Videregående opplæring

Videregående opplæring
Alternative navn	Videregående skole
Oppgaver	Gi opplæring som bygger på fullført grunnskole
Opprettet	Fra slutten av 1800-tallet
Lovhjemmel	Opplæringsloven, 17. juli 1998 (tidl. Lov om videregående opplæring, 21. juni 1974)
Forvaltningsområde	Skole, opplæring
Forvaltningsnivå	Fylkeskommune

Videregående opplæring er all opplæring som alene formelt sett bygger på fullført 10-årig grunnskole i norsk grunnopplæring - både grunnskole og videregående opplæring - (bred definisjon) og forholder seg til nasjonalt statlige føringer for organisering av videregående opplæring fastsatt av Kunnskapsdepartementet og overordnet iverksatt av Utdanningsdirektoratet (snever definisjon). Således vil videregående opplæring være nivået i det norske utdanningsystemet som er bindeleddet mellom obligatorisk 10-årig grunnskole og høyere utdanning og yrkesliv. Institusjoner som driver videregående opplæring i Norge kalles gjerne videregående skoler, men begrepet videregående opplæring omfatter mer enn de videregående skolene da også opplæring i lærebedrift og voksenopplæringssentre regnes som videregående opplæring. Opplæringstilbudet i videregående opplæring er mangfoldig og innbefatter blant annet voksenopplæring og særskilte tilbud som International Baccalaureate (IB). Offentlig videregående opplæring drives av fylkeskommunene og undervises etter læreplanverket Kunnskapsløftet (LK-06) som ble innført høsten 2006.

Videregående opplæring i dag

Utdanningsprogrammer

Overgangen fra tidligere Reform 94 til Kunnskapsløftet medførte en del endringer i terminologi og organisering av opplæringstilbud, slik at opplæringen som tidligere var organisert i 15 studieretninger har blitt til 13 utdanningsprogrammer. Skillet mellom studieforberedende - som fører til studiekompetanse - og yrkesforberedende - som fører til yrkeskompetanse - utdanningsløp er likevel beholdt, men det er mulighet for å ta et påbyggingsår til generell studiekompetanse etter fullført toårig yrkesforberedende opplæring. Strukturen for studieforberedende utdanningsprogrammer er vanligvis tre års opplæring i skole, mens for yrkesforberedende utdanningsprogrammer vanligvis er organisert som to års opplæring i skole og to års læretid i bedrift selv om variasjonene er større i yrkesforberedende enn i studieforberedende utdanningsprogrammer. Følgende organisering av det videregående opplæringstilbudet er gjort gjeldende med ikrafttredelsen av Kunnskapsløftet.

Studieforberedende:

Yrkesforberedende:

Kompetanse

Videregående opplæring er veien til mange ulike former for kompetanse for både yrkesliv og videre studier. I de studieforberedende utdanningsprogrammene (Studiespesialisering, Idrettsfag og Musikk, dans og drama) kan man etter vanligvis tre års opplæring i skole oppnå studiekompetanse. Studiekompetanse deles inn i to former, generell studiekompetanse og spesiell studiekompetanse, der den spesielle gjerne inneholder en fagkombinasjon med realfag og brukes for å komme inn på studier med særskilte opptakskrav. Man trenger generell studiekompetanse for å søke på de fleste studier i høyere utdanning (universiteter og høyskoler), men noen krever det ikke (f.eks. yrkesfaglærerutdanning og forkurs til ingeniørutdanning) og andre igjen krever spesiell studiekompetanse (f.eks. medisin, odontologi, fysikk). Å ta realfag og fordypning i fremmedspråk gir ekstrapoeng etter bestemte regler.

Det er også andre måter å skaffe seg studiekompetanse på. En måte er etter 23/5-regelen, der man bare trenger å ta seks bestemte fag for å oppnå studiekompetanse. For å kunne få studiekompetanse etter denne regelen må man ha fylt 23 år og ha 5 års erfaring fra utdanning eller arbeid. Man kan også realkompetansevurdere seg etter fylte 25 år eller ta påbygging til generell studiekompetanse hvis man har gjennomført to år på skole fra et yrkesforberedende utdanningsprogram. Ellers oppnår man generell studiekompetanse etter å ha tatt ett tredje studiekompetansegivende år i utdanningsprogrammene for Medier og kommunikasjon og Naturbruk.

I yrkesforberedende utdanningsprogram kan man vanligvis oppnå fagbrev eller svennebrev. Svennebrevet gis vanligvis til de som får bestått fag med håndverksmessige tradisjoner, mens andre typer yrkesfag fører fram til fagbrev. Etter fullført svenne- eller fagbrev kan man gå videre å bygge på med en fagskoleutdanning og noen steder tilbys mesterbrevsordninger.

Utdanningsdirektoratet har dessuten utarbeidet et forsøksprosjekt der enkelte skoler kan tilby elever som har vansker med å fullføre videregående opplæring med ordinær yrkes- eller studiekompetanse et praksisbrev, der teorimengden er sterkt begrenset og hovedvekten av opplæringen legges på praktisk læring. Dette er ment som et tiltak for å motvirke frafall i videregående opplæring og skal sikre at elever uten ordinær yrkes- eller studiekompetanse skal kunne gå ut i jobb.

Rettigheter

Etter å ha fullført grunnskolen har man som regel rett til å begynne i videregående opplæring. Det finnes en egen ungdomsrett og voksenrett som skal sikre at personer som har fullført grunnskolen skal få plass i videregående opplæring. Ungdomsretten gjelder for ungdommer som er fra 15-24 år. Personer som begynner i videregående opplæring med ungdomsrett har rett til 3 år med videregående opplæring. Det er også mulig å ta ett eller to pauseår, men fortsatt ha rett til tre år videregående opplæring med ungdomsrett. Man bruker bare av ungdomsretten sin hvis man er elev ved en videregående skole som følger nasjonalt fastsatte læreplaner. Hvis man gjør omvalg har man rett til ett ekstra opplæringsår. Man har på ungdomsrett rett til å komme inn på et av tre prioriterte utdanningsprogrammer, men hvilken skole man kommer inn på avhenger av kapasitet og rangering.

Elever som tar Grunnskoleavgangsprøve i enkeltfag før 10. årstrinn, basert på fritak fra videre opplæring i grunnskolens pensum i faget^[1], har rett, ifølge Opplæringslovens §1-3 og Barnekonvensjonens Artikkel 29, til umiddelbart påfølgende opplæring i videregående skoles pensum i faget.

Personer som har rett til videregående opplæring på særskilte vilkår kan få lov til å ta videregående opplæring over en femårsperiode, på ungdomsrett, hvis de starter rett etter ungdomsskolen. For å kunne vurderes på særskilte vilkår må det legges ved en uttalelse av Pedagogisk-psykologisk tjeneste.

Voksenrett innebærer at voksne har rett til gratis videregående opplæring fra det året de fyller 25 år hvis de ikke har fullført videregående opplæring tidligere. Fylkeskommunen har plikt til å sørge for videregående opplæring for voksne. Voksenopplæring er et opplæringstilbud spesielt tilrettelagt for voksne både med og uten voksenrett, og blir organisert av både offentlige og private aktører.

Oppfølgingstjeneste

Alle fylkeskommuner har en egen Oppfølgingstjeneste. Denne tjenesten er for ungdommer til og med 21 år som ikke gjør bruk av ungdomsretten sin eller avslutter opplæring uten formell kompetanse og som ikke har en jobb å gå til. Oppfølgingtjenesten har ansvaret for å hjelpe ovennevnte grupper med å finne en jobb eller utdanning som passer den enkelte. Målet når det gjelder utdanningstilbud gjennom oppfølgingstjenesten er at de i så stor grad som mulig skal føre fram til formell kompetanse.

Søknad til videregående opplæring

For å komme inn i videregående opplæring søker man oftest gjennom nettstedet vigo.no. Når man søker videregående opplæring gjennom vigo.no søker man på maksimalt tre prioriterte ulike utdanningsprogram, med maksimalt tre skolealternativer for hvert utdanningsprogram. Fristen for å søke videregående opplæring er 1. februar for de som søker på særskilt grunnlag og 1. mars for de som søker på ordinært grunnlag. Man kan også søke skriftlig etter at fristen har gått ut, men da stiller man bak de som har overholdt fristen.

Personer som har vært læring har etter endt opplæring i bedrift som har endt med fagbrev eller svennebrev rett til mer videregående opplæring helt til fylte 25 år.

Det går også an å ta videregående opplæring som privatist, men man har da ingen rettigheter i forhold til eksamensstedet man går opp til eksamen ved. For å gå opp som privatist er det ett eksamensgebyr, som reguleres årlig, og eksamen arrangeres av ulike skoler i fylkeskommunene. Søknader om å gå opp som privatist i videregående opplæring vil i mange tilfeller leveres på nettstedet privatistweb.no.

Ekstrapoeng

Nær man skal søke høyereutdanning etter og ha fullført vgs får man ekstrapoeng. Eksempler på dette er ekstrapoeng ved r1 og r2 matte 2 poeng, fysikk 1 poeng, biologi 1 poeng, teknologiske utdanningsprogrammer 1,5 poeng (medier og kommunikasjon eller programmering. Derfor kan det være lurt og velge en av disse.

Historie

Innledning

Opplæring utover alminnelig folkeskole har tradisjoner langt tilbake i tid. Gymnasene har sine røtter i middelalderens katedralskoler. På 1600-tallet ble det satt i gang navigasjonskurs. De første skolene for merkantil utdanning og for opplæring i håndverk og industri kom i gang i slutten av 1700-tallet. Første landbruksskole kom i 1825, og første husmorskole i 1865. Men det er utover 1900-tallet de videregående skolene i hovedsak vokser fram. Utviklingen bygger i hovedsak på to lærdomstradisjoner. Den allmennfaglige høyere skolen, eller gymnasene, har tradisjoner tilbake til middelalderens katedralskoler, som seinere fikk betegnelsen lærde skoler eller latinskoler. De yrkesfaglige skolene, eller fagopplæringen, har sine røtter tilbake til middelalderens håndverkere og laugsvesen. Opplæringen foregikk i verkstedene, under mesternes veiledning, og ble regulert av laugene til langt ut på 1800-tallet. I tillegg har man andre yrkesutdanninger som har vokst fram utfra et praktisk behov, slik som landbruksskoler, husstellskoler, husflidskoler og handelsskoler. Dette har ført til at mange av skolene først ble lovregulert lenge etter at de oppstod. Gymnasene fikk tidlig eget lovverk, mens husstellskolene var uregulerte fram til alle videregående skoler fikk felles lov i 1974. Ved Opplæringslova i 1998 ble hele skoleverket, med grunnskole og videregående skole, lagt inn under samme lov.

Det norske skolevesenet har vært gjenstand for et mer eller mindre kontinuerlig utrednings- og reformarbeid helt siden midten av 1800-tallet, dette gjelder både grunnskolen og den videregående opplæringen. I perioden etter andre verdenskrig gjennomgikk skolesektoren en total omforming: Skillelinjene mellom by og land ble visket ut. Etterspørselen etter utdanning økte betraktelig, både når det gjaldt gymnas og yrkesfag. Obligatorisk 9-årig grunnskole ble lovfestet i 1969, med prøveordninger allerede fra slutten av 1950-tallet. Det videregående skoleverket ble samordnet under samme lovverk i 1974, med Lov om videregående opplæring. Fylkeskommunene overtok ansvaret for de fleste videregående skolene i 1964. Det ble bygget ut en fylkeskommunal skoleadministrasjon med egen fylkesskolesjef fra 1969. På det politiske plan hadde fylkeskommunene hatt en rolle siden fylkesskolestyret (amtsskolestyret fram til 1919) ble opprettet i 1889.

Etablering av skoler

De ulike skoletypene oppstod utfra forskjellige behov, og har derfor hver sin historie. Skolene har hvert sitt lovgrunnlag, men enkelte var uregulerte helt fram til 1974. De fleste skoletypene ble etablert mot slutten av 1800-tallet, og starten av 1900-tallet. Navigasjonsskolene oppstod allerede fra midten av 1800-tallet, i etterkant av navigasjonsloven av 1840, mens maskinistskoler kom etter 1890. Den første kokk- og stuertskolen ble etablert i 1893 (Sandefjord). Den eldste landbruksskolen oppstod allerede i 1825 (Borre), men skolene ble i hovedsak etablert fra 1850-årene av. Den eldste husmorskolen ble etablert i 1865 (Abildsø), men hovedsatsingen skjedde mot slutten av århundret. Amtsskolene (fylkesskoler fra 1919, senere folkehøyskoler) oppstod som følge av stortingsvedtak i 1875. Handelsskolene økte betydelig i omfang etter ny handelslov i 1907. Fiskerifagskoler oppstod på slutten av 1930-tallet. Husflidskolene startet som mannlige arbeidsskoler rundt århundreskiftet, men skjøt for alvor fart etter 1945, da rettet mere mot kvinner. Høyere allmennskoler er den skoletypen som har de eldste tradisjonene, og skolene ble lovregulert allerede i 1809, med flere lovrevisjoner utover 1800-tallet. Den moderne yrkesskolen ble først etablert ved yrkesskoleloven av 1940, men hadde eldre forløpere i tekniske aftenskoler og verkstedskoler. I 1974 ble alle de ulike skolene samordnet under felles et lovverk og fikk fellesbetegnelsen videregående skole.

Se egne artikler med historikk for den enkelte skoletype:

Perioden 1920 – 1940

Etter 1900 skjøt det fart i etableringen av ulike videregående skoler, og det vokste fram et behov for en gjennomgang av hele det norske skolesystemet. Det ble nedsatt flere komiteer til å se på de ulike skolene. Ett sentralt område var fagopplæringen, der behovene i den raskt voksende industrien gjorde det nødvendig å få på plass en mere organisert fagopplæring. Fagskolekomitéen ble nedsatt i 1905 for å se på dette, og komitéens innstilling ble behandlet i Stortinget i 1911. Det førte bl.a. til en normalplan for tekniske aftenskoler og retningslinjer for verkstedskolene.

Et annet viktig område som ble diskutert, var den høyere skolen og dens forhold til folkeskolen. Det var på mange måter to atskilte skoleverk. På den ene side den høyere skolen, og på den andre siden folkeskolen, og de skoler som bygde på den, dvs. ulike yrkesrettede skoler. Flere gikk inn for å bygge bro mellom de forskjellige skoleslagene, og skape en enhetsskole der alle videregående skoler skulle bygge på en avsluttet felles folkeskole. I 1920 vedtok Stortinget at det bare skulle gis statstilskudd til høyere skoler som bygde på avsluttet folkeskole. Dette vedtaket om enhetsskolen fikk stor betydning for den videre skoleplanleggingen, og det ble satt i gang et omfattende kommisjonsarbeid. Det ble nedsatt kommisjoner og komiteer både for grunnskolen og de ulike videregående skolene.^[2] Dette resulterte i flere lovrevisjoner innen skoleverket generelt. Det kom nye lover for folkeskolen for by og land i 1936. Loven om høyere allmennskoler ble revidert i 1935. Det ble nå slått fast at folkeskolen skulle være 7-årig og at all videregående utdanning skulle bygge på 7. klasse i folkeskolen. Begrepet middelskole gikk nå ut av bruk og ble erstattet med realskole. I 1940 kom Lov om yrkesskoler for håndverk og industri, som etablerte den moderne yrkesskolen. Pga. krigen ble imidlertid mye av de nye reformene ikke iverksatt før i 1945.

Perioden 1945 – 1974

I etterkrigstiden var det politisk enighet om at skolevesenet måtte samordnes og konsolideres, og dette ble nedfelt i Fellesprogrammet til de politiske partiene ved stortingsvalget 1945. Grunnlaget for samordningen var lagt ved de nye skolelovene som kom i mellomkrigstida. I 1947 ble Samordningsnemnda for skoleverket oppnevnt, og denne leverte hele 19 innstillinger om hele skolevesenet i løpet av perioden 1947 -1952. Plankomiteen, nedsatt i 1945 som følge av den nye loven om yrkesskoler, leverte de følgende år flere innstillinger om yrkesskoler og fagopplæring. Samlegymnaskomitéen ble nedsatt i 1949 for å se på gymnasstrukturen, og komitéen ga sin innstilling i 1960.^[3] Gjelsvikkomitéen, nedsatt i 1962, drøftet også gymnasenes fremtidige organisering. I 1964 kom en ny lov om realskoler og gymnas. Gymnas og realskoler ble nå to separate skoler, og begrepet høyere allmennskoler gikk ut av bruk. I 1950 kom en ny lov om lærlinger som regulerte lærlingordningen i sin helhet, det ble bl.a. slutt på kveldsundervisningen på lærlingskolene. Loven ble avløst Lov om fagopplæring i 1980.

Den nye loven om folkeskolen i 1959 innførte felles folkeskole for by og bygd. Loven la også grunnlaget for oppbyggingen av en 9-årig grunnskole, som de videregående skolene skulle bygge på. Grunnskoleloven av 1969 lovfestet ungdomsskolen, og det var nå obligatorisk 9-årig grunnskole. 1959-loven ga fylkesskolestyret en sentral rolle når det gjaldt planlegging og samordning av skoleverket i fylket, sammen med kommunene og skoledirektøren. Ved loven av 1969 ble det opprettet stilling som fylkesskolesjef i hvert fylke.

Fra omkring 1950 førte de store etterkrigskullene til en voldsom stigning i søkningen til de fleste videregående skoler, spesielt gymnasene. ( Bjørndal, s. 98-99. )Det ble behov for nytenkning, og de neste 20 årene var preget av et sammenhengende utrednings-, forsøks- og reformarbeid. Det startet med den obligatoriske skolen, men endte med å ta for seg så godt som hele utdanningssystemet. Et sentralt organ i forsøksvirksomheten var det statlige Forsøksrådet, som ble opprettet i 1954 (nedlagt ved årsskiftet 1984/85).^[4]

Fylkeskommunene overtar videregående skoler i 1964

1. januar 1964 overtok fylkeskommunene ansvaret for de fleste videregående skolene, dels fra kommunene og dels fra staten, og enkelte private aktører.^[5] I årene forut hadde flere utvalg vært inne på tanken om at fylkeskommunene burde få en sterkere rolle innenfor det videregående skoleverket.^[6] Fylkeskommunene var allerede tungt inne i driften av flere typer videregående skoler, de fleste jordbruksskolene, husmorskolene og husflidskolene hadde vært fylkeskommunale i en årrekke. Det samme gjaldt de folkehøgskolene som hadde sitt opphav i amtsskolene. Fylkeskommunal drift hadde også kommet relativt langt innen yrkesskolesektoren i enkelte fylker.^[7]

Når det gjaldt realskoler og gymnas, var disse dels statlige, dels kommunale eller interkommunale og noen få private. I forarbeidene til Lov om realskoler og gymnas av 1964 ble den forvaltningsmessige tilknytningen til gymnasene og realskolene drøftet, og det ble anbefalt at fylkeskommunene overtok disse.^[8] Byenes innlemmelse i fylkeskommunene i 1961, styrket også denne løsningen. Stortinget vedtok enstemmig fylkeskommunal overtakelse av gymnasene 12. juni 1962.^[9]

Først ved grunnskoleloven av 1969 ble det opprettet egne stillinger som fylkesskolesjef i alle fylker, med virkning fra 1.1.1971. Fra 1964 hadde de statlige skoledirektørene fungert som administrativ leder for fylkeskommunenes skoleadministrasjon, samtidig som de var statlige embetsmenn med bl.a. tilsynsoppgaver. Denne dobbeltfunksjonen opphørte i 1969, og det ble dermed en klarere oppgavefordeling på det regionale skoleområdet.

Etterkrigstidas reformarbeid omfattet også den sentrale styringen av de videregående skolene. På slutten av 1940-tallet var administreringen av skoleverket delt på 10 forskjellige departementer. Dette var urasjonelt, og et av problemfeltene Samordningsnemnda av 1947 grep fatt i. Dette førte bl.a. til at husflidskolene ble overført fra Landbruksdepartementet til Kirke- og undervisningsdepartementet (KUD) i 1955, og tilsvarende for husstellskolene i 1959. I 1952 ble handelsutdanningen overført fra Handelsdepartementet til KUD, og i 1965 skjedde tilsvarende for sjømannsskolene.^[10]

Skolekomitéen av 1965

I 1965 ble det oppnevnt en ny komité, Skolekomitéen («Steen-komitéen»), for å vurdere de videregående skolene. Skolekomitéen avla sin innstilling i tre omganger i årene 1967-70.^[11] Dette var den første samlede vurdering av den videregående utdanningen i Norge, og fikk stor betydning for den videre utviklingen. Komiteens arbeid ledet fram til Lov om videregående opplæring i 1974.^[12]

Skolekomitéen så det som nødvendig med en bedre samordning av hele det videregående skoleverket. Det var et uryddig skolesystem som hadde grodd fram i årenes løp, med uklare grenser i forhold til både grunnskolen og høyere utdanning. Skolene var styrt av hvert sitt lovverk og underlagt flere departement. De hadde ulik kurslengde, og systemet var lite fleksibelt, med hensyn til overgangsmuligheter. Det var også ulik kapasitet i fylkene. Mens Oslo var godt utbygd, måtte 37 % av gymnassøkerne i 1960 i Sogn og Fjordane avvises.^[13]

Skolekomitéen foreslo en felles lov for alle videregående skoler. Den påpekte også nødvendigheten av å samordne den regionale skoleplanleggingen. Dette var nå enklere å realisere etter at fylkeskommunene hadde overtatt alle de videregående skolene i 1964. På det politiske plan var fylkesskolestyret var styre for alle skoler fylket drev, og man hadde etablert en egen fylkeskommunal administrasjon ved opprettelsen av stilling som fylkesskolesjef i 1969. Komitéen foreslo en felles kjerne av fag i alle studieretninger, og felles læreplaner for ulike studieretninger i en rekke fag. Dette ga større fleksibilitet og mulighet til å skifte studieretning underveis. Komiteen mente også at alle skolene skulle samles under ett departement; Kirke- og undervisningsdepartementet. Den anbefalte også opprettelse av et eget direktorat for skoleverket.

Lov om videregående opplæring i 1974 (Reform 74)

I 1974 kom Lov om videregående opplæring, som samlet alle de videregående skoler under en felles lov.^[14] Loven trådte i kraft fra 1. jan. 1976 og førte til reformer i den videregående opplæringen. Loven bygget på idéen om at den videregående skolen skulle bli en felles og allsidig skole for alle elever. Både allmennfaglige og yrkesfaglige studieretninger ble nå en del av en felles skole, og skolene skiftet etter hvert navn til videregående skoler. Begrepene gymnas, yrkesskole, landbruksskole osv. gikk ut av bruk.

Loven innførte en ny styringsordning ved den enkelte skole, med mere medbestemmelse for elever og ansatte. Det ble opprettet elevråd, lærerråd og råd for andre ansatte ved hver skole. Alle rådsorgan var representert i skoleutvalget, som også hadde representanter oppnevnt av fylkesskolestyret. Skoleutvalget ble et reelt beslutningsorgan under fylkesskolestyret. På nasjonalt plan ble Rådet for videregående opplæring (RVO) opprettet, som et rådgivende organ for departementet i alle slags saker som gjaldt videregående opplæring (rådet ble nedlagt i 1992).

Nytt med loven var også bestemmelser om den sosial-pedagogiske og pedagogisk-psykologiske rådgivningstjenesten (§ 11), og det opprettet rådgiverstillinger ved skolene. Loven har også bestemmelser om funksjonshemmedes behov for utdanning (§ 4). Videre ga loven fylkeskommunene ansvar for undervisning i sosiale og medisinske institusjoner (§ 4), i hovedsak sykehus og fengsler.

1980-årene ble en utbyggingsperiode for den videregående skoler i landet. Det var den kombinerte skolen, med flere studieretninger, som ble malen. Det skjedde også en utvidelse av studietilbudet ved skolene, med nye fag som sosial- og helsefag og idrett.

Fra Skolekomitéen ble nedsatt i 1965 til iverksettelsen av Lov om videregående opplæring i 1976 hadde det vært en kontinuerlig reform- og forsøksprosess, og en viss reformtrøtthet gjorde seg gjeldende. De neste tiårene var derfor preget av gjennomføring og konsolidering. Fylkeskommunene fortsatte å bygge ut kapasiteten i tråd med behovene og samfunnsutviklingen. Økt arbeidsledighet og endrede forhold i arbeidslivet førte til et behov for en modernisering av lærlingordningen. I 1980 kom Lov om fagopplæring i arbeidslivet (i krafttredelse 1. januar 1981), som avløste lærlingloven av 1950. Loven hadde til hensikt å styrke opplæringen i arbeidslivet og markere at fagbrevet var målet for all fagopplæring både i skole og arbeidsliv. Nye fag ble ført inn under loven som «lærefag», og loven ble gjeldende for alle landets kommuner. Fylkeskommunene fikk styrket sin administrative rolle ved opprettelse av yrkesopplæringsnemnder med tilhørende sekretariater i alle fylker. På nasjonalt plan ble Rådet for fagopplæring i arbeidslivet (RFA) opprettet.

Reform 94

På midten av 1980-tallet kom Stortingsmelding 15 (1984-85) Om videregående opplæring, som gjorde opp status for den videregående opplæringen. Meldingen videreførte i hovedsak hovedlinjene fra Reform 74, men satte også nye mål for den videre utviklingen basert på siste års erfaringer. Det ble satt i gang forsøksvirksomhet i kjølvannet av meldingen, bl.a. innen yrkesfagene.^[15] I de følgende årene kom flere stortingsmeldinger som banet vei til nytt reformarbeid på 1990-tallet, under ledelse av statsråd Gudmund Hernes.^[16] Arbeidet endte i Reform 94, og en endring av lovverket der grunnskolen og den videregående opplæringen ble lagt under en felles lov – Lov om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa (Opplæringslova) av 1998.

Ved opplæringsloven fikk ungdom i alderen 16-19 år nå en lovfestet rett til 3 års videregående opplæring, og det er fylkeskommunenes ansvar å innfri denne skoleretten for alle. Fagopplæringen, der skole og arbeidsliv samarbeidet om opplæringen, ble bedre samordnet. Antall grunnkurs ble redusert slik at det ble en bredere inngang til videregående opplæring. Det ble opprettet en egen oppfølgingstjeneste i alle fylkeskommuner, for ungdom som har rett til opplæring, men som verken er i skole eller i arbeid.

I 2001 ble Kvalitetsutvalget nedsatt, som skulle vurdere kvaliteten på opplæringen i den norske skolen.^[17] Dette arbeidet ledet fram til Kvalitetsreformen.

Historisk oversikt over lover

Felles lover

Lov om videregående opplæring, 21. juni 1974
Lov om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa (Opplæringslova), 17. juli 1998

Høyere allmennskoler/gymnas

Forordning angaaende hvor mange Latinske Skoler i Danmark og Norge skal vedblive, samt hvorledes med Ungdommens Information, Ingeniorum Prøve, den aarlige Examen og Stipendiers Distribution, med videre efterdags skal forholdes, 17. april 1739
Forordn. Ang. de lærde skoler i Danmark og Norge, 7. november 1809
Lov om offentlige Skoler for den høiere Almendannelse, 17.6.1869
Lov om høiere Almenskoler, 27. juli 1896
Lov om høiere almenskoler, 10. mai 1935
Lov om realskoler og gymnas, 12. juni 1964

Fagopplæring / yrkesskoler

Lov om haandverksnæring, 25. juli 1913
Lov om yrkesskoler for håndverk og industri, 1. mars 1940
Lov om lærlinger i håndverk, industri, handel og kontorarbeid, 14. juli 1950
Lov om videregående opplæring, 21. juni 1974
Lov om fagopplæring i arbeidslivet, 23. mai 1980
Lov om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa (opplæringsloven) , 17. juli 1998

Amtsskoler (fylkesskoler) / folkehøyskoler

Kgl. Res. om amtsskolekommisjon, 5. mai 1875
Lov om folkehøgskoler, 23. juli 1949
Lov om folkehøgskoler, 8. juni 1984

Andre videregående skoler

Lov om fagskoler i landbruk, 15. mai 1965
Lov om handelsgymnasier og yrkesskoler for handel og kontor, 6. juli 1957

Folkeskolen

Lov um folkeskulen på landet, 16. juli 1936
Lov om folkeskolen, 10. april 1959
Lov om grunnskolen, 13. juni 1969

Se også

Referanser

^ «Mulighet for å avlegge eksamen før 10. trinn». Arkivert fra originalen 12. april 2020. Besøkt 16. mai 2010.
^ Den parlamentariske skolekommisjon (middelskole og gymnas) 1919, Husstellkomitéen 1919, Ungdomsskolekomitéen (dvs. amtsskolene/fylkesskolene) 1919, Den store skolekommisjonen 1920, Plankomiteen for den nye skoleordningen 1935, Plankomiteen for den høgre skolen, Normalplannemnda
^ Bjørndal, s. 101 ff
^ Bjørndal, s. 202-204
^ Bjørndal, s. 102
^ Dette gjelder bl.a. Kommuneinndelingskomiteen (Schei-komiteen) i innst. II 1952, Skatteutjamningskomiteen i St. meld. Nr. 40 (1961-62) og Samlegymnaskomiteens innstilling i 1960
^ F.eks. i Sogn og Fjordane, der alle yrkesskolene for handverk og industri ble drevet på fylkeskommunal basis i 1960 (Samlegymnaskomiteens innstilling 1960, s. 82)
^ Innst. om Revisjon av lov om høgre allmennskoler 1961, Ot. Prp. Nr. 1 (1963-64) Lov om realskoler og gymnas. St. meld. 43 1961-62 - Om retningslinjer for gymnasutbygging, s. 53: ”Komiteen ser det derfor slik at den framtidige gymnasordninga bør byggje på fylket som administrativ og økonomisk eining”
^ Innst. S. nr.219, 1962. Tidende S. side 3660
^ Skolekomitéens innstilling I, s. 17
^ Innstilling om det videregående skoleverket fra skolekomiteen av 1965, I-III, 1967-70
^ Om Skolekomiteens arbeid, se Bjørndal s. 129 ff.
^ Skolekomiteens innstilling b. I 1967, s. 19
^ Folkehøyskolene fortsatte sin frie stilling, med eget lovverk. Lov om folkehøyskoler av 1949 ble revidert i 1984 og deretter i 2002
^ Om forsøksvirksomheten, se Bjørndal s. 240 ff
^ St. meld. 43 (1988-89) Mer kunnskap til flere, St. meld. 33 (1991-92) Kunnskap og kyndigheg, St. meld. 37 (1991-92) Organisering og styring i utdanningssektoren
^ Utvalget avga to utredninger: Førsteklasses fra første klasse. Forslag til et rammeverk for et kvalitetssikringssystem av norsk grunnopplæring (NOU 2002:10), og I første rekke. Forsterket kvalitet i en grunnopplæring for alle (NOU 2003:16)

Litteratur

Ivar Bjørndal: Videregående opplæring i 800 år – med hovedvekt på tiden etter 1950. Forum bok 2005.
Tønnes Sirevåg: Utsyn over norsk høgre skole, Universitetsforlaget 1988.
Reidar Myhre: Den norske skoles utvikling, Gyldendal 1992
Nils Eckhoff: Einskapsskolens historie i Noreg, Det Norske Samlaget 2001
K. Koppang, B. Brinck Lund, H. Mohr (red.): De høiere skolers historie. Filologenes og realistenes landsforening, Oslo 1931
Gudleiv Forr og Helge Vold (red.): Landsgymnaset, 2007.
Skolekomitéen av 1965 («Steen-komitéen»), Innstilling om det videregående skoleverket I-III, 1967-70.
Utvalet til å vurdere reform av fagleg innhald og indre oppbygging i gymnaset (Gymnasutvalget eller Gjelsvik-utvalget) av 1962 med innstilling i 1967.
St. meld. Nr. 97 for 1964-65: Om landsplan for den videre utbygging av yrkesskolene for håndverk, industri, handel og kontorarbeid m.m. for perioden 1965-70/71

Eksterne lenker

Autoritetsdata

[1] «Mulighet for å avlegge eksamen før 10. trinn». Arkivert fra originalen 12. april 2020. Besøkt 16. mai 2010.

[2] Den parlamentariske skolekommisjon (middelskole og gymnas) 1919, Husstellkomitéen 1919, Ungdomsskolekomitéen (dvs. amtsskolene/fylkesskolene) 1919, Den store skolekommisjonen 1920, Plankomiteen for den nye skoleordningen 1935, Plankomiteen for den høgre skolen, Normalplannemnda

[3] Bjørndal, s. 101 ff

[4] Bjørndal, s. 202-204

[5] Bjørndal, s. 102

[6] Dette gjelder bl.a. Kommuneinndelingskomiteen (Schei-komiteen) i innst. II 1952, Skatteutjamningskomiteen i St. meld. Nr. 40 (1961-62) og Samlegymnaskomiteens innstilling i 1960

[7] F.eks. i Sogn og Fjordane, der alle yrkesskolene for handverk og industri ble drevet på fylkeskommunal basis i 1960 (Samlegymnaskomiteens innstilling 1960, s. 82)

[8] Innst. om Revisjon av lov om høgre allmennskoler 1961, Ot. Prp. Nr. 1 (1963-64) Lov om realskoler og gymnas. St. meld. 43 1961-62 - Om retningslinjer for gymnasutbygging, s. 53: ”Komiteen ser det derfor slik at den framtidige gymnasordninga bør byggje på fylket som administrativ og økonomisk eining”

[9] Innst. S. nr.219, 1962. Tidende S. side 3660

[10] Skolekomitéens innstilling I, s. 17

[11] Innstilling om det videregående skoleverket fra skolekomiteen av 1965, I-III, 1967-70

[12] Om Skolekomiteens arbeid, se Bjørndal s. 129 ff.

[13] Skolekomiteens innstilling b. I 1967, s. 19

[14] Folkehøyskolene fortsatte sin frie stilling, med eget lovverk. Lov om folkehøyskoler av 1949 ble revidert i 1984 og deretter i 2002

[15] Om forsøksvirksomheten, se Bjørndal s. 240 ff

[16] St. meld. 43 (1988-89) Mer kunnskap til flere, St. meld. 33 (1991-92) Kunnskap og kyndigheg, St. meld. 37 (1991-92) Organisering og styring i utdanningssektoren

[17] Utvalget avga to utredninger: Førsteklasses fra første klasse. Forslag til et rammeverk for et kvalitetssikringssystem av norsk grunnopplæring (NOU 2002:10), og I første rekke. Forsterket kvalitet i en grunnopplæring for alle (NOU 2003:16)

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]

[9]

[10]

[11]

[12]

[13]

[14]

[15]

[16]

[17]