Wikipedia

Aliens

amerikansk film fra 1986
«Aliens» har flere betydninger.

Aliens er en amerikansk science fiction-grøsser og actionfilm fra 1986. Aliens er oppfølgeren til Ridley Scotts Alien – den 8. passasjeren fra 1979, og den andre filmen i Alien-serien. Filmen var skrevet og regissert av James Cameron, og produsert av hans daværende kone Gale Anne Hurd. Hovedrollen spilles av Sigourney Weaver, mens sentrale biroller spilles av Carrie Henn, Michael Biehn, Paul Reiser, Lance Henriksen, William Hope og Bill Paxton.

Aliens
Generell informasjon
SjangerScience fiction, grøsser, action
Utgivelsesår1986
Prod.landUSA
Lengde2 t. 17 min.
SpråkEngelsk
Aldersgrense18 (Norge)
Bak kamera
RegiJames Cameron
ProdusentGale Anne Hurd
ManusforfatterJames Cameron
MusikkJames Horner
SjeffotografAdrian Biddle
KlippRay Lovejoy
Foran kamera
MedvirkendeSigourney Weaver
Michael Biehn
Lance Henriksen
Carrie Henn
Paul Reiser
Bill Paxton
Annen informasjon
BudsjettUSD 17–18 millioner
Prod.selskap20th Century Fox
Brandywine Productions
SLM Production Group
Premiere18. juli 1986 (USA)
13. november 1986 (Norge)
Eksterne lenker
Offisielt nettsted
IMDb

Weavers rollefigur Ellen Ripley får lite sympati for det hun hadde opplevd i første film. Til sin skrekk oppdager hun at det er etablert en forskningsbase på den lille planeten hvor hun hadde funnet romvesenet 57 år tidligere. Hun blir med en gjeng marineinfanterister som konsulent for å undersøke området etter at de mister kontakt med basen.

Gordon Carroll, David Giler og Walter Hill, som produserte den første filmen gjennom filmselskapet deres Brandywine Productions, var utøvende produsenter for Aliens. De ønsket å lage en oppfølger rett etter den første filmen i 1979, men planene ble skrinlagt på grunn av et lederbytte hos filmselskapet 20th Century Fox. I 1983 begynte arbeidet med oppfølgeren, og James Cameron fikk regijobben basert på sitt arbeid med The Terminator (1984). Cameron lot filmmanuset få et krigspreg, inspirert av Vietnamkrigen; i kontrast til skrekkfilm-preget i den første filmen.

Filmen ble godt mottatt av kritikerne og ble en stor publikumssuksess med en totalomsetning på over 130 millioner dollar i billettinntekter. Den vant to Oscar-priser for beste spesialeffekter og beste lydeffekter, og ble nominert i ytterligere fem kategorier, blant annet for beste kvinnelige hovedrolle. Den vant også åtte Saturn Awards, blant annet for beste science fiction-film, beste kvinnelige hovedrolle (Weaver), beste regi og beste manus (Cameron). Aliens blir ansett som en av de beste filmene i sin sjanger. Filmen blir stadig analysert, blant annet for videreføringen av den feministiske dimensjonen i Alien og for sine framtidsscenarier.

Bakgrunn og inspirasjon

rediger

Rett etter utgivelsen av Alien – den 8. passasjeren i 1979 sa produsenten David Giler at de skulle lage en oppfølger til filmen. Filmplanene ble imidlertid skrinlagt på grunn av et lederbytte hos filmselskapet 20th Century Fox ettersom de nye lederne ikke var interessert i en oppfølger.[1] Foxs nye president Norman Levy påsto at filmen ville bli for dyr å produsere. Giler og de andre produsentene for Alien, Walter Hill og Gordon Carroll, saksøkte filmselskapet om utbetalingen av filmens fortjeneste. Da saken ble avgjort i 1983 hadde Fox fått nye ledere som var interessert i å fortsette historien.[2] Giler foreslo at oppfølgeren kunne være en krysning mellom Hills Døden i sumpene (1981) og westernfilmen De syv uovervinnelige (1960).[1]

 
Gale Anne Hurd og James Cameron i september 1986.

Filmprodusenten Larry Wilson fikk i oppgave å finne en manusforfatter, og han kom over James Camerons manus for actionfilmen The Terminator (1984). Han sendte manuset til Giler, og foreslo Cameron til jobben.[2] Giler tok kontakt med han mens han drev med forarbeidet til The Terminator. Cameron var en tilhenger av Alien – den 8. passasjeren, og takket ja til å skrive manuset.[3] På fire dager hadde han skrevet et treatment på 45 sider. Fox satte imidlertid filmprosjektet på vent siden mange mislikte treatmentet, og mente at Alien ikke hadde en stor nok fortjeneste til å rettferdiggjøre en oppfølger.[2][3]

Innspillingen til The Terminator ble utsatt ni måneder siden Arnold Schwarzenegger skulle spille i en annen film, og Cameron fikk tid til å skrive manuset for Aliens. Den nye presidenten for 20th Century Fox, Larry Gordon, lot seg imponere av manuset til Aliens, og fortalte Cameron at han fikk regijobben i tillegg om The Terminator ble en suksess.[1][2] Cameron og partneren hans Gale Anne Hurd fikk jobben som henholdsvis regissør og produsent, og de satte utgivelsen til 1986.[4] James Cameron ville skape en ny verden, og valgte å ikke følge den samme oppskriften som første film, men å skape en verdig oppfølger som fokuserte «mer på terror, mindre på skrekk».[4]

Cameron fikk ideen om en teknologisk overlegen kraft som vikler seg inn i et fiendtlig og ukjent miljø fra Vietnamkrigen.[3][5] Han ville la det samme skje med marinesoldatene i filmen. Cameron framstilte dem som eplekjekke og selvsikre på sin uunngåelige seier, men når de møter på den ukjente skapningen, blir utslaget noe annet enn det de forventet.[4] Han hentet også mye inspirasjon fra Robert A. Heinleins Starship Troopers, blant annet en rekke marinebegreper.[6]

Handling

rediger

Ellen Ripley (Sigourney Weaver) er den eneste overlevende fra romskipet «Nostromo». Hun blir reddet og gjenopplivet etter å ha ligget i hypersøvn i 57 år. Hun forteller om den grufulle hendelsen under et møte med arbeidsgiveren Weyland-Yutani Corporation, men de er skeptiske siden det ikke finnes fysiske bevis på skapninger som har overlevd ødeleggelsen av «Nostromo». Flylisensen hennes oppheves som et resultat av hennes «manglende dømmekraft». Etter hvert lærer hun også at planeten «LV-426», hvor hun hadde funnet romvesenet 57 år tidligere, nå er hjemmet til en koloni.

Ripley får besøk av Carter Burke (Paul Reiser) fra Weyland-Yutani Corporation, som forteller henne at de har mistet kontakten med kolonien på «LV-426». Selskapet har besluttet å sende Burke og en enhet med marinesoldater til planeten for å undersøke hva som har skjedd med kolonien. De tilbyr å gi Ripley tilbake flylisensen sin, samt gjenopprette kontrakten med Weyland-Yutani Corporation, om hun takker ja til å bli med som konsulent. Ripley er fremdeles traumatisert etter møtet med romvesenet, og nekter i utgangspunktet å delta i oppdraget. Hun takker imidlertid ja til slutt for å kunne overgå frykten som har plaget henne siden hun våknet fra hypersøvnen. Om bord på krigsskipet «Sulaco» introduseres hun til marinesoldatene, som består av løytnant Gorman (William Hope), sersjant Apone (Al Matthews), korporal Hicks (Michael Biehn), menig Vasquez (Jenette Goldstein), Hudson (Bill Paxton) og androiden Bishop (Lance Henriksen). Ripley er skeptisk til tanken om en robot om bord, ettersom roboten Ash bedro henne under «Nostromo»-hendelsen.

Mannskapet ankommer «LV-426» med et lite romfartøy, og kolonien er tilsynelatende forlatt og øde. Det eneste de finner er to «facehuggere» i glasskonteinere og den gjenlevende kolonisten Newt (Carrie Henn), ei ung jente som har gjemt seg i luftkanalen. Etter hvert finner de resten av kolonien innpakket i romvesenslim. Plutselig blir de angrepet i et bakholdsangrep, og romvesenene dreper de fleste av marinesoldatene. Ripley redder Hicks, Vasquez og Hudson. Gorman er slått bevisstløs under redningsaksjonen, og Hicks tar over kommandoen. Han beordrer transportromskipet til å redde dem, slik at de kan dra tilbake til «Sulaco» og ødelegge kolonien fra verdensrommet. En av skapningene har imidlertid sneket seg inn som blindpassasjer, og kræsjlander transportskipet med vilje. De overlevende låser seg inne, og må vente på hjelp.

Ripley finner ut at det var Burke sin idé å be kolonistene undersøke vraket med romveseneggene – som dermed forårsaket alt dette. Han ønsker å dra tilbake med et av eggene for å utnytte det som et biologisk våpen. Ripley truer med å avsløre ham, men Bishop forteller at de har verre ting å tenke på. Han melder seg frivillig til å prøve å ta kontakt med «Sulaco»s andre transportromskip, og fjernstyre den ned til kolonien slik at de kan slippe unna. Ripley og Newt sovner i laboratoriet, men våkner plutselig av at de er innelåst i rommet med to «facehuggere». Hun varsler marinesoldatene som dreper dem før det er for sent. Ripley gjennomskuer Burkes plan om å la Ripley eller Newt blir vert for skapningen, for deretter å drepe de andre soldatene mens de lå i hypersøvn. Plutselig går lyset, og de blir angrepet ovenfra. Hudson, Burke, Gorman og Vasquez blir drept, mens Newt blir tatt til fange av romvesenene.

Hicks blir skadet av romvesenets syreaktige blod på veien tilbake til skipet, men han og Ripley blir reddet av Bishop i tide. Ripley nekter imidlertid å forlate Newt. Hun oppsporer jenteungen og møter på romvesendronningen og eggkammeret hennes. Ripley brenner opp eggene og får dronningen etter seg. Hun, Newt, Bishop og Hicks rekker å dra fra kolonien før den sprenges i lufta. Tilbake på «Sulaco» er gleden kortvarig når det viser seg at romvesendronningen har kommet seg om bord. Ripley setter seg i en lastedrakt og dytter romvesenet ut gjennom luftslusen. Hun, Newt, Hicks og Bishop legger seg alle i hypersøvn for reisen hjemover.

Medvirkende

rediger
  • Sigourney Weaver som Ellen Ripley, den eneste overlevende fra «Nostromo»-hendelsen 57 år tidligere. Hun blir møtt med lite sympati for det hun hadde opplevd.
  • Michael Biehn som korporalen Dwayne Hicks, en nestkommanderende marinesoldat.
  • Lance Henriksen som L. Bishop, en androide og andrestyrmannen om bord på romskipet «Sulaco».
  • Carrie Henn som Rebecca «Newt» Jorden, en liten jente og den eneste overlevende på koloniplaneten «LV-426».
  • Paul Reiser som Carter Burke, en representant fra selskapet Weyland-Yutani Corporation, som blir sendt for å undersøke «LV-426».
  • Bill Paxton som menige William Hudson, marinesoldatenes tekniker.
  • Jenette Goldstein som menige Jenette Vasquez, en av marinesoldatene.
  • William Hope som løytnanten S. Gorman, marinesoldatenes uerfarne kommandør.
  • Al Matthews som sersjanten A. Apone, en av marinesoldatenes kommandører.

Det var i tillegg mange småroller. Mark Rolston, Colette Hiller, Daniel Kash, Cynthia Dale Scott, Ricco Ross, Tip Tipping og Trevor Steedman spilte andre marinesoldater. Paul Maxwell spilte Van Leuwen, lederen til komiteen som opphever Ripleys flytillatelse, og Carl Toop spilte de ulike romvesenene i filmen. Carrie Henns bror Christopher spilte også Newts bror i en bortklipt scene. Weavers mor Elizabeth Inglis var avbildet på et fotografi i en av de bortklipte scenene som Ripleys datter Amanda som døde mens Ripley lå i hypersøvn.

Produksjon

rediger

Valg av skuespillere

rediger
 
Sigourney Weaver gjentok rollen som Ellen Ripley i filmen.
Foto: Alan Light

Cameron ville ha skuespillere som hadde eller kunne imitere en amerikansk aksent. Etter at det ble holdt flere prøveinnspillinger i Storbritannia, ble det valgt amerikanske skuespillere. Tre av dem hadde allerede arbeidet med Cameron i The Terminator (1984): Michael Biehn, Bill Paxton og Lance Henriksen. Skuespillerne som fikk roller som marinesoldater ble bedt om å lese Starship Troopers og gjennomgå militærtrening, blant annet løping, vektløfting, honnørhilsener, marsjer, deploying og manøvre, på to uker. Cameron ville at marinesoldatene skulle trene sammen så de utviklet vennskapsbånd som ville vises på filmkameraet. Sigourney Weaver, William Hope og Paul Reiser var ikke med på treningen på grunn av andre forpliktelser, men Cameron mente at mangelen på trening passet for rollefigurene deres.[7]

Weaver, som spilte Ellen Ripley i forløperen Alien – den 8. passasjeren (1979), var i utgangspunktet i tvil om prosjektet. Hun valgte imidlertid å bli med etter at hun møtte Cameron, og hun var fornøyd over hvordan han hadde utviklet rollefiguren hennes; hun mente at han hadde gjort Ripley fargerik, og at han hadde gitt henne dybde og rekkevidde.[8] 20th Century Fox nektet derimot å underskrive en kontrakt med Weaver på grunn av en konflikt med betalingen, og spurte Cameron om å skrive et manus uten rollefiguren.[1] Han nektet med den årsak av at Fox hadde antydet at Weaver var med når han begynte å skrive manuset. Fox ga etter og underskrev en kontrakt med Weaver.[9] Hun vant en Saturn Award og ble nominert til Golden Globe og Oscar for beste kvinnelige hovedrolle for rolleskildringen.[10][11][12]

Rollen som Hicks ble valgt etter at innspillingen hadde begynt, og Biehn var dermed ikke til stede under militærtreningen.[7] James Remar hadde egentlig fått rollen, men forlot filmprosjektet når han kom i konflikt med Cameron.[13] Han har senere sagt at han ble sparket fra prosjektet etter at han ble arrestert for å eie dop.[14] En rekke skolebarn fikk prøveinnspillinger for rollen som Newt, men de fleste av dem hadde kun spilt i reklamefilmer og var vant med å smile etter hver replikk. Carrie Henn ble valgt blant 500 barn til rollen, selv om hun ikke hadde noen erfaring.[4][7] Hun vant en Saturn Award for rollen, man spilte ikke i flere filmer siden.[10][15] Al Matthews fikk rollen som sersjanten Apone. Han baserte figuren på seg selv siden han allerede hadde erfaring fra militæret, og var soldat for USA under Vietnamkrigen.[16]

Design

rediger

Syd Mead tegnet de første konseptillustrasjonene for filmen, og hadde tidligere jobbet med science fiction-filmene Blade Runner, 2010: Året vi får kontakt og Tron.[17] I en av de første arbeidstegningene for romskipet «Sulaco» var fartøyet formet som ei kule, men den ble tegnet på nytt fordi den ble for stor for bildeutsnittet. James Cameron viste Mead sin egen konseptillustrasjon, og det gav Mead inspirasjon til det som til slutt ble designet på romskipet. Resultatet ble beskrevet som en «rakettpistol som bærer ting».[17] Navnet på skipet er hentet fra Joseph Conrads roman Nostromo fra 1904, hvor «Sulaco» er navnet på havnbyen.[18] Navnet spiller på romskipet i første film, «Nostromo», som også fikk sitt navn fra boken.[18] Konseptillustratørene ble bedt om å inkludere underbevisste henvisninger til Vietnamkrigen i skissene deres, og droppskipet UD4L «Cheyenne» skulle ligne en krysning av en McDonnell Douglas F-4 Phantom II og en Bell AH-1 Cobra.[17] Ron Cobb, som tegnet flere av konseptillsutrasjonene for originalfilmen, deltok også på oppfølgeren. Han tegnet blant annet skissene til luftslusen og det meste av kolonibasen på «LV-426».[17]

 
 
 
«Pulsriflene» i filmen var inspirert av Thompson M1A1 (øverst) med forskjeftet til en Franchi SPAS-12 (midten) og en Remington 12 (nederst).

Filmcrewet kjøpte en slepetraktor fra British Airways til å være det pansrede kjøretøyet i filmen.[17] De brukte mange skraprester til kulissene i filmen, blant annet kom Ripleys toalett fra en Boeing 707. Skap, helikoptermotorer og salgsautomater var kulisser i den første hypersøvnscenen. Scenografen Peter Lamont ble bedt om å redusere priskostnadene til flere av scenene, blant annet den andre hypersøvnscenen med marinesoldatene.[17] Produsenten Gale Anne Hurd foreslo å fjerne hele scenen, men både Cameron og Lamont mente scenen var en integrert del av filmen. Det ble produsert kun fire hypersøvnsenger, men et speil skulle gi følelsen av det egentlig var 12 slike senger. Hypersøvndørene ble lukket og åpnet av dukkespillere.[17]

Geværene som marinesoldatene brukte var basert på ekte, funksjonelle våpen.[19] John Richardson, som var veileder for effektavdelingen, ville finne løspatronpistoler som så futuristiske ut.[19] «Pulsriflene» i filmen var inspirert av Thompson M1A1 med forskjeftet til en Franchi SPAS-12 og en Remington 12.[19] Geværene Vasquez og Drake bruker var basert på det tyske maskingeværet MG42, og ble brukt med steadicamaktige seler laget av gamle motorsykkeldeler.[19] Flammekasterne ble det vanskeligste våpenet å lage og bruke, ettersom de var både de tyngste og farligste.[19]

Robert og Dennis Skotak jobbet med de praktiske effektene. Det ble bygget to filmscener med miniatyrmodeller for kolonibasen på «LV-426».[20] Cameron brukte bakprojeksjon, speil, stråledelere, delt skjerm og forgrunnsminiatyrer for å gi følelsen av at området var større enn det egentlig var.[20]

Romvesenene i filmen var inspirert av H.R. Gigers arbeid på originalfilmen, med unntak av romvesendronningen som Cameron designet selv.[21] Det ble imidlertid gjort små endringer på hver av skapningene.[22] Effektteknikeren Stan Winston bearbeidet «facehuggerne» slik at de lettere kunne bevege seg. Til forskjell fra første film har skapningene en mer aktiv rolle i Aliens, og «fingrene» ble styrt av kabler som lå gjemt i kulissene eller i skuespillernes klær.[22] Cameron gav «chestbursteren» to armer for å illustrere at vesenet kryper seg ut av brystkassen.[22][23] Denne effekten ble igjen borte for den tredje oppfølgeren Alien: Oppstandelsen (1997).

Halen på det voksne romvesenet ble større i Aliens, og ble bearbeidet for å ligne mer på et skarpt våpen.[4] Den glatte, gjennomsiktige kuppelen på hodet til romvesenet ble fjernet fordi Cameron likte den bedre uten. I kommentarsporet til Aliens ble det spekulert at dette kanskje kunne være romvesenets livsgang; at den mister kuppelen etter en viss alder, siden romvesenet i Alien ikke rakk å leve like lenge.[4] Denne versjonen av romvesenet ble igjen brukt i spin-off-filmen Alien vs. Predator (2003).[24] I oppfølgeren har romvesenet også tre fingre (to som henger sammen og én enkelt), mens i originalfilmen har den seks. Romvesendraktene ble gjort mer fleksible og slitesterke for å tillate flere og bredere bevegelser.[22] Dansere, turnere og stuntmenn ble leid inn for å spille uhyrene. De lagde også unaturlig høye utstillingsdukker for å gi romvesenene umenneskelige positurer.[22] Marinesoldaten Gorman bruker uttrykket «xenomorph» om romvesenet i filmen, og det ble feilaktig anslått som det offisielle navnet på skapningen.[4][25] Det offisielle navnet på skapningen har siden første film vært «Alien». Det er imidlertid også det engelske ordet for utenomjordisk liv, og ordet «xenomorph» gjorde det mulig å konkretisere uttrykket.

Innspilling og etterarbeid

rediger

Aliens ble spilt inn i løpet av en periode på litt over ti måneder med et budsjett på 18 millioner dollar. Det meste av innspillingen foregikk på Pinewood Studios i Buckinghamshire i England.[3] Noen scener med romvesenredet ble spilt inn på den nedlagte kraftstasjonen Acton Lane Power Station i Acton i London. Det var et passende sted å legge handlingen på grunn av de mange småbrente korridorene.[17] Ulempen var at de måtte bruke mye penger for å fjerne asbest.[17] Dette settet ble ikke demontert etter innspillingen, og ble tatt i bruk igjen for innspillingen til Batman (1989).[26]

Musikk

rediger

James Horner komponerte lydsporet til filmen i et kort tidsrom, og mente det ble for lite med tid.[27] Da Horner kom til England trodde han at filmen var ferdigstilt så han kunne komponere filmmusikken på seks uker. Det var den ikke. Innspillingen og filmklippingen foregikk fortsatt, og han fikk ikke sett filmen.[27] Lydsporet ble spilt inn på fire dager av London Symphony Orchestra i Abbey Road Studios.[27] Horner har sagt at han ikke ble helt fornøyd med filmmusikken, men ble til tross dette nominert til Oscar for beste originalmusikk.[12] Låten «Bishop's Countdown» har vært brukt i flere filmtrailere for andre filmer, blant annet The Abyss (1989), From Dusk Till Dawn (1996) og oppfølgeren Alien 3 (1992).[27][28][29] Musikkalbumet Aliens: Original Motion Picture Soundtrack ble utgitt 25. oktober 1987 av plateselskapet Varèse Sarabande, og i 2001 kom det en utvidet versjon av platen.[30] Følgende er lydsporet til musikkalbumet Aliens: Original Motion Picture Soundtrack. Alle låtene er komponert av Horner.

Disk 1
Nr. Tittel Varighet
1.  «Main Title»    5:10
2.  «Going After Newt»    3:08
3.  «Sub-Level 3»    6:11
4.  «Ripley's Rescue»    3:13
5.  «Atmosphere Station»    3:05
6.  «Futile Escape»    8:13
7.  «Dark Discovery»    2:00
8.  «Bishop's Countdown»    2:47
9.  «Resolution and Hyperspace»    6:10
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
Disk 2
Nr. Låt
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
Disk 3
Nr. Låt
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
Disk 4
Nr. Låt
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    

Utgivelse

rediger

Siden etterarbeidet på Aliens ble ferdig premiereuken, ble det ikke holdt en eneste forhåndsvisning i forkant av premieren.[31] Filmen hadde premiere i USA 18. juli 1986, og i Norge 13. november.[32] Filmen fikk aldersgrensen R i USA, som vil si at alle under 17 år måtte ha følge av en foresatt for å kunne se filmen.[33] Den fikk 18 års-aldersgrense i både Storbritannia og Norge av henholdsvis British Board of Film Classification og Statens Filmkontroll.[34][35] Filmen ble en kassasuksess, og tjente 131 eller 183 millioner dollar på verdensbasis i billettinntekter.[36][37][38] Aliens ble den 7. mest innbringende filmen det året i Nord-Amerika, og tjente 127 323 dollar i Norge.[39] Alan Dean Foster skrev en bokversjon av filmen.[40] William Hope leste inn en lydbokversjon av denne romanen i 2015.[41]

Filmen ble markedsført med to ulike taglines: «Denne gangen er det krig» (This time it's war.) og «Det er noen steder i universet du ikke går alene» (There are some places in the universe you don't go alone.). Sitatet «Get away from her, you bitch!», som Ellen Ripley sier til romvesendronningen i slutten av filmen, ble nominert til en plass på det amerikanske filminstituttets liste over filmhistoriens beste filmsitater, men nådde ikke opp i kåringen.[42] Aliens ble også nominert til en plass på oversikten deres over de 100 beste amerikanske thrillerne, men nådde ikke opp.[43]

Anmeldelser

rediger

Filmen fikk god kritikk. Den amerikanske nettsiden Rotten Tomatoes kalkulerte med at 98 % av totalt 61 anmeldelser var positive. Ifølge siden er kritikernes konsensus som følgende: «Mens Alien – den 8. passasjeren var flink med sin langsomme, atmosfæriske spenning, tilbyr Aliens et mer instinktivt slag, og inneholder en spesielt sterk rolleskildring av Sigourney Weaver.» Filmkritikeren Roger Ebert gav filmen 3½ av 4 stjerner, og kalte den «smertefull og uopphørlig intens» og et «praktfullt eksempel på filmhåndverket».[44] Birger Vestmo fra Filmpolitiet kalte det en «heseblesende og nervepirrende krig fra begynnelse til slutt», og filmkritikeren James Berardinelli skrev: «Når det kommer til det logiske ekteskapet mellom action, eventyr og science fiction, er få filmer så effektive eller gjennomførte som Aliens.»[45][46] Gene Siskel fra Chicago Tribune var imidlertid misfornøyd, og kalte det «et veldig voldelig og langsomt angrep på sansene».[47]

Mye ros gikk til Weavers rolleskildring. Ebert skrev: «Weaver, som er i fokus mesteparten av tiden, har en veldig sterk, sympatisk opptreden: Hun er limet som holder alt sammen.»[44] Pauline Kael fra The New Yorker roste også rolletolkningen: «Med sine flotte kinnben, sin fantastiske kroppsbygning, og sin letthet i bevegelsene, ser det ut som om Weaver overtar med naturlig autoritet og med styrken sin som skuespiller. […] Weaver gir filmen en tilstedeværelse; uten henne er det en B-film som mangler underhandlinger og banale rollefigurer som kan gjøre B-filmer morsomme.»[48] I 2003 ble Ellen Ripley, slik hun ble spilt av Weaver i Aliens, stemt fram som den åttende beste helten i filmhistorien av Det amerikanske filminstituttet.[49] Det er den nest høyeste kvinnerollen på lista (etter Clarice Starling fra Nattsvermeren).[49]

I 2008 ble filmen rangert som den 30. beste filmen noensinne av Empire, basert på en undersøkelse med 10 200 lesere, kritikere og fagfolk fra filmbransjen. De skrev: «James Cameron skaper en virvelvind av ren panikk og vold. Antageligvis den mest spennende filmen noensinne skapt.»[50] Empire kåret den også til tidenes beste oppfølger, og IGN kåret den til den 3. beste actionfilmen noensinne.[51][52]

Priser og nominasjoner

rediger

Aliens ble nominert til sju Oscar-priser under utdelingen i 1987. Den vant to for beste visuelle effekter og beste lydklipp. Filmen ble i tillegg nominert til beste originalmusikk (James Horner), beste lydmiks, beste filmklipp, beste scenografi og beste kvinnelige hovedrolle (Sigourney Weaver). Weavers Oscar-nominasjon ble ansett som en milepæl innen science fiction-sjangeren.[53][54] Filmen ble også nominert til fire priser under BAFTA-utdelingen, og vant én for beste visuelle effekter. Den vant åtte av elleve nominasjoner til Saturn Awards: de vant for beste science fiction-film, beste kvinnelige hovedrolle (Weaver), beste mannlige birolle (Bill Paxton), beste kvinnelige birolle (Jenette Goldstein), beste yngre skuespiller (Carrie Henn), beste regi (James Cameron), beste manus (Cameron), og beste spesialeffekter. Henn ble også nominert til en Young Artist Award for rolletolkningen sin, og Weaver ble nominert til en Golden Globe for beste kvinnelige hovedrolle i en dramafilm. Ellers vant filmen en Hugo Award for beste dramapresentasjon.

Pris Priskategori Mottakere Resultat
Academy Awards («Oscar»)[12] Beste kvinnelige hovedrolle Sigourney Weaver Nominert
Beste scenografi Peter Lamont og Crispian Sallis Nominert
Beste filmklipp Ray Lovejoy Nominert
Beste originalmusikk James Horner Nominert
Beste lydmiks Graham V. Hartstone, Nicolas le Messurier, Michael A. Carter og Roy Charman Nominert
Beste lydklipp Don Sharpe Vant
Beste visuelle effekter Robert Skotak, Stan Winston, John Richardson og Suzanne Benson Vant
British Academy Film Awards («BAFTA»)[55] Beste lyd Don Sharpe, Roy Charman og Graham V. Hartstone Nominert
Beste scenografi Peter Lamont Nominert
Beste visuelle effekter Robert Skotak, Brian Johnson, John Richardson og Stan Winston Vant
Beste sminke Peter Robb-King Nominert
Golden Globe Awards[11] Beste kvinnelige hovedrolle i en dramafilm Sigourney Weaver Nominert
Hugo Awards[56] Beste dramapresentasjon Aliens Vant
Saturn Awards[10][56] Beste science fiction-film Aliens Vant
Beste mannlige hovedrolle Michael Biehn Nominert
Beste kvinnelige hovedrolle Sigourney Weaver Vant
Beste mannlige birolle Bill Paxton Vant
Beste kvinnelige birolle Jenette Goldstein Vant
Beste yngre skuespiller Carrie Henn Vant
Beste regi James Cameron Vant
Beste manus James Cameron Vant
Beste kostyme Emma Porteus Nominert
Beste sminke Peter Robb-King Nominert
Beste spesialeffekter Stan Winston, Robert Skotak og Dennis Skotak Vant
Young Artist Awards[56] Beste kvinnelige birolle i en komedie-, fantasy- eller dramafilm Carrie Henn Nominert

Video

rediger

Aliens ble utgitt på VHS i 1987, og ble den 10. bestselgende tittelen det året.[57] «Special Edition»-utgivelsen ble utgitt for LaserDisc og VHS i 1992. Den uklipte versjonen ble utgitt på DVD i 1999 i en samleboks med de andre filmene fra serien.[58] Både kinoversjonen og den uklipte versjonen ble inkludert i en ny samleboks i 2003, som også var på DVD. Denne utgivelsen ble nominert til blant annet en Saturn Award og en Satellite Award for beste DVD-samling.[56] Filmen ble utgitt enkeltvis på DVD i 2004 sammen med en ny disc som inneholdt en ny dokumentarfilm om produksjonen av filmen (Superior Firepower: The Making of Aliens), samt kommentarspor fra filmregissøren, filmprodusenten, skuespillerne og effektmakerne.[59] Aliens ble utgitt på Blu-ray først i 2010 i en samleboks med de andre filmene, og senere enkeltvis i 2011.[60][61]

I ettertid

rediger

«Special Edition»

rediger

Aliens ble utgitt på videofilm igjen i 1992 med en «Special Edition»-utgivelse, som inkluderte 17 minutter med bortklipte scener. Blant de nye scenene er familien til Newts første møte med romvesenene, Ripley som får vite at datteren hun hadde på jorda døde mens hun lå i hypersøvn, en scene hvor marinekorpset bruker et sensorstyrt automatvåpen, og utvidet dialog mellom Ripley og marinesoldatene.[4] Disse scenene ble klipt vekk i et forslag av 20th Century Fox' representanter som mente at filmen viste «for mye ingenting», og at den brukte unødig mye tid på å bygge opp spenningen.[4] De fleste av disse scenene hadde allerede blitt vist på CBS i 1989, med unntak av en scene hvor Burke prøver å få radiokontakt med kolonien og scenen hvor Newt og familien hennes først oppdager romvesenet.

Tolkning og analyser

rediger
 
Lance Henriksens rollefigur i filmen har vært temaet for en rekke analyser om robotens plass i samfunnet.
Foto: Saskia Batugowski

Filosofen Stephen Mulhall har kommentert hvordan de fire Alien-filmene representerer en kunstnerisk gjengivelse av utfordringene kvinnene møter på for å få seg selv hørt i det mannsdominerende samfunnet, siden Ellen Ripley stadig vekk møter på menn som prøver å bestemme over henne og tvinge henne til å underkaste seg deres behov. Mulhall ser flere tilfeller av dette i Aliens, spesielt i scenen hvor Ripley må forklare seg for arbeidsgiveren Weyland-Yutani Corporation. Hun forteller dem hva som skjedde på «Nostromo», om romvesenet og hvorfor hun bestemte seg for å sprenge romskipet. Forklaringen gir ingen god respons. Mulhall mener at Ripleys forhold til Hicks viser hvordan Aliens fremhever « ... et mulig forhold der maskulinitet ikke prøver å kneble det feminine uttrykket, men å fremheve det, og en form for femininitet som anerkjenner og tar opp i seg andre sider ved maskuliniteten enn dens verste, marerittaktige sider.»[62]

Flere filmakademikere, blant andre Barbara Creed, har kommentert symbolbruken i filmserien gjennom farge og lyssetting. Filmene oppveier hvite, lyse omgivelser (romskip, kontorer) mot mørkere, skitnere og nesten «korrupte» omgivelser (forlatte romskip, forlatt industriområde). De mørke innslagene gir kontrast til eller prøver å ta over renheten til de hvite elementene.[63] Ifølge analytikeren Kile M. Ortigo følger Aliens denne oppskriften med «Sulaco»s «steriliserte, hvite indre».[64] Noen har sagt at formen til «Sulaco» var basert på en ubåt, og romskipet har blitt kalt en «pistol i rommet» for likheten til riflene som ble brukt i filmen.[65][66]

Forfatteren Roz Kaveney beskrev åpningsscenen hvor skipet farer gjennom rommet som «fetisjistisk», «haiaktig» og som «et bilde av brutal styrke og oppfinnsom effektivitet». «Sulaco»s militariserte indre ga imidlertid kontrast til «Nostromo»s sotete, industrielle stil fra første film.[18] Forfatteren David McIntee, som skrev boken Beautiful Monsters: The Unofficial and Unauthorised Guide to the Alien and Predator Films, mente at åpningsscenen var en hyllest til den tilsvarende scenen i Alien.[67]

Androidefiguren Bishop har blitt temaet for en rekke litterære og filosofiske analyser om figurens samsvar med Isaac Asimovs «robotikkens tre lover». Bishop har også vært en modell for hvordan en kompatibel, selvbevisst maskin kan virke.[68] University of Texas har undersøkt rollefiguren og følgene som kommer av menneskets håndtering i tilstedeværelsen med «den Andre», og det det medbringer – Ripley reagerer med frykt og vantro siden androiden Ash forsøkte å drepe henne i første film.[69] Anton Karl Kozlovic fra University of Guadalajara skrev analysen «HAL-o-phobia: Computer Horror in the Pre-1990 Popular Cinema», og mente at filmen formet en slags «rasisme mot høyteknologi og androideapartheid».[70] Dette var en liten del av «teknofobien», altså mistroen og mistilliten til roboter, som regjerte i filmene før 1990-årene. Bishops figur peker seg imidlertid ut ettersom han fikk vist hva han er god for i slutten av filmen, og dermed motbeviste Ripleys fordommer.[71]

Referanser

rediger
  1. ^ a b c d 57 Years Later - Continuing the story, Superior Firepower. Alien Anthology Blu-ray.
  2. ^ a b c d Friendly, David T. (24. juli 1986). «'Aliens': A Battle-scarred Trek Into Orbit». The Los Angeles Times. Besøkt 20. september 2015. 
  3. ^ a b c d Schickel, Richard (28. juli 1986). «Cinema: Help! They're Back!». Time. Besøkt 16. juli 2007. 
  4. ^ a b c d e f g h i Dan O'Bannon og Ronald Shusett (manus) og James Cameron (regi) (1986). Aliens Audio Commentary (DVD). 20th Century Fox. 
  5. ^ Shay, Don. «Aliens.» Cinefex. Vol 27. August 1986.
  6. ^ Cameron, James (2001). «Mothers With Guns». I Sammon, Paul M. Aliens: The Illustrated Screenplay. Orion. s. 10–20. ISBN 0752831933. 
  7. ^ a b c Preparing for Battle - Casting and characterization, Superior Firepower
  8. ^ «Part One: Sigourney Weaver On The Alien Saga & Ellen Ripley». Empire. Besøkt 1. februar 2015. 
  9. ^ Corliss, Richard (28. juli 1986). «The Years of Living Splendidly». Time Magazine. Arkivert fra originalen 8. mars 2012. Besøkt 16. juli 2007. 
  10. ^ a b c «Past Saturn Awards». Academy of Science Fiction, Fantasy & Horror Films. Arkivert fra originalen 9. februar 2010. Besøkt 14. oktober 2009.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 6. september 2014. Besøkt 19. september 2015. 
  11. ^ a b «Aliens». Golden Globes. Besøkt 8. april 2016. 
  12. ^ a b c «The 59th Academy Awards (1987) Nominees og Winners». oscars.org. Arkivert fra originalen 1. oktober 2014. Besøkt 16. oktober 2011. 
  13. ^ «Aliens: The Colonial Marines s. 2». Empire. Besøkt 26. september 2015. 
  14. ^ «Podcast Episode 128: 'Dexter' Star JAMES REMAR Gets in Character». SiDEBAR. 2. juni 2010. Arkivert fra originalen 2. april 2015. Besøkt 26. september 2015.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 2. april 2015. Besøkt 26. september 2015. 
  15. ^ Steptoe, Sonja (13. august 2001). «Down to Earth». People. Besøkt 24. november 2013. 
  16. ^ Szoldra, Paul (14. april 2015). «8 reasons why ‘Aliens’ perfectly captures Marine infantry life». We are the mighty. Arkivert fra originalen 27. september 2015. Besøkt 26. september 2015. 
  17. ^ a b c d e f g h i Building Better Worlds - From concept to construction, Superior Firepower
  18. ^ a b c Alien to The Matrix: Reading Science Fiction Film – Kaveney, Roz; I.B. Tauris, 2005, s. 135, 150, 159
  19. ^ a b c d e The Risk Always Lives - Weapons and action, Superior Firepower
  20. ^ a b The Power of Real Tech - Visual effects, Superior Firepower
  21. ^ Beauty and the Bitch: Power Loader vs. Alien Queen, Superior Firepower
  22. ^ a b c d e Bug Hunt: Creature Design, Superior Firepower
  23. ^ Jody Duncan (2007). The Winston Effect: The Art and History of Stan Winston Studio. London: Titan. s. 336. ISBN 1-84576-150-2. 
  24. ^ Gillis, Alec (2004). AVP: Alien vs. Predator: The Creature Effects of ADI. London: Titan Books. s. 128. ISBN 1-84576-004-2. 
  25. ^ Lee Hutchinson (2. august 2014). «The throwaway line in Aliens that spawned decades of confusion». arstechnica. Besøkt 9. januar 2016. 
  26. ^ Kemble, Gary (2. desember 2005). «Movie Minutiae: Aliens». ABC. Arkivert fra originalen 22. desember 2007. Besøkt 12. desember 2015. 
  27. ^ a b c d The Final Countdown – Music, editing and sound, Superior Firepower
  28. ^ Ambrose Heron (4. mars 2011). «Frequently Used Trailer Cues». FILMdetail. Besøkt 10. januar 2016. 
  29. ^ Dustin Rowles (28. september 2011). «Five Soundtrack Scores Commonly Recycled in the Trailers of Other Films». Pajiba. Besøkt 10. januar 2016. 
  30. ^ «Aliens (James Horner)». Filmtracks. Besøkt 10. januar 2016. 
  31. ^ Aliens Unleashed - Reaction to the film, Superior Firepower
  32. ^ «Aliens». Dagbladet. Besøkt 29. desember 2015. 
  33. ^ Goodman, Walter (18. juli 1986). «Movie Review: Aliens (1986) - Film: Sigourney Weaver in 'Aliens'». The New York Times. 
  34. ^ «Aliens». British Board of Film Classification. Besøkt 29. desember 2015. 
  35. ^ «Filmdatabasen, søk: Aliens». Medietilsynet. Besøkt 29. desember 2015. 
  36. ^ Se profil på Box Office Mojo. Besøkt 10. april 2016.
  37. ^ «Titanic Production Notes» (pressemelding). 20th Century Fox, Paramount Pictures. 1997. Arkivert fra originalen 8. september 2014. Besøkt 29. desember 2015.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 8. september 2014. Besøkt 29. desember 2015. 
  38. ^ «Aliens - Box Office Data, DVD and Blu-ray Sales, Movie News, Cast and Crew Information». The Numbers. Arkivert fra originalen 2. desember 2014. Besøkt 10. april 2016. 
  39. ^ «Aliens box office results». Box Office Mojo. Besøkt 29. desember 2015. 
  40. ^ «Aliens: The Official Movie Novelization Mass Market Paperback – April 29, 2014». Amazon.com. Besøkt 8. april 2016. 
  41. ^ «Aliens: The Official Movie Novelization». Audible.com. Besøkt 8. april 2016. 
  42. ^ «AFI's List of Nominated Quotes» (PDF). American Film Institute. Arkivert fra originalen (PDF) 6. juli 2011. Besøkt 11. april 2016. 
  43. ^ «This is the American Film Institute's list of 400 movies nominated for the top 100 Most Heart-Pounding American Movies» (PDF). American Film Institute. Besøkt 11. april 2016. 
  44. ^ a b Ebert, Roger 18. juli 1986 Sun Times «Aliens Arkivert 22. februar 2013 hos Wayback Machine.» Besøkt 31. januar 2015.
  45. ^ Birger Vestmo (14. juni 2002). «Aliens». NRK. Besøkt 16. februar 2015. 
  46. ^ Berardinelli, James (2000). «Aliens (review)». Reelviews.net. Arkivert fra originalen 15. mai 2008. Besøkt 27. desember 2015. 
  47. ^ Siskel, Gene (8. august 1986). «Flick Of Week: `Vagabond` One Of Finest Films In Years». Chicago Tribune. Arkivert fra originalen 5. januar 2016. Besøkt 27. desember 2015. 
  48. ^ «Slobs, Blobs, and Aliens». The New Yorker. 8. juni 2012. Besøkt 11. februar 2015. 
  49. ^ a b «AFI'S 100 YEARS...100 HEROES & VILLAINS». Det amerikanske filminstituttet. Arkivert fra originalen 23. oktober 2007. Besøkt 13. februar 2015. 
  50. ^ «Empire's The 500 Greatest Movies of All Time». Empire. 25. september 2008. Besøkt 17. oktober 2015. 
  51. ^ «The 50 Greatest Movie Sequels». Empire. 25. august 2009. Besøkt 27. desember 2015. 
  52. ^ «THE TOP 25 ACTION MOVIES». IGN. 9. januar 2012. Besøkt 27. desember 2015. 
  53. ^ «Career of living dangerously: Sigourney Weaver ready for next risk». New York Daily News, Knight Ridder/Tribune News Service. 21. mars 2001.
  54. ^ Justin Sullivan (11. juni 2014). «Sigourney Weaver reflects on her ‘Aliens’ Oscar nomination [Video]». Los Angeles Times. Besøkt 8. april 2016. 
  55. ^ «Film nominations 1986». British Academy of Film og Television Arts. Besøkt 3. mars 2008. 
  56. ^ a b c d «Aliens (1986) - Awards». Internet Movie Database. Besøkt 8. april 2016. 
  57. ^ Klain, Jane, red. (1990). 1989 International Television and Video Almanac. Quigley. s. 25. ISBN 0900610409. 
  58. ^ Sauter, Michael (4. juni 1999). «More "Aliens" come to VHS and DVD». Entertainment Weekly. EW.com. Arkivert fra originalen 13. oktober 2012. Besøkt 8. april 2016. 
  59. ^ Patrizio, Andy. «Aliens - Collector's Widescreen Edition». IGN. Arkivert fra originalen 18. februar 2012. Besøkt 8. april 2016. 
  60. ^ Shaffer, R.L. (27. oktober 2010). «Alien Anthology Blu-Ray Review». IGN. Besøkt 8. april 2016. 
  61. ^ Shaffer, R.L. (10. mai 2011). «ALIENS, NO STRINGS, DIGIBOOKS AND TOP GUN». IGN. Besøkt 8. april 2016. 
  62. ^ Stephen Mulhall, «In Space, No-One Can Hear You Scream: Acknowledging the Human Voice in the Alien Universe», i boken Film as Philosophy: Essays on Cinema After Wittgenstein and Cavell, redaktører Read, Rupert og Jerry Goodenough; Palgrave Macmillan, 2005, s. 60
  63. ^ Creed, Barbara. «Alien and The Monstrous-Feminine.» Alien Zone: Cultural Theory and Contemporary Science Fiction Cinema. Ed. Annette Kuhn. London: Verso, 1990. 128-141.
  64. ^ Ripley and Alien Arkivert 25. august 2012 hos Wayback Machine. – Ortigo, Kile M. in "I’m a Stranger Here Myself": Forced Individuation in Alien Resurrection, Department of Psychology, Emory University, Georgia, USA. Besøkt 8. januar 2016.
  65. ^ Alien[s] (fa 'starshipmodeler.com'. Besøkt 6. april 2016.)
  66. ^ Syd Mead's "Sulaco" ship from Aliens just a big gun Boing Boing Besøkt 6. februar 2016.
  67. ^ McIntee, David (2005). Beautiful Monsters: The Unofficial and Unauthorized Guide to the Alien and Predator Films. Surrey: Telos Publishing Ltd. ISBN 1-903889-94-4. 
  68. ^ Buttazzo, G (mai 2000). «Can a Machine Ever Become Self-Aware?». I R. Aurich, W. Jacobsen and G. Jatho. Artificial Humans, an historical retrospective of the Berlin International Film Festival 2000. Goethe Institute, Los Angeles. 
  69. ^ Nishime, LeiLani (Vinteren 2005). «The Mulatto Cyborg: Imagining a Multiracial Future». Cinema Journal. University of Texas. 44 (2): 34–49. doi:10.1353/cj.2005.0011. 
  70. ^ Kozlovic, Anton Karl (Våren 2004). «HAL-o-phobia: Computer Horror in the Pre-1990 Popular Cinema». Sincronía. 
  71. ^ Kozlovic, Anton Karl (september 2003). «Technophobic themes in pre-1990 computer films». Science as Culture. 12 (3): 341–373. doi:10.1080/09505430309008. 

Litteratur

rediger

Eksterne lenker

rediger
 
Engelsk Wikiquote har en samling sitater relatert til:
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Aliens&oldid=24837160»
  NODES
ELIZA 3
Idea 1
idea 1
Ideen 1
Intern 5
iOS 2
mac 4
musik 10
Note 1
OOP 3
os 52
visual 1
web 1