Wikipedia

Aïda

opera i fire akter av Giuseppe Verdi
For kvinnenavnet, se Aida (navn).

Aïda (uttales ɑːˈiːdə) fra arabisk عايدة, et arabisk kvinnenavn som betyr «besøkende» eller «tilbakevendende», er en opera i fire akter av Giuseppe Verdi med italiensk libretto av Antonio Ghislanzoni basert på en beskrivelse forfattet av den franske egyptologen Auguste Mariette. Operaen ble uroppført i Khedivial Opera House i Kairo den 24. desember 1871 under ledelse av den italienske dirigenten Giovanni Bottesini.

Aïda
orig. Aida
TekstAntonio Ghislanzoni[1]
MusikkGiuseppe Verdi[1]
SpråkItaliensk
Tilblivelse1871
GenreOpera
Premiere(r)24. desember 1871[1]
Annen informasjon
Triumf-scenen fra Opera Pacifics oppsetning av Aïda i 2006 med Angela Brown som Aïda, Donnie Ray Albert som Amonasro, Andrew Gangestad som Ramfis, Carl Tanner som Radames, Milena Kitic som Amneris og Stefan Szkafarowsky som kongen av Egypt.
Giuseppe Verdi. Portrett malt av Giovanni Boldini i 1886

Historikk

rediger

Ismail Pasja, khediven av Egypt ga Verdi oppdraget med å skrive operaen for framføring i januar 1871. Verdis honorar var 150 000 franc. Premieren ble imidlertid forsinket på grunn av Den fransk-prøyssiske krig (1870–1871). Det er i noen grad antatt at operaen ble bestilt i forbindelse med åpningen av Suezkanalen i 1869, men dette er tilbakevist med henvisning til at Verdi selv uttalte at han ikke skrev «situasjonsbestemte stykker».

Aïda regnes med innenfor Grand opéra-tradisjonen som hadde sitt utspring i Frankrike fra omkring 1830. Typisk for Grand opéra er store og påkostede oppsetninger med mye utstyr. Temaet i disse operaene er gjerne historisk, og de har gjerne fire (som Aïda) eller fem akter.

Framføringer

rediger

Verdi skrev opprinnelig ingen ouverture til operaen, men bare et orkestralt forspill. Senere skrev han en ouverture til en «potpourrivariant», men han valgte likevel ikke å få denne framført på grunn av sin pompøse form.

Aïda ble mottatt med begeistring da den ble urframført i Kairo i 1871. Verdi var selv ikke til stede, men han uttrykte misnøye med det faktum at publikum besto av prominente inviterte personer, politikere og kritikere. Komponisten hadde ønsket at flere fra det vanlige publikummet var til stede. Han betraktet derfor den italienske (og europeiske) premieren som fant sted på La Scala-operaen i Milano den 8. februar 1872 som den «egentlige» premieren.

Han hadde dessuten skrevet Aïda-rollen spesielt for Teresa Stolz som sang den for første gang under premieren i Milano. Rollen som Amneris ble i Milano sunget av Maria Waldman som var Verdis favoritt til denne rollen. Verdi hadde også forespurt dirigenten Angelo Mariani som var Teresa Stolz’ forlovede, om å dirigere Kairo-premieren, men han avslo.

Under premieren i Kairo ble Aïda sunget av sopranen Antonietta Anastasi-Pozzoni. Rollen som kongen av Egypt ble sunget av Tommaso Costa, bass, mens Amneris ble sunget av mezzosopranen Eleonora Grossi. Radames ble framført av Pietro Mongini i Kairo og Giuseppe Fancelli i Milano. Amonasro ble framført av Francesco Steller i Kairo og Francesco Pandolfini i Milano. Ypperstepresten Ramfis av henholdsvis Paolo Medini og Ormando Maini.

Andre premierer:

Aïda er fortsatt på standardrepertoaret og figurerer på 16.-plass blant de mest framførte operaer i Nord-Amerika. Det er gjort en rekke innspillinger av operaen.

 
Plakat til oppsetningen i Cleveland, Ohio i 1908.

Roller

rediger
  • Aïda, etiopisk prinsesse – sopran
  • Faraoen (kongen av Egypt) – bass
  • Amneris, kongens datter – mezzosopran
  • Radames, kaptein i vaktstyrken – tenor
  • Amonasro, konge av Etiopia – baryton
  • Ramfis, yppersteprest – bass
  • En budbringer – tenor
  • En prestinne – sopran

Handling

rediger

Oversikt: Aïda, en etiopisk, eller rettere nubisk, prinsesse, er tatt til fange og holdes som slave i Egypt. En militær, kaptein Radames, slites mellom sin kjærlighet til henne og sin lojalitet til Faraoen. Forholdet vanskeliggjøres ytterligere ved at Faraoens datter, Amneris, er forelsket i Radames, men uten at dette gjengjeldes.[2]

Handlingen foregår i det gamle Egypt.

1. akt

rediger

Scene 1: I hallen i Faraoens palass, gjennom den bakre porten sees pyramidene og templene i Memphis

Ramfis, ypperstepresten i Egypt, forteller Radames, en ung militær, at en krig mot Etiopia synes uunngåelig, og Radames uttrykker håp om at han velges til å lede krigen. (Ramfis, Radames: Si, corre voce).

Radames drømmer både om lykke på slagmarken og om den etiopiske slaven Aïda som han er hemmelig forelsket i. (Radames: Celeste Aïda|Se quel guerrier io fossi). Aïda, som også er hemmelig forelsket i Radames er datter av den etiopiske kong Amonasro, men egypterne kjenner ikke hennes rette identitet. Hennes far har invadert Egypt for å sette henne fri.

Amneris, Faraoens datter, kommer inn. Hun elsker også Radames, men frykter at han er forelsket i en annen. (Radames, Amneris: Quale insolita giola nel tuo sguardo).

Aïda kommer inn. Da Radames ser henne, forstår Amneris på hans uttrykk at dette er hennes rival. Men hun skjuler sin sjalusi og går mot henne. (Amneris, Aïda, Radames: Vieni, o diletta appressati).

Faraoen kommer sammen med ypperstepresten Ramfis og kongens råd. En budbringer overbringer budskapet om at etiopierne, ledet av kong Amonasro, marsjerer mot Teben. Faraoen erklærer krig mot etiopierne og proklamerer at Radames er den som gudinnen Isis har valgt til å lede felttoget. (Faraoen, budbringeren, Radames, Aïda, Amneris, koret:Alta cagion v’aduna). Når Radames får sitt mandat fra Faraoen drar han til Vulcans tempel for å hente de hellige våpen. (Faraoen, Radames, Aïda, Amneris, koret: Su! del Nilo al sacro lido).

Tilbake i hallen står Aïda som slites mellom sin kjærlighet til sin far og sitt land, og til Radames. (Aïda: Ritorna vincitor).

Scene 2: Inne i Vulcans tempel

Høytidelige seremonier og danser av prestinnene. (Prestinnen, koret, Radames: Possente Ptah....Tu che dal nulla). Deretter følger innsettelse av Radames som øverstkommanderende for de militære. (Prestinnen, koret, Radames: Immenso Ptah… Mortal, diletto ai Numi). Alle de tilstedeværende ber for Egypts seier og for beskyttelse av sine krigere. (Nume, custode e vindice).

2. akt

rediger

Scene 1: I Amneris’ kammer

Dansing og musikk for å feire Radames’ seier over etiopierne. (Kor, Amneris: Chi mai fra gli inni e i plausi). Amneris er i tvil om Radames’ følelser for henne, og hun lurer på om Aïda er forelsket i krigeren. Hun prøver å skyve vekk sin tvil og heller la seg underholde av de mauriske slavene. (Kor, Amneris: Vieni: sul crin ti piovano).

Aïda kommer inn i kammeret, og Amneris ber om få være alene med henne. Ved løgnaktig å fortelle henne at Radames har falt i krigen, klarer hun å avsløre Aïdas følelser og kjærlighet til ham. I sorgen og sjokket tilstår hun at hennes hjerte for alltid er hos Radames. (Amneris, Aïda: Fu la sorte dell’ armi a’ tuoi funesta).

Aïdas tilståelse fyller Amneris med raseri og hun planlegger å ta hevn overfor henne. Amneris, Aïda, kor: Su! del Nilo al sacro lido). Amneris forlater den sørgende Aïda i kammeret.

Scene 2: Inngangsporten til byen Thebes

Radames vender seierrik tilbake fra krigen mot etiopierne og hans tropper marsjerer inn i byen. (Kor, Ramfis: Gloria all’Egitto, ad Iside – kjent som Triumfmarsjen). Kongen av Egypt erklærer at på denne dag skal triumfatoren Radames få oppfylt alle sine ønsker. De etiopiske krigsfangene blir stilt opp, og Amonasro kommer til syne blant dem. Aïda løper mot sin far, men deres identitet er ennå ukjent for egypterne. Amonasro erklærer at den etiopiske kongen (ham selv) er slått. Aïda, Amonasro og de etiopiske krigsfangene ber om nåde, men egypterne beordret dem drept. (Aïda, Amneris, Radames, Egypts konge, Amonasro, kor: Che veggo! Egli? Mio padre! Anch'io pugnai).

Som sin belønning for seieren ber Radames kongen om å benåde krigsfangene og sette dem fri. Kongen av Egypt er full av takknemlighet og utroper Radames til sin etterfølger. Han blir samtidig forlovet med kongens datter Amneris. (Aïda, Amneris, Radames, kongen, Amonasro, kor:O Re: pei sacri Numi! Gloria all'Egitto). Aïda og Amonasro blir holdt tilbake som gisler for å hindre etiopierne i å hevne seg.

3. akt

rediger

Ved bredden av Nilen, nær templet til gudinnen Isis.

Bønn, på Amneris’ og Radames’ bryllupsdag i templet til Isis. (Kor, Ramfis, Amneris: O tu che sei d'Osiride). Aïda venter på Radames utenfor slik de har avtalt. (Aïda: Qui Radames verra .. O patria mia).

Amonasro kommer og tvinger Aïda til å hjelpe ham med å få Radames til å avsløre hvor den egyptiske hæren står. (Aïda, Amonasro: Ciel, mio padre! Rivedrai le foreste imbalsamate). Når Radames kommer gjemmer han seg bak en stein og lytter til samtalen.

Radames sier at det er Aïda han vil gifte seg med. (Radames: Pur ti riveggo, mio dolce Aïda .. Nel fiero anelito ; Fuggiam gli ardori inospiti .. La, tra foreste vergini). Aïda overtaler ham til å flykte ut i ørkenen sammen henne.

For å gjøre flukten lettere foreslår Radames at de benytter en trygg fluktrute og han avslører hvor hans arme kommer til å angripe. Når Amonasro hører dette, kommer han fram fra sitt skulested og forteller hvem han er. Radames føler seg vanæret. Samtidig kommer Amneris og Ramfis ut fra templet. Når de ser Radames sammen fienden deres tilkaller de vaktene. Amonasro og Aïda forsøker å få Radames til å flykte sammen dem, men han avslår og overgir seg til vaktene.

4. akt

rediger

Scene 1: Et rom i rettsbygningen. På den ene siden en dør inn til Radames’ fengselscelle.

Amneris ønsker å redde Radames. (Amneris: L'aborrita rivale a me sfuggia). Hun ber vakten hente ham.

Hun ber Radames om å benekte anklagene, men han nekter. Amneris er overbevist om at han vil bli dømt til døden, og hun bønnfaller ham om å forsvare seg, men han nekter. Han trøster seg med at Aïda er i live og håper at hun har kommet seg til sitt hjemland. (Amneris, Radames: Gia i Sacerdoti adunasi). Hans avgjørelse sårer Amneris.

Rettssaken mot Radames foregår utenfor scenen, han svarer ikke på Ramfis’ anklager og dømmes til døden. Amneris som står på scenen bønnfaller prestene om å vise ham nåde. Radames dømmes til å begraves levende og Amneris forbanner prestene mens han føres bort. (Domstolen, Amneris, Ramfis, kor: Ohime. morir mi sento).

Scene 2: Nedre del av scenen viser hvelvingen i Vulcans tempel, øvre del viser selve templet.

Radames har blitt ført ned til den nederste del av templet og låst inne i en mørk hvelving. Han tror han er alene og håper Aïda er på et tryggere sted. Han hører et sukk og ser Aïda som har gjemt seg i hvelvingen for å dø sammen Radames. (Radames, Aïda: La fatal pietra sovra me si chiuse). De avfinner seg med sin grusomme skjebne og tar farvel med de jordiske sorger. (Radames: Morir! Si pura e bella). Over hvelvingen i Vulcans tempel gråter Amneris og ber til gudinnen Isis. Nede i hvelvingen dør Aïda i Radames’ armer. (Koret, Aïda, Radames, Amneris: Immenso Ptha).

Avledet musikk

rediger

Historien om Aïda – men ikke musikken – har blitt brukt i musicalen Aïda skrevet av Elton John og Tim Rice i 1998. Operaen er også filmatisert flere ganger. Mest kjent er filmen Aïda fra 1953 med Lois Maxwell og Sophia Loren. Den er også filmatisert i Sverige i 1987 med regi av Claes Fellbom og med Robert Grundin som Radames.

Diskografi i utvalg

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ a b c Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi opera-ID 1, Wikidata Q3621644, http://www.archivioricordi.com 
  2. ^ Handlingen i Aida på klassika.info.

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Aïda&oldid=23045956»
  NODES