Alv

overnaturlig vesen

Alv[a] er i germansk og norrøn mytologi, i folketro og litterær diktning en form for et uklart, overnaturlig vesen som representerer erotiske følelser. I sin opprinnelige og tidligste form kan alvene oppfattes som en personifisering av å tillegge alle ting i naturen sjel; se animisme. Alvene var antatt å være en form for guddommelige eller delvis guddommelige vesener (vette, norrønt vættr)[3] som besatte magiske krefter som de brukte både til fordel som imot menneskene. Norrøn mytologi rommet flere makter eller vesener enn gudene; alver, diser, norner, dverger, fylgjer, jotner og gygrer, volver, valkyrjer og vetter. Mange er kvinnelige makter og enkelte rager opp som navngitte skikkelser.[4] Av disse kan det synes som om den førkristne mytologien mente det var både lyse og mørke alver, noe som gjør det vanskelig å skille dem fra æsene (gudene) på den ene siden og dvergene på den annen side.

Älvalek, «Alveleik», (1866), maleri av August Malmström.
En mer moderne alv
Elfo, den lille røde danske alv.

Alvenes tilbakegang kom først med innføring av kristen tro, og fra 1500-tallet dalte alvene tilsynelatende raskt til deres moderne status som små, skadefro ånder. I tidlig moderne tid og i moderne folkeminne ble alver knyttet feilaktig til feer som særlig har sin tilknytning til britisk folkeminne. De ble da antatt å ha en liten fysisk størrelse og levde som regel under jorden, i åser og fjell, eller i brønner og kilder. 1800-tallets romantikk, særlig på De britiske øyer, forsøkte å gi alvene deres betydning tilbake, og avbildet dem i tegninger og billedkunst som meget vakre unge mannlige og kvinnelige figurer. Fra deres visuelle framstilling i romantikken gikk alvene inn i 1900-tallet som en litterær fantasisjanger i kjølvannet av J.R.R. Tolkiens utgivelser, særlig den posthum utgitte Silmarillion. Her behandlet Tolkien forholdet til lyse alver, mørke alver, og dverger med bakgrunn fra norrøn mytologi.

Navnet alv kommer fra urgermansk *albiz (eller *alboz), en variant som ga norrøne álfr,[5] som igjen ble kilde til angelsaksiske oaf og ælf (flertall ylfe), gammelhøytysk alp.[6] Opphavet til det urgermanske ordet kan være i urindoeuropeiske *albho- i betydning hvit.

Begrepet har blitt bevart og videreført i fornavn i Norden som Alf (og Alv), Alfhild, Alvar (Halvard). Alf var en særlig populær komponent i angelsaksiske navn, Ælfræd («Alv-råd») (Alfred), Ælfwine («Alv-venn»; Alvin), Ælfric («Alv-hersker»; (Eldridge), også kvinnenavn som med Ælfflæd («Alv-skjønnhet»).[7]

Det er ikke noe opplagt slektskap utenfor de germanske språkene, men det har forsøksvis blitt sammenlignet med ṛbhu, en form for skytsånder i hinduistisk mytologi.

Germansk mytologi

rediger
 
Jacob Grimm (foran) og broren Wilhelm malt av Elisabeth Maria Anna Jerichau-Baumann i 1855.

Jacob Grimm diskuterer vetter og alver komparativt i kapittel 17 av hans verk Deutsche Mythologie (1835). Han bemerker at i Den eldre Edda kobles æsir og álfar, en forbindelse som gjentas i angelsaksisk ês og ylfe, noe klart grupperer alvene som guddommelige eller overnaturlig klasse av vesener, stundom forlenget av vanene som en tredje klasse: i et gudedikt, Hrafnagaldr, som Sophus Bugge mente var fra 1600-tallet og avviste å la det bli inkludert i Den eldre Edda. I diktet blir det hevdet at Alföðr orkar, álfar skilja, vanir vita – «Allfaderen (= æsene) har makt, alvene har dyktighet og vanene kunnskap».

En merkbar vanskelighet i den eldre norrøne mytologien er skillet mellom alver og dverger. De opptrer som en atskilte raser i de utstrakte listene som den i Allvismål (Alvíssmál), lister Æsir (æser), álfar (alver), Vanir (vaner), goð (guder), męnn (mennesker), ginregin (kvinneguder)[8], jǫtnar (jotner), dvergar (dverger) og de som er i Hęl. Middelhøytysk tradisjon skilte også elbe fra getwerc.

På den andre siden er det et nært slektskap mellom alver og dverger, åpenbart ettersom mange dverger har alvenavn, også det grunnleggende Álfr, «alv», og Alberich, «konge av alvene».[9] Loke er i særdeles vanskelig å klassifisere og plassere; han er vanligvis kalt for en ås, men er egentlig av jotnebakgrunn, og er uansett også adressert som álfr. Det viser at den førkristne mytologien hadde mindre problemer med overgangsformer, eller sagt på en annen måte; ved å parre og sette sammen ulike vesener fikk man nye og unike vesener med dertil krefter. Grimms konklusjon var at klassifikasjonen «alv» kan bli betraktet å «minske og strekke seg skiftevis». Etymologien som forbinder *albiz med albus, «hvit», tyder på en opprinnelig dikotomi (todeling) av «hvite» kontra «svarte» ånder, korresponderende til alver kontra dverger, noe som førte til påfølgende forvirring i ettertid. Således er «hvite» alvenes behørige navn ljósálfar, «lysalver», kontrasterende i døckálfar, «mørke alver».

 
«Da hun våknet opp igjen lå hun på mosen i skogen», fra Bland Tomtar och Troll av den svenske kunstneren John Bauer, 1913.

Snorre Sturlason hevder i Den yngre Edda at lysalver bor i Alvheim (Álfheim) mens de mørke alvene bor i underjorden. Forvirringen fortsetter fra introduksjonen av tilleggsbegrepet svartálfar, «svartalver», som først synes synonymt med «mørke alver»; Snorre identifiserer dem med dvergene og lar dem bo i Svartalvheim (Svartálfaheim). Dette fikk den systematisk anlagte Grimm til å anta et tredelt forhold av lyse alver, mørke alver og svarte alver, og hvor kun den sistnevnte er identisk med dverger, mens de mørke alvene er en mellomliggende klasse, «ikke så mye liketil svart, som dempet, formørket». I støtte for en slik mellomliggende klasse mellom lysalver eller «egentlige alver» på den ene siden, og svarte alver eller dverger på den andre siden, framførte Grimm beviset med skotske brownies (nisser) og andre tradisjoner i folkeminne hvor dverger er kledt i grått eller brunt.

Norrøn mytologi

rediger

Den eldste bevarte beskrivelsen av alver kommer fra norrøn mytologi. På norrønt ble alvene kalt for álfar (entall nevneform álfr).

Det synes som mennesker kunne bli opphevet til rangen av alver etter døden, eller oppholde seg i alvenes verden etter døden, slik som med småkongen Olav Geirstadalv Gudrødsson. Smeden Volund er identifisert som «alvenes hersker» (vísi álfa) og «en blant alvefolket» (álfa ljóði) i diktet Volundkvadet (norrønt Volundarkviða). I en senere introduksjon i prosa blir han også identifisert som sønn av en konge av Finnar, «finnene», det vil si samene, et folk som var respektert for deres sjamanske magi. I Didrikssagaen (norrønt Þiðrekssaga) er en menneskelig dronning overrasket over å lære at den elsker som gjorde henne gravid er en alv og ikke et menneske. I Rolf Krakes saga tar en kvinne knyttet til seid med seg en stor hær av sterke krigere, illgjerningsmenn, norner og alver. Alver knyttes her til det overjordiske og magiske.

 
Fruktbarhetsguden Frøy var alvenes hersker.

Krysningsavl var mulig mellom alver og mennesker i den norrøne tanke. Den menneskelige dronning som hadde en alvelsker frambrakte helten Hogne. Alver er nevnt i Heimskringla og i fornaldarsagaen Þorsteins saga Víkingssonar, (Torstein Vikingssons saga), en redegjørelse om en slekt av lokale konger som hersket over Alvheim (Álfheim), som synes å tilsvare den nåværende svenske provinsen Bohuslän (tidligere det norske lenet Båhuslen) og den norske landsdelen Vingulmark (landet rundt Oslofjorden). Det ble sagt at siden de hadde alveblod i årene var de vakrere og mer staselige enn de fleste andre menn. I Heimskringla i slutten av den legendariske Ynglinge-saga nevnes en Alvarim som konge i Alvheim. Hans datter het Alvhild. Kong Alvgeirs sønn het Gandalv.

I de nevnte referansene framtrer alvene som de kollektive maktene som har med forfedrekulten å gjøre. Deres domene var både døden og fruktbarheten, det vil si slektens gang. Alvene synes å ha vært gjenstand for kultdyrking. I kildene finnes begrepet alveblot, men dette fenomenet er ellers ikke beskrevet, og Gro Steinsland mener at det kan ha vært knyttet til kvinnenes hjemlige kultsfære framfor de offentlige blotene.[10]

At alvene også hadde demoniske sider bevitnes i de tallrike ord for sykdommer, eksempelvis elveblest (egentlig «alveblest»),[11] en allergisk hudreaksjon som gir et karakteristisk uregelmessig formet, blekrødt, vablete utslett.

I tillegg til deres menneskelige aspekter var de samtidig beskrevet som delvis guddommelige vesener, knyttet til dyrkelsen av fruktbarhet og forfedrene. Forestillingen om alvene synes å tilsvare animistiske tro på naturens ånder og de avdøde, felles for nær samtlige menneskelige religioner. Dette er også sant for den norrøne troen i diser, fylgjer, vardøger (varslende følgeånd). Som ånder er alvene ikke bundet av fysiske begrensninger og kunne gå gjennom vegger og dører som spøkelser, noe som blir fortalt om i Tåtten om Nornagest (Norna-Gests þáttr).

Snorre Sturlason refererte til dverger som mørke alver (dökkálfar) eller svartalver (svartálfar), men i hvilken grad dette reflekterte en bredere nordisk tro er usikkert. Snorre viser til andre alver som lysalver (ljósálfar), noe som man har knyttet til alvenes forbindelse med Frøy, fruktbarhetsguden, i henhold til Grimnismål. Snorre beskriver forskjellene mellom alvene som følgende:

«Sá er einn staðr þar, er kallaðr er Álfheimr. Þar byggvir fólk þat, er Ljósálfar heita, en Dökkálfar búa niðri í jörðu, ok eru þeir ólíkir þeim sýnum ok miklu ólíkari reyndum. Ljósálfar eru fegri en sól sýnum, en Dökkálfar eru svartari en bik.»
«Det er mange gilde stader der. Ein heitrer Alvheim. Der bur det folket som er kalla ljosalvar; men døkkalvane bur nede i jorda. Desse to alveslage er svært ulike å sjå til, og endå meir ulike i seg sjølve. Ljosalvane er fagrare enn sola å sjå til, medan døkkalvane er svartare enn bek.»[12]

I skaldediktene, fornaldarsagaene og i Den eldre Edda (den såkalte poetiske Edda) blir alvene knyttet til æsene, i særdeleshet i den gjentatte frasen «æsene og alvene», noe som antagelig menes «alle gudene». Selve ordet guð er et nøytralt ord som brukes om gudene som et kollektiv.[13] De norrøne gudene er verken allmektige eller allvitende, men er avhengige av andre arter for opprettholde orden i kosmos. Av gudene knyttes alvene spesielt til vanene. Den eldste vaneguden er Njord som forskerne har knyttet til fallosdyrkelsen ved «de hellige hvite steinene» som finnes spredt langs norskekysten. Av død og grav spirer liv, symbolisert i en struttende fallos.[14] Njord ble videreført eller avløst av Frøy, framstilt som hans sønn, og dyrkelsen av Frøy bevitnes i en rekke stedsnavn over hele Norden. Frøys bolig er Alvheim, og navnet knytter ham til alvene, og kulten til alvene som kollektive fruktbarhetsmakter som var assosiert med de døde forfedrene i gravhaugen. Grimnesmål forteller at Frøy fikk Alvheim som tannfe, det vil si som gave for sin første tann:

Ydalar heiter
der som Ull hev
sine salar reist:
Alvheim Frøy fekk
i fyrndeheimen
av tivar i tann-fe.[15]

Friðr, fred eller vellyst, er et begrep som går igjen i forbindelse med Frøy. Hans kult er fredens dyrkelse. I Loketretta får han de beste skussmål; han krenker ikke kvinner.

I Allvismål (Alvíssmál), «hva den allvise sier», er alvene betraktet som adskilte fra både vanene og æsene, noe som vises ved en rekke sammenlignbare navn hvor æsene, vanene og alvene er gitt deres egne versjoner for ulike ord som en refleksjon av deres egen individuelle rasepreferanser. Det er mulig at ordene angir en statusforskjell mellom fruktbarhetsgudene og alvene. Ifølge Allvissmål kan en få det bildet at vi snakker om svært Estetikk1estetiske skapninger, utfra tanken om at navnene de gir himmelen og skogen er knyttet til adjektivet «fager» (Fagerloft, fagergrein. Sola er «fagerhjul»). I Loketretta fortelles det om en stor gruppe med æser og alver hadde blitt samlet ved Æges gilde. Flere mindre krefter som gudenes tjenere var også der. Byggve og Bøyla presenteres som tjenerne til Frøy, noe som gjør at man kan anta at de var alver, ettersom de ikke ble tellet blant gudene. Æge hadde to tjenere, Fimafeng (som Loke drepte) og Elde.[16]

Et dikt fra rundt 1020, Austfarerviser (Austrfaravísur) av Sigvat Tordsson nevner at som en kristen ble han nektet å komme innenfor et hedensk hus i Sverige ettersom de holdt alveblot (álfablót) der. Hva dette blotet innebar finnes det ikke beskrivelser av, men i henhold til andre blot var det antagelig ofring ved mat, og senere nordisk folkeminne opprettholdt en tradisjon med offer til alvene i tilknytning til fruktbarhet og forfedrene. Man kan derfor anta at det hadde noe med forfedrekulten og slektens livskraft å gjøre.

I tillegg til dette gir Kormaks saga en redegjørelse for hvordan en ofring til alvene synes å mene var i stand til lege et alvorlig sår fra krigsmarken:

Torvald bedredes langsomt, og da han kunne støtte seg på benene, farer han og treffer Tordis og spør henne, hva han helst kunne få helsebot av. Hun sier: «Der er en haug ikke langt herfra som der bor alver i; du skal få fatt i den gra-oksen som Kormak drap og øse oksens blod utover haugen og gjøre veitsle for alvene av kjøttet, så blir du nok bedre.»[17]

Angelsaksisk

rediger

Den angelsaksiske (gammelengelske) formen av alv er ælf (flertall ælfe med regionale og kronologiske varianter som ylfe og ælfen). Ord for nymfer i den greske og romerske mythos ble oversatt av angelsaksiske lærde med ælf og varianter av dette.

Angelsaksisk tradisjon bevarer ylfe utelukkende som ondsinnete, skadelige vesener. En metrisk besvergelse fra 900-tallet «mot en brå stikkende smerte» (Wið færstice) tilbyr kur mot plutselig smerte (som revmatisme). Disse smertene hadde sin antatte grunn i prosjektiler fra enten ése eller ylfe eller hekser (gif hit wære esa gescot oððe hit wære ylfa gescot oððe hit wære hægtessan gescot), det være hekseskudd eller alveskudd.

I henhold til de norrøne alvenes påståtte skjønnhet er en del ytterligere henvisninger gitt av angelsaksiske ord som ælfsciene («alv-vakker»), brukt om forføreriske vakre bibelske kvinner i angelsaksiske dikt som Judit og Genesis A (Første Mosebok). Selv om alver kunne bli betraktet som vakre og potensielt hjelpsomme vesener i noen seksjoner av det engelsktalende samfunnet i dets historie, har angelsaksiske bevis også bevitnet om at alver er gruppert med demoner, eksempelvis i linje 112 av Beowulf. På den andre siden, «oaf» er ganske enkelt en variant av ordet alv, antatt at det opprinnelige refererte til en bytting eller til noen besatt av alvisk forheksing.

«Alveskudd» (engelsk elf-shot,[18] elf-bolt eller elf-arrow), rammet av en sykdom som antas å være et resultat av et sår av en alvepil, er et ord funnet i Skottland og nordlige England,[19] først attestert i et manuskript fra rundt det siste kvarten av 1500-tallet. Selv om det er først attestert i følelsen «skarp smerte gitt av alver» er det senere blitt attestert til å bli oppklart som neolittiske pilhoder av flintstein som på 1600-tallet synes å ha blitt tilskrevet i denne regionen til alvefolk, og som ble benyttet i helbredende ritualer, og som etter sigende ble benyttet av hekser (og kanskje alver) til skade folk og krøtter.[20] En floke i håret ble kalt for «alvelokk» da denne ble antatt påført av alver som bedrev ugagn (eller særlig av dronning Mab)[21] og brå lammelse ble noen ganger tilskrevet «alveslag» (elf-stroke). Sammenlign med følgende utdrag fra en ode av Willam Collins fra 1750:

There every herd, by sad experience, knows
How, winged with fate, their elf-shot arrows fly,
When the sick ewe her summer food forgoes,
Or, stretched on earth, the heart-smit heifers lie.[22]

Tysk folkeminne

rediger
 
Marerittet, av Henry Fuseli

Svært lite materiale som omhandler alver eller elben er blitt bevart fra gammelhøytysk utover bare substantivformen alp, flertall alpî, elpî. Middelhøytysk har et hunkjønns entallsform elbe og flertall elbe, elber,[23] men ordet blir svært sjelden, hovedsakelig bevart i adjektivet elbisch, og er erstattet av den angelsaksiske formen elf, elfen via tyske oversettelser fra 1700-tallet av William Shakespeares En midtsommernattsdrøm. Hankjønnsformen alp ble bevart i tysk med endret mening til «mareritt».

Jacob Grimm i hans Deutsches Wörterbuch anvendte formen «unhochdeutsch» Elf, lånt fra engelsk, og Tolkien var inspirert av Grimm til å forfremme det virkelige tyske formen i hans Rettledning til navn Ringenes herre (1967) og Elb, Elben ble således gjenintrodusert i den tyske oversettelsen fra 1972 av Ringenes herre.

I kristent folkeminne ble elber benyttet for å beskrive ondskapsfulle spøkefugler og ugangskråker som kunne føre til sykdom på krøtter og folk, og gi vonde drømmer til de sovende. Det tyske ordet for mareritt, Albtraum,[24] betyr «alvedrøm». Den arkaiske formen for Albtraum betyr «alv-trykk»; det var antatt at mareritt var et resultat av at en alv satt på den sovendes bryst. Dette aspektet av tysk alvetro tilsvarer i store trekk den norrøne troen på marene som red forbi og kunne gi sovende vonde drømmer, eventuelt døden i søvnen, derav det norske ordet mareritt, tilsvarende det svenske ordet mardröm. Det tilsvarer også legender som incubi og succubi.

Moderne folkeminne

rediger

Skandinavisk

rediger
 
«Huldra forsvant» av den norske eventyrtegneren Theodor Kittelsen (1857–1914). Akvarellen viser en hulder som blir borte etter å ha lokket en ung mann ut på ei myr.

I skandinavisk folkeminne som er en senere blanding av norrøn mytologi og elementer fra kristen mytologi er en alv kalt for elverdansk, alvnorsk, og alv eller älvasvensk, henholdsvis hannkjønn- og hunkjønnsformer. Det norske ordet alv opptrer sjelden i folkeminne, og når de gjør det er det alltid benyttet som synonymt med huldrefolk eller vetter, en kategori av underjordiske vesener som er antatt å slekte mer på de norrøne dvergene enn alvene. Disse er også sammenlignbart med de islandske huldufólk.

I en rekke skandinaviske vandresagn har huldra samme rollen som alver har i tilsvarende sagn på De britiske øyer.[25]

 
Førhistoriske skålgroper ved en gravplass

I Danmark og Sverige er alvene vesener som er adskilte fra vetter, selv om grensene mellom disse er uklare. Feene med insektsvinger i britisk folkeminne er ofte kalt for «älvor» på moderne svensk eller «alfer» på dansk, men den korrekte oversettelsen er «feer». Tilsvarende er alver funnet i mange eventyr. Alven og rosen av den danske forfatteren H. C. Andersen er så liten at han kan ha en roseblomst som hjem, og har «vinger som når fra skuldrene og til beina». Dog, Andersen skrev også om alver i Alferne paa Heden, en del av tredje kapitel i reiseboken Skyggebilleder (1831). Alvene i denne fortellingen er mer lik de i tradisjonell danske folkeminne som var vakre kvinnelige vesener som levde i åser og kampesteiner, og kunne danse en mann til døde. Som huldra i norsk folkeminne er de hule eller gjennomsiktige når de blir sett i mørket.

Alvene fra norrøn mytologi har overlevd i folkeminne som hovedsakelig vesener av hunkjønn, og som lever i åser, fjell og jordhauger.[26] Svenske älvor[27] var meget vakre jenter som levde i skogene med alvekongen. De levde lenge og var lys til sinns. Alvene er typisk avbildet som blonde, kledd i hvitt og (som mange vesener i skandinavisk folkeminne) sinte og ondskapsfulle når de ble fornærmet. I fortellingene spilte de ofte rollen som sykdomsånder. Den mest vanlige, skjønt også harmløse tilfelle var ulike former for utslett på huden, som ble kalt for älvablåst (elveblest) og kunne bli kurert av en kraftfull motslag (å bruke blåsebelgen kunne være hendig i det tilfellet). Skålgroper, en særegen form for helleristning som er funnet i Skandinavia, er kjent i eldre tider i Sverige som älvkvarnar, noe som peker mot deres antatte bruk. En antatt bruk var at det ble ofret, kanskje smør, i disse gropene, kanskje en skikk med røtter i det norrøne alveblot. Skålgroper var runde fordypninger i berget, og de har også blitt tolket som et kvinnelig seksualsymbol, eksempelvis en avbildning av kvinnelige kjønnsorganer, som motstykke til fallosene i form av de hellige hvite steinene, det vil si en henspilling av kulten rundt gudepar av typen Nerthus-Njord.[28]

 
«Alvekors» var antatt å beskytte mot ondskapsfulle alver.[29]

For å kunne beskytte seg selv mot ondskapsfulle alver kunne folk i Norden benytte såkalte alvekors (Alfkors, Älvkors eller Ellakors) som ble skåret inn i bygninger eller andre objekter.[29] Den eksisterte i to former, en som var et pentagram og var fortsatt i bruk tidlig på 1800-tallet i Sverige, malt eller skåret inn i dører, vegger og verktøy for å beskytte seg mot alver. Som navnet antyder var alvene oppfattet som en mulig fare mot folk og husdyr. Den andre formen var et ordinært kors skåret inn i runde eller avlang sølvplate. Denne formen for alvekors ble båret rundt halsen som et hengende ornament og som beskyttelse. På en del steder ble det også plassert på alteret i løpet av tre sammenhengende søndager.[29]

Alver kunne bli sett dansende på hauger om natten og i tåken om morgenen. De etterlot en form for ringer hvor de hadde danset, runddanser, hvor betegnelsen alvering eller heksering har oppstått, noe som i virkeligheten var en gruppe eller ring av sopper (på dansk og svensk kalt elledans-bruskhat og hekserings-ridderhat). Å slå lens i en slik ring var antatt å føre til kjønnssykdommer.[30]

I det svenske eventyret Hyrdedrengen[31] fortelles det om en alvering som oppstår i gresset etter alvenes dans og om hvordan alvekongen hjelper hyrdegutten å frelse prinsessen. H.C. Andersen forteller i Elverhøj (1845) om alvefolkets og andre naturånders fest i Elverhøj en sommernatt.[30][32]

 
Fortelleren H. C. Andersen.

Om et menneske så på alvenes dans ville han oppdage at selv etter at kun et par timer tilsynelatende har passert har det i egentlig gått mange år i den virkelige verden. Dette tidsfenomentet er gjenfortalt i Tolkiens Ringenes herre når fellesskapet går inn i både Kløvendal og Lothlórien hvor tiden tilsynelatende står stille. Det har også en fjern parallell i den irske sídhe. I den folkevise fra senmiddelalderen, Olav Liljekrans (som Henrik Ibsen i 1857 skrev et drama om, Olaf Liljekrans) inviterer alvedronningen ham til en dans, men han avslår da han vet hva som skjer om han begynner å danse, og dessuten er han på veg hjem til sitt eget bryllup. Dronningen tilbyr ham gaver, men han avslår. Hun truer med å ta ham av dage, men han rir av sted og dør deretter av sykdom som hun har forbannet ham med, og hans unge brud dør av hjertesorg. Se også sagnet om Jostedalsrypa.[33]

Alvene var ikke utelukkende unge og vakre. I det svenske eventyret Lilla Rosa och Långa Leda, kommer en alvekvinne i slutten av eventyret og redder heltinnen, Lille Rosa, på betingelse at kongens kyr ikke lenger skal gresse på hennes jordhaug. Alvekvinnen er beskrevet som en vakker, eldre kvinne og som ble oppfattet å tilhøre de underjordiske.[34]

Disse mytene og legendene om alvene, eller nissene og hulderfolket, har vært såpass populære i Norden at de fortsatt er tilstede, mer eller mindre, i dagliglivet, ikke minst ved juletider.

Island

rediger
 
Alvehus i nærheten av Strandakirkja i sørlige Island.

Islendingene tror enten fast på alver eller er ikke villig til å utelukke deres eksistens.[35][36] Noe av dette opprettholdes grunnet turisme, men flere islendinger synes å tro på huldufólk, alver som bor i fjell, berg og steiner. Om de innfødte ikke uttrykker deres tro er de heller ikke villig til å uttrykke tvil.[37] I en studie fra 2006 og 2007 ved Universitet på Island, Háskóli Íslands, ledet av Terry Gunnell, professor i folkeminne, avslørte at islendinger ikke utelukket eksistensen av alver og spøkelser (tilsvarende resultat fra en undersøkelse i 1974 av professor i psykologi og samfunnsvitenskap, Erlendur Haraldsson, i henhold til Fréttabladid). Gunnell slo fast at «Islendinger synes å være mer åpen for fenomen som framtidsdrømming, bange anelser, spøkelser og alver enn andre nasjoner».[38]

Tyskland

rediger
 
«The Erlking», av Albert Sterner, ca. 1910, hvor alvekongen er blitt til et uhyggelig varsel om død.

Som beskrevet over kunne en alvekonge tidvis opptre blant overveiende kvinnelige alver i Danmark og Sverige, og i det tyske middelaldereposet Nibelungenlied spiller en dverg ved navn Alberich en viktig rolle. Alberich kan bokstavelig oversettes til «elf-hersker»,[39] noe som ytterligere bidrar til forvirringen i forholdet dverg-alv som ble observert allerede i Den yngre Edda. Via den franske Alberon, det samme navnet har gått inn i engelsk som Oberon – en legendarisk konge av alvene og feene i William Shakespeares En midtsommernattsdrøm (se nedenfor).

Legenden om alvekongen, Der Erlkönig, synes å ha sin opprinnelse i nyere tid i Danmark, og Johann Wolfgang von Goethe baserte sitt dikt «Erlkönig» på «Erlkönigs Tochter», et opprinnelig dansk verk som ble oversatt til tysk av Johann Gottfried Herder. Den opprinnelige danske versjonen av fortellingen var hovedpersonen alvekongens datter, ellerkone, framfor alvekongen selv, som søkte å fange eller forlede mennesker til å tilfredsstille hennes begjær, sjalusi og hevn. I henhold til tysk og dansk folkeminne synes denne alvekongen å ha vært et varsel om døden, ganske likt banshee, kvinnespøkelse som varsler død i irsk mytologi. I motsetningen til banshee opptrer alvekongen kun for den personen som holder på å dø. Hans form og uttrykk forteller også personen om hvilken død de vil ha: et smertefullt uttrykk betyr en smertefull død, et fredfullt uttrykk betyr likeledes en fredfylt død. Dette aspektet av legenden ble varig fremmet av Goethe i diktet Der Erlkönig, som senere fikk musikk av Franz Schubert.

I den første fortellingen av brødrene Grimms eventyr Die Wichtelmänner, er tittelens hovedpersoner to nakne mannekenger som hjelper en skomaker i hans arbeid. Når han belønner deres arbeid med små klær blir de så glade at de løper av sted og blir aldri sett igjen. Selv om Wichtelmänner er beslektet med vesener som nisser og dverger har fortellingen blitt oversatt til engelsk som The Elves and the Shoemaker, og har sitt ekko i J. K. Rowlings Harry Potter-fortellinger som husnisser (se Magiske vesener i Harry Potter-bøkene).

Variasjoner av den tyske elf i folkeminne omfatter også mosefolket eller skogfolket[40] og weisse frauen («hvitkvinnen»). Ved det siste gjør Jacob Grimm ikke direkte en tilknytning til alvene, men andre forskere har sett en mulig kobling av de skinnende lyse alvene i norrøn mytologi.[41]

Engelskspråklige forestillinger

rediger
 
En forestilling av den alvelignende Puck i engelsk folkeminne.
 
Skulptur av en alv med små vinger i Bonn, nær som en liten engel.

Alver opptrer i ballader av engelsk og skotsk opprinnelse, foruten også mange folkeminne, hvor mange av dem involverer reiser til Elphame eller Elfland (Alvheim i norrøn mytologi), et mystisk rike som stundom er et uhyggelig og nifst sted. Alven er tidvis framstilt i et positivt lys, eksempelvis dronning av Elphame i balladen Thomas the Rhymer, men det eksisterer mange eksempler på alver med uhellsvanger og skummel karakter, hyppig knyttet til voldtekt og mord, eksempelvis i eventyret om Childe Rowland, eller balladen Lady Isabel and the Elf-Knight,[42] hvor Elf-Knight (alveridderen) bærer Isabel av sted for å drepe henne. De fleste tilfeller av alver i ballader er av hankjønn, den eneste vanligste av hunkjønn er i barneballaden The Queen of Elfan's Nourice[43] hvor en kvinne er bortført for å bli amme for dronningens barn, men lover at hun skulle få komme hjem igjen straks barnet er avvent. I ingen av disse tilfellene er alven en åndelig karakter med skøyeraktige kvaliteter.

Engelske folkeminne fra tidlig moderne tid har vanligvis portrettert alver som små, flyktige folk med ondskapsfulle personligheter. De er ikke onde i seg selv, men kan irritere mennesker eller blande seg inn i deres saker. Det er ofte sagt at de er usynlige. I denne tradisjonen er alvene lik konseptet med feer.

Suksessivt har ordet alv på engelsk, som det litterære begrepet fe (engelsk fairy),[44] utviklet seg til en generell betegnelse for ulike naturånder som Puck, gnomer, Robin Goodfellow, brownies i Skottland, og hob i Northumberland, og lignende. Disse begrepene, som deres slektninger i andre europeiske språk, er ikke lenger klart adskilte i det populære folkeminne.

 
Prins Arthur og Alvedronningen av Johann Heinrich Füssli

Betydningsfullt for å distansere seg fra alvenes mytologiske opphav var påvirkningen fra skjønnlitteraturen. I det elisabethanske England så William Shakespeare for seg alver som småfolk. Han øyensynlig betraktet alver og feer som samme gruppe av vesener. I skuespillet Henrik IV, del 1, akt II, scene iv, lar han Falstaff kalle på prins Henrik, «you starveling, you elfskin!»,[45] og i hans En midtsommernattsdrøm lar han alvene være nesten like små som insekter. På den annen siden gjør Edmund Spenser alvene like store som mennesker i diktet The Faerie Queene.

Under innflytelsen til Shakespeare og Michael Drayton (1563–1631) ble alver og feer oppfattet som små vesener. I viktoriansk litteratur er alver i illustrasjoner som svært små menneskelignende menn og kvinner med spisse ører og luer. Et eksempel er Andrew Langs eventyr Princess Nobody (1884), illustrert av Richard Doyle, hvor feene er småfolk med vinger som sommerfugler, og hvor alvene er småfolk med røde hatter. Det var unntak til denne regelen, og alver i full størrelse opptrer i Lord Dunsanys The King of Elfland's Daughter (1924), foruten også i folkeminne nordlige England og sørlige Skottland (eksempelvis i fortellinger som The Queen of Elfan's Nourice og andre lokale varianter).

Alvene under romantikken

rediger
 
Poor little birdie teased, (stakkars lille fugl som blir ertet) av illustratøren Richard Doyle avbilder det tradisjonelle eneglske synet på en alv fra senere engelsk folkeminne, som et liten menneskelignende vesen i skogen.

I romantikken, en kulturell tid på 1800-tallet som la vekt på fantasi, følelser, natur og folkeliv, blomstret alvemystikken opp, gjerne i forbindelse med nasjonalromantikken, og særlig i England. Litterært hadde alvene vært til stede siden Edmund Spenser og Shakespeare, og med ytterlige innflytelse fra den klassiske antikkens forestillinger om nymfer. Alvene fikk spe vokst, sommerfuglvinger og blomsterhatter. Dette idealet kan går igjen gjennom hele 1800-tallet, og ikke minst hos Elsa Beskow. Johan Sebastian Welhaven kunne ofte bruke alvene som stemningsskapere i sin naturlyrikk, et tydelig naturromantisk trekk hos ham.

Henrik Wergeland gjorde bruk av alver i en del av sine skuespill, særlig farsene. I Papegøien fra 1834 representerer alvene «den riktige siden» i kulturkonflikten, og er på parti med dikteren selv. Disse alvene er småvokste, men det poengteres at de er åndene etter døde dyr som hovedpersonen har pint ihjel. Mot slutten av stykket er det en reell mulighet for at hovedpersonen kan bli en nattalv.

I nissespillet Den Constitutionelle fra 1839 finnes en alvehær av «sifuliner» under ledelse av alvekongen Sifaheddin. Disse slåss også på den rette siden, og motstanderne deres er tussene og grågubbene under ledelse av Mara og nissekongen Grim. Alvehæren representerer poesien og de lyse tankene hos menneskene. Motstanderne deres blir etter hvert supplert med legioner av «nihilitter», eller tomme ord, som gjør kampen mellom partene aldeles håpløs.

I skuespillet Vinægers Fjeldeventyr finner vi en alvevariant i huldras datter Krystalline, som blir lokket ut av berget av dikterens langeleik. Her er det noe uklart hva de underjordiske representerer. Huldra i dette skuespillet er ikke sympatisk framstilt.

Alver hos Tolkien

rediger

Utdypende artikkel: Alv (Tolkien)

 
Fransk tegning av liten, alveliknende nisse med spiss lue.

I J.R.R. Tolkiens verden beskrives alvene som menneskelignende edle vesener, om enn litt saktmodige. Selv om de blir stilt et direkte spørsmål kan de gi et svar like mystisk som alven selv. En alv bekymrer seg ikke bare for det verdslige, men lever og ånder for naturen. Over alt annet elsker de å ta hånd om sine barn, for til tross for hvor lenge de lever, så får de ikke mange barn.

Sang, musikk og fest hører med til det vesentlige. De er aldri syke og behøver lite søvn, for de får sin rekreasjon gjennom samtaler og sang. Den alv som ikke blir utsatt for sorg eller vold, lever et evig liv.

Som de fleste underjordiske i folketroen mangler også alvene udødelige sjeler. De strever dermed ifølge Tolkien med å komme fri fra sin jordbunden udødelighet, og misunner menneskene deres frihet.

En alv kjennes igjen på sitt ansikt, som er både ungt og har livserfaring, deres melodiske stemme, spisse ører og deres evne til å bevege seg lydløst. Alver har også bra syn og hørsel, samt en uforklarlig dragning til havet, ofte uten noen gang å ha sett det.

Kommersialisering

rediger

I USA, Canada, Storbritannia, og Irland har moderne eventyr og fortellinger for barn om julenissen også omfattet små alver som en del av julefeiringen; de er kledd i tettsittende grønn drakt med spisse ører, tidvis lange neser, og spisse hatter, og opptrer som julenissens assistenter eller arbeidere. De lager leketøy i et verksted som er lokalisert på Nordpolen. I denne forestillingen minner disse alvene om kvikke og yndige versjoner av dvergene fra norrøn mytologi.

Denne versjonen av små, men hendige julealver har påvirket og kommersialisert den moderne oppfatning av alver, side om side med alver fra fantastisk litteratur som med Tolkiens bøker (se over). Det amerikanske kakefabrikanten Keebler Company har lenge benyttet i sine annonser at deres kaker ble laget av alver i et hult tre. Visuelt her og andre kommersielle framstillinger er alvene blitt til små barn som aldri eldes. Av den grunn ligger det vel implisitt at de heller ikke formerer seg.

«Gad vidst, om det er alfer til...» grunnet Sigbjørn Obstfelder i diktet «Piger» i 1890. Det er også et innledningssitat til Jeanette Skys bok Alver. Naturens barn – kulturens skapninger (2003), en av de få bøker på norsk om emnet. Det er en meget god innføring, selv om tyngdepunktet ligger i viktoriatidens England. Hun konstaterer:

«Alvene har inntatt vår samtid med brask og bram. I skjønn forening med motereportasjer om florlette alvemoter, møter vi unge jenter hvis høyeste ønske er å få spisse alveører. Alvene har simpelthen truffet noe i vår tid. Men de har ikke truffet hvem som helst. Det er først og fremst jenter og unge kvinner som lar seg fengsle av alvene, og som medier og moter henvender seg til. Vi har til gode å se alvemoter tilpasset et mannlig publikum. I dag virker det helt naturlig fordi alvene fremstår som feminine, kvinnelige, søte og forførende. Slik har det ikke alltid vært...»[46]

Fotnoter

rediger
Type nummerering
  1. ^ fra norrønt alfr[1][2]

Referanser

rediger
  1. ^ «alv», NAOB
  2. ^ Dokumentasjonsprosjektet: Alv
  3. ^ «vette», NAOB
  4. ^ Steinsland (2005), s. 247
  5. ^ Overgangen fra alf til alv på norsk var mangelen på skille mellom f og v før senmiddelalderen, noe man kan se i engelske ordene life (liv) som inkonsekvent har behold v i alive (levende)
  6. ^ Ayto, John (1990): Dictionary of Word Origins. Bloomsbury Reference; s. 197
  7. ^ «Elf», Online Etymology Dictionary
  8. ^ Kodratoff, Yves: The Nordic Woman: Feminine magic in the Nordic myths Arkivert 14. april 2010 hos Wayback Machine.
  9. ^ Se også Andvare.
  10. ^ Steinsland (2005), s. 248
  11. ^ Steinsland (2005), s. 248
  12. ^ Edda, Samlaget Oslo 2002. Side 291.
  13. ^ Steinsland (2005), s. 134
  14. ^ Steinsland (2005), s. 151
  15. ^ Edda, Samlaget Oslo 2002. Side 58.
  16. ^ Edda, Samlaget Oslo 2002. Side 82.
  17. ^ Sagaer i utvalg: Kormaks saga. Oslo 1995. Side 298.
  18. ^ «elf-shot», Merriam-Webster
  19. ^ «elf-shot», Dictionaries of the Scots Language (DSL)
  20. ^ Hall, Alaric 2005: Getting Shot of Elves: Healing, Witchcraft and Fairies in the Scottish Witchcraft Trials, Folklore Arkivert 17. mars 2009 hos Wayback Machine., 116, s. 19–36.
  21. ^ «Elf-lock», OED Online, Oxford University Press, 1989
  22. ^ Collins, Willam, 1775: An Ode On The Popular Superstitions Of The Highlands Of Scotland, Considered As The Subject Of Poetry Arkivert 7. januar 2009 hos Wayback Machine..
  23. ^ Gray (1930), s. 220.
  24. ^ «Albtraum», Wiktionary
  25. ^ En oversikt over vandresagn om hovedsakelig alver finnes i «The Fairy Hill is on Fire!», spesialutgave av tidsskriftet Bēaloideas Vol. 59 1991. Redigert av Pádraig Ō Hēalaī og Bo Almqvist. Den mest gjennomgående norske utgivelsen om alver i en britisk kontekst er Sky, Jeanette (2003): Alver. Naturens barn – kulturens skapninger.
  26. ^ En redegjørelse er gitt i 1926, Hellström (1990): En Krönika om Åsbro. ISBN 91-7194-726-4; s. 36.
  27. ^ For den svensk tro på älvor, se Schön, Ebbe (1986): «De fagra flickorna på ängen». Älvor, vättar och andra väsen. ISBN 91-29-57688-1. En oppsummering på engelsk er gitt av Keightley, Thomas (1870): The Fairy Mythology, særlig kapittel «Scandinavia: Elves».
  28. ^ Steinsland (2005), s. 150–151.
  29. ^ a b c Artikkelen «Alfkors» i Nordisk familjebok (1904).
  30. ^ a b Høgh, Carsten (2002): Eventyrleksikon, København, s. 86.
  31. ^ Hylteen-Cavallius & Stephens, 1844, AT 515
  32. ^ Elverhøj – et dansk nasjonalskuespill av Johan Ludvig Heiberg med musikk av Friedrich Kuhlau, 1828
  33. ^ Keightley, Thomas (1870): The Fairy Mythology. Her er det gitt to oversatte versjoner på engelsk: «Sir Olof in Elve-Dance» og «The Elf-Woman and Sir Olof».
  34. ^ «Lilla Rosa och Långa Leda». Svenska folksagor. Stockholm: Almquist & Wiksell Förlag AB. 1984. s. 158.
  35. ^ «Building in Iceland? Better Clear It With the Elves First».
  36. ^ Kåfjord kommune: En reise i alvenes land Arkivert 2014-05-03, hos Wayback Machine.
  37. ^ Novatoadvance.com: «Chasing waterfalls ... and elves» Arkivert 7. desember 2016 hos Wayback Machine.
  38. ^ Icelandreview.com: «Iceland Still Believes in Elves and Ghosts» Arkivert 6. desember 2008 hos Wayback Machine.
  39. ^ «Alberich», Behind the Name
  40. ^ Thistelton-Dyer, T.F. (1889): The Folk-lore of Plants, Tilgjengelig hos Prosjekt Gutenberg.
  41. ^ Grimm, Jacob (1835). Deutsche Mythologie (German Mythology); From English released version Grimm's Teutonic Mythology (1888); Tilgjengelig via Northvegr 2004–2007, kapittel 32, sidene 2 Arkivert 30. september 2007 hos Wayback Machine., 3 Arkivert 30. september 2007 hos Wayback Machine.; Marshall Jones Company (1930): Mythology of All Races Series, Volume 2 Eddic, Great Britain: Marshall Jones Company, 1930, s. 221–222.
  42. ^ Lady Isabel and the Elf-Knight, Tam Lin Balladry
  43. ^ «The Queen of Elfan’s Nourice / Elf Call», Mainly Norfolk: English Folk and Other Good Music
  44. ^ «fairy (n.)», Online Etymology Dictionary
  45. ^ «Shakespeare Insults», Allgreatquotes.com
  46. ^ Sky (2003), s. 9–10

Se også

rediger

Litteratur

rediger
  • Grimm, Jacob (1976): Teutonic Mythology, Peter Smith Pub Inc, 4. utg.; ISBN 978-0844621685
  • Gray, Louis Herbert, red. (1930): Mythology of All Races Series, Volume 2 Eddic, Great Britain: Marshall Jones Company, 1930, s 220–221.
  • Coghlan, Ronan (2002): Handbook of Fairies, Capall Bann Pub, ISBN 978-1861630421
  • Steinsland, Gro (2005): Norrøn mytologi. Myter, riter, samfunn. Oslo: Pax forlag . ISBN 82-530-2607-2
  • Sky, Jeanette (2003): Alver. Naturens barn – kulturens skapninger. Humanist forlag Oslo. ISBN 82-90425-70-8

Eksterne lenker

rediger
  NODES
Idea 2
idea 2
mac 8
musik 3
Note 2
os 51
server 1
web 1