vind

Norsk

Wikipedia

Wikipedia ⁿⁿ

Substantiv

vind m (bokmål/nynorsk), c (riksmål)

1. (meteorologi) naturfenomen bestående av luftstrøm som rører seg i forhold til jordoverflaten

Etymologi

Fra norrønt vindr

Grammatikk

Bøyning (regelrett substantiv hankjønn)
Entall		Flertall		‌
Ubestemt	Bestemt	Ubestemt	Bestemt
ein vind	vinden	vindar	vindane	(nynorsk)
en vind	vinden	vinder	vindene	(bokmål/riksmål)
For genitiv av substantiv, se eieform.

Faste uttrykk

• spre for alle vinder
• være i vinden

Synonymer

• blåst
• bris

Hyponymer

• solgangsbris

Avledede termer

• medvind
• motvind
• nordavind
• sønnavind
• vestavind
• vindmølle
• vindretning
• østavind

Oversettelser

luftstrømmer som beveger seg i forhold til jordoverflata

engelsk: wind en(en) esperanto: vento eo(eo) finsk: tuuli fi(fi) fransk: vent fr(fr) m interlingua: vento ia(ia) italiensk: vento it(it) m katalansk: vent ca(ca) m

latin: ventus la(la) m nederlandsk: wind nl(nl) portugisisk: vento pt(pt) m rumensk: vânt ro(ro) n spansk: viento es(es) m svensk: vind sv(sv) tyrkisk: rüzgâr tr(tr) tysk: Wind de(de) m

Adjektiv

vind (bokmål/riksmål/nynorsk)

1. skjev

---

Afrikaans

Verb

om te vind (fortid: gevind)

1. finne

   Ek kan nie my tas vind nie – Jeg kan ikke finne lommeboka mi

Svensk

Adjektiv

vind (komparativ vindare, superlativ vindast)

1. vind, skjev / skeiv

Substantiv

vind c

1. (meteorologi) vind
2. loft; rom eller uinnredet værelse rett under taket