Trinitatis kirke (København)

Trinitatis kirke ligger i Landemærket 2, ut mot Købmagergade, overfor Regensen, i sentrum av København. Kirken er en del av det såkalte Trinitatis kirkekomplekset som i tillegg til kirken omfatter det tidligere universitetsbiblioteket. Biblioteket fungerer nå som utstillingslokale i etasjen over kirken. I tillegg regnes det astronomiske observatorium Rundetårn som en del av komplekset. Denne artikkelen handler primært om kirken.

Trinitatis kirke (København)
Foto:Ib Rasmussen
Område		Københavns kommune
Bispedømme		Københavns stift
Prosti		Vor Frue-Vesterbro Provsti
Byggeår		1637–51
Kirkegård		Det er kirkegård ved kirken
Arkitektur
Periode		barokkarkitektur
Arkitekt		Hans van Steenwinckel den yngre Leonhard Blasius Albertus Mathiesen
Byggemateriale		Mur
Tårn		Rundetårn
Kirkerommet
Prekestol		Prekestol oppstilt 1731, utført av Johan Frederik Ehbisch
Døpefont		Døpefont i hvit italiensk marmor utført av Didrick Gercken ca. 1745
Alter		Altertavle oppstilt 1731, utført av Johan Frederik Ehbisch
Plasser		700
Beliggenhet
Trinitatis kirke 55°40′54″N 12°34′34″Ø
Trinitatis kirke (København) på Commons

De første kildene som nevner at det skulle bygges en studentkirke ved Regensen stammer fra 1635. I første omgang var det planen å reise den innenfor Universitetskvadraturen, men i løpet av 1636 ble det endret til at den skulle ligge på hjørnet av Landemærket og Købmagergade. Dette skyldes trolig at planene hadde endret seg fra en kirke til et kompleks med både kirke, bibliotek og astronomisk observatorium. Idéen til denne unike kombinasjon av funksjoner stammer fra byggherren Christian IV

Grunnsteinen ble lagt ned 7. juli 1637 og den første delen, Rundetårn, var ferdig i 1642, om man skal tro rebusen på tårnets fasade. Kirken ble innviet 1. juni 1656, Trinitatis søndag og biblioteket fulgte 7. juli 1657, altså på 20-årsdagen nedleggelsen av grunnsteinen. I denne perioden hadde tre byggmestere ansvaret for oppføringen: Hans van Steenwinckel den yngre, Leonhard Blasius og Albertus Mathiesen.

Historie

Kirkens navn

Under planleggingen og byggingen ble kirken kalt for Studenterkirken eller Regenskirken. Sistnevnte betegnelse har senere skapt litt forvirring, fordi kirkesalen på Regensen også ble kalt Regenskirken. Først da innvielsen nærmet seg dukket navnet Hellig Trefoldigheds kirke opp. Det er en nærliggende tanke at navnet er inspirert av kompleksets trippelfunksjon, men det finnes ingen dokumentasjon på dette. Den latinske versjonen av navnet, Trinitatis er også nevnt i arkivene, men den ble først den foretrukne på 1700-tallet. Dette gjelder bare offisielle omtaler; i dagligtale omtales kirken mest som Runde kirke. Dette skyldes ikke bare kirkens forbindelse med Rundetårn, men også at kirken i 1683 ble tildelt Runde sogn, som egentlig tilhørte den aldri ferdigbyggede Sankt Anna Rotunda. Før dette hadde kirkens menighet bare omfattet universitetet.

Kirken før brannen

Da kirken var bygget ferdig fremsto den som en høy, lang mursteinsbygning uten mye dekor. Den var murt med små hollandske mursteiner, «mopper», som alle var gule, men kortendene hadde blitt rødfarget. Steinene ble lagt i kryssforband, med det resultat at murene har striper i gult og rødt. Det er samme mønsteret og fargene som på Oldenborgernes våpen, noe som neppe er en tilfeldighet. Taket var tekket med skifer og i østenden var det plassert en kobbertekket takrytter med kirkeklokkene. Takrytteren ble reparert og dens utseende muligens forandret i 1675.

Bygningens vestgavl er sammenbygget med Rundetårn. Langsidene er oppdelt i åtte like store fag med støttepilarer, som står på høye granittsokler og som slutter litt før takgesimsen. Det østlige faget har avskårne hjørner, slik at østenden virker avrundet. I hvert fag og i østgavlen var det et høyt spissbuevindu med jernsprosser mot kirkerommet og et opprinnelig rektangulært vindu mot biblioteksetasjen. Tårnet hadde opprinnelig rundbuede vindusåpninger, så kompleksets deling i tre funksjoner gikk igjen i vindusformene. På taket var det kvistvinduer i to rekker som ga lys til det såkalte klokkerloftet.

Det var fire inngangsportaler til kirken, to på nordsiden og to på sydsiden. I tredje fag, talt fra øst, var de mindre korportalene og i syvende fag var hovedportalene. Kirkens sydside ble betraktet som forsiden, og hovedportalen her var derfor den flotteste.

Overfladisk betraktet har komplekset lignet på en tradisjonell landsbykirke, med koret i øst og tårnet i vest, men Rundetårn har aldri vært kirketårn. Dets eneste funksjon i forhold til kirken var, og er, at det gir adgang til de øverste etasjene, som for eksempel orgelloft og klokkerloft.

Geddes kart fra 1757.

Rundt kirken var det anlagt en kirkegård, som det fremgår av Geddes kart over kvartalet fra 1757. Kirkegården var omgitt av en mur ut mot de omliggende gatene.

I vestgavlen, som ble reist først, er det blendede vinduer, som kunne indikere, at man i starten hadde tenkt seg at kirken skulle ha et flatt loft, men da blendingene er utført med samme murstein som resten av bygningen, så må man ha ombestemt seg allerede under oppførelsen, til å lage hvelvede loft. Kirkerommet ble oppdelt med to rekker som hver hadde syv søyler i de samme åtte fag i lengderetningen, som ses i kirkens ytre, og i tre skip i tverretningen, et bredt midtskip og to smalere tverrskip. Mer om denne innredningen under Interiør nedenfor.

Da kirken ble bygget var den den nest største i byen, kun overgått av Vor Frue kirke. Med tanke på at kirken kun var tenkt benyttet av universitetets studenter og professorer virker den litt overdimensjonert og alt tyder da også på at det var det overveiende biblioteks plassbehov, som bestemte kirkens størrelse.

Brannen i 1728

de Thurahs tegning fra 1748

Trinitatis kirke ble ikke spart for Københavns brann i 1728, selv om den ikke ble så hardt rammet som andre kirker i byen. Takkonstruksjonen tok fyr og rytterspiret styrtet ned i biblioteket og slo hull på noen av hvelvingene i kirkerommet, noe som gjorde at ilden fikk tak i inventaret, og alt ble ødelagt, unntatt metalldelene, inklusive kirkesølvet. Kirkens murer og hvelvinger motsto ilden og de etterfølgende reparasjonene endret ikke nevneverdig på kirkens utseende.

Det var nødvendig med en ny takgesims og naturligvis et nytt tak og rytterspir. Takrytteren ble på nytt kobberbelagt, men det nye taket ble tekket med sortglaserte teglsteiner, i stedet for det tidligere skifertaket. Det ble satt inn nye kvistvinduer, men bare én rekke. Av regnskapene fremgår det at det bare var utgifter til 16 vinduer i kirkerommet, noe som innebærer at vinduet i østgavelen, bak alteret, senest på dette tidspunkt var blendet, men sikkert har vært det en stund før brannen.

Innvendig var det nødvendig å reparere sokler og kapitéler på søylene og de hvelvingene som var skadet av deler som hadde falt ned. Alt treinventar ble fornyet og gulvet ble belagt med Ølandsfliser. Kirken ble gjeninnviet 7. oktober 1731.

Det finnes ikke mange opplysninger om kirkens historie på resten av 1700-tallet. Den ble restaurert i 1763, men det foreligger ingen detaljer om hvilke reparasjoner som ble utført.

Etter Københavns brann i 1795, som ikke berørte Trinitatis, ble det pålagt bygningene innenfor vollene å tegne en brannforsikring. Premien for kirken gjorde et stort innhogg i dens magre inntekter, og kirkens prokurator N.C. Kall foreslo derfor at man skulle bygge butikker ved kirken og leie dem ut, slik at man på den måten kunne øke kirkens inntekter. Forslaget ble godkjent og oppføringen begynte i 1798. Det meste av kirkegården nord for kirken ble inndratt og butikkene lå langs Købmagergade fra Rundetårn til Landemærket, og videre nedover Landemærket.

Slaget om København (1807)

Under engelskmennenes bombardement av København i 1807 ble også Trinitatiskomplekset rammet. Komplekset var også i fare for å bli å tatt av de etterfølgende storbrannene. Takket været en heroisk innsats av kirkevergen Tvermoe ble skadene minimert. Fire bomber slo ned i biblioteket, men trengte ikke igjennom til kirkerommet. Reparasjonene av bygningen beløp seg til relativt beskjedne 3 000 riksdaler. Det er ikke angitt at kirken skulle ha blitt stengt som en følge av skadene, i hvert fall ikke i noen lengre periode.

Reformasjonsfesten i 1817

Selv om kirken ikke ble så hardt rammet fikk bombardementet likevel innflytelse på bygningen, idet Vor Frue Kirke hadde blitt helt ødelagt, og Trinitatis overtok rollen som byens fineste kirke. Den oppfylte ikke helt betingelsene, da man i 1817 ville feire 300–års jubileet for reformasjonen og enkelte ombygninger ble nødvendige.

Som nevnt ble portalen i sydvest betraktet som kirkens hovedinngang, men adgangen gjennom yttermuren og over kirkegården var ikke egnet til de opptogene av prester og professorer, som skulle delta i festen, så man besluttet å «snu» kirken, dvs. gjøre nordsiden til kirkens forside. De små butikkene på hjørnet av Landemærket ble nedlagt og det samme skjedde med den resterende delen av kirkegården nord for kirken. Dermed ble hele kirkens fasade mot Landemærket åpnet og inngangene lett tilgjengelige, men de originale portalene var ikke fine nok, så de ble skiftet ut med nye. De nye portalene var tegnet av Peder Malling. Den østlige inngangen måtte gjenåpnes fordi den hadde vært murt igjen i en årrekke (hvor lenge vites ikke).

Det ble ved denne anledningen også foretatt endringer inne i kirken, se nedenfor under Interiør.

Renoveringer på 1800-tallet

Påbygget fra 1870

Foto: Ib Rasmussen

I 1834-35 ble det gjennomført en større restaurering av kirken finansiert av en testamentarisk gave fra Christopher Hauschildt. Det meste av arbeidet fant sted inne i kirken (se under Interiør), men i denne forbindelse nevnes for første gang et sakristi som er oppført på sydsiden av koret. Det er ikke kjent når denne ombyggingen skjedde.

Taket ble satt i stand i 1848-49 uten at det påvirket kirkens utseende.

Portal fra 1870

Foto: Ib Rasmussen

I forbindelse med at kirkens patronat gikk over fra universitetet til magistraten, ble det i 1869–71 foretatt en ny stor restaurering under N.S. Nebelongs ledelse. Denne gangen ble også de utvendige delene av bygningen berørt. Sakristiet på korets sydside ble fjernet og et nytt ble bygget ved østgavlen. Det er cirka 3x6 meter med avskårne hjørner og ble i 1960 gjort om til presteværelse. Det inneholder også en trapp ned til fyrkjelleren, som på dette tidspunkt ble innredet i et av gravrommene under alteret.

De to vestlige inngangene ble flyttet til det vestligste faget i bygningen og de gamle åpningene murt igjen. Samtidig ble Mallings to nordvendte portaler fra 1817 og den eldre sydvestlige portalen skiftet ut med nye i portlandsement. Kun den sydøstre inngangen står nå med den opprinnelige portalen.

En del av støttepilarene fikk nye granittsokler og det mellomliggende murverket ble pusset opp i samme høyde som soklene med grå sementpuss, som optisk binder soklene sammen. Vinduene i biblioteksetasjen ble skiftet ut med doble spissbuede vinduer, som dem i Rundetårn. Inngangen fra Rundetårn til kirkerommet ble gjenåpnet etter at ha vært murt igjen i lengre tid – hvor lenge vet man ikke. Thurahs snittegning er ikke helt entydig på det punktet.

Klokkerloftet

Loftsetasjen over biblioteksetasjen kalles klokkerloftet av den enkle grunn at det er herfra kirkens klokker betjenes og dette foregår fortsatt (i 2006) manuelt. Loftet har ikke vært innredet til andre formål, men det har allikevel i tidens løp vært leid ut til forskjellige formål. Omkring år 1800 leide garver Lund det i ti år til tørking av huder og deretter leide kirkens portner, Christen Simonsen, som hadde fjærproduksjon ved siden av, loftet og gårdsrommet bak butikkene, men om han i tillegg holdt høns på loftet fremgår ikke.

I 2006 begynte en ombygning som også omfatter klokkerloftet, med formål om å skape bedre forhold for både de ansatte og de besøkende i Rundetårn og utstillingslokalet. På klokkerloftet ble det bygd magasiner og garderober. Direktørens leilighet i Rundetårn ble ominnredet til administrasjon. Ombygningen ble forventet til å vare til januar 2008.

Kirkebygningen

Sydfasaden

Foto: Ib Rasmussen

Kirkens eksteriør fremstår i dag med det utseendet som den fikk i forbindelse med renoveringen rundt 1870. Formen er et langhus oppdelt med støttepilarer i åtte fag, hvor det østligste har avrundede hjørner. Det er inngangsportaler i tredje og åttende fag, talt fra øst, på begge sider av bygningen. Hvert fag har et høyt, spissbuet, jerninnfattet vindu med klart glass på hver side. I østgavlen er det en blending i samme størrelse som er delvis dekket av et lavt tilbygg med presteværelse.

Murstenenes rød- og gulstripede mønster er i dag dempet av skitt som har dekket det opp gjennom århundrene, men kan fremdeles sees når man går nærmere innpå bygningen. Støttepilarene står på høye granittsokler og muren mellom soklene er pusset grå med sementpuss opp i samme høyde. Støttepilarene slutter et stykke fra takgesimsen mellom vinduene ved biblioteketasjen og er dekket inn med kobber. Kirkens ryttertak er avvalmet i østenden og lett oppskalket og er dekket med sortglasert tegl. Over andre fag sitter en åttekantet, kobberbekledd takrytter med kirkens klokker.

Interiør

Kirkerommet er delt opp av to søylerekker med syv like åttekantede søyler, i midtskipet og to sideskip og i åtte fag i lengderetningen. Hvert fag har spissbuede krysshvelv, dekorert med ribber som i dag er fremhevet med forgylling. Sideskipenes hvelvinger har lik dekorasjon, men i midtskipet er de variert, slik at kun fag 3, 4 og 7 har samme mønster og selv de adskiller ved de små maskene og figurene som er plassert der ribbene møtes. Fag 2 og 6 har i prinsippet også likt ribbemønster, men i fag 6 sitter det en stor topprosett med riksvåpenet.

Gulvet er belagt med fliser i grått og rødbrunt i et slags mønster.

• 
  Interiør sett mot øst.

  Foto: Ib Rasmussen
• 
  Interiør sett mot vest.
• 
  Krysshvelv fag 2.
• 
  Riksvåpen i fag 6.

Inventar før 1728

I forbindelse med brannen i 1728 ble alt inventar ødelagt med unntak av kirkesølvet. Opplysningene om kirkens interiør før brannen er sparsomt. De større inventardelene behandles nedenfor i sine respektive avsnitt.

I de første årene kan det virke som at kirkens utstyr har vært relativt beskjedent og nærmest midlertidig. Et unntak er orgelet som var et av byens største og fineste. Det var ingen pulpiturer bortsett fra orgelpulpituret, ettersom det var rikelig plass i gulvets stolrader til den lille menigheten som inntil 1683 bare omfattet universitetets studenter og professorer.

Selv etter at kirken fikk tildelt et sogn var det tilsynelatende plasser nok. Det var først i 1690 man besluttet å bygge tre pulpiturer og først i 1703 ble det søkt om midler til fullføringen. Det ene pulpituret var plassert under orgelet og de to andre har sannsynligvis vært plassert langs ytterveggen på samme måte som i kirken i dag.

Inventar etter 1728

Det indre av kirken ble ikke rekonstruert slik det hadde vært før brannen. Man valgte i stedet å utstyre kirken etter tidens mote, det vil si i rikt dekorert barokkstil. Det ble bygget pulpiturer under orgelet og langs ytterveggene, mot syd i to etasjer. Disse hadde lukkede stoler slik det kan sees på Thurahs snittegning. De større inventardelene omtales nedenfor.

I 1757 ble kirkerommet tilført et noe usedvanlig inventar; et stort gulvur som er plassert ved søylen overfor prekestolen. Uret er laget av Peter Michael Abel og står i stil til prekestolen både stilmessig og i farver, marmorering og forgylling. Til tross for sin alder fungerer uret fremdeles.

Kirkebenker

Foto: Ib Rasmussen

I 1807 ble det satt opp en midlertidig kongestol på pulpituret under orgelet. Dette var i forbindelse med den dobbelte fødselsdagsfesten som ble avholdt for kongen i 1808. Til reformasjonsfesten i 1817 ble det bygget en skikkelig kongestol samme sted. Det ble også bygget et pulpitur til musikerne på begge sider av koret fra andre søylepar og rundt bak alteret, hvor det var en trapp opp til det. Det var montert så høyt at skriftestolene som ble bygget inn senere kunne være under det. Pulpituret ble kalt «Orchesteret» og det omtales fortsatt i 1870, men må være fjernet kort tid etter.

Fra begynnelsen av 1730-årene hadde kirken tre skriftestoler stående i koret, men de ble skiftet ut i 1835 med de to lukkede, som sees i korets sideganger i dag. G.F. Hetsch tegnet de nye skriftestolene så de passet inn under musikkpulpituret og de falt på den måten naturlig inn i rommet. Etter at pulpituret er fjernet virker de knapt så naturlige. Skriftestolene benyttes naturligvis ikke lenger til sitt opprinnelige formål, for eksempel brukes den søndre som kontor for kirketjeneren.

Ved flyttingen av inngangsportalene fra fag syv til åtte i 1869-71 ble det innreder to forstuer med eketresvegger i sideskipene, mellom siste søylepar og vestgavlen. Den tverrhangen som hadde vært mellom de gamle portalene ble fylt ut med stolestader. Søyler og hvelv ble malt i livlige farver og sto slik frem til 1909.

Rommet ble renovert i 1982-83 hvor man forsøkte å komme tilbake til et utseende som i 1730-årene uten å gjeninnføre pulpiturene i andre nivå og de lukkede stolene. De eksisterende pulpiturene ble malt opp igjen i sine opprinnelige farver. Det var også ved denne anledning at ribbene i hvelvingene ble forgylt igjen.

Kirkebenker

De opprinnelige benkene i skipet var oppdelt på samme måte som de nåværende med en bred midtgang og to smalere sideganger, men noe særlig mer vites ikke om dem. Professorene hadde benker i koret.

Prekestol

Foto: Ib Rasmussen

Etter brannen ble de benkene man ser i dag satt opp og det har ikke skjedd vesentlige endringer i plasseringen etter det når man ser bort fra den nevnte utfylling av tverrgangen i 1869-71. Det er lange benkerader fra midtgangen ut til den utvendige siden av søylenes baser og korte langs yttermurene. Alle har gavler prydet med pilastre og kronet med muslingskall som opprinnelig ble skåret av billedskjærer Henrich Fischer. Det er 138 av disse skallene i kirken i dag og av dem er 103 fortsatt de originale fra 1730-32. Kirkebenkene har bevart sine låser og det sitter stadig store jernlåser på dem.

I forbindelse med istandsettingen i 1869-71 ble oljemalingen renset av og de ble i stedet lakkert med klar lakk.

Altertavler

Altertavlen som er utført av Johan Frederik Ehbisch og stilt opp i kirken i 1731

Foto: Ib Rasmussen

Kirkens første alterdekorasjon var et krusifiks som ble satt opp 30. mai 1656. Det var utført av Willum snedker og malt av Tobias Frum. Det ble brukt frem til april 1686 da det ble skiftet ut med en ny og mer pompøs altertavle. Krusifikset ble overdratt til Sankt Nikolajs Kirkes verge. Den nye altertavlen var tegnet av generalbyggmesteren Lambert van Haven som også utførte altermaleriet. Tyge Lauritsen Worm sto for billedskjærerarbeidet. L. van Havens lønn for arbeidet, som også omfattet to andre malerier, skulle være en murt grav under koret.

Etter brannen fikk Johan Frederik Ehbisch i oppgave å utføre en ny altertavle og prekestol. Den ble stilt opp i 1731 og er et omfattende barokkstykke i arkitektonisk oppbygging og den er prydet med frifigurer. Den første tiden sto tavlen umalt, inntil en donasjon gjorde det mulig å la den bli dekorert og forgyllet i 1756. Siden da har den blitt renovert i 1834-35, hvor palmegrenene over storfeltet også kom til og i 1870, 1908, 1931-40 og 1960, men uten at det har blitt foretatt store endringer i utseendet. Den nåværende rødbrune marmoreringen menes å stamme fra 1870 eller 1908.

Gerckens font fra 1731

Foto: Ib Rasmussen

Englene på hver side av korskranken menes også å være skåret av Ehbisch. Messingbalustrene i korskranken er forøvrig støpt med bruk av materiale fra det gamle korgitteret.

Prekestoler

Det foreligger ingen opplysninger om den første prekestolens utseende. I 1721 ble den skiftet ut med en ny i blå og hvit norsk marmor. I lydhimmelen var en sol som ble forgylt med ekte bladgull. Stenhuggerens navn kjennes ikke.

Etter brannen i 1731 fikk kirken sin nåværende prekestol, som nevnt utformet av Ehbisch i hans meget dekorerte barokkstil. På samme måte som altertavlen sto stolen udekorert inntil 1756 da den ble marmorert i samme farver som altertavlen med forgylte detaljer og detaljer av bronse. På samme måte som altertavlen er dekoreringen fornyet i 1825, 1871 og 1908. Figurene på toppen av den brede lydhimmelen fremstiller kjærligheten, håpet og troen. Helligåndsduen på lydhimmelens underside er fra 1934 og ellers er prekestolen ikke endret siden den ble stilt opp.

Døpefonter

Først i 1660 kom det på plass utstyr til dåp i kirken, idet man anskaffet et eketresbord til dette formålet. Man har antagelig benyttet et av de fire dåpsfatene som nevnes i senere inventarier, men man kjenner ikke til når de ble anskaffet. Først rundt 1685 ble det anskaffet en fontefot betalt av en privat donasjon. Man kan forestille seg at det var blitt et større behov for dåpshandlingen etter at kirken i 1683 var blitt tildelt et sogn enn da den kun var studentkirke. Fontefoten var av smijern og ble i 1872 skjenket til Nationalmuseet. I 1685 fikk man også et dåpsgitter rundt dåpen, med 32 dreide messingpilarer, betalt av «en fornem matrone». Bare smijernsfoten overlevde brannen i 1728.

I forbindelse med gjeninnredningen av kirken utførte Diderik Gercken en ny font i hvit italiensk marmor, som ble anbrakt ved veggen rett vest for den nordlige kordøren (ifølge Thurahs plantegning fra 1746). Fonten var først omgitt av et jerngitter, som imidlertid snart (før 1736) ble skiftet ut med et stengsel i marmorert eketre med messingbalustre. I 1835 ble dåpen flyttet til korets sydside, overfor Hans Schacks epitafium. I 1869 mottok kirken et stort dåpsfat fra 1691 fra Vor Frue Kirke, noe som medførte at fontekummen måtte hugges ut.

I 1956 var det flyttedag for dåpen igjen i forbindelse med at man fikk en ny døpefont av bremersandsten, tegnet av kongelig bygningsinspektør Thomas Havning. Den ble anbragt i skipets sydside, utenfor korgitteret og Gerckens font og fontestengselet ble gjemt av veien. Gerckens font er imidlertid kommet frem igjen, sannsynligvis ved renoveringen i 1982-83, men muligens først i 1987 og står nå på det stedet hvor den nye fonten var blitt anbragt. Havnings font ble gitt til Nationalmuseet, som i 1990 lånte den ut til Skive kirke.

Orgler

Hovedorgel

Foto: Ib Rasmussen

Kororgel

Foto: Ib Rasmussen

Anton Dorphs «Velsignelsen»

Foto: Ib Rasmussen

En stor del av kirkens første inventar hadde karakter av foreløpige løsninger, med unntak for orgelet. Det ble ansett som et av byens fineste. Det ble bygget av Hans Christof Frietzsch fra Hamburg. Det første utkastet hans omfattet 42 stemmer, men det ble endret til 40 stemmer med en mere tradisjonell klang enn i det første forslag etter hans ankomst til København. Arbeidet begynte i slutten av 1656, men orgelet var først ferdig midt i 1660. Årsaken til forsinkelsen var blant annet beleiringen av København. Orgelet ble reparert i 1683 og reparert og utvidet i 1710.

I 1731 bygget Lambert Daniel Kastens et nytt orgel til kirken med 39 stemmer, med en lignende klangoppbygging som hans instrument i Holmens kirke. Det er Kastens orgelfasade som ses i kirken i dag – imidlertid hadde Kastens orgel ikke noe ryggpositiv, det er kommet til senere (se nedenfor). Orgelet gjennomgikk større reparasjoner ved forskjellige orgelbyggere i 1757 (hvor fasaden første gang ble dekorert), 1792, muligvis i 1826 og endelig ved kirkens hovedrestaurering i 1834-35. Fra 1862 var verket ikke brukbart lenger og kirken måtte klare seg med et leid instrument frem til 1870.

I 1870 ble det innhentet tilbud på et nytt orgel fra Daniel Köhne og Knud Olsen. Man valgte Knud Olsens forslag og han bygget et verk med 36 stemmer bak Kastens fasade, som ble malt og forgylt. Fasadepipene ble skiftet ut med 102 stumme og 21 klingende piper. Verket hadde tre manualer og to pedalverk, men allikevel kun et pedalklaviatur. Orgelet ble bygget om i 1915 av I. Starup og ble benyttet frem til 1956.

Kirkens nåværende orgel er bygget av Marcussen & Søn i 1956. Det hadde til å begynne med 50 stemmer og det er til dette instrumentet at ryggpositivet ble satt opp. Det riksvåpenet som tidligere satt midt på orgelbalustraden, er blitt innarbeidet i ryggpositivets fasade, som er tegnet av Thomas Havning. Han tegnet også døpefonten fra samme år. I 1977 ble orgelet bygget om til 53 stemmer, fordelt på tre manualer og pedal av Poul-Gerhard Andersen.

I 1987 ble hovedorgelet supplert med et kororgel bygget av Poul-Gerhard Andersen med et ytre tegnet av Inger og Johannes Exner. Orgelet er bygget inn i en skulpturell trekasse som er marmorert i farver, som ikke helt passer rommets øvrige marmoreringer. I fasaden er det en bjelke hvor det er festet små trompetlignende messingstaver som beveger seg. Så vidt man vet bidrar de ikke til klangen i orgelet. Instrumentet har 9 stemmer fordelt på to manualer og pedal. På tross av navnet står kororglet utenfor koret mellom søylene i nordsiden, overfor døpefonten.

Malerier

Man kan se tre malerier i kirkens kor. Det største er plassert på søndre skriftestols nordvegg over det stedet hvor dåpen sto fra 1835 til 1956. Bildet heter «Velsignelsen» og er signert Anton Dorph. Det ble gitt til kirken i 1873.

På østenden av hver av de to skriftestolene er det mindre malerier over dørene, som bare kan ses hvis man står helt oppe ved siden av alteret. På sydsiden er det et verk av Andreas Pedersen Brünniche fra 1738 som forestiller Kristi dåp.

På nordsiden er det et bilde av en anonym kunstner som forestiller korsfestelsen. Det er fra begynnelsen av 1700-tallet.

Gravminner

Som nevnt var det anlagt en kirkegård rundt kirken, men det ble også foretatt begravelser under kirkegulvet, både i skipet og koret. I tillegg til de gravminnene som nevnes nedenfor, redegjør Danmarks Kirker også for 14 epitafier fra siste halvdel av 1600-tallet som gikk tapt ved brannen i 1728. 24 gravstener er gått tapt og 91 kisteplater, hvorav 74 er bevart.

I kirken

Graver under skipet

Gravplan.

I skipet var det dels murte graver og dels kistebegravelser. Gravene i midtskipet må nødvendigvis ha blitt forstyrret da det ble lagt inn varmeledninger på 1800-tallet, men de er ikke blitt undersøkt senere og man vet ikke mye om dem. Via arkivene kan man finne frem til noen av navnene, bl.a. er kirken første to sogneprester begravet her, Jens Justesen Bjerre og Albert With. Av de øvrige er det mest interessante navn Laurids de Thurah, som ble bisatt her i 1759. En tavle på skipets nordvegg mellom sjette og syvende fag, minner om dette. To gravstener er bevart i kirken, den ene ved trappen til koret, den andre i den søndre forstuen. På den førstnevnte fra o.1730 er innskriften for lengst slitt bort, men på den andre kan man lese, at den ligger over murermester Andreas Sihm, som døde i 1760.

Krypten under koret

I 1656 ble det utarbeidet en plan for begravelser under kirken. I koret ble det stykket ut et antall dobbeltgraver, som kunne mures og hvelves. Disse ble tilbudt til forskjellige priser alt etter hvor attraktivt de var plassert. De beste plassene var under alteret og de kunne man få for 300 riksdaler og de billigste til 100 slettedaler. Det ble med tiden murt 15 gravkammere under koret, som vist på tegningen. Det var individuell adgang til hver av dem. De fire vestlige hadde murte trapper fra tverrgangen og det var også trapper til rom 12 og 15 bak alteret. Til de øvrige rommene måtte kistene senkes ned gjennom lemmer i korgulvet.

De 15 gravkammerne ble kjøpt av følgende familier:

Nr.	Eier	År	Nr.	Eier	År	Nr.	Eier	År
1	Körbitz	1676	2	Hans Schack	1664	3	Joachim Gersdorff	1658
4	Mogens Friis	1666	5	Hans Leth	1674	6	Didrik Fuiren	1656
7	Rasmus Hansen Brochmand	1664	8	Lambert van Haven	1681	9	Henrik von Stöcken	1674
10	Claus Sohn	1676	11	Jørgen Eilersen	1679	12	Bolle Luxdorph	1686
13	Jørgen Elers	1667	14	Hans Mathiesen Mikkelborg	1663	15	Erik Krag	1658

Det var også laget en plan for gravrommenes tilhørende epitafier, både med hensyn til plassering og til dels også utseendet. Planen ble ikke helt gjennomført og de fleste av epitafiene gikk tapt ved brannen i 1728. Kun Schacks overlevde og står fremdeles på sin opprinnelige plass.

Ved innbyggingen av skriftestolene ble de jerngitrene som hadde dekket nedgangene til Körbitz' og Friis' gravkamre flyttet til ved siden av alteret. Her står de fremdeles og danner en altergang som forbinder skriftestolene og døren til presteværelset i tilbygget bak alteret. Da man la inn varme på 1800-tallet ble gravkammer nr 7 og 12 omdannet til fyrkjeller. Kistene fra de to rommene ble enten begravet eller flyttet til andre gravrom.

I 1926-27 ble gravkamrene åpnet og satt i stand. Man fant rundt 125 kister og en del løse kisteplater i rommene – bare i Dr. Hans Leths kammer var det stablet 33 kister i fire lag. De kistene som var i for dårlig stand og de av mindre historisk interesse, ble begravet og de resterende omfordelt i gravkamrene. Det ble også laget forbindelser mellom kamrene slik at de nå danner to sammenhengende grupper, én på hver side av fyrrommet, med adgang via trappene til kammer 10 hhv 15.

Epitafier i kirken

I tillegg til ovennevnte tavle over Thurah finnes det 9 epitafier i kirken, hvorav 8 er synlige. Det niende, som er satt over Henrik von Stöcken i 1730, er skjult bak søndre skriftestol. Det eldste er over Hans greve av Schack og står nå i koret ved nordre skriftestols sydvegg. Det er fra 1687, de øvrige er alle fra 1700-tallet med Terkel Klevefeldts fra 1798 som det nyeste. Sistnevnte er utsmykket med en portrettmedaljong utført av Johannes Wiedewelt, som også har laget Niels Kønsbergs avlange epitafium fra 1783, som er montert på kirkens nordvegg, under pulpituret.

• 
  Hans Schacks epitafium som er utført av Thomas Quellinus.
• 
  Niels Kønsbergs epitafium.
• 
  Terkel Klevefeldts epitafium.
• 
  Laurids de Thurahs epitafium.

På kirkegården

Omlegginger

Kirken var fra starten av anlagt med kirkegård på alle sider, men med største del av arealet øst for bygningen. Kirkegården var delt i to av den stien som forbant Købmagergade med den daværende Springgade og samtidig ga adgang til den sydvestre portalen, som var kirkens hovedinngang inntil 1817. Det var murer mot de omkringliggende gatene og muren mot Landemærket gikk så tett forbi kirkens nordøstre hjørne, at den smale delen av kirkegården som lå nord for kirken, nærmest var avskåret fra resten og den har så vidt man vet aldri vært brukt til begravelser. Derimot lå det fra 1697 inntil brannen i 1728 en klokkerbolig på området på hjørnet mot Købmagergade. Da man i 1798 oppførte de ovennevnte butikkene ble området enda mindre og i 1817 da man «vendte» kirken, ble resten sløyfet.

Den øvrige delen av kirkegården beholdt sin størrelse frem til 1870, selv om det offisielt ikke var tillatt å foreta begravelser innenfor vollene etter 1796. Man har imidlertid gravstener fra kirkegården helt frem til omkring 1840, så forbudet ble åpenbart tolket lemplig. I begynnelsen av 1870-årene ble den østlige delen solgt fra (bl.a. til den Hambroske badeanstalt) og det resterende ble omdannet til offentlig anlegg. Stien som nå var sperret mot øst, ble dreiet rundt om kirkens østende til Landemærket.

I 1928 ble kirkegården flisebelagt og kun et lite innhegnet område i kirkens forlengelse mot øst har nå karakter av kirkegård. Her ligger og står de gravstenene og gravmonumentene som er tilbake. Området ble renovert i 2002. I begynnelsen av 1980-årene ble konsollene som bærer utsiktsplattformen på Rundetårn, renovert og noen av de utskiftede sandstensdelene som for noens vedkommende stammer helt tilbake fra da tårnet ble bygget, ble anbragt på den flisebelagte delen av anlegget. Kunstneren Eigil Westergaard har hugget ut dyrefigurer i noen av stenene.

Gravstener

Danmarks Kirker redegjør for 11 bevarte gravstener som nå ligger langs kirkens sydmur og ved østgavlen. Den eldste er fra første halvdel av 1700-tallet og lagt over brennevinsbrennerne Morten Knudsen Gebauer og Eilert Andersen Møller m.fl. Den nyeste er fra rundt 1840 og satt over Ludvig Sophus Fallesen. Den er nå murt inn i korets skrå sydøstre mur ved siden av hans fars, sognepresten Lorenz Nicolai Fallesens, sten fra o.1824. I samme murstykke sitter Claudi Rossets store gravsten, men det er ikke originalen fra 1767, da den revnet og i 1917 ble erstattet av en nøyaktig kopi. Originalen skulle nå være stilt opp i Medicinsk Museions gård.

• 
  Fallesens gravsten
• 
  Claudi Rossets sten (kopi fra 1917 av originalen fra 1700-tallet)
• 
  Rasmus og Peder Møllers minnesten
• 
  Christopher Hauschildts særegne monument

Monumenter

Danmarks Kirker beskriver også syv gravmonumenter og dertil kan man legge minneplaten over Frederik Christian Eilschov som Dyrenes Beskyttelse lot sette opp på kirkemuren i 1973. Det eldste monumentet er fra o.1805 og satt over brødrene Rasmus og Peder Møller av deres søster Birgitte Møller, til hvem de hadde etterlatt sin formue. Da Nationalmuseet fotograferte monumentet i 1960 var innskriften fremdeles tydelig, men i dag er den nesten forsvunnet.

I hjørnet mellom den sydøstre støttepilaren og korets sydøstvendte skråmur står et bemerkelsesverdig monument over glassmester Christopher Hauschildt. Det har sin egen lille smijernsinnhegning som er hevet litt over det øvrige arealet og er utformet i nygotisk stil, nærmest som et alterskap. Det er utført av billedhuggeren Carl Frederik Holbech og satt opp i 1835 over Hauschildt og hustrus grav. Det var en testamentarisk pengegave fra Hauschildt som muliggjorde restaureringen av kirken i 1835.

Dikterne Johannes Ewald og Johan Herman Wessel er begge to begravet på Trinitatis kirkegård. Ewalds gravsten fra o.1781 ligger i anlegget ved østgavlen omtrent på sin originale plass, ettersom den ved omleggingen i 1929 ble snudd en kvart omgang. Stenens innskrift ble fornyet i 1905. Ved siden av ble det i 1929 lagt en sten med samme utseende til minne om Wessel, men man kjenner ikke plasseringen av Wessels grav. Wessel har et annet monument i anlegget, reist i 1863 av «Selskabet til Wessels Minde». Endelig er det et stort fellesmonument for de to dikterne i det flisbelagte området ned mot Købmagergade, med portrettmedaljonger i bronse. Det ble satt opp i 1879 og utført av billedhuggeren Otto Evens.

• 
  «Wessel Minde»s sten over Johan Herman Wessel
• 
  Johannes Ewalds gravsten
• 
  Wessels minnesten
• 
  De to dikternes dobbeltmonument

Litteratur

• Danmarks Kirker, København, bind 2: Trinitatis Kirke. s. 223-400 (Hefte 10-11), Nationalmuseet 1960-1965
• Runde Kirke, Taarn og Sogn. Trinitatis gennem 350 år., Nyt Nordisk Forlag 2006. ISBN 87-17-03889-8.
• De danske Kirker, redigert av Erik Horskjær. Bind 1, Storkøbenhavn. G.E.C. Gads Forlag, 1969-1971. ISBN 87-12-17550-1
• Rundetaarn, Jan Steenberg, Nationalmuseet og Rhodos. Udatert, men er utgitt i 1962.

Eksterne lenker

• Trinitatis historiske kilder
• Temahefte Dåpen Trinitatis Kirke, april 2001.
• Skive Kirkes hjemmeside