Tullingen

Bernt Pedersen (født 17. juli 1883, død 7. mars 1893), kjent som Tullingen, var en gutt fra Stange i Hedmark. Tullingen var litt sen, og klarte ikke å følge sine klassekamerater i skolearbeid eller i lek. For dette ble han mobbet og fikk gjennom dette sitt kallenavn. Da han fikk difteri, kom det frem hvor from han var, og en av hans siste bønner var at hans skolekamerater som hadde mobbet ham så fælt ikke måtte få denne samme vonde sykdommen. Det siste han sa før han døde var «Så skal de ikke kalle meg for Tullingen mer».

Skillingsvisa om «Tullingen»

Foreldrene til gutten var Anne Marie Bergersdatter Pedersen og Petter Pedersen. Familien bodde på Tangen på Hedmarken, og var arbeidsomme, men fattige. De var såkalte "lesere", altså haugianere». Presten i Stange, Johan Ole Herman Jensen, forrettet i begravelsen til Tullingen, og skrev visa. Om han skrev den samme natt som gutten døde eller noe senere, har tradisjonen ulike meninger om. Johan Jensen var tilstede da gutten døde, og hørte gutten på dødsleiet da han tilga alle som hadde plaget ham. Det møtte mye folk opp i begravelsen, og det sies at gravfølget etter den stakkars gutten som ble kalt Tullingen er det største som har vært i Stange.

Visa om «Tullingen» var også den skillingsvisa som ga støtet til det som ble plateserien Frem fra Glemselen med Rita Engebretsen og Helge Borglund. Rita Engebretsen sang denne visa sommeren 1974 i et TV-program med Odd Grythe, og Per Johan Skjærstad forteller i boka «Viser på vandring» at denne TV-opptredenen la veien åpen for innspilling av en hel LP med skillingsviser. I 1975 ga plateselskapet Talent ut visa om «Tullingen» med Rita Engebretsen på singelplate, og delte den gratis ut til alle landets barneskoler. Visa ble utgitt på albumet Frem fra Glemselen kap. 1 og senere på Frem fra Glemselen kap. 20 med Anne Nørdsti som vokalist.

Andre referanser

Johanne Hagen, mor til Ingeborg Refling Hagen, var i samme «læsarkrets» som Pedersens foreldre. Ingeborg Refling Hagen har referert til Peder/Petter flere steder i forfatterskapet sitt, og han ble ofte omtalt som «Petter Meisbinder». Kirkeboka for Tangen forteller at han døde 17. oktober 1915. Anne Marie Pedersen døde 13. august 1906. Den aller første novella Refling Hagen ga ut, «Margit», forteller mer utførlig om forholdet mellom ham og Margit, og om to av de andre barna deres, som også døde av difteri.

Teksten

Hvor skogstien bøyer mot Elvebakken ned,
der lå en liten stue i aftensolens fred.
De siste stråler spiller på dens tjærebrune vegg.
Inn av vinduet dufter det av bjerk og av hegg.
Der har sorg og savn hatt så mangt et alvorstak,
men aldri er der kjempet så hårdt som i dag.
Den onde barnefarsott kom fra byen også dit.
Nå strider deres kjære gutt den siste store strid.
Det var en liten klosset og underlig en.
Så ærlig og trofast, så puslet og sen.
Blant guttene i skolen var han alle til narr,
dess mer han vokste hjertet fast hos mor og hos far.
I lekser og lek bar det like galt avsted
bestandig lød det: «Tullingen kan ikke være med».
Og Tullingen sto stille og tenkte på mor,
og gjemte i sitt hjerte de grusomme ord
De visste jo ikke de tankeløse små
hvor brennende og dype sår et sådant ord kan få.
De så ei hvor han lengtet å komme dem nær
og få sin del i barnets lek hvor de var ham kjær.
Akk for hans siste tanke de sto i flokk og rad
og de var i hans sinn da han den siste bønnen ba.
Med møye og med smerte han hvisket det frem:
«Gud la den onde sykdom ikke komme til dem».
Nu bøyer mor seg over sin lette bleke gutt.
Hun kysser ham ennu en gang for snart så er det slutt.
- «Men gruer du da ikke for dødens mørke port?»
- «Å nei da mor, en to-tre tak så er det verste gjort».
Nå vil du nok gå fra oss det merker jeg for visst,
å, ja du men hos Jesus, der samles vi til sist.
Nå er det også over et smil på leppen ler:
«Nå slipper de å kalle meg for Tullingen mer».

Litteratur

Sangene i våre hjerter, Elin Prøysen, Damm 2007
Frem fra glemselen, Per Johan Skjærstad, Stokke Forlag 2000

Autoritetsdata