Ardasjir I av Persia
Ardasjir I (middelpersisk: 
, født 180, død 242) var grunnleggeren av Sasanideriket. Han var først kun en lokal hersker i byen Estakhr (i dagens sørlige Iran) siden 206, deretter av provinsen Fars siden 222, og til sist «konge over konger», som den tradisjonelle tittelen hevdet, over Sasanideriket i 224 da det partiske riket ble veltet. Han styrte sitt rike fram til sin død i 242. Hans dynasti varte i fire århundrer fram til det ble veltet av det muslimske Rashidun-kalifatet i 651.
| Ardasjir I «Konge av konger» av Sasanideriket | |||
|---|---|---|---|
 Gullmynt med Ardasjir | |||
| Født | 180 Tiruda, Estakhr, Fars | ||
| Død | 242 | ||
| Beskjeftigelse | Politiker  | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Myrōd | ||
| Far | Pabag | ||
| Søsken | Denag Shapur | ||
| Barn | Sjahpur I av Persia (mor: Murrod) Ardashir | ||
| Nasjonalitet | Sasanide-dynastiet | ||
| Regjeringstid | 224–242 | ||
| Forgjenger | Vologases VI av Partia | ||
| Etterfølger | Sjaphur I | ||
Ardasjir (Arđaxšēr fra middelpersisk og partisk Artaxšaθra, Pahlavi ʼrthštr, «Som har den guddommelige orden som sitt rike») er også kjent også omtalt som «Ardasjir foreneren»,[1] foruten Ardeshīr-i Pāpagān («Ardasjir, sønn av Pāpağ»). Andre varianter av hans navn er latiniserte Artaxares og Artaxerxes.
Liv og virke
redigerBakgrunn
rediger
De ulike kildene om detaljene for Ardasjirs tidligste liv er ikke fullstendig samstemte. I henhold til den senere muslimske lærde Al-Tabari var Ardasjir født i en persisk adelsfamilie i Tiruda, en landsby ved Estakhr.[2] Hans bestefar Sasan er beskrevet som en prest ved et ildtempel kalt for «Anahitas ild» i Estakhr. Bestemoren til Ardasjir var en etterkommer av den adelige familien Bazrangi.[3] Hans far het Papak, en sønn av Sasan. Imidlertid nevner Ka'ba-ye Zartosht ikke Sasan som Papaks far, men isteden navngir ham som herren. I henhold til en kort prosafortelling fra slutten av sasanidisk tid, Kar-Namag i Ardashir i Pabagan («Boken om dådene til Ardasjir, sønn av Papak»), som senere er opptatt og bekreftet i det poetiske verket Shahname rundt år 1000, giftet Sasan seg med datteren til Papak etter at sistnevnte «oppdaget» at Sasan tilfeldigvis hadde en kongelig avstamming til Akamenide-dynastiet.
I henhold til den nevnte Kar-Namag, boken om Ardasjirs dåder, var Ardasjir en «kurder». Dette er problematisk av flere grunner. Kar-Namag er blitt kraftig redigert av senere muslimske redaktører som særlig har utelatt henvisninger til zoroastrismen, den rådende religionen da boken ble skrevet.[4] Teksten forteller Ardasjir bekjempet kurderne og deres leder Madig. Etter først å ha lidt nederlag greide Ardasjir å undertrykke kurderne. I den samme teksten fortelles det om brev som Ardasjir mottok fra sin fiende Ardavan V, og han er her selv referert til som kurder.
Betegnelsen «kurder» dukket først opp i arabiske kilder på 600-tallet, lenge etter både Ardasjir og Kar-Namag.[5] «Kurder» i sammenheng med Ardasjir, i den grad den i det hele tatt er historisk riktig, er i beste fall en sosial betegnelse som henviser til iranske nomader, og ikke en konkret etnisk gruppe som vi i dag kaller kurdere.[6][7]
Den iranske historikeren Touraj Daryaee har uttalt at Bundahisjn, en zoroastrisk tekst fra 700-/800-tallet, er en bedre kilde for Ardasjirs familie og bakgrunn ettersom det ikke var en hofftekst og «tilpasset verdenssynet til den sene sassaniske verden».[8] I henhold til denne teksten hadde Sasan en datter som var sønn av en bestemt Weh-afrid. Daryaee hevder også at Sasan ikke var en innfødt av Fars, men iransk utlending fra enten øst eller vest.[8]
Vekst til makt
rediger
Ardasjir ble hersker av byen Darab og dets omgivelser i området Fars. Her fikk han tittelen argbadh (tilsvarer «festninghøvding») etter at Tiri, den tidligere argbadh, var drept. Etter denne erobringen begynte å han utvide sitt herredømme til andre byer, drepte flere lokale fyrster i Fars ved hjelp av Papak. Det er mulig at etter Papaks død hadde denne sønn Sjafur kortvarig et styre som endte et tilfeldig dødsfall. Rundt 222 var Ardasjir uansett hersker av Papaks kongerike, noe utgjorde sentrale Fars. En tid senere begynte Ardasjir erobre andre småkonger og vasaller av det partiske riket. Denne stadige erobringen ble etter hvert merkbart og truende av Artabanes IV, arsakidekongen av Partia. Han beordret sin vasall av den vestlige provinsen Khuzestan til å sette Ardasjir på plass. I den militære konfrontasjonen sto Ardasjir seierrik igjen,[9] Khuzestan ble erobret, og en tid senere var byen Kerman i provinsen av samme navn erobret.[10] Det var en viktig seier, og gjorde det mulig for Ardasjir å rette inn et angrep mot den partiske provinsen Meshan, og fikk drept dens hersker Bandu. Ardasjir reiste deretter en by som ble kalt for Karkh Maishan. Den ble senere omdøpt til Astarabad-Ardasjir til hans åpenbare ære.
Partias sammenbrudd
rediger
I 224 invaderte Artabanes IV selv området Fars for å overvinne opprøreren Ardasjir. Sistnevnte vant det første slaget, men det var store tap på begge sider. I det andre slaget fikk Artabanes enda større tap, og Ardasjir ble igjen erklært som seierherre. Deres hærstyrker braket sammen på nytt i det endelige slaget ved Hormizdeghan, nær den moderne byen Bandar Abbas. Ved dette slaget tok Ardasjir tittelen som shahanshah, tilsvarende dagens tittel sjah, det vil si konge eller keiser,[2] noe som i ettertid har markert begynnelsen på Sasanideriket. I det siste slaget ble den partiske hæren etter sigende fullstendig utslettet, og Artabanes selv ble drept. I henhold til en redegjørelse, antagelig svært romantisert, skal Artabanes og Ardasjir ha utkjempet en kamp mann-mot-mann på hesteryggen. Ardasjir skal ha latt som han flyktet, men deretter snudd seg i salen og skutt Artabanes gjennom hjertet med en velrettet pil.[11] Denne framstillingen har gått inn i folkeminnet som «det partiske skudd».[12]
Etter erobringen av Ktesifon i vest i 226 hadde han en offentlig kroningsseremoni i byen hvor han ble kronet som Shahanshah, «konge av konger [av] Iran».[13] Hans hustru fikk tittelen Adhur-Anahid («dronning av dronninger»). Det over fire hundre år gamle partiske riket var avsluttet og Sasaniderikets fire hundre år lange styre begynte.
I de neste få årene ekspanderte Ardasjir ytterligere sitt rike østover og i nordvest, tvang Satarop, herskeren av Khorasan, til å anerkjenne hans autoritet. Han erobret også provinsene Sistan, Gorgan, Margiana (i dagens Turkmenistan), Balkh (i dagens Afghanistan), og etter sigende også øya Bahrain på arabisk side av Persiabukten og Mosul (i nordlige Irak). Kongene av Kushriket, Turan og Makran skal ha anerkjent hans autoritet. I vest ble hans angrep mot Hatra, Armenia og Adiabene imidlertid ikke like vellykket og hans videre ekspansjon vestover stoppet opp.
Krig med Roma
redigerI de siste årene av sitt styre var Ardasjir innviklet i en rekke bevæpnede konflikter med Persas største rival i vest — Romerriket. Hans ambisjon om stadig oppnå nye erobringer hadde mislyktes i Armenia hvor en gren av arsakidedyanstiet fortsatt satt på tronen. Gitt Armenias tradisjonelle posisjon som en alliert av romerne, må Ardasjir ha innsett at hans fremste motstander ikke var de armenske og kaukasiske soldatene han hadde møtt, men Roma og dets legioner.
I 230 ledet Ardasjir sin hær inn i den romerske provinsen Mesopotamia, beleiret festningsbyen Nisibis uten å komme noen vei. På samme tid herjet hans kavaleri langt innenfor de romerske grensene for å true Syria og Kappadokia. Det synes som om romerne forsøkte å få til en diplomatisk løsning på krisen, men oppnådde ingenting. Ardasjir drev krig uten hell mot de romerske grenseutpostene på nytt året etter, i 231. Til sist bestemte den romerske keiser Alexander Severus (222–235) forflytte seg østover og han etablerte sitt hovedkvarter i Antiokia ved Orontes, men fikk vanskeligheter med bringe troppene sammen. Han forsøkte derfor med et nytt diplomatisk framstøt, men ble avvist av Ardasjir.
Til sist ledet Severus i 232 sine legioner i et tredelt angrep på perserne. Imidlertid avanserte de tre adskilte hærgrupperingene ikke på en samordnet måte. Ardasjir grep muligheten av denne uorden og konsentrerte sine styrker mot den fienden som marsjerte gjennom Armenia hvor han kunne hindre videre romersk framgang. Da han fikk høre at romerne planla å marsjere mot hans hovedstad Ktesifon, etterlot han kun en mindre styrke i nord og hastet sørover. Detaljene er uklare, men perserne forsvarte hovedstaden, men synes å ha fått stor tap og var ikke i stand til å forfølge de flyktende romerne. Begge herskerne må ha hatt grunner til ikke ytterligere krigføring da Severus dro tilbake til Europa året etter og Ardasjir fornyet ikke sine angrep på flere år, antagelig fokuserte på enklere oppgaver i øst.
I 237 invaderte Ardasjir på nytt Mesopotamia; nå sammen med sin sønn og etterfølger Sjafur, og som ble hans medhersker i 239/40. Angrepene mot Nisibis og Carrhae var vellykte, og disse erobringene sendte sjokk gjennom Roma. Det fikk den romerske keiseren til å gjenopprette den romerske klientriket Osroene. I 240/41 hadde Ardasjir og Sjafur endelige slått igjennom den gjenstridig festningen i Hatra. Ardasjir døde året 242, men hans sønn Ardasjir var allerede kronet som «konge av konger» i 240.[2]
Staten og religionen
rediger
I henhold til historikeren Arthur Christensen var Sasanideriket som ble etablert av Ardasjir karakterisert av to generelle trender som adskilte det fra sin partiske forgjenger: en sterk politisk sentralisering og en organisert statlig støtte av religionen zoroastrismen (zarathustrismen) som hadde røtter tilbake til 600-tallet f.Kr.[14]
Det partiske riket hadde bestått av en løs føderasjon av vasallriker under overherredømme til de arsakidiske monarkene. I kontrast til dette etablerte Ardasjir en relativ sterk sentral regjering som styrte hans besittelser. Riket var delt inn i kantoner og størrelsen på disse var basert på militære betraktninger. Disse kantonene var formet for å motstå innflytelsen fra gamle arvelige interesser og føydale rivaliseringer. Lokale guvernører som nedstammet fra herskerfamilier hadde tittelen shāh. I et forsøk på å beskytte kongelig autoritet fra regionale utfordringer, var de personlige besittelsene til sassaniderene og grener av familiene spredt over hele riket slik at de ikke hadde et sammenhengende rike. Mens de gamle føydale fyrstene (vāspuhragan) ble værende var de pålagt å yte militærtjeneste med deres lokale tropper. Lavadelen ble kultivert som en kilde for militær styrke og utgjorde et elitekavaleri i hæren, og den kongelige husholdningen fant en nyttig militær styrke gjennom leiesoldater.
Zoroastrismen hadde eksistert i det partiske riket, og i henhold til tradisjonen hadde religionens hellige litteratur blitt samlet i denne epoken. Tilsvarende sporet Sasanideriket ideologisk sin arv tilbake til Anahitatempelet ved Estakhr hvor Ardasjirs bestefar hadde vært en geistlig. Under Ardasjir ble imidlertid zoroastrismen fremmet og regulert av staten, en religion basert på det ideologiske prinsippet om guddommelighet gitt til en ubestridt autoritet. Sassanidene bygde ildtempler og under kongelige ledelse ble en (tilsynelatende) «ortodoks» versjon av Avesta, zoroastrismens hellige skrifter, samlet av en skriver ved navn Tansār, og det var under den tidlige perioden at tekstene slik som de eksisterer i dag ble skrevet ned (tidligere ble de formidlet muntlig).
I andre innenlandske affærer opprettholdt Ardasjir sin familiebase i Fars, reiste bygningsstrukturer som Qal'eh Dokhtar («Jomfrufestningen») og Ardasjirpalasset. Til tross for disse imponerende bygningene, etablerte han sin maktbase og regjering i den gamle arsakidehovedstaden Ktesifon ved elven Tigris. Han bygget også om byen Seleukia, lokalisert på motsatt side av elven, som hadde blitt ødelagt av romerne i 165. Han omdøpte den til Veh-Ardasjir. Handelen ble oppmuntret og de viktige knutepunktene i Meshan, som Vahman-Ardasjir (Forat Maishan), ble reparert eller ombygget.
Referanser
rediger- ^ Shahbazi, A. Shapur (20. juli 2005); «Sasanian Dynasty» i: Encyclopaedia Iranica
- ^ a b c Wiesehöfer, Joseph (15. desember 1986): «Ardašīr I i. History» i: Encyclopaedia Iranica
- ^ Bāzrangī (også nevnt som Bazrangid eller Badhrangid) er et bevitnet familienavn på et dynasti av småkonger i sørvestlige Iran. Det er også navn på geografiske distrikter.
- ^ Boyce, Mary: «Middle Persian Literature» i: Handbuch Der Orientalistik – I. Abt., IV. bind 2, s. 60. Sitat: «This is a short prose work, simple in style, probably written in Pars towards the end of the Sasanian period. It too was evidently the work of priests, and a comparison of it with Firdausi's rendering shows how effectively Zoroastrian elements were obliterated in the Muslim redaction. The Kârnâmag contains some historical details; but its generally romantic character has been explained as due to contamination with legends of Cyrus the Great, still current then in Pars.»
- ^ Bruinessen, Martin van (1989): «The ethnic identity of the Kurds» Arkivert 15. oktober 2015 hos Wayback Machine. (PDF) i: Andrews, Peter Alford, red.: Ethnic groups in the Republic of Turkey, Beihefte zum Tübinger Atlas des Vorderen Orients, Reihe B, Nr.60. Wiesbaden: Dr. Ludwich Reichert, , s. 613–21. sitat: «The ethnic label "Kurd" is first encountered in Arabic sources from the first centuries of the Islamic era; it seemed to refer to a specific variety of pastoral nomadism, and possibly to a set of political units, rather than to a linguistic group.»
- ^ Limbert, J. (1968): «The Origins and Appearance of the Kurds in Pre-Islamic Iran» i: Iranian Studies, 1.2: s. 41-51.
- ^ Asatrian, G. (2009): «Prolegemona to the Study of Kurds» i: Iran and the Caucasus, 13.1: s. 1-58.
- ^ a b Daryaee, Touraj (2010): «Ardaxšīr and the Sasanians’ Rise to Power» Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine. (PDF) i: Anabasis 1, Studia Classica Et Orientalia
- ^ Azadmehr, Shahbaz (2003): History of Iran (تاریخ ایران). Tehran: Entesharate Barbod. ISBN 964-6381-79-0. s. 91–92
- ^ Fischer, W.B.; Gershevitch, Ilya; Ehsan, Yarshster (1993): The Cambridge History of Iran, 3 (1). Cambridge University Press. ISBN 0-521-20092-X. s 116–118
- ^ Sykes, Percy (2004): History of Iran. Routledge. ISBN 0-415-32679-6. s. 394
- ^ På engelsk har dette blitt til to begreper, «parthing shot», militær taktikk, late som man flykter, deretter bråvende og angripe, og «parting shot», som begynte som feilskrivelse, første gang benyttet av John McCleod i A narrative of a Voyage to the Yellow Sea (1818): «The consort, firing a parting shot, bore up round the north end of the island, and escaped.» Denne skrivemåten har fått betydningen «å rette en fornærmelse mot noen». Se «Parting shot», Dictionary.com.
- ^ MacKenzie, David Niel (1998): «Ērān, Ērānšahr» Arkivert 13. mars 2017 hos Wayback Machine. i: Encyclopedia Iranica 8. Costa Mesa: Mazda.
- ^ Christensen, Arthur (1965): «Sassanid Persia» i: The Cambridge Ancient History
Litteratur
rediger- Christensen, Arthur (1965): «Sassanid Persia» i: The Cambridge Ancient History, bind XII: The Imperial Crisis and Recovery (A.D. 193-324). Cook, S.A. et al, red. Cambridge: University Press, s 109-111, 118, 120, 126-130.
- Oranskij, I. M. (1977): Les Langues Iraniennes. Paris: Librairie C. Klincksieck. ISBN 2-252-01991-3. s 71-76
- Fye, R. N.: «Babak» i: Encyclopædia Iranica
- Wiesehöfer, Joseph (15. desember 1986): «Ardasir» i: Encyclopædia Iranica
Eksterne lenker
rediger- (en) Ardashir I – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Book of the Deeds of Ardashir son of Babak