Upanishadene

Upanishadene (devanagari: उपनिषद्,) er en relativt sein sjanger i den vediske litteraturen. De inneholder dels kommentarer til og dels videreutviklinger av de religiøse forestillingene som var utviklet i de eldste vediske skriftene.

Upanishadene blir antatt å være utformet rundt midten av det siste årtusen før vår tidsregning eller litt før: i perioden 800 – 400 f. Kr. Upanishadelitteraturen i vid forstand ble ført videre gjennom nye tekster helt opp i nyere tid. Vanligvis regnes 108 skrifter til de klassiske upanishadene.

Upanishadene og de beslektede skriftene aranyakaene blir tillagt en gruppe asketer, skogfilosofene. Upanishadeforfatterne la grunnlaget for de religiøse strømningene vi idag kjenner som hinduismen. Dette gjorde de som del av et vitalt religiøst og filosofisk miljø der mange nye tanker og forestillinger utviklet seg. Foruten de vediske lærde og deres brahminske kultur omfattet dette miljøet en heterogen gruppe tenkere som kalles sramanaer.

Sramanaene var omflakkende religiøse grublere som fulgte en gammel sørasiatisk forsakelses-tradisjon (renunciation). De sto utenfor det vediske samfunnssystemet, men var likevel i løpende dialog med de vediske tenkerne. Forestillingen om samsara, rundgangen av fødsel og død som den menneskelige sjel må gjennomgå, antas å stamme herfra. I de sramaniske miljøene har elementer av førvediske religiøse strømninger blitt diskutert og fornyet. Vi kan spore en tidlig systematisering av yoga som filosofi og praksis tilbake hit.

Gjennom upanishadene har den vediske tradisjonen blitt ilført forestillinger om gjentatte jordeliv, reinkarnasjon, og om at gjenfødselen reguleres gjennom følgene av individets handlinger, karma. Den første formulering av disse begrepene tillegges i chāndogya upanishad en kshatriya, fyrst Jaivali, og ikke en brahmin. Dette har ofte blitt utlagt som resultat av en autoritetsstrid mellom de verdslige herskerne, kshatriyaene, og de åndelig og rituelle lederne, brahminene.