Amerikansk bever

art av gnagere

Amerikansk bever (Castor canadensis), også kalt kanadabever, er én av kun to gjenlevende arter med gnagere (Rodentia) i slekten bevere (Castor), som er eneste slekt i beverfamilien (Castoridae) med nålevende arter. Arten er terrestrisk og semi-akvatisk, kjent for sin aktivitet med å demme opp vannløp (spesielt bekkefar og små elver) i naturen, til såkalte beverdammer som overflommer naturen. Det har vært uklart hvor mange underarter som aksepteres, om noen. Jenkins & Busher (1979) nevner 25,[4] mens Tesky (1993) nevner 13.[5] Integrated Taxonomic Information System (ITIS) aksepterer imidlertid ingen underarter og hevder dermed at arten er monotypisk.[6] Amerikansk bever er nasjonalsymbol for Canada.[7]

Amerikansk bever
Nomenklatur
Castor canadensis
Kuhl, 1820
Synonymi
Castor subauratus,
Castor caecator
Populærnavn
amerikansk bever[1]
(nordamerikansk bever, kanadabever)
Klassifikasjon
RikeDyr
RekkeRyggstrengdyr
KlassePattedyr
OrdenGnagere
FamilieBeverfamilien
SlektBevere
Miljøvern
IUCNs rødliste:[2]
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

LC — Livskraftig

Fremmedartslista:[3]
Svært høy risikoHøy risikoPotensielt høy risikoLav risikoIngen kjent risikoIkke vurdert

HI — Høy risiko 2023

Økologi
Habitat: terrestrisk, semi-akvatisk
Utbredelse:

Taksonomi og spredning

rediger
 
En amerikansk bever i ferd med å felle et tre
 
Beverhytte plassert ute i beverdammen
 
En større beverdam i Ontario, Canada

Amerikansk bever og bever (C. fiber) er de to siste av sitt slag på kloden vår. Alle andre bevere er enten utryddet eller naturlig utdødd. De to skilte trolig lag for omkring 7,5 millioner år siden, da beveren koloniserte Nord-Amerika fra Asia, via landbroen som oppsto over Beringstredet.[8][6]

Amerikansk bever skiller seg ikke vesentlig fra sin eurasiske slektning, hverken i utseende, størrelse eller levesett. Den regnes imidlertid som en dørstokkart i Norge og Sverige, der bever dominerer. Sju amerikanske bevere ble introdusert til Sørøst-Finland i 1937, der den har multiplisert seg.[9] Rømte dyr koloniserte etter hvert Karelia allerede i 1940- og 1950-årene,[9] og den finsk-karelske populasjonen talte i 2011 cirka 20 000 individer.[9]

Amerikansk bever ble i 1964-1965 også forsøkt introdusert til Finnmark, men en undersøkelse i 2017 kunne ikke bekrefte at den fortsatt var tilstede der. Arten har siden også blitt introdusert til Belgia (1998), Frankrike (1977), Luxembourg (før 2006), Tyskland (1981), Østerrike (1953), Polen (1926) og Ungarn (1991), men populasjonene i Frankrike, Østerrike og Polen ser ut til å være utdødd, og i Ungarn er nåværende status ukjent.[9]

Amerikansk bever ble i 1946 også introdusert til Ildlandet (nær Fagnano i Argentina), for pelsdyroppdrettsformål, men rømlinger etablerte seg og spredte seg til den delen av øya som ligger under Chile i løpet av 1950-tallet. På 1960-tallet klarte arten også å krysse over kanalen til de chilenske øyene Navarino og Hoste. Senere krysset også arten over Magellanstredet (som er cirka 2 km bredt på sitt smaleste) og etablerte seg på Brunswickhalvøya, på det chilenske fastlandet.[9] I 2008 talte populasjonen på Tierra del Fuego cirka 100 000 individer.

I EU er innførsel for introduksjon i naturen ikke lenger aktuelt, men det er fortsatt en viss risiko for at arten kan spre seg fra zoologiske hager, dyreparker og lignende via rømninger.[9] Likeledes kan den spre seg naturlig fra allerede introduserte populasjoner i EU.[9] Det er mulig at amerikansk bever kan utkonkurrere den eurasiske beveren, siden den har en høyere forplantningsrate. Arten modnes nemlig raskere og får i snitt større kull.[9] Hybridisering kan imidlertid ikke skje, siden disse artene har forskjellig antall kromosomer (bever har 48 kromosompar; amerikansk bever har 40 kromosompar).[8]

Biologi

rediger

Beverne er de største gnagerne på den nordlige halvkule, og bare det søramerikanske flodsvinet (Hydrochoerus hydrochaeris) blir større.[10]

Amerikansk bever ligner bever, men skiller seg fra den gjennom en litt forskjellig haleform (som er bredere og mer litt mer ovalformet) og subtile forskjeller i pelsen (som har litt tykkere, lengre og mørkere underull).[8][9] Amerikansk bever er også litt mindre i snitt enn bever, og den har et litt rundere hode med mindre og rundere ører.[9] Dessuten er skinnbenene noe lenger, noe som gjør amerikansk bever noe hurtigere på land.[9] Snuten er dessuten litt kortere, men bredere.[9] Det finnes også andre anatomiske forskjeller. Forskjellene er imidlertid så små at de er nærmest umulig å se med det blotte øye. Artene kan imidlertid klart skilles fra hverandre gjennom forskjeller i farge og viskositet i sekretet fra analkjertlene, men da må dyret håndteres.[8]

Amerikansk bever reproduserer fra de er 1,5–3 år gamle, men de blir kjønnsmodne tidligere. Reproduksjonsraten er noe større enn for bever. De parer seg om vinteren og hunnen nedkommer sent på våren, avhengig av breddegrad og klimaforhold. Kullstørrelsen teller normalt 2–4 unger, men inntil seks er normalt noen steder og 1–9 regnes som normalt. Større kull assosieres gjerne med bedre tilgang på mat og større mødre.[9]

Som bever ble også amerikansk bever nesten jaktet til utryddelse. Før innvandringen av europeere tok til, regner man med at den nordamerikanske populasjonen av amerikansk bever talte omkring 55 millioner individer. Pelsdyrfangsten tok til for fullt på 1700-tallet, for å dekke den enorme etterspørselen av beverskinn fra europeere, som brukte skinnet til å lage beverhatter. Reintroduksjon av amerikansk bever i den nordamerikanske naturen tok til på 1900-tallet. I dag har populasjonen tatt seg kraftig opp igjen, men ikke til gamle høyder. I 1988 regnet man med at den nordamerikanske bestanden var på omkring 6–12 millioner individer.[6]

Inndeling

rediger

Inndelingen av amerikansk bever under følger Jenkins & Busher (1979) og teller 25 taxa,[4] mens Tesky (1993) kun nevner 13 taxa.[5] ITIS anerkjenner imidlertid ingen underarter.[6] Norske navn er direkte oversettelse fra Engelsk og er uoffisielle.

Treliste

Referanser

rediger
  1. ^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 15. august 2020. Besøkt 15. august 2020. 
  2. ^ BirdLife International 2012. Castor canadensis. The IUCN Red List of Threatened Species 2012: T4003A10308341. Besøkt 2015-10-05.
  3. ^ Eldegard K, Holand Ø, Rolandsen CM og van der Kooij J (11. august 2023). «Pattedyr. Vurdering av økologisk risiko for amerikabever Castor canadensis som HI (SE i 2018) for Fastlands-Norge med havområder» . Fremmedartslista 2023. Artsdatabanken. Besøkt 15. september 2023. 
  4. ^ a b Jenkins S.H. & P.E. Busher, 1979. Castor canadensis. Technical Report Mammalian Species 120. American Society of Mammologists. Shippensburg (Pennsylvania). 8 pp.
  5. ^ a b Tesky, Julie L. 1993. Castor canadensis. In: Fire Effects Information System, [Online]. U.S. Department of Agriculture, Forest Service, Rocky Mountain Research Station, Fire Sciences Laboratory (Producer).
  6. ^ a b c d e Pollock, M.M., G.M. Lewallen, K. Woodruff, C.E. Jordan and J.M. Castro (Editors) 2018. The Beaver Restoration Guidebook: Working with Beaver to Restore Streams, Wetlands, and Floodplains. Version 2.01. United States Fish and Wildlife Service, Portland, Oregon. 189 pp. Online at: http://www.fws.gov/oregonfwo/ToolsForLandowners/RiverScience/Beaver.asp Arkivert 5. august 2019 hos Wayback Machine.
  7. ^ National Symbol of Canada Act (R.S.C., 1985, c. N-17). Minister of Justice, Canada, April 21, 2020
  8. ^ a b c d Roisin Campbell-Palmer, Derek Gow, Gerhard Schwab, Duncan Halley, John Gurnell, Simon Girling, Skip Lisle, Ruairidh Campbell, Helen Dickinson, Simon Jones, Howard Parker, Frank Rosell (2016). The Eurasian Beaver Handbook: Ecology and Management of Castor fiber. Pelagic Publishing Ltd. s. 214. ISBN 9781784271152. 
  9. ^ a b c d e f g h i j k l m Hollander, H.D., van Duinen, G. A., Branquart, E., Hoop, L.D., De Hullu, P.C., Matthews, J., ... & Leuven, R.S.E.W. (2017). Risk assessment of the alien North American beaver (Castor canadensis).
  10. ^ Christensen, Tor Bjarne (2013) Reddet i tolvte time Arkivert 5. juli 2022 hos Wayback Machine.. Natur & miljø, Naturvernforbundet, 22.03.2013.

Eksterne lenker

rediger
  NODES
INTERN 1