mystery Tour
(1967)
The Beatles (White Album)
(1968)		 Yellow Submarine
(1969)
The Beatles på Commons

Selv om det ikke ble utgitt noen singler fra albumet i Storbritannia og i USA, ble sangene «Hey Jude» og «Revolution», som ble spilt inn i det samme tidsrommet som de andre sangene, utgitt på en singel i august 1968. Sangene på albumet har et stort sjanger-mangfold, fra britisk blues og ska til spor inspirert av Chuck Berry og av Karlheinz Stockhausen. De fleste av sangene ble skrevet og komponert i løpet av mars og april 1968 ved et kurs i transcendental meditasjon i Rishikesh i India. The Beatles vendte tilbake til EMI Studios (i dag kjent som Abbey Road Studios) i mai samme år for begynne å spille inn sangene, et arbeid som varte til oktober 1968. I løpet av disse sesjonene oppsto det uenigheter blant medlemmene av The Beatles, og vitner i innspillingsstudioet fikk oppleve bandmedlemmenes krangling over ulike kreative oppfatninger. Et annet splittende element var den jevnlige tilstedeværelsen av John Lennons nye partner Yoko Ono. Hennes tilstedeværelse ved innspillingene brøt med The Beatles' politikk om at hustruer og kjærester ikke skulle delta under innspillinger. Etter en rekke med problemer, inkludert at produsenten George Martin tok en brå ferie og at lydteknikeren Geoff Emerick sa opp, sluttet Ringo Starr midlertidig i gruppa i august. De samme spenningene fortsatte ut det påfølgende året, og endte med at The Beatles ble oppløst i april 1970.

Ved utgivelsen fikk det hvite dobbeltalbumet The Beatles positiv omtale fra flertallet av musikkritikerne, men en del kommentarer fant albumets satiriske sanger uviktige og apolitiske midt i det turbulente politiske og samfunnsmessige klimaet i 1968. Det har også blitt diskutert, inkludert av gruppa selv og George Martin, om albumets spennvidde burde ha vært strammet inn og at det burde blitt utgitt som et enkeltalbum. Uansett nådde albumet førsteplassen på albumlistene i både Storbritannia og USA, og har av enkelte kritikere blitt anerkjent som et av de beste musikkalbum noensinne: I 1997 ble The Beatles (White Album) kåret til det 10. beste albumet gjennom alle tider i en avstemning om «Årtusenets musikk» arrangert av aviser, radiostasjoner, og TV-kanaler i England. I 1998 valgte leserne i Q Magazine albumet som det 17. beste, mens det i 2003 kom på 10.-plass på det amerikanske musikkmagasinet Rolling Stones liste over «Tidenes 500 beste album».[4]

Bakgrunn

rediger

Forberedelser

rediger

I 1968 hadde The Beatles for lengst oppnådd kommersiell og kritisk suksess. Gruppens albumutgivelse på midten av 1967, Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band, holdt førsteplassen på den britiske albumlisten i 27 uker. Ved begynnelsen av februar 1968[5] hadde det solgt rundt 250 000 kopier i løpet av den første uken etter utgivelsen.[6] Det amerikanske magasinet Time erklærte at Sgt. Pepper's «satte fart i musikkens progresjon på historisk vis – enhver [form for] musikk»,[7] mens den amerikanske skribenten Timothy Leary mente noe pompøst at bandmedlemmene var prototyper på «evolusjonære agenter sendt av Gud, velsignet med mystiske krefter for å skape en ny menneskeart.»[8] Bandet fikk derimot negativ kritikeromtale til deres TV-film Magical Mystery Tour, som ble vist på britisk TV i desember 1967, men tilhengernes reaksjon var uansett positive.[9]

 
Sangene som ble spilt inn for Det hvite album, ble først øvd på George Harrisons hjem Kinfauns i mai 1968.

De fleste av sangene for albumet The Beatles (heretter Det hvite album) ble skrevet under et kurs i transcendental meditasjon med Maharishi Mahesh Yogi i Rishikesh i India i løpet av tidsrommet mellom februar og april 1968.[10][11] Oppholdet i India innebar lange perioder med meditasjon, forstått av gruppen selv som et åndelig avbrudd fra alle jordiske bestrebelser. John Lennon uttrykte det som en mulighet til å «komme seg vekk fra alt sammen.»[12]

Både Lennon og Paul McCartney begynte ganske raskt å komme sammen for å skrive sanger, ofte møttes de i «hemmelighet i hverandres rom om ettermiddagen» for å høre på hverandre sanger.[13] «Uansett hva jeg skulle ha gjort isteden,» minnes Lennon senere, «skrev jeg en del av mine beste sanger der.»[14] Forfatteren Ian MacDonald har hevdet at Sgt Pepper var «formet av LSD»,[15] men The Beatles hadde ikke tatt med seg kjemisk narkotika til India, men røkte en del marihuana, og med sinn upåvirket av ytre stimulanser bidro positivt i låtskrivingen.[16] Oppholdet i Rishikesh var særlig fruktbart for George Harrison som en låtskriver, som sammenfalt med han igjen begynte å spille gitar etter å ha studert sitar i to år.[17]

The Beatles forlot Rishikesh før kurset var ferdig. Ringo Starr var den første som dro derfra under begrunnelsen at han ikke mage for maten;[18] McCartney reiste i midten av mars,[16] mens Harrison og Lennon var mer interessert i indisk religion og ble der til april.[16] I henhold til forfatteren Geoffrey Giuliano reiste Lennon fra Rishikesh ettersom han følte seg personlig forrådt da han fikk høre rykter om at Maharishi oppført seg upassende mot de kvinnene som hadde fulgt The Beatles til India,[19][20] men McCartney og Harrison oppdaget senere at disse ryktene ikke var riktige,[21] og Lennons hustru Cynthia rapporterte at det var «ikke trevl av bevis eller rettferdiggjørelse.»[22] [a]

Kollektivt skrev gruppen rundt 40 nye sanger i Rishikesh, 26 av dem ble spilt inn i en meget rå utgave i Kinfauns, Harrisons hjem i Esher, i mai 1968. Lennon hadde skrevet de fleste, rundt 14 sanger.[21] Lennon og McCartney brakte med seg disse hjemsnekrete innspillingene til studioet og arbeidet videre på dem sammen. En del av disse demoene og gruppesesjonene ved Kinfauns ble senere utgitt på samlealbumet Anthology 3 i 1996.[23]

Innspillingen

rediger
 
Albumet ble i stor grad spilt i ved Abbey Road Studios.

Albumet ble innspilt mellom 30. mai og 14. oktober 1968, hovedsakelig i Abbey Road Studios i London, men en del sesjoner ble også gjort i Trident Studios.[24] Bandet bestilte all ledig tid i Abbey Road til ut juli,[25] og deres opphold i Rishikesh ble snart glemt i innspillingsstudioets atmosfære med sesjoner som skjedde ved ujevne tider.[26] The Beatles’ selvbevissthet som fikk dem til å tro at de kunne gjøre hva som helst førte til at opprettelsen av et nytt multimediaselskap, Apple Corps, et selskap som kom til tappe gruppen økonomisk med en rekke av lite vellykte prosjekter.[27] Den irregulære arbeidstiden i studioet førte til en ny måte å utvikle sangene. Istedenfor en tett og kompakt øving av sangene, som ved tidligere sesjoner, spilte de rett og slett inn alle øvelsene og jammingen, la deretter på overdubbing på de beste opptakene. Harrisons sang «Not Gulity» ble utlatt fra det endelige albumet til tross for at sangen ble spilt inn 102 ganger.[28]

Samlingene for å spille inn dette albumet markerte den første opptreden i studioet av Lennons nye hjemlige og kunstneriske partner, Yoko Ono, som fulgte med ham til Abbey Road for å arbeide med « Revolution 1» [29] og kom deretter til å bli mer eller mindre fast tilstede ved alle sesjonene til The Beatles.[30] Onos tilstedeværelse var meget uortodoks. Før dette tidspunkt hadde The Beatles generelt arbeidet isolert og uten forstyrrelser.[31] McCartneys venninne på denne tiden, Francie Schwartz, var også tilstede ved en del sesjoner,[32] det samme var også Harrison og Ringo Starrs ektefeller, henholdsvis Pattie Harrison og Maureen Starkey.[33]

I løpet av innspillingsarbeidet oppgraderte bandet fra opptak med 4-spors-opptakere til 8-spors. Da de begynte å spille inn musikken, hadde Abbey Road Studios anskaffet 8-spors-opptaker, men den var ikke installert den og den hadde etter sigende stått i et lagerrom i måneder. Dette var i henhold til EMIs politikk om å teste og klargjøre nytt utstyr før det ble tatt i bruk i studioet. The Beatles spilte inn «Hey Jude» og «Dear Prudence» ved Trident ettersom dette studioet hadde en 8-spors-opptaker.[34] Da The Beatles fikk høre at EMI faktisk også hadde en, insisterte de på å bruke den. Lydteknikerne Ken Scott og Dave Harries installerte maskinen (uten autorisasjon fra studiosjefene) i Abbey Road Studio 2 slik at bandet kunne benytte den.[35]

Forfatteren Mark Lewisohn har rapportert at The Beatles holdt sin første og eneste 24-timers-sesjon ved mot slutten av innspillingen av Det hvite albumet. Ved denne sesjonen var Lennon, McCartney og produsenten George Martin tilstede. I motsetning de fleste andre LP-er på denne tiden, var det ikke tre sekunders opphold mellom hver sang. Albumet ble produsert slik at hver sang gikk over i hverandre, enten direkte, eller i glidende overgang, eller med innskudd av tilfeldig musikk.[36]

Interne konflikter

rediger
 
Det nye forholdet mellom John Lennon og Yoko Ono førte til spenninger og motsetninger med de andre Beatles-medlemmene under innspillingen av albumet.

Innspillingen av Det hvite album viste at The Beatles nå var blitt fire individuelle musikere som i økende grad kom i konflikt med hverandre. Lewisohn merket seg at flere av sangene ikke ble innspilt med alle medlemmene av gruppen, og overdubbingene tenderte til å være begrenset til den som hadde skrevet sangen.[37] Noen ganger kunne McCartney og Lennon spille inn sanger i forskjellige deler av studioet, med hver sin lydtekniker.[38] George Martin, som hadde fått svekket innflytelse på bandet, dro på ferie mot slutten av innspillingene og overlot ansvaret for produksjonen til Chris Thomas.[39] Lennon, som insisterte på ha med seg Yoko Ono i studio samt hans avhengighet av heroin, førte til at arbeidsforholdene ble vanskelige da han fikk hyppige raseriutbrudd.[40]

Lydteknikeren Geoff Emerick, som hadde arbeidet med gruppen siden Revolver i 1966, ble desillusjonert med arbeidet i studioet. Ved et tidspunkt ved innspillingen av sangen «Ob-La-Di, Ob-La-Da» overhørte han George Martin kritisere McCartneys framføring av vokalen, noe som fikk McCartney til å svare, «Vel, kom ned og syng den selv!».[41] Den 16. juli annonserte Emerick at han ikke lenger orket å arbeide sammen med bandet.[41]

Ifølge forfatteren Peter Doggett hadde «den mest vesentlige kommunikasjonslinjen mellom Lennon og McCartney» blitt brutt av Onos tilstedeværelse fra den første dagen med innspilling».[42] Beatles-biografen Philip Norman mente at allerede fra begynnelsen av innspillingen av Det hvite albumet hadde de to fremste låtskriverne i The Beatles mistet interessen for hverandres komposisjoner: Lennon mente at McCartneys sanger var «vemmelig søtladne og blide» mens McCartney vurderte Lennons sanger som «grelle, umelodiøse og bevisst provokative».[43] Lewisohn påpekte at Harrisons og Starrs nå valgte å distansere seg fra prosjektet.[44] Den 7. juni fløy Harrison til California for å filme sine scener for en dokumentarfilm om Ravi Shankar kalt Raga, produsert av Apple Films og utgitt i 1971.[45] Lennon, McCartney og Harrisons involvering i individuelle prosjekter utenfor bandet i løpet av 1968 var et ytterligere bevis på at medlemmene i bandet var mer interessert i individuelle prosjekter enn å delta i The Beatles.[46] Lennon hadde startet sitt eksperimentelle samarbeid med Yoko Ono. Sammen spilte de inn albumet Unfinished Music No. 1: Two Virgins, med et plateomslag der Ono og Lennon var avfotografert helt nakne. De andre i The Beatles fant dette unødvendig og forvirrende.[47]

Den 20. august arbeidet Lennon og Starr på overdubbingen på «Yer Blues» i Studio 3. De bestemte seg for å besøkte McCartney i Studio 2, hvor han arbeidet med sin sang «Mother Nature's Son». Den positive stemningen i studioet forsvant umiddelbart og ifølge lydteknikeren Ken Scott kunne atmosfæren blitt skåret med en kniv.[38] Den 22. august, under innspillingen av «Back in the U.S.S.R.», forlot Ringo Starr brått innspillingslokalene.[48] Han følte seg usikker på sin egen rolle i bandet sammenlignet med de andre medlemmenes, og var fornærmet over McCartneys stadige kritikk av hans trommespill på sangen.[49][50] Ansatte ved Abbey Road kommenterte senere at Starr ofte var den første som ankom studio og ble sittende i resepsjonen og vente på at de andre skulle dukke opp.[51] I Starrs fravær spilte McCartney selv trommer på «Dear Prudence». Lewisohn har også fortalt at i tilfellet med «Back in the U.S.S.R.» gjorde de tre gjenværende Beatles-medlemmene sine bidrag på bass og trommer.[51]

Lennon, McCartney og Harrison bønnfalt Starr om å komme tilbake. Han kom pliktskyldig tilbake den 5. september og fant da trommesettet sitt dekorert med blomster,[52] noe Harrison hadde gjort for å ønske Starr velkommen tilbake.[53] McCartney har beskrevet innspillingsperioden for Det hvite albumet som et vendepunkt for bandet, uttalte at «det var en mengde friksjoner under dette albumet. Vi var på kanten av å bli oppløst og det var anstrengende i seg selv,»[54] mens Lennon senere sa at «årsaken oppløsningen av The Beatles kan høres på det albumet.»[55] Av dobbeltalbumets 30 spor var det kun 16 hvor samtlige av de fire medlemmene spilte samtidig.[56]

Sangene

rediger

Det hvite album består av et stort mangfold av musikalske stiler og sjangre. Forfatterne Barry Miles og Gillian Gaar hver for seg har vurdert albumet som det mest varierte av samtlige Beatles-album.[57][58] Dette mangfoldet besto blant annet av rock and roll, blues, folkemusikk, country, reggae, avantgardistisk,[59] hardrock[60] og varieté (engelsk: music hall eller oldie).[61] En bevisst avgjørelse var å spille inn musikken uten avanserte studioteknikker og minimalt med avanserte lydeffekter, noe som hadde preget alle bandets utgivelser siden Revolver i 1966.[62] Forfatteren Nicholas Schaffner vurderte dette som en reaksjon mot den LSD-inspirerte psykedeliske musikken, noe tilsvarende det band som The Rolling Stones og The Byrds også gjorde i 1968.[63] Edwin Faust i Stylus Magazine beskrev dobbeltalbumet som «først og fremst et album med musikalsk renhet» (som albumomslaget og tittelen antyder). Som ved tidligere Beatles-album hadde bandet fått vanen å blande ulike musikalske sjangere i en sang, men på Det hvite album holder hver eneste sang seg til dens valgte sjanger: Rock and roll-sporene er ren rock and roll; folkemusikken er ren folkemusikk; de surrealistiske sporene er ren surrealistisk pop; og det eksperimentelle stykket er rent eksperimentelt.»[64]

Det eneste vestlige musikkinstrument som var tilgjengelig for gruppens medlemmer mens de var i India, var akustiske gitarer. Av den grunn var mange av sangene på Det hvite album både komponert og framført på dette instrumentet.[65] En del av disse sangene forble akustiske på albumet og ble innspilt solo, eller kun med deler av gruppen, inkludert «Wild Honey Pie»,[66] «Blackbird»,[67] «Julia»,[68] «I Will»[69] og «Mother Nature's Son».[70]

Side en

rediger

McCartney skrev «Back in the U.S.S.R.» som en surrealistisk parodi på Chuck Berrys sang «Back in the U.S.A.» (1959).[66] Et opptak av et fly som tar av og lander ble benyttet ved begynnelsen av sporet, og periodisk gjennom sangen. Koringen ble sunget av Lennon og Harrison i The Beach Boys-stil.[51] etter ønske fra Mike Love, som også deltok på reisen til India.[71] Sangen ble utstrakt bootlegget i Sovjetunionen og ble en undergrunnshit.[66] McCartney spiltei 1988 inn et russisk album, Снова в СССР (russisk for «Back in the U.S.S.R.»), eksklusivt for det russiske markedet.[72]

«Dear Prudence» var en av sangene som ble innspilt i Trident. Stilen er typisk for de akustiske sangene som ble skrevet i Rishikesh. Det benytter gitar-arpeggio. Lennon skrev sangen om Mia Farrows søster Prudence, som sjelden forlot rommet sitt under oppholdet da hun var fordypet i meditasjon.[73]

«Glass Onion» var det første sporet som ble innspilt komplett etter Starrs kortvarige fravær. MacDonald har hevdet at Lennon skrev sangteksten for å peke nese til fans som hevdet å finne «skjulte meninger» i sangene, og kom med referanser til andre Beatles-sanger: «The Walrus was Paul» refererte tilbake til sangen «I Am the Walrus» (som selv refererte til «Lucy in the Sky with Diamonds»).[74] McCartney på sin side overdubbet blokkfløyte etter tekstlinjen «I told you about the Fool on the Hill» som en bevisst parodi på sangen «The Fool on the Hill».[75] En strykerseksjon ble lagt til sangen i oktober.[75]

«Ob-La-Di, Ob-La-Da» ble skrevet av McCartney som en pastisj på skamusikk. Sangen tok forbausende mye tid å fullføre og McCartney krevde en perfeksjon som irriterte de andre medlemmene.[76] Jimmy Scott, en venn av McCartney, foreslo tittelen og spilte bongotrommer på de innledende innspillingene. Han krevde å bli kreditert for sitt bidrag, men sangen ble på vanlig vis kreditert «Lennon-McCartney».[77] Etter å ha arbeidet i tre dager med backingsporet ble arbeidet forkastet og erstattet med en ny innspilling.[78] Lennon hatet sangen og kalte den for «granny music shit» («bedriten bestemormusikk»).[79] Lydtekniker Richard Lush mintes at Starr mislikte å spille inn det samme lydsporet gjentatte ganger, og mente at denne sesjonen var en nøkkelindikator på at The Beatles var i ferd med å oppløses.[78] McCartney forsøkte omgjøre backingsporet for en tredje gang, men det ble avbrutt etter noen få tagninger og den andre versjonen ble benyttet i den endelige miksen.[78] Gruppen, med unntak av McCartney, hadde mistet interesse for sangen ved slutten av innspillingen, og stemte ned McCartneys forslag om å gi ut låten som singel. Isteden spilte den skotske popgruppen Marmalade inn sin versjon, og ga den ut som singel. Den havnet på førsteplass på hitlistene.[77] I 2004 var det en avstemning online der 1000 mennesker i Storbritannia mente at dette var den verste sangen som noensinne var blitt spilt inn.[80]

McCartney spilte inn «Wild Honey Pie» den 20. august etter innspillingen av «Mother Nature's Son». Den er et typisk eksempel på småsangene han spilte inn mellom opptakene til albumet.[66]

«The Continuing Story of Bungalow Bill» ble skrevet av Lennon etter at en amerikansk besøkende ved Rishikesh dro på tigerjakt i noen uker.[81] Den ble spilt inn som en øvelse i cinéma vérité, og har vokale framføringer fra bort imot alle som tilfeldigvis var studioet på den tiden. Ono synger en linje og synger med på refrenget. Chris Thomas spiller mellotron og er med på improvisasjonene mot slutten av sporet.[82] Den blomstrende Flamencogitaren innledningsvis var faktisk en innspilling som var en del av mellotrons faste lydbibliotek.[83]

«While My Guitar Gently Weeps» ble skrevet av Harrison under et besøk hos sine foreldre i Cheshire.[84] Han spilte først inn sangen som en soloframføring på akustisk gitar den 25. juli, en versjon som første gang ble utgitt på Anthology 3.[85] Han var ikke fornøyd med gruppens første forsøk på å spille inn sangen, og inviterte sin venn Eric Clapton til å spille på den. Clapton var usikker på hva de andre i bandet mente om hans gjesteopptreden på et Beatles-album, men Harrison sa at beslutningen hadde «ingenting med dem å gjøre. Det er min sang.»[86] Claptons solo ble behandlet med automatisk eller kunstig dobbeltsporing (double tracking) for å oppnå den ønskelige effekten.[87]

«Happiness Is A Warm Gun» ble utviklet fra diverse fragmenter av sanger som Lennon skrev i Rishikesh. Ifølge MacDonald var denne arbeidsmetoden inspirert av Incredible String Bands låtskrivingsteknikk.[88] Det tok 95 opptak å legge basis-lydsportt på grunn av temposkiftene og stilvariasjonene gjennom hele sangen. Den endelige versjonen består av den beste halvdelen fra hvert av to sammenredigerte opptak.[89] Lennon beskrev siden sangen som en av hans favoritter,[90] mens resten av bandet mente at innspillingen var forfriskende da den tvang dem til benytte all sin dyktighet som et band for å få den til.[91] Apples pressesjef Derek Taylor hadde et mindre, ukreditert bidrag i sangteksten.[92]

Side to

rediger

McCartney hentet tittelen til sangen «Martha My Dear» fra sin fårehund, men sangteksten forøvrig handler ikke om hunden.[93] Hele innspillingen består av McCartney alene sammen med studiomusikere, ingen andre fra The Beatles deltar. George Martin skrev et arrangement for messingblåsere til låten.[94]

«I'm So Tired» ble skrevet i India da Lennon hadde problemer med å sovne.[95] Den ble innspilt under samme sesjon som «The Continuing Story of Bungalow Bill».[82] Sangteksten har referanser til Walter Raleigh, som karakteriseres som en «stupid git» for å ha innført tobakk til Europa. «Git» er en nedsettende britisk betegnelse for en «verdiløs person», «idiot»[96][b] Sporet ender med at Lennon mumler «Monsieur, monsieur, how about another one?»[82] I myten rundt konspirasjonsteorien at «Paul er død» ble det hevdet at om sporet ble spilt baklengs kunne man høre «Paul is dead man, miss him miss him».[52]

«Blackbird» er McCartney som akkompagnerer seg på akustisk gitar. I henhold til Lewisohn er tikkingen i bakgrunnen en metronom, eller taktmåler,[44] skjønt Emerick minnes å ha tatt opp lyden via en mikrofon ved McCartneys sko.[98] Fuglesangen på sporet ble hentet fra Abbey Roads samling av lydeffekter, og ble spilt inn på en av EMIs portable båndopptakere.[44]

Harrison skrev «Piggies» som et angrep på grådighet og materialisme i det moderne samfunnet.[99] Han fikk hjelp fra både sin mor og Lennon til å fullføre sangteksten.[100] Thomas spilte cembalo på sporet og Lennon bidro med et lydopptak av griser som grynter.[101]

«Rocky Raccoon» utviklet seg fra en jam med McCartney, Lennon og Donovan i Rishikesh. Sangen ble spilt inn en enkelt sesjon, og var en av sporene som George Marin mente var kun fyllstoff og at det kun ble inkludert fordi Det hvite album skulle bli et dobbeltalbum.[102]

«Don't Pass Me By» var Starrs første egenkomponerte låt for The Beatles.[103] Han hadde lekt med ideen om å skrive en selvreflekterende sang en stund, kanskje så langt tilbake som 1963.[104] Den hadde arbeidstitler som «Ringo's Tune» og «This Is Some Friendly» før den fikk sin endelige tittel. Grunnsporet besto av Starrs trommespill mens McCartney spilte piano.[105] Martin komponerte en innledning for orkester, men den ble til sist lagt til side da det ble ment at den var «for bisarr».[103] Isteden spilte Jack Fallon spilte fiolin i bluegrass-stil.[106]

«Why Don't We Do It in the Road?» ble skrevet av McCartney i India etter han så to aper parre seg midt i gaten, og lurte på hvorfor mennesker var altfor siviliserte til å gjøre det samme.[107] Han spilte selv alle instrumentene, unntatt trommer, som Starr bidro med. Den enkle sangteksten var veldig lik noe Lennon kunne ha skrevet, og Lennon var irritert over at han ikke ble bedt om å spille på den. McCartney uttalte senere at det var «tit for tat» («like for like») da han ikke ble bedt om å bidra på «Revolution 9».[108]

«I Will» ble skrevet og sunget av McCartney, og med hjelp av Lennon and Starr på slagverkinstrumenter,[69] Det er en rolig, akustisk kjærlighetssang. Mellom de tallrike innspillingene, brøt de tre Beatles-medlemmene av for å gjøre andre opptak. Under opptak 19 av «I Will» begynte McCartney på et fragment av en sang kjent som «Can You Take Me Back?»,[75] mens Cilla Blacks hitsang «Step Inside Love» (skrevet av McCartney) og et tøysenummer, «Los Paranoias», også ble jammet fram under innspillingen. Dette ble siden utgitt på Anthology 3.[109]

«Julia» var det siste sporet som ble innspilt for albumet og har Lennon på akustisk gitar. Lennon spilte solo i en stil som var lik McCartneys på «Blackbird» [68] Dette er den eneste Beatles-sangen som Lennon framførte alene[110] og er en hyllest hans mor Julia Lennon som ble drept i bilulykke da Lennon bare var sytten år gammel. Sangteksten handler om tapet av moren og hans forhold til Yoko Ono, «ocean child» («havets barn»), som ble referert til i teksten.[68] Ono bidro med teksten, men sangen ble på tradisjonelt vis kreditert til Lennon-McCartney.[111]

Side tre

rediger
 
Både «Everybody's Got Something to Hide Except Me and My Monkey» og «Sexy Sadie» var begge skrevne med referanse til guruen Maharishi Mahesh Yogi.

Ifølge McCartney var «Birthday» en ekte Lennon-McCartney-låt, «50–50 John og meg, gjort på stedet og tatt opp den samme kvelden.»[112] Han og Lennon ble inspirert til skrive sangen etter at de hadde sett den amerikanske musikkomedien Hun kan'ke for det (originaltittel: The Girl Can't Help It, 1956) på TV. De sang vokalen i samme stil som Little Richard gjør i filmen.[113] Etter at The Beatles hadde spilt inn sangen, ble det lagt på koring av Ono og Pattie Harrison.[89]

«Yer Blues» ble skrevet av Lennon i India. Til tross for mediteringen og den fredfylte atmosfæren, følte han seg likevel ikke lykkelig, noe som reflekteres over i sangteksten.[114] Musikkstilen var inspirert av den britiske blues-boomen i 1968, og som kjennetegnet grupper som Fleetwood Mac og Chicken Shack.[115] Musikken ble spilt inn i et lite rom ved siden av kontrollrommet til Studio 2 i Abbey Road. 4-spors-opptaket ble direkte rediger, noe som var uanlig for en Beatles-innspilling. Dette resulterte i en brå avslutning ved 3:17 og inn i begynnelsen av en annen innspilling (som deretter ble fadet).[116][c]

McCartney skrev «Mother Nature's Son» i India, og arbeidet videre på den alene i Abbey Road. Han framførte sangen solo med kun et messingblåserarrangement av George Martin.[70] Flere andre sangere spilte siden inn sin versjon av sangen, blant annet John Denver og Sheryl Crow.

«Everybody's Got Something to Hide Except Me and My Monkey» oppsto fra en jam og hadde opprinnelig ingen tittel. En endelige miksen gjode låten raskere ved å få båndet til å 43 hertz framfor det vanlige 50.[28] Harrison hevdet senere at den første delen av tittelen kom fra en av Maharishis faste uttrykk og at «and my monkey» ble lagt til senere.[117]

«Sexy Sadie» hadde først tittelen «Maharishi», og ble skrevet av Lennon etter at han hadde besluttet å forlate Rishikesh.[118] Harrison sørget for at Lennon endret den opprinnelige tittelen, men i et intervju i 1980 innrømmet Lennon at inspirasjonen var Maharishi at den ble skrevet i skuffelsen over guruens seksuelle framstøt mot Mia Farrow. «Jeg bare kalte ham for ’Sexy Sadie’.»[119] «Jeg benyttet situasjonen til å skrive en sang, ganske kalkulerende, men også for å uttrykke hva jeg følte. Jeg forlot Maharishi med en dårlig smak i munnen.»[120]

«Helter Skelter» ble skrevet av McCartney. Den ble først spilt inn som en blues. De første opptakene ble framført av bandet live og inkluderte lange gjennomganger hvor de jammet på instrumentene.[41] Ettersom disse opptakene var altfor lange til å passe på en LP, ble sangen lagt til side fram til september, da en ny og kortere versjon ble innspilt. Stemningen under innspillingen var kaotisk, men ingen våget å si i fra til noen i The Beatles at de var ute av kontroll. Harrison skal etter sigende ha løpt rundt i studioet med et brennende askebeger over hodet, og «gjorde en Arthur Brown»,[121] en britisk sanger kjent for sin hitsang «Fire!» det samme året. Stereoversjonen på LP-en består av et ekstra minutt med musikk sammenlignet med monoversjonen, og som enrer med at Starr roper ut: «I've got blisters on my fingers!»[121] Tittelen betyr berg-og-dal-bane på britisk-engelsk, men amerikanske Charles Manson tolket sangen til å handle om helvete. Sangen ble således en nøkkelsporene som fikk Manson å til å tro at albumet hadde kodete beskjeder som refererte til en apokalyptisk krig og ledet sin bevegelse i forberedelse til hans tolkning av «Helter Skelter».[118]

Den siste sangen på side tre er Harrisons «Long, Long, Long», hvor en del av akkordprogresjonen er tatt fra Bob Dylans «Sad Eyed Lady of the Lowlands».[122] MacDonald har beskrevet sangen som Harrisons «berørende bevis på en utmattet, men lettet forsoning med Gud» og betraktet den som hans «fineste øyeblikk med The Beatles.»[95] Innspillingssesjonen av hovedsporet var et av de lengste som The Bealtes noen gang gjorde, og strakte seg fra ettermiddagen 7. oktober og gjennom natten til 7 om morgenen den neste dagen. McCartney spilte hammondorgel på sangen og en «selsom raslende» effekt mot slutten ble skapt av en tone som fikk en vinflaske som sto oppå orgelets lesliehøytaler til å resonere.[95][123]

Side fire

rediger
 
Fra Abbey Road Studio 2.

«Revolution 1» var den første sangen som ble innspilt for albumet, med sesjoner som begynte 30. mai.[29] De første opptakene ble innspilt med tanke på at det kunne være en mulig singel, men etter hvert som sesjonene fortsatte ble arrangementet stadig langsommere med en mer tilbakelent groove (musikalsk følelse). Gruppen avsluttet opptaket med en seks minutter lang improvisasjon som det ble lagt ytterligere overdubbing på, før sangen ble redigert til den versjonen som kan høres på albumet. Deretter ble det lagt på messingblåserarrangement senere.[124]

«Honey Pie» ble skrevet av McCartney som en «oldie» og en pastisj på varieté- og dansemusikken fra det glade 1920-tallet. Åpningsseksjonen på sporet hadde lyden til en gammel 78-plate som ble overdubbet.[125] Samtidig arrangerte Martin en saksofon- og klarinettdel i samme stil. Lennon spilte sologitar på sangen og Harrison spilte bass.

«Savoy Truffle» har tittel etter en av sjokoladevariantene som den gang fantes i en boks av konfektmerket Mackintosh's Good News. Sangen var inspirert av at hans kompis Clapton likte å spise disse. Sporet har en sekstett med saksofoner, arrangert av Thomas, som også spilte tangentinstrumenter.[126] Harrison uttalte senere at Derek Taylor hadde bidratt i ferdigstillingen av sangteksten.[127] Sangen var også et bevis på Harrisons fornyede interesse for rhythm and blues etter at han hadde studert sitar i to år.[128]

Lennon begynte å skrive «Cry Baby Cry» en gang på slutten av 1967 og teksten er delvis avledet fra en gammel TV-reklame. Martin spilte munnspill på sangen. »,[129]

Mellom «Cry Baby Cry» og «Revolution 9 »kommer et kort segment av en sang uten noen tittel, men som ofte kalles for «Can You Take Me Back?», skrevet av Paul McCartney. Dette var egentlig en del av en musikk som ble improvisert fra mens «I Will» ble spilt inn. På CD-utgivelsene er denne lagt inn som en forlengelse av «Cry Baby Cry» [130]

Den lange og abstrakte lydsporet «Revolution 9» ble utviklet fra opptak under overdubbingen av «Revolution 1». Lennon, Harrison og Ono la på ytterligere lag med lydkollasjer og utdrag fra snakking i samme stil av Karlheinz Stockhausen. Sporet begynner med et utdrag fra et eksamensopptak fra musikkskolen Royal Schools of Music, og avsluttes med Onos kjente kommentar, «you become naked».[131] Yoko Ono var tungt involvert i produksjonen og ga råd til Lennon om hvilke lydbånd han skulle bruke.[132] Paul McCartney deltok ikke produksjonen og var etter sigende ikke begeistret for at det ble inkludert på albumet. Sporet har fått delte meninger fra både kritikerne og Beatles-fans i årenes løp, og det tiltrakk seg både interesse og misnøye.[133]

«Good Night» var en bånsull eller vuggevise som Lennon skrev for sin sønn Julian, og han ba særskilt om at Starr sang den. De første opptakene hadde kun Lennon på akustisk gitar og Starr på vokal,[28] men Martin skrev et arrangement for orkester og kor, som erstattet gitaren i den endelige miksen. Han spilte også celesta.[76]

Utgivelse

rediger

Dobbeltalbumet The Beatles ble utgitt 22. november 1968 i Storbritannia,[2] fulgt av utgivelse i USA tre dager senere.[134] Albumets arbeidstittel var A Doll's House etter Henrik Ibsens skuespill Et dukkehjem, men ideen ble senere forkastet da det engelske progressive rockebandet Family utga albumet Music in a Doll's House tidligere det samme året.[111] Schaffner skrev i 1977 at til tross for at albumets offisielle tittel var kun The Beatles, «Fra første dagen for utgivelsen refererte alle til det som ‘Det hvite album’.»[135]

Albumet var det tredje som ble utgitt på The Beatles’ eget plateselskap Apple Records. De to foregående utgivelsene var Harrisons Wonderwall Music og Lennon og Onos Two Virgins.[136] George Martin har uttalt at han var motstander av ideen om et dobbeltalbum og foreslo for bandet å redusere antall sanger for å utgi et enkeltalbum med kun de sterkeste og beste sangene, men bandet stemte ned forslaget.[2] Da Starr ble intervjuet for TV-serien The Beatles Anthology på 1990-tallet, sa han at han nå følte at det burde ha vært utgitt som to adskilte album (som han ga tilnavnene «The White Album» og «The Whiter Album»).[137] Da Harrison reflekterte over albumet, mente han at en del av sporene kunne ha vært utgitt som B-sider, men «det var veldig mye ego i bandet».[137] Han støttet også ideen om et dobbeltalbum for å kvitte seg med den lagerkatalogen av sanger som gruppen hadde på denne tiden. Som sterk kontrast sa McCartney at albumet er perfekt slik det er, og la til «It's the bloody Beatles' White Album. Shut up!»[137]

Albumets omslag ble designet av popkunstneren Richard Hamilton,[2] i samarbeid med McCartney.[3] og besto av kun en hvite flate, og navnet på gruppen uthevet i reliefftrykk (som i blindskrift) noe nedenfor midten på albumets høyre side.[1] Hensikten var å skape en skarp kontrast til Peter Blakes fargerike og detaljrike plateomslag for Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band. På det første opplaget fikk også hvert eksemplar påtrykket et unikt serienummer, som Hamilton mente: «skapte den komiske illusjonen av et nummerert eksemplar av et album med et begrenset opplag på rundt fem millioner kopier.»[138] I 2008 ble et album med serienummeret 0000005 solgt for £19 201 (tilsvarende rundt 206 197 NOK per august 2017) på eBay.[139] I 2015 ble Ringo Starrs personlige kopinummer 0000001 auksjonert bort for enestående $790 000.[140]

Senere vinylutgivelser i USA viste albumtittelen i grått trykk (framfor i reliefftrykk). Albumet hadde også inkludert en poster som besto av en montasje av fotografier og med sangtekstene trykket på baksiden. I tillegg var det fire enkeltstående fotoportretter av de fire Beatles-medlemmene, fotografert av John Kelly.[141] Disse portrettene, som i seg selv ble ikoniske, ble fotografert høsten 1968. Fotografiene for posteren ble samlet av Hamilton og McCartney, og sorterte på et mangfold av måter i flere dager før de kom til det endelige resultatet.[142] Utgivelsen på 8-spors lydbånd og kassett hadde derimot ikke et hvitt omslag, men en versjon i sterk svart-hvitt-kontrast av de fire portrettene til Kelly.[143]

I løpet av 1978 og 1979 for albumets tiårsjubileum, sendte EMI ut albumet i en begrenset utgave på hvit vinyl i flere land.[144] Albumet ble utgitt på nytt, sammen med resten av Beatles-katalogen, på CD (compact disc) i 1987.[145] Det ble utgitt på nytt i 2009 i en ny, remasteret utgave.[146]

Et maleri av bandet av John Byrne var på et tidlig tidspunkt vurdert for å bli benyttet som omslaget på dette albumet. Bildet ble isteden benyttet på omslaget til samlealbumet The Beatles' Ballads, utgitt i 1980. I 2012 ble originalbildet lagt ut til salg på auksjon.[147]

Kulturelle reaksjoner

rediger

I henhold til MacDonald analyserte motkulturen på 1960-tallet det hvite dobbeltalbumet over og hinsides alle de tidligere utgivelsene til The Beatles.[52] Albumets sangtekster utviklet seg fra det vage og uklare til det bevisste hentydninger og således åpen for tolkninger og misforståelser, slik som i «Glass Onion» (jf. «the walrus was Paul»)[74] og «Piggies» (jf. «what they need's a damn good whacking»).[100] Utgivelsen sammenfalt også med en offentlige fordømmelse av Lennons behandling av sin hustru Cynthia, og av hans og Onos felles prosjekter, særskilt Two Virgins.[148][149] De britiske myndigheter viste en tilsvarende mindre tolerant holdning mot The Beatles,[150] som vist ved at Londons narkotikapoliti arresterte Lennon og Ono i oktober 1968 for besittelse av marihuana, en anklage som han senere hevdet var falsk.[149] I tilfellet av «Back in the U.S.S.R.» ble sangteksten tolket av den amerikanske kristne evangelisten David Noebel som ytterligere bevis på The Beatles’ deltagelse i en kommunistisk sammensvergelse for å hjernevaske amerikanske ungdommer.[151]

Teksten på Lennons «Revolution 1» ble feiltolket for budskap han ikke hadde tenkt. På albumversjon rådet han de som «talk about destruction» (snakket om ødeleggelse) til «count me out» (ikke regne med hans deltagelse). Ordet «out» som Lennon sang, fulgte han opp med si «in». På den tiden da albumet ble utgitt, ble det enkelte ordet «in» forstått av den radikale venstresiden som at Lennon støttet politisk motivert vold, noe som fulgte med maiopprøret i Paris 1968.[152]

Ytterligere til det forræderi som de følte ved Lennons ikke-aktivistiske holdning i «Revolution 1», fordømte kommentatorer fra det nye venstre Det hvite album for at det ikke hadde en politisk agenda.[153] The Beatles selv ble anklaget for å benytte eklektisisme og pastisj som et virkemiddel til unngå viktige emner i det turbulente politiske og sosiale klimaet på slutten av 1960-tallet.[153] Jon Landau, som skrev for Liberation News Service, argumenterte for at i særlig «Piggies» og «Rocky Racoon» hadde bandet benyttet seg av parodi ettersom de var «redde for konfrontere virkeligheten» og «nødvendighetenes øyeblikk».[154] Som Landau var det mange skribenter på venstresiden som betraktet albumet som udatert og irrelevant; isteden ble The Rolling Stones’ samtidige album Beggars Banquet fremmet for det som Jon Wiener betegnet som «den ’sterke løsning’, en musikalsk vridning utover, mot dagens politiske og sosiale kamper.»[155]

Charles Manson hørte albumet ikke lenge etter at det hadde blitt utgitt. Han hadde allerede hevdet å finne skjulte budskap i sangene til tidligere Beatles-album,[156] men med Det hvite album tolket han profetisk betydning i flere av sangene, inkludert «Blackbird», «Piggies» (særskilt i linjen «what they need's a damn good whacking»), «Helter Skelter», «Revolution 1» og «Revolution 9»,[157] og tolket sangtekstene som en tegn på en umiddelbar kommende voldelig krig.[158] Han spilte albumet gjentatte ganger for sine tilhengere, Manson-familien, og overbeviste dem om at det var et apokalyptisk budskap som bebudet et opprør av undertrykte folk,[159] og trakk paralleller med kapittel 9 i Johannes' åpenbaring i Det nye testamente.[160]

Sosiologene Michael Katovich og Wesley Longhofer skrev i artikkelen «Mystification of Rock» at utgivelsen av Det hvite album skapte «en kollektiv forståelse av det som en ’state-of-the-art’ gjengivelse av samtidens lydbilde av pop, rock, og rolkrock.»[161] Flertallet av musikkanmelderne[d] kategoriserte Det hvite album som postmodernistisk musikk, og de framhevet estetikk og stilistiske trekk ved albumet.[e] Andre akademikere [f] plasserte alle verkene til The Beatles innenfor musikalsk modernisme, basert enten på deres «kunstferdighet»[163] eller deres ideologiske posisjon i henhold til utviklingen av budskapet om kjærlighet og fred (samtidens sosiale bevegelse av «love and peace»).[164] Scapelliti siterte albumet som kilden til «friformens nihilisme som skapte gjenklang ... i punk og de alternative musikksjangrene.»[165]

Innflytelse og hyllest

rediger

Det hvite albumet, både musikken og albumets konsept, har hatt stor påvirkning på populærmusikken og dens indre kultur. På 1990-tallet har både Prince og Metallica laget album med sine egne navn som titler som er blitt trykket på helt svarte omslag. Begge blir omtalt som Det sorte album (Black Album).[166][167] I 2003 utga rapperen Jay-Z et album som også offisielt ble hetende The Black Album.[168] To samlinger av Beatles-sanger, utgitt i 1973 som The Beatles 1962-1966 og The Beatles 1967-1970, har uoffisielt blitt kalt for Det røde albumet og Det blå albumet med klar referanse til farvesystemet.[169][170] Tre av albumene til Weezer med artistens navn som tittel, har blitt hetende Det blå albumet (1994), Det grønne albumet (2001) og Det røde albumet (2008).[171][172][173]

I den oppdiktede verdenen til Spinal Tap var gruppens 1983-album Smell the Glove utgitt med et helt svart omslag, skjønt mer på grunn av diskusjon om formgivningen enn en hyllest til The Beatles, men omslaget til filmmusikken ble utgitt i et helt svart omslag med gruppens navn i relieff.[174][175]

Et 1998-album av nye sanger fra de gule tegnefilmfigurene The Simpsons fikk tittelen The Yellow Album, men albumets omslagsdesign var derimot en parodi på The Beatles' Sgt. Pepper-album.[176]

I 2004 utga Brian Burton (også kjent som DJ Danger Mouse) albumet The Grey Album, et uautorisert remikset album som senere ble distribuert på internett med strofer fra The Beatles (White Album) sammen med a cappella-versjonen av Jaj-Zs The Black Album.[177]

Tidlig i 2013 presenterte galleriet Recess i New York Citys nabolag SoHo på Manhattan installasjonen We Buy White Albums av kunstneren Rutherford Chang. Installasjonen var en form for platebutikk hvor det var ingenting annet enn originale utgivelser av LP-en Det hvite album ble vist fram.[178] Chang skapte også en innspilling av hvor lyden av et hundre kopier av side en fra LP-en ble lagt oppå hverandre.[179]

Sporliste

rediger

Alle sporene er skrevet av Lennon–McCartney, unntatt når annet er merket.

Side 1
Nr.TittelLengde
1.«Back in the U.S.S.R.»2:43
2.«Dear Prudence»3:56
3.«Glass Onion»2:17
4.«Ob-La-Di, Ob-La-Da»3:08
5.«Wild Honey Pie»0:52
6.«The Continuing Story of Bungalow Bill»3:13
7.«While My Guitar Gently Weeps» (George Harrison)4:45
8.«Happiness Is a Warm Gun»2:43
Side 2
Nr.TittelLengde
9.«Martha My Dear»2:28
10.«I'm So Tired»2:03
11.«Blackbird»2:18
12.«Piggies»2:04
13.«Rocky Raccoon»3:32
14.«Don't Pass Me By» (Richard Starkey)3:50
15.«Why Don't We Do It in the Road?»1:40
16.«I Will»1:45
17.«Julia»2:54
Side 3
Nr.TittelLengde
1.«Birthday»2:42
2.«Yer Blues»4:00
3.«Mother Nature's Son»2:47
4.«Everybody's Got Something to Hide Except Me and My Monkey»2:24
5.«Sexy Sadie»3:15
6.«Helter Skelter»4:29
7.«Long, Long, Long» (Harrison)3:03
Side 4
Nr.TittelLengde
8.«Revolution 1»4:15
9.«Honey Pie»2:40
10.«Savoy Truffle»2:54
11.«Cry Baby Cry»3:02
12.«Revolution 9»8:13
13.«Good Night»3:11

Personell

rediger

Andre medvirkende

rediger
  • Eric Clapton – gitar på «While my Guitar Gently Weeps»
  • Mal Evans – bakgrunnsvokal og perkusjon på «Dear Prudence» og «Birthday», trompet på «Helter Skelter»
  • Jack Fallon – fiolin på «Don't Pass Me By»
  • Pattie Harrison – bakgrunnsvokal på «Birthday»
  • Jackie Lomax – bakgrunnsvokal og perkusjon på «Dear Prudence»
  • Maureen Starkey – bakgrunnsvokal på «The Continuing Story of Bungalow Bill»
  • Yoko Ono – bakgrunnsvokal og perkusjon på «The Continuing Story of Bungalow Bill» og «Birthday», tale og lydeffekter på «Revolution 9»
  • Ted Barker – trombone på «Martha My Dear»
  • Leon Calvert – trompet og flygelhorn på «Martha My Dear»
  • Henry Datyner, Eric Bowie, Norman Lederman og Ronald Thomas – fiolin på «Glass Onion»
  • Bernard Miller, Dennis McConnell, Lou Soufier og Les Maddox – fiolin på «Martha My Dear»
  • Reginald Kilby – cello på «Glass Onion»
  • Eldon Fox  – cello på «Glass Onion»
  • Frederick Alexander  – cello på «Martha My Dear»
  • Harry Klein – saksofon på «Savoy Truffle»
  • Dennis Walton, Ronald Chamberlain, Jim Chest og Rex Morris – saksofon på «Honey Pie»
  • Raymond Newman og David Smith – klarinett på «Honey Pie»
  • Art Ellefson, Danny Moss og Derek Collins – tenorsaksofon på «Savoy Truffle»
  • Ronnie Ross og Bernard George – barytonsaksofon på «Savoy Truffle»
  • Alf Reece – tuba på «Martha My Dear»
  • The Mike Sammes Singers – bakgrunnsvokal på «Good Night»
  • Stanley Reynolds og Ronnie Hughes – trompet på «Martha My Dear»
  • Tony Tunstall – valthorn på «Martha My Dear»
  • John Underwood og Keith Cummings – bratsj på «Glass Onion»
  • Leo Birnbaum og Henry Myerscough – bratsj på «Martha My Dear»

Fotnoter

rediger
Type nummerering
  1. ^ Harrison fikk senere gjenopptatt sitt vennskap med Maharishi i Natural Law Party.[21]
  2. ^ Det ble dog skrevet som «get» på sangtekstene i albumet, men ordet er generelt forstått som «git».[97]
  3. ^ «Yer Blues» var en av få Beatles-sanger fra bandets senere epoke som Lennon framførte på konsert. Sammen Clapton, Keith Richards og Mitch Mitchell, framførte han sangen for første gang på scenen den 11. desember 1968 for konsertfilmen The Rolling Stones Rock and Roll Circus; en annen versjon ble innspilt med Plastic Ono Band i september 1969 og en versjon finnes på konsertalbumet Live Peace in Toronto.[115]
  4. ^ I henhold til Womack, listen av kritiske arbeider som refererte til Det hvite album omfattet blant annet Henry W. Sullivans The Beatles with Lacan: Rock 'n' Roll as Requiem for the Modern Age (1995); Ed Whitleys The Postmodern White Album, (2000); David Quanticks Revolution: The Making of the Beatles' White Album (2002); Devin McKinneys Magic Circles: The Beatles in Dream and History (2003); og Jeffrey Roessners We All Want to Change the World: Postmodern Politics and the Beatles' White Album (2006).
  5. ^ Inglis (2009), for eksempel, lister brikollasj, fragmentasjon, pastisj, parodi, refleksivitet, pluralisme, ironi, overdrivelse, anti-represenasjon og «meta-kunst».[162]
  6. ^ Inkludert Fredric Jameson (1984), Andrew Goodwin (2006), og Kenneth Womack (2008)

Referanser

rediger
  1. ^ a b Leese, Peter (2006): Britain Since 1945: Aspects of Identity, s. 94
  2. ^ a b c d Lewisohn, Mark (1988): The Beatles Recording Sessions, s. 163.
  3. ^ a b Miles, Barry; Scott, Grant; Morgan, Johnny (2008): The Greatest Album Covers of All Time, s. 52.
  4. ^ The 500 Greatest Albums of All Time, 10: The Beatles (The White Album), Rolling Stone
  5. ^ «The Beatles" > "Albums" > "The Beatles" > "Chart Facts», Official Charts Company.
  6. ^ Everett, Walter (1999): The Beatles as Musicians: Revolver Through the Anthology, s. 123.
  7. ^ Artikkel «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band», Time. 27. september 1967, s. 128.
  8. ^ Levering, Stephen (2006): «Time» (and «Newsweek») is on My Side: Pop/rock Coverage in «Time» and «Newsweek» During the 1960s, ProQuest, ISBN 978-0-542-91576-5, s. 26
  9. ^ MacDonald, Ian (1997): Revolution in the Head: The Beatles' Records and the Sixties, s. 224.
  10. ^ Norman, Philip ([1981] 1996): Shout!: The Beatles in Their Generation, s. 322, 340.
  11. ^ Schaffner, Nicholas (1978): The Beatles Forever, s. 95, 111.
  12. ^ Beatles, The (2000): The Beatles Anthology, s. 281.
  13. ^ Spitz, Bob (2005): The Beatles: The Biography, s. 752.
  14. ^ Beatles, The (2000): The Beatles Anthology, s. 283.
  15. ^ MacDonald, Ian (1997): Revolution in the Head: The Beatles' Records and the Sixties, s. 220.
  16. ^ a b c MacDonald, Ian (1997): Revolution in the Head: The Beatles' Records and the Sixties, s. 244.
  17. ^ Leng, Simon (2006): While My Guitar Gently Weeps: The Music of George Harrison, s. 34, 36.
  18. ^ MacDonald, Ian (1997): Revolution in the Head: The Beatles' Records and the Sixties, s. 243.
  19. ^ Giuliano, Geoffrey; Giuliano, Avalon (2005): Revolver: The Secret History of the Beatles, s. 126.
  20. ^ Wenner, Jann ([1971] 2000): Lennon Remembers, s. 27. Sitat: «Yeah, there was a big hullabaloo about him trying to rape Mia Farrow or trying to get off with Mia Farrow and a few other women, things like that.»
  21. ^ a b c Miles, Barry (1997): Paul McCartney: Many Years From Now, s. 429.
  22. ^ Miles, Barry (1997): Paul McCartney: Many Years From Now, s. 427.
  23. ^ Doggett, Peter (2009): The Art and Music of John Lennon, s. 208.
  24. ^ Miles, Barry (2001): The Beatles Diary Volume 1: The Beatles Years. Omnibus Press. ISBN 0-7119-8308-9, s. 300, 310–312.
  25. ^ Lewisohn, Mark (1988): The Beatles Recording Sessions, s. 135.
  26. ^ MacDonald, Ian (1997): Revolution in the Head: The Beatles' Records and the Sixties, s. 245.
  27. ^ MacDonald, Ian (1997): Revolution in the Head: The Beatles' Records and the Sixties, s. 246.
  28. ^ a b c Lewisohn, Mark (1988): The Beatles Recording Sessions, s. 139.
  29. ^ a b MacDonald, Ian (1997): Revolution in the Head: The Beatles' Records and the Sixties, s. 245–246.
  30. ^ Harry, Bill (2000): The Beatles Encyclopaedia: Revised and Updated. London: Virgin Publishing. ISBN 0-7535-0481-2, s. 108–109.
  31. ^ Miles, Barry (2001): The Beatles Diary Volume 1: The Beatles Years, s. 483–484.
  32. ^ Winn, John (2009): That Magic Feeling: The Beatles' Recorded Legacy, Volume Two, 1966–1970. Random House. ISBN 978-0-307-45240-5, s. 176.
  33. ^ Harry, Bill (2000): The Beatles Encyclopaedia: Revised and Updated. London: Virgin Publishing. ISBN 0-7535-0481-2, s. 77–78.
  34. ^ Lewisohn, Mark (1988): The Beatles Recording Sessions, s. 146.
  35. ^ Lewisohn, Mark (1988): The Beatles Recording Sessions, s. 153.
  36. ^ Lewisohn, Mark (1988): The Beatles Recording Sessions, s. 162.
  37. ^ Lewisohn, Mark (1988): The Beatles Recording Sessions, s. 491.
  38. ^ a b Lewisohn, Mark (1988): The Beatles Recording Sessions, s. 150
  39. ^ Bell, Nigel: «The White Album @ Playhouse», BBC
  40. ^ Miles, Barry (1997): Paul McCartney: Many Years From Now, s. 491.
  41. ^ a b c Lewisohn, Mark (1988): The Beatles Recording Sessions, s. 143.
  42. ^ Doggett, Peter (2009): The Art and Music of John Lennon, Omnibus Press, ISBN 978-0-85712-126-4, s. 46–47.
  43. ^ Norman, Philip ([1981] 1996): Shout!: The Beatles in Their Generation, s. 340
  44. ^ a b c Lewisohn, Mark (1988): The Beatles Recording Sessions, s. 137.
  45. ^ Miles, Barry (1997): Paul McCartney: Many Years From Now, s. 300.
  46. ^ Inglis, Ian (2009): «Revolution» i: Womack, Kenneth, red.: The Cambridge Companion to the Beatles, s. 120.
  47. ^ Doggett, Peter (2011): You Never Give Me Your Money: The Beatles After the Breakup, s. 54–55.
  48. ^ Miles, Barry (2001): The Beatles Diary Volume 1: The Beatles Years, s. 307.
  49. ^ Hertsgaard, Mark (1996): A Day in the Life: The Music and Artistry of the Beatles, s. 250–251.
  50. ^ Clayson, Alan (2003): Ringo Starr, s. 183–184.
  51. ^ a b c Lewisohn, Mark (1988): The Beatles Recording Sessions, s. 151.
  52. ^ a b c MacDonald, Ian (1997): Revolution in the Head: The Beatles' Records and the Sixties, s. 273.
  53. ^ Beatles, The (2000): The Beatles Anthology, s. 312.
  54. ^ Doggett, Peter (2011): You Never Give Me Your Money: The Beatles After the Breakup, s. 130.
  55. ^ Womack, Kenneth, red. (2009): The Cambridge Companion to the Beatles, s. 55
  56. ^ «Revolution 1»; «Everybody's Got Something To Hide Except Me and My Monkey»; «Ob-La-Di, Ob-La-Da»; «Cry Baby Cry»; «Helter Skelter»; «Sexy Sadie»; «While My Guitar Gently Weeps»; «Yer Blues»; «Rocky Raccoon»; «Glass Onion»; «Birthday»; «Happiness Is A Warm Gun»; «Piggies»; «Honey Pie»; «I'm So Tired»; «The Continuing Story of Bungalow Bill»; jf. MacDonald, Ian (1997): Revolution in the Head: The Beatles' Records and the Sixties, s. 245, 257, 258, 260, 261, 262, 263, 269, 270, 273, 277, 279, 281, 283, og 284.
  57. ^ Miles, Barry (2001): The Beatles Diary Volume 1: The Beatles Years, s. 315.
  58. ^ Gaar, Gillian (2013): 100 Things Beatles Fans Should Know & Do Before They Die, Triumph Books, ISBN 978-1-62368-202-6, s. 33.
  59. ^ Miles, Barry (2001): The Beatles Diary Volume 1: The Beatles Years, s. 316.
  60. ^ Howard, David N.: Sonic Alchemy: Visionary Music Producers and Their Maverick Recordings, s. 31. Sitat: «[The White Album] contained a panoply of wondrous songs that included acoustic numbers, idiosyncratic pop, heavy-duty hard rock, and flat-out experimentalism.»
  61. ^ Inglis, Ian (2009): «Revolution» i: Womack, Kenneth, red.: The Cambridge Companion to the Beatles, s. 122.
  62. ^ Hertsgaard, Mark (1996): A Day in the Life: The Music and Artistry of the Beatles, s. 255.
  63. ^ Schaffner, Nicholas (1978): The Beatles Forever, s. 111–112.
  64. ^ Faust, Edwin (1. september 2003): «On Second Thought: The Beatles - The Beatles» Arkivert 23. desember 2008 hos Wayback Machine., Stylus Magazine
  65. ^ Turner, Steve (1999): A Hard Day's Write, 2. utg., Prospero Books, ISBN 1-55267-337-5, s. 149. Sitat: «[B]ecause they had no access to electric guitars or keyboards, many of these songs were acoustically based.»
  66. ^ a b c d MacDonald, Ian (1997): Revolution in the Head: The Beatles' Records and the Sixties, s. 271.
  67. ^ MacDonald, Ian (1997): Revolution in the Head: The Beatles' Records and the Sixties, s. 256.
  68. ^ a b c MacDonald, Ian (1997): Revolution in the Head: The Beatles' Records and the Sixties, s. 285.
  69. ^ a b MacDonald, Ian (1997): Revolution in the Head: The Beatles' Records and the Sixties, s. 276.
  70. ^ a b MacDonald, Ian (1997): Revolution in the Head: The Beatles' Records and the Sixties, s. 267.
  71. ^ Womack, Kenneth, red. (2009): The Cambridge Companion to the Beatles, s. 122.
  72. ^ Badman, Keith (1999): The Beatles: After The Breakup, s. 389–390.
  73. ^ MacDonald, Ian (1997): Revolution in the Head: The Beatles' Records and the Sixties, s. 272.
  74. ^ a b MacDonald, Ian (1997): Revolution in the Head: The Beatles' Records and the Sixties, s. 275.
  75. ^ a b c Lewisohn, Mark (1988): The Beatles Recording Sessions, s. 155.
  76. ^ a b MacDonald, Ian (1997): Revolution in the Head: The Beatles' Records and the Sixties, s. 258.
  77. ^ a b MacDonald, Ian (1997): Revolution in the Head: The Beatles' Records and the Sixties, s. 259.
  78. ^ a b c Lewisohn, Mark (1988): The Beatles Recording Sessions, s. 141.
  79. ^ Emerick, Geoff; Massey, Howard (2007): Here, There and Everywhere: My Life Recording the Music of the Beatles, s. 246
  80. ^ «Beatles classic voted worst song», BBC News. 10. november 2004.
  81. ^ MacDonald, Ian (1997): Revolution in the Head: The Beatles' Records and the Sixties, s. 284
  82. ^ a b c Lewisohn, Mark (1988): The Beatles Recording Sessions, s. 160.
  83. ^ «The Flamenco Guitar Intro on 'Bungalow Bill' Was Actually a Mellotron», Rolling Stone. 12. juni 2012.
  84. ^ Beatles, The (2000): The Beatles Anthology, s. 306
  85. ^ MacDonald, Ian (1997): Revolution in the Head: The Beatles' Records and the Sixties, s. 263.
  86. ^ Badman, Keith (1999): The Beatles: After The Breakup, s. 638.
  87. ^ MacDonald, Ian (1997): Revolution in the Head: The Beatles' Records and the Sixties, s. 263, 264.
  88. ^ MacDonald, Ian (1997): Revolution in the Head: The Beatles' Records and the Sixties, s. 279.
  89. ^ a b Lewisohn, Mark (1988): The Beatles Recording Sessions, s. 157.
  90. ^ MacDonald, Ian (1997): Revolution in the Head: The Beatles' Records and the Sixties, s. 280.
  91. ^ MacDonald, Ian (1997): Revolution in the Head: The Beatles' Records and the Sixties, s. 287.
  92. ^ Miles, Barry (2001): The Beatles Diary Volume 1: The Beatles Years, s. 317.
  93. ^ Lewisohn, Mark (1988): The Beatles Recording Sessions, s. 159.
  94. ^ MacDonald, Ian (1997): Revolution in the Head: The Beatles' Records and the Sixties, s. 282.
  95. ^ a b c MacDonald, Ian (1997): Revolution in the Head: The Beatles' Records and the Sixties, s. 283.
  96. ^ «git (n.)», Online Etymology Dictionary
  97. ^ McNamee, Gregory (2007): Movable Feasts: The History, Science, and Lore of Food. Greenwood Publishing Group, ISBN 978-0-275-98931-6, s. 149
  98. ^ Ryan, Kevin L. (2009): Recording the Beatles, ISBN 0-9785200-0-9, s. 484.
  99. ^ Schaffner, Nicholas (1978): The Beatles Forever, s. 115.
  100. ^ a b MacDonald, Ian (1997): Revolution in the Head: The Beatles' Records and the Sixties, s. 278.
  101. ^ Lewisohn, Mark (1988): The Beatles Recording Sessions, s. 156, 157.
  102. ^ MacDonald, Ian (1997): Revolution in the Head: The Beatles' Records and the Sixties, s. 270.
  103. ^ a b MacDonald, Ian (1997): Revolution in the Head: The Beatles' Records and the Sixties, s. 251.
  104. ^ Badman, Keith (2009): The Beatles: Off the Record, s. 643
  105. ^ Winn, John (2009): That Magic Feeling: The Beatles' Recorded Legacy, Volume Two, 1966–1970, s. 175.
  106. ^ Ankeny, Jason: «Jack Fallon: Biography», AllMusic.
  107. ^ Miles, Barry (1997): Paul McCartney: Many Years From Now, s. 499.
  108. ^ MacDonald, Ian (1997): Revolution in the Head: The Beatles' Records and the Sixties, s. 155.
  109. ^ MacDonald, Ian (1997): Revolution in the Head: The Beatles' Records and the Sixties, s. 276–277.
  110. ^ Lewisohn, Mark (1988): The Beatles Recording Sessions, s. 156, 161.
  111. ^ a b MacDonald, Ian (1997): Revolution in the Head: The Beatles' Records and the Sixties, s. 286.
  112. ^ Miles, Barry (1997): Paul McCartney: Many Years From Now, s. 496.
  113. ^ MacDonald, Ian (1997): Revolution in the Head: The Beatles' Records and the Sixties, s. 277.
  114. ^ «100 Greatest Beatles Songs – Yer Blues», Rolling Stone.
  115. ^ a b MacDonald, Ian (1997): Revolution in the Head: The Beatles' Records and the Sixties, s. 269.
  116. ^ Lewisohn, Mark (1988): The Beatles Recording Sessions, s. 148.
  117. ^ MacDonald, Ian (1997): Revolution in the Head: The Beatles' Records and the Sixties, s. 257
  118. ^ a b MacDonald, Ian (1997): Revolution in the Head: The Beatles' Records and the Sixties, s. 262.
  119. ^ Sheff, David (1981): The Playboy Interviews with John Lennon & Yoko Ono. Playboy Press.
  120. ^ Sheff, David (2000): All We Are Saying: The Last Major Interview with John Lennon and Yoko Ono. Macmillan, ISBN 0-312-25464-4, s. 191
  121. ^ a b Lewisohn, Mark (1988): The Beatles Recording Sessions, s. 154.
  122. ^ Harrison, George (2002): I, Me, Mine, s. 132.
  123. ^ Shea, Stuart; Rodriguez, Robert (2007): Fab Four FAQ: Everything Left to Know About the Beatles ... and More! s. 170.
  124. ^ MacDonald, Ian (1997): Revolution in the Head: The Beatles' Records and the Sixties, s. 247.
  125. ^ Everett, Walter (1999): The Beatles as Musicians: Revolver Through the Anthology, s. 189.
  126. ^ MacDonald, Ian (1997): Revolution in the Head: The Beatles' Records and the Sixties, s. 281.
  127. ^ Miles, Barry (2001): The Beatles Diary Volume 1: The Beatles Years, s. 320.
  128. ^ O'Toole, Kit (15. februar 2013): «Deep Beatles: 'Savoy Truffle' from The White Album (1968)». Something Else! Arkivert fra originalen den 22. juli 2014.
  129. ^ MacDonald, Ian (1997): Revolution in the Head: The Beatles' Records and the Sixties, s. 260.
  130. ^ Pollack, Alan: «Notes on "Can You Take Me Back»
  131. ^ MacDonald, Ian (1997): Revolution in the Head: The Beatles' Records and the Sixties, s. 254–255.
  132. ^ Beatles, The (2000). The Beatles Anthology, s. 307.
  133. ^ Erlewine, Stephen Thomas: «Review of The Beatles [White Album». AllMusic.
  134. ^ Castleman, Harry; Podrazik, Walter J. (1976): All Together Now: The First Complete Beatles Discography 1961–1975, s. 70
  135. ^ Schaffner, Nicholas (1978): The Beatles Forever, s. 113
  136. ^ Castleman, Harry; Podrazik, Walter J. (1976): All Together Now: The First Complete Beatles Discography 1961–1975, s. 291
  137. ^ a b c MacFarlane, Thomas (2013): The Beatles and McLuhan: Understanding the Electric Age, s. 78
  138. ^ Miles, Barry; Scott, Grant; Morgan, Johnny (2008): The Greatest Album Covers of All Time, s. 52
  139. ^ Porter, Tom (24. november 2008): «Rare Beatles 'White Album' sells for $30k», MusicRadar.
  140. ^ Kreps, Daniel (5. desember 2015): «Ringo Starr's Personal 'White Album' Sells for World Record $790,000», Rolling Stone.
  141. ^ Everett, Walter (1999): The Beatles as Musicians: Revolver Through the Anthology, s. 207.
  142. ^ Miles, Barry (1997): Paul McCartney: Many Years From Now, s. 504.
  143. ^ «Example of 'White Album' 8-track tape packaging and artwork», EMI/Apple / Capitol Records. 1969.
  144. ^ «The Beatles [White Album] #118411», AllMusic.
  145. ^ «The Beatles [White Album] CD – EMI Music Distribution #CDS 7464438», AllMusic.
  146. ^ «Don't buy the Beatles remasters, unless...», CNet. 15. september 2009.
  147. ^ «Lot 371: • JOHN BYRNE (b.1940) THE BEATLES Oil on canvas» Arkivert 27. august 2017 hos Wayback Machine., Great Western Auctions. 1. desember 2012.
  148. ^ Schaffner, Nicholas (1978): The Beatles Forever, s. 106–107.
  149. ^ a b Doggett, Peter (2011). You Never Give Me Your Money: The Beatles After the Breakup, s. 52, 55.
  150. ^ Doggett, Peter (2011). You Never Give Me Your Money: The Beatles After the Breakup, s. 107.
  151. ^ Schaffner, Nicholas (1978): The Beatles Forever, s. 53, 113.
  152. ^ MacDonald, Ian (1997): Revolution in the Head: The Beatles' Records and the Sixties, s. 248–249.
  153. ^ a b Roessner, Jeffrey (2006): «We All Want to Change the World», s. 149.
  154. ^ Wiener, Jon (1991): Come Together: John Lennon in His Time, s. 65.
  155. ^ Wiener, Jon (1991): Come Together: John Lennon in His Time, s. 65-66.
  156. ^ Nielsen, Donald (2005): Horrible Workers: Max Stirner, Arthur Rimbaud, Robert Johnson, and the Charles Manson Circle: Studies in Moral Experience and Cultural Expression, s. 90.
  157. ^ Guinn, Jeff (2013): Manson: The Life and Times of Charles Manson, s. 194.
  158. ^ Sheffield, Rob (2004): «The Beatles», s. 54.
  159. ^ Guinn, Jeff (2013): Manson: The Life and Times of Charles Manson, s. 196.
  160. ^ Nielsen, Donald (2005): Horrible Workers: Max Stirner, Arthur Rimbaud, Robert Johnson, and the Charles Manson Circle: Studies in Moral Experience and Cultural Expression, s. 92.
  161. ^ Katovich, Michael A.; Longhofer, Wesley (2009): «Mystification of Rock», s. 401.
  162. ^ Inglis, Ian (2009): "Revolution", s. 120–121.
  163. ^ Goodwin, Andrew (2006): «Popular Music and Postmodern Theory», s. 442.
  164. ^ Womack, Kenneth (2008): «The Beatles as Modernists», s. 2.
  165. ^ Graff, Gary; Durchholz, Daniel, red. (1999): MusicHound Rock: The Essential Album Guide, s. 88.
  166. ^ Zaleski, Annie (22. august 2016): «The Story Behind the Cover of Metallica’s Black Album», Classicrock
  167. ^ «1987: Welcome to the Funk Bible», The-black-album.info
  168. ^ «JAY-Z The Black Album», Pitchfork
  169. ^ «1962-1966 (Red Album)» The Beatles Bible
  170. ^ «1967-1970 (Blue Album)», The Beatles Bible
  171. ^ «Weezer (The Green Album)» Arkivert 27. august 2017 hos Wayback Machine., Weezerpedia
  172. ^ «Weezer (The Blue Album)» Arkivert 17. mars 2017 hos Wayback Machine., Weezerpedia
  173. ^ «Weezer (The Red Album)» Arkivert 17. mars 2017 hos Wayback Machine., Weezerpedia
  174. ^ Spinal Tap – Most Shocking Album Covers
  175. ^ «Spinal Tap A to Zed»
  176. ^ «The Yellow Album», Simpsons.wikia
  177. ^ Gjestad, Robert Hoftun (19. oktober 2011): «Den grå musen som endret musikkbransjen», Aftenposten
  178. ^ Kozinn, Allan (22. februar 2013): «A Plain White Square, and Yet So Fascinating», The New York Times
  179. ^ «What It Sounds Like If You Play 100 Vinyl Copies of 'The White Album' at Once», Slate, 21. november 2013.

Litteratur

rediger
  • Badman, Keith (1999): The Beatles: After The Breakup. Omnibus Press. ISBN 0-7119-7520-5.
  • Badman, Keith (2009): The Beatles: Off the Record. Omnibus Press. ISBN 978-0-85712-045-8.
  • Beatles, The (2000): The Beatles Anthology. San Francisco: Chronicle Books. ISBN 0-8118-2684-8.
  • Castleman, Harry; Podrazik, Walter J. (1976): All Together Now: The First Complete Beatles Discography 1961–1975. New York, NY: Ballantine Books. ISBN 0-345-25680-8.
  • Clayson, Alan (2003): Ringo Starr. London: Sanctuary. ISBN 1-86074-488-5.
  • Doggett, Peter (2009): The Art and Music of John Lennon. Omnibus Press. ISBN 978-0-85712-126-4.
  • Doggett, Peter (2011): You Never Give Me Your Money: The Beatles After the Breakup. New York, NY: It Books. ISBN 978-0-06-177418-8.
  • Emerick, Geoff; Massey, Howard (2007): Here, There and Everywhere: My Life Recording the Music of the Beatles. Gotham Books. ISBN 1-59240-269-0.
  • Everett, Walter (1999): The Beatles as Musicians: Revolver Through the Anthology. New York: Oxford University Press. ISBN 0-19-509553-7.
  • Goodwin, Andrew (2006): «Popular Music and Postmodern Theory» i: Storey, John: Cultural Theory and Popular Culture: A Reader. University of Georgia Press. ISBN 978-0-8203-2849-2.
  • Graff, Gary; Durchholz, Daniel, red. (1999): MusicHound Rock: The Essential Album Guide (2. utg.). Farmington Hills, MI: Visible Ink Press. ISBN 1-57859-061-2.
  • Guinn, Jeff (2013): Manson: The Life and Times of Charles Manson. Simon and Schuster. ISBN 978-1-4516-4516-3.
  • Harrison, George (2002): I, Me, Mine. San Francisco, CA: Chronicle Books. ISBN 978-0-8118-5900-4.
  • Harry, Bill (2000): The Beatles Encyclopaedia: Revised and Updated. London: Virgin Publishing. ISBN 0-7535-0481-2.
  • Harry, Bill (2002): The Paul McCartney Encyclopedia. Virgin Books. ISBN 0-7535-0716-1.
  • Hertsgaard, Mark (1996): A Day in the Life: The Music and Artistry of the Beatles. London: Pan Books. ISBN 0-330-33891-9.
  • Inglis, Ian (2009): «Revolution» i: Womack, Kenneth, red.: The Cambridge Companion to the Beatles. Cambridge, UK: Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-68976-2.
  • Katovich, Michael A.; Longhofer, Wesley (2009): «Mystification of Rock» i: Denzin, Norman K.: Studies in Symbolic Interaction. Volume 33 of Studies in Symbolic Interactions Series. Cambridge, UK: * Emerald Group Publishing. ISBN 1-84855-784-1.
  • Larkin, Colin (2006): Encyclopedia of Popular Music. 1. Muze. ISBN 0-19-531373-9.
  • Leng, Simon (2006): While My Guitar Gently Weeps: The Music of George Harrison. Hal Leonard. ISBN 1-4234-0609-5.
  • Lewisohn, Mark (1988): The Beatles Recording Sessions. New York: Harmony Books. ISBN 0-517-57066-1.
  • MacDonald, Ian (1997): Revolution in the Head: The Beatles' Records and the Sixties (1. rev. utg.), Pimlico/Random House. ISBN 978-0-7126-6697-8.
  • MacDonald, Ian (2005): Revolution in the Head: The Beatles' Records and the Sixties (2. revi. utg.), London: Pimlico (Rand). ISBN 1-84413-828-3.
  • MacFarlane, Thomas (2013): The Beatles and McLuhan: Understanding the Electric Age. Rowman & Littlefield. ISBN 978-0-8108-8432-8.
  • Miles, Barry (1997): Paul McCartney: Many Years From Now. Random House. ISBN 978-0-436-28022-1.
  • Miles, Barry (2001): The Beatles Diary Volume 1: The Beatles Years. Omnibus Press. ISBN 0-7119-8308-9.
  • Miles, Barry; Scott, Grant; Morgan, Johnny (2008): The Greatest Album Covers of All Time. Anova. ISBN 978-1-84340-481-1.
  • Nielsen, Donald (2005): Horrible Workers: Max Stirner, Arthur Rimbaud, Robert Johnson, and the Charles Manson Circle: Studies in Moral Experience and Cultural Expression. Lexington Books. ISBN 978-0-7391-1200-7.
  • Norman, Philip ([1981] 1996): Shout!: The Beatles in Their Generation. New York, NY: Fireside. ISBN 0-684-83067-1.
  • Penman, Ross (2009): The Beatles in New Zealand ... a discography. ISBN 978-0-473-15155-3.
  • Roessner, Jeffrey (2006): «We All Want to Change the World: Postmodern Politics and the Beatles' White Album» i: Womack, Ken; Davis, Todd, red.: Reading the Beatles: Cultural Studies, Literary Criticism, and the Fab Four. Albany, NY: SUNY Press. ISBN 0-7914-8196-4.
  • Schaffner, Nicholas (1978): The Beatles Forever. New York, NY: McGraw-Hill. ISBN 0-07-055087-5.
  • Shea, Stuart; Rodriguez, Robert (2007): Fab Four FAQ: Everything Left to Know About the Beatles ... and More!. New York, NY: Hal Leonard. ISBN 978-1-4234-2138-2.
  • Sheffield, Rob (2004): «The Beatles» i: Brackett, Nathan; Hoard, Christian: The Rolling Stone Album Guide (4. utg.). Simon & Schuster. ISBN 0-7432-0169-8.
  • Spitz, Bob (2005): The Beatles: The Biography. Little Brown and Company. ISBN 0-316-01331-5.
  • Spizer, Bruce (2007): The Beatles Swan Song: «She Loves You» & Other Records. 498 Productions. ISBN 978-0-9662649-7-5.
  • Wiener, Jon (1991): Come Together: John Lennon in His Time. Urbana, IL: University of Illinois Press. ISBN 978-0-252-06131-8.
  • Winn, John (2009): That Magic Feeling: The Beatles' Recorded Legacy, Volume Two, 1966–1970. Random House. ISBN 978-0-307-45240-5.
  • Woffinden, Bob (1981): The Beatles Apart. London: Proteus. ISBN 0-906071-89-5.
  • Womack, Kenneth (2008): «The Beatles as Modernists» i: McParland, Robert P.: Music and Literary Modernism: Critical Essays and Comparative Studies. Cambridge Scholars Publishing. ISBN 978-1-4438-1402-7.
  • Womack, Kenneth, red. (2009): The Cambridge Companion to the Beatles. Cambridge Companions to Music. Cambridge University Press. ISBN 978-1-139-82806-2.

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=The_Beatles_(White_Album)&oldid=24262712»
  NODES
INTERN 3
Note 3
todo 1