Viking-programmet
Viking-programmet var et rom-program utført av den amerikanske romorganisasjonen NASA som bestod av de to romsondene «Viking 1» og «Viking 2» som hadde for hensikt å fotografere planeten Mars samt å lande på dens overflate. Hver av sondene besto av to hoveddeler: en såkalt Banesonde (engelsk: Orbiter) som skulle gå i omløpsbane og fotografere, og et landingsfartøy som var designet til å lande og undersøke overflaten. Orbiterne fungerte også som kommunikasjon mellom landingsfartøyne og jorda.
| Project Viking | |||
|---|---|---|---|
 Kunstnerisk fremstilling av Vikingsondens banesonde som slipper Landingsfartøyet. | |||
| COSPAR ID | Viking 1 Orbiter: 1975-075A Lander: 1975-075C Viking 2 Orbiter: 1975-083A Lander: 1975-083C | ||
| Operatør | NASA | ||
| Masse | 3 527 kg (begge fartøy) | ||
| Oppdrag | 2 banesonder and 2 landingsfartøy | ||
| Oppdragslengde | Viking 1 Banesonde: 19. juni 1976 - 17. august 1980 Landingsfartøy: 20. juli 1976 - 13. november 1982 Viking 2 Banesonde: 7. august 1976 - 25. juli 1978 Landingsfartøy: 3. september 1976 - 11. april 1980 | ||
| Oppskytning | Viking 1: 20. august 1975 21:22:00 UTC
(49 år, 3 måneder og 10 dagersiden)
Viking 2: 9. september 1975 18:39:00 UTC (49 år, 2 måneder og 21 dagersiden) | ||
| Oppskytningssted | Launch Complex 41 Cape Canaveral Air Force Station | ||
| Oppskytningsfartøy | Viking 1: Titan III-E/Centaur Viking 2: Titan III-E/Centaur | ||
| Landingsplass | Viking 1: 22°41′49″N 48°13′19″V Viking 2: 48°16′08″N 225°59′24″V | ||
Viking-programmet vokste ut av NASAs tidligere, mer ambisiøse Voyager-programmet som ble kansellert i 1968 (og som ikke må forveksles med Voyager-programmet, som sendte to satellitter til Jupiter og Saturn i 1977). Programmet var det dyreste og mest ambisiøse misjonen til Mars, med en kost på om lag 1. milliard dollar.[1] Men det er sett på som stor suksess som har gitt oss mesteparten av de dataene vi hadde om Mars frem til slutten av 90-tallet.
Viking 1 ble sendt opp 20. august 1975, mens Viking 2 ble sendt opp 9. september samme år. Begge ble plassert på toppen av en Titan III-E bærerakett.
Etter å ha gått i bane rundt Mars og fotografert mulige landingsplasser, skilte landeren seg fra banesonden, og landet på Mars' overflate ved hjelp av landingsraketter. Banesondene fortsatte fotograferingen og utførte andre vitenskapelige eksperimenter.
Vitenskapelige hovedmål
rediger- Fremskaffe høyoppløslige bilder av Mars' overflate
- Karakterisere strukturen og innholdet i atmosfæren og Jordsmonnet
- Søke etter spor av liv
Banesondene
redigerBanesondenes hovedoppgave var å transportere landingsfartøyne til Mars, rekognosere for å finne en landingsplass, fungere som en kommunikassjonsstasjon for landingsfartøyene og gjennomføre sine egne vitenskapelige eksperimenter. Begge banesondene ble basert på den tidligere Mariner 9-sonden og var et oktogon med en diameter på om lag 2,5 m. Total vekt ved oppskyting var 2 328 kg, hvorav 1 445 kg var drivstoff og gass. De åtte sidene av den ring-lignende strukturen var 0,4572 m høy og alternerende 1,397 og 0,4572 m brede. Den totale høyden var 3,29 m (målt fra landerens feste til bærerakettens feste)
Funn
redigerVed oppdagelsen av geologiske former som resultat av store mengder rennende vann, ble dette en revolusjon i vår tanke om vann på Mars. Store elveløp ble funnet flere steder. De viste at vann hadde brutt gjennom naturlige demninger, gravet dype daler, erodert groper i grunnfjellet og forflyttet seg tusenvis av kilometer. Store områder på den sørlige halvkulen bestod av grenede elvenettverk, som indikerer at det tidligere har regnet. Sidene på enkelte vulkaner skal være utsatt for regn på samme måte som vi finner på vulkaner på Hawaii. Ved mange av kratrene ser det ut som om meteoritter har truffet gjørme. Da de ble dannet, smeltet isen rundt treffstedet og forvandlet jorden til gjørme for så å renne over.[2][3][4]
Landingsfartøy
redigerHver av landingsfartøyene besto av en sekskantet aluminiumsplatform med henholdsvis 1,09 m og 0,56 m lange sider, reist på tre forlengede ben festet på de korte sidene. «Føttene» dannet tilsammen en likesidet trekant på 2,21 m sett ovenifra. Instrumenter var festet til toppen farkosten.
Inntil det nådde atmosfæren på Mars, var fartøyet dekket med et varmeskjold som skulle bremse det ned under nedstigningen. Som en ytterligere forholdsregel ble fartøyet sterilisert ved 121 °C (250 °F) i totalt syv dager hvorpå et «bio-skjold» ble plassert over varmeskjoldet. Metodene og standardene utviklet for planetarisk beskyttelse ved Viking-programmet blir fremdeles benyttet i andre rom-program[5]
Bilder
rediger-
Viking 2 forlot jorden 9. september 1975 -
Mars sett fra Vikings banesonde -
Bilde fra Mars' overflate sett fra Viking 2 -
Grop etter Viking 1 sin jordprøve -
Klare linjer etter rennende vann. Små øyer er også synlige (sted: Lunae Palus-kvadratet). -
Store mengder med vann er den mest sannsynlige årsaken til erosjonen (sted: Lunae Palus-kvadratet).
Se også
redigerReferanser
rediger- ^ (en) Viking 1 Orbiter: Mission Profile (NASA NSSDC)
- ^ Hugh H. Kieffer (1992). Mars. University of Arizona Press. ISBN 9780816512577. Besøkt 7. mars 2011.
- ^ Raeburn, P. 1998. Uncovering the Secrets of the Red Planet Mars. National Geographic Society. Washington D.C.
- ^ Moore, P. et al. 1990. The Atlas of the Solar System. Mitchell Beazley Publishers NY, NY.
- ^ J C Bridges (2011). «Planetary protection and Mars sample return». Journal of Aerospace Engineering. 225 (2): 239–246. Besøkt 3. februar 2011.[død lenke]
Eksterne lenker
rediger- Offisielt nettsted
- (en) Viking mission – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Offisielt nettsted
- (en) Viking mission – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Solar Views - Faktaside om Viking-programmet
- (en) Viking Mission to Mars (Video)
- (en) Diagram over Viking-sonden
- Videre lesning