Wikipedia

Wake Island

amerikansk øy i Stillehavet

Wake Island er en atoll i Stillehavet, omtrent 3400 km vest for Hawaii. Territoriet har tidligere vært kalt Halcyon Island.[1] Atollen er administrert av USAs innenriksdepartement som et uorganisert, uinnlemmet oversjøisk territorium, og inngår blant USAs ytre småøyer. Territoriet har et totalareal på 7,4 km² og har 150 innbyggere i 2014.[2] Wake Island styres av Flyvåpenet og alle bosatte er ansatte i enten Flyvåpenet eller Hæren. Flyvåpenet opererer en flystasjonen, mens Hæren holder et rakettsystem på øyene.

Wake Island
Satellittbilde av Wake Island.
Geografi
PlasseringStillehavet
Areal 7,38  km²
Høyeste punktDucks Point (6 moh)
Administrasjon
LandUSAs flagg USA
Posisjon
Kart
Wake Island
19°18′00″N 166°38′00″Ø
Wake Island på Commons

Atollen består av de tre koralløyene Wilkes Islet, Peale Islet og Wake Islet. Øyene er forbundet ved broer.[3] Den største av øyene, Wake Islet, har den eneste rullebanen for fly, Wake Island Airfield.

Øyene er mest kjent for den japanske okkupasjonen i 1941–1945 og slaget ved Wake Island 8.–23. desember 1941 under Stillehavskrigen. I dag er Wake Island mest brukt som et militært støttepunkt, militær fly- og flåtebase, i tillegg til at flyplassen benyttes til mellomlandinger for fly. Det er også et knutepunkt for kommunikasjonskabler til Honolulu og til Guam.[4] Wake Island inngår i Pacific Remote Islands Marine National Monument, opprettet 6. januar 2009.[5]

Republikken Marshalløyene hevder suverenitet over øyene, men Wake Island har vært offisielt underlagt USA siden 1899.[6]

Geografi

rediger
 
Lagune på Wake Islet.

Wake Island ligger vest for den internasjonale datogrensen i tidssonen UTC +12. Øyene ligger i Mikronesia i Oseania, 3400 km vest for Hawaii og 560 km sørøst for nærmeste landområde, Bokak Atoll i Marshalløyene. Til tross for at øya har navn i entall, Wake Island, består territoriet av tre atolløyer: Wilkes Islet (0,80 km²), Peale Islet (1 km²) og Wake Islet (5,5 km²) [7]. Øyenes totale areal varierer med tidevannet fra 6,5 km² til 7,4 km². Øyene har et tropisk klima og en temperatur på ca. 27 °C både på land og i omliggende havområder året rundt. Det høyeste punktet på Wake Island er Ducks Point, seks meter over havet.

Tropiske sykloner rammer ofte øyene. Orkanen Sarah rammet øyene den 16. september i 1967 med en vindstyrke på 241 km/t, og ødela en rekke bygninger. Befolkningen ble evakuert [8]. Den 28. august i 2006 evakuerte Flyvåpenet alle de 188 soldatene fra øyene da super-tyfonen Ioke rammet øyene [9]. Orkanen hadde en maksimal vindstyrke på 298 km/t og skapte store ødeleggelser[10]. Soldatene returnerte til Wake i september 2006.

Historie

rediger

Før europeisk oppdagelse

rediger

Mikronesiere fra Marshalløyene var de første som besøkte øyene, som da ble kalt Enen-kio, oppkalt etter en lokal blomst funnet på øyene. Ifølge den religiøse tradisjonen på Marshalløyene ble flere mennesker ofret på øyene [11][12]. Det er ikke påvist permanent bosetting av mikronesierne.

Vestlig oppdagelse

rediger
 
Wake Island tegnet av Alfred Agate fra Wilkes-ekspedisjonen.

Den første europeeren som oppdaget øyene var den spanske navigatøren Álvaro de Mendaña den 20. oktober i 1568 [13]. Øyene fikk sitt nåværende navn etter den britiske handelsmannen William Wake, som besøkte Wake Island i 1796 [14]. Den amerikanske sjøfareren Charles Wilkes fra USAs marine besøkte øyene den 20. desember i 1840. Han beskrev øyene som "lave koralløyer av triangulær form, åtte fot over havet". Han beskrev øyene som dekket av busker og at det ikke fantes noen innsjø. Den amerikanske naturhistorikeren Titian Peale besøkte senere øyene og studerte dyrearter. Han tok blant annet med seg et egg fra en gulhodealbatross tilbake til USA. Øyene Wilkes Islet og Peale Islet er oppkalt etter disse to [15].

Amerikansk besittelse

rediger

Generalen Francis Vinton Greene fra Den amerikanske hæren besøkte øyene på veien til Filippinene under Den spansk-amerikanske krig og heiste da det amerikanske flagget på øyene [16]. Kommandør Joe Taussig fra Den amerikanske marinen annekterte øyene offisielt for USA den 17. januar i 1899 [17]. Øyene ble først tatt i bruk som en telegrafstasjon for militærvesenet.

Pan American World Airways etablerte den første bosettingen i 1935, kalt PAAville, som fungerte som et stoppested for turister som fløy mellom Kina og USA på 1930-tallet [18]. Denne landsbyen var aktivt i bruk inntil japanerne okkuperte øyene under Slaget ved Wake Island i 1941. En amerikansk fly- og flåtebase ble bygget på øyene i 1940. Den amerikanske marinen bygde en militærbase her i januar 1941 og den 19. august 1941 ble 449 soldater fra Det amerikanske marinekorpset stasjonert på øyene [19]. I tillegg til disse var det 68 soldater fra Marinen og 1221 sivile arbeidere bosatt på øyene [20].

Andre verdenskrig

rediger
 
Inskripsjon fra en amerikansk soldat tatt til fange og henrettet under den japanske okkupasjonen.
 
Minnesmerke for amerikanske krigsfanger under Slaget ved Wake Island.

Utdypende artikkel: Slaget ved Wake Island

Samtidig som Japan angrep Pearl Harbor 8. desember i 1941 (7. desember i Hawaii, ettersom øyene ligger på den andre siden av datogrensen), angrep 27 japanske bombefly Wake Island. Flyene ble sendt fra Kwajaleinatollen i Marshalløyene og ødela åtte av de totalt tolv Grumman F4F Wildcat-jagerflyene til Det amerikanske marinekorpset på Wake. 23 amerikanske soldater ble drept og 11 såret [21]. Sivile arbeidere fra Pan American World Airways ble evakuert fra øyene samme dag[22]. Det var også flere sivile arbeidere som hindret japanske bombefly i å lande på øyene den 8. desember [23]. Dagen etter, den 9. desember 1941, ble både sykehuset og bygningene til Pan American World Airways ødelagt etter japanske angrep.

Den amerikanske marinen forsøkte å sende militær støtte fra Hawaii, men hadde opplevd store tap etter angrepet på Pearl Harbor. De få soldatene de fikk sendt til Wake ble drept under Japans andre invasjon av øyene den 23. desember [24]. Denne gang mistet 52 amerikanske soldater livet og mer enn 70 sivile. Japanerne mistet mellom 700 og 1000 soldater, deriblant ble 24 japanske bombefly skutt ned og en ubåt senket. Til tross for de store japanske tapene fikk ikke amerikanerne noen forsterkning til øyene, og Japan erklærte seier den 23. desember. Flere amerikanere ble tatt til fange og ført til japanske konsentrasjonsleirer i Asia [25]. Etter seieren stasjonerte Japan 2000 soldater på øyene[26] og omdøpte Wake Island til Otori-Shima (大鳥島, norsk "store fugl øy")[27].

Amerikanske fly bombarderte med jevne mellomrom øya fra 1942 til Japans kapitulasjon i 1945. Den 8. juli 1943 angrep Consolidated B-24 Liberator-bombefly underveis fra Midwayøyene den japanske garnisonen på Wake. Den senere presidenten George H.W. Bush skal ha gjennomført sitt første oppdrag som bombeflyger over Wake Island [28]. 5. oktober 1943 angrep amerikanske marinefly fra USS Yorktown øya. To dager senere beordret kontreadmiral Shigematsu Sakaibara henrettelse av 98 sivile amerikanske arbeidere av frykt for en kommende invasjon. Arbeiderne var blitt holdt tilbake på øya for å utføre tvangsarbeid. De ble ført til den nordlige enden av øya, fikk bind for øynene og ble henrettet med maskingevær. En ukjent amerikaner overlevde massakren og vendte tilsynelatende tilbake til åstedet for å hugge inn meddelelsen 98 US PW 5-10-43 på en korallstein nær stedet hvor ofrene raskt var blitt begravet i en massegrav. Den ukjente amerikaneren ble tatt til fanget igjen og Sakaibara halshugget ham personlig med en katana [29]. Inskripsjonen på steinen kan fortsatt sees og er et minnesmerke på Wake Island.

Den 4. september 1945 erkjente Japan nederlag og øya kom igjen under amerikansk suverenitet. Overtagelsen av Wake Island foregikk offisielt ved en seremoni ombord på USS Levy. Etter krigen ble Sakaibara og hans underordnede kommandantløytnant Tachibana dømt til døden for massakren og krigsforbrytelser, og henrettet den 18. juni 1947 på Guam [30].

Nyere historie

rediger
 
President Harry Truman og general Douglas MacArthur på Wake Island, 15. oktober 1950.

Den amerikanske presidenten Harry S. Truman og generalen Douglas MacArthur møttes på øyene den 15. oktober i 1950 for å diskutere fremgangen i Koreakrigen [31]. Under Den kalde krigen var øyene brukt som operasjonssenter for Space and Missile Defense Command for Den amerikanske hæren. Siden 1974 har Wake Island fungert som en prøvestasjon for nedskyting av raketter. Fra april til august 1975 fungerte øyene som en leir for mer enn 8000 vietnamesiske flyktninger som flyktet etter Saigons fall [32].

I de senere årene har øyene vært en mellomlandingsstasjon for Det amerikanske militæret og også for nødlandinger [33]. Ifølge CIA World Factbook i 2014 er det 150 amerikanske soldater stasjonert på Wake Island [34].

Vernet område

rediger

Den 16. september i 1985 ble flere områder tilknyttet Stillehavskrigen registrert som nasjonalhistoriske landemerker og i National Register of Historic Places [35][36][37]. 16. januar i 2009 dannet innenriksminister Dirk Kempthorne et viltreservat på øyene i samarbeid mellom etaten U.S. Fish and Wildlife Service og Flyvåpenet [38]. Viltreservatet har et totalareal på 2 005,28 km2, det meste under havet. Flere dyre- og plantearter på øyene er dermed vernet under amerikansk lov, deriblant svartfotalbatross og laysanalbatross [39]. President George W. Bush inkluderte Wake Island som en del av Pacific Remote Islands Marine National Monument den 6. januar i 2009 [40].

Populærkultur

rediger

Wake Island er en bane i videospillene Battlefield, og er inkludert i spillene Battlefield 1942, Battlefield 2, Battlefield 2142, Battlefield Heroes, Battlefield 1943 og Battlefield 3 [41]. Wake er også inkludert i videospillene War Thunder, Company of Heroes 2 og System Shock 2. Territoriet er også med i den amerikanske filmen Wake Island fra 1942 [42] og er nevnt i filmen Pulp Fiction fra 1994. Wake Island er et stoppested på Indiana Jones sin tur til Nepal i filmen Jakten på den forsvunne skatten fra 1981.

Referanser

rediger
  1. ^ Wake Island. (2009, 15. februar). I Store norske leksikon. Hentet 14. august 2014 fra http://snl.no/Wake_Island.
  2. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 31. januar 2019. Besøkt 14. august 2014. 
  3. ^ Wake Island. (15. februar 2009). I Store norske leksikon. Hentet 14. august 2014 fra http://snl.no/Wake_Island.
  4. ^ Wake Island. (2009, 15. februar). I Store norske leksikon. Hentet 14. august 2014 fra http://snl.no/Wake_Island.
  5. ^ http://www.nbcnews.com/id/28506975/ns/us_news-environment/t/bush-creates-three-pacific-marine-sanctuaries/
  6. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 31. januar 2019. Besøkt 14. august 2014. 
  7. ^ http://www.botany.hawaii.edu/faculty/duffy/ARB/061-70/066.pdf%7Cformat=[død lenke]
  8. ^ http://www.prh.noaa.gov/cphc/summaries/1967.php
  9. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 23. juni 2013. Besøkt 14. august 2014. 
  10. ^ https://web.archive.org/web/20060902095812/http://www.voanews.com/english/2006-08-31-voa11.cfm
  11. ^ «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 22. september 2006. Besøkt 1. september 2006. 
  12. ^ http://www.angelfire.com/nv/micronations/images/marshall2b.jpg
  13. ^ Sharp, Andrew The discovery of the Pacific Islands Oxford, 1960, side 47.
  14. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 7. januar 2019. Besøkt 14. august 2014. 
  15. ^ http://books.google.no/books?id=ChyilRml0hcC&pg=PA37&lpg=PA37&dq=Titian+Peale+wake&source=bl&ots=bLhfvXsz9j&sig=LxmbMuSa0XW82BnCZBE8vNKuCuE&hl=no&sa=X&ei=eQvtU9TkA4SfygORuIHYDg&ved=0CC0Q6AEwAg#v=onepage&q=Titian%20Peale%20wake&f=false
  16. ^ http://www.gpo.gov/fdsys/pkg/GAOREPORTS-OGC-98-5/content-detail.html
  17. ^ http://books.google.com/books?id=z5Le627xQLgC&pg=PA255%7Cyear=2006%7Cpublisher=Nova
  18. ^ http://books.google.no/books?id=GkEEAAAAMBAJ&lpg=PA14&dq=wake+island+hydroponics&pg=PA14&hl=no#v=onepage&q=wake%20island%20hydroponics&f=true
  19. ^ http://www.nps.gov/history/history/online_books/npswapa/extcontent/usmc/pcn-190-003133-00/sec12.htm
  20. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 15. oktober 2015. Besøkt 5. februar 2016. 
  21. ^ http://global.britannica.com/EBchecked/topic/634272/Battle-of-Wake-Island
  22. ^ Cunningham, W. Scott (1961). Wake Island Command. Boston, MA: Little, Brown and Company.
  23. ^ Herman, Arthur. Freedom's Forge: How American Business Produced Victory in World War II, side 170-4, Random House, New York, NY, 2012. ISBN 978-1-4000-6964-4.
  24. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 9. juli 2015. Besøkt 14. august 2014. 
  25. ^ http://www.mansell.com/pow_resources/camplists/list_2.html
  26. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 6. januar 2016. Besøkt 13. april 2016. 
  27. ^ Morison, Samuel Eliot (2001). History of United States Naval Operations in World War II. University of Illinois Press. ISBN 0-252-06973-0. 
  28. ^ Parmet, Herbert S (2001). George Bush: The Life of a Lone Star Yankee. ISBN 978-0-7658-0730-4.
  29. ^ http://www.goldtel.net/ddxa/massacre.html
  30. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 25. februar 2021. Besøkt 14. august 2014. 
  31. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 28. august 2010. Besøkt 14. august 2014. 
  32. ^ http://www.wakeisland1975.com/
  33. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 20. august 2014. Besøkt 14. august 2014. 
  34. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 31. januar 2019. Besøkt 14. august 2014. 
  35. ^ http://tps.cr.nps.gov/nhl/detail.cfm?ResourceId=4&ResourceType=Building
  36. ^ http://pdfhost.focus.nps.gov/docs/NHLS/Text/85002726.pdf
  37. ^ http://pdfhost.focus.nps.gov/docs/NHLS/Photos/85002726.pdf
  38. ^ http://www.fws.gov/refuge/wake_atoll/
  39. ^ http://www.fws.gov/refuge/Wake_Atoll/wildlife_and_habitat/index.html
  40. ^ http://www.nbcnews.com/id/28506975/ns/us_news-environment/t/bush-creates-three-pacific-marine-sanctuaries/
  41. ^ http://arstechnica.com/gaming/2011/05/wake-island-feature/
  42. ^ Leonard Maltin, Leonard Maltin’s 2007 Movie Guide, New York, The New American Library, 2007, side 1441.
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Wake_Island&oldid=24378825»
  NODES
admin 2
INTERN 1