straffe

Norsk

Substantiv

straffe m (bokmål), f (nynorsk), c (riksmål)

1. (sport) kort for straffekast, -slag eller -spark

Grammatikk

Bøyning (regelrett substantiv hunkjønn eller hankjønn)
Entall		Flertall		‌
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
ei straffe	straffa	straffer	straffene	(nynorsk)
straffe	straffen	straffer	straffene	(bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Oversettelser

Oversettelser

engelsk: penalty en(en)

svensk: straff sv(sv) c

Verb

straffe eller straffe seg (refleksivt) (bokmål/riksmål/nynorsk)

1. gi straff
2. (refleksivt) gi uheldige konsekvenser senere

   Det kan straffe seg dagen etter å være for lenge våken om kvelden.

Grammatikk

Bøyning (regelrett)
Infinitiv	Presens	Preteritum	Perfektum	Imperativ	Presens partisipp	Passiv	‌
å straffe, straffa	straffar	straffa	har straffa	straff, straffe, straffa	straffande	straffast	(nynorsk)
å straffe	straffer	straffa	har straffa	straff	straffende	straffes	(bokmål)
å straffe	straffer	straffet	har straffet	straff	straffende	straffes	(bokmål/riksmål)

Oversettelser

gi straff

dansk: straffe da(da) engelsk: punish en(en) nederlandsk: straffen nl(nl), bestraffen de(de)

svensk: straffa sv(sv) tysk: strafen de(de), bestrafen de(de)