Utmattelseskrigføring
- Ordet «Utmattelseskrig» omdirigeres hit, se også Utmattelseskrigen.
| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
 |
| Eraer |
| Krigføring |
| Maktmidler |
| Operasjonsformer |
| Lister |
Utmattelseskrigføring er en militær strategi som søker å bekjempe motstanderen ved å få ham til å bruke opp sine reserver av materiell og personell. En eventuell krig vil etter hvert bli vunnet av den parten som har størst reservestyrke. Motstykket til utmattelsesstrid er manøverkrigføring (f.eks. blitzkrieg), og all militær doktrine kan passes inn på en skala mellom disse to ytterpunktene.
Historisk perspektiv
redigerDe fleste militære teoretikere har gjennom historien sett på utmattelseskrigføring som uønsket, og noe som bør unngås. Denne formen for krig, der man forsøker å slite ut motstanderen i stort antall, representerer det motsatte av de vanlige prinsippene i krig, der man forsøker å skaffe seg avgjørende seire gjennom manøvre, styrkekonsentrasjoner, overraskelsesmomenter osv. På den annen side kan den parten som har mindre fordeler av en manøverkrig eller taktikk med vilje se mot en utmattelseskrigføring for å nøytralisere motstandernes fordeler.
Eksempler
rediger
- Skyttergravskrigene på vestfronten under første verdenskrig, hvor begge styrkene befant seg i en statisk defensiv posisjon i skyttergraver som strakte seg fra de sveitsiske alper til Den engelske kanal. I flere år uten mulighet til å utmanøvrere trodde kommandørene at den eneste måten de kunne overvinne fienden på, var å fortsette å angripe rett mot fronten og dermed utmatte dem.
- Vietnamkrigen ble ofte kalt utmattelseskrigen («war of attrition») siden amerikanernes strategi var å nedkjempe fiendens krigsvilje. Til slutt viste det seg at denne strategien feilet på grunn av den asymmetriske delen av konflikten og den fundamentale undervurderingen USA gjorde angående besluttsomheten til den nordvietnamesiske regjeringen og dens støttespillere for å beseire sine fiender uansett hva det ville koste.
- Slaget om Stalingrad[1], slaget om Budapest[2] og slagene ved Rzjev[3] var utmattelsesslag, selv om krigen på østfronten under 2. verdenskrig for en stor del var bevegelig.
- Siste delen av den amerikanske borgerkrigen, hvor Ulysses S. Grant presset på den konføderale hæren til tross for store tap, siden han var sikker på at nordstatenes forsyninger og antallet soldater ville overvinne sørstatene, selv om antall ofre var imot dette.
- Peloponneskrigen (431–404 f.Kr.) er regnet som en utmattelseskrig[4].
Referanser
rediger- ^ https://www.quora.com/What-is-the-best-historical-example-of-a-war-of-attrition
- ^ http://www.historynet.com/world-war-ii-siege-of-budapest.htm
- ^ https://www.quora.com/Would-Case-Blue-have-been-successful-if-the-Germans-ignored-Stalingrad-and-cleared-the-entire-west-side-of-the-upper-Don-and-lower-Volga
- ^ https://www.quora.com/What-is-the-best-historical-example-of-a-war-of-attrition