Athanasius av Alexandria

Den hellige Athanasius Patriark og kirkelærer
Født	ca. 296; Alexandria
Død	2. mai 373; Alexandria
Beskjeftigelse	Ortodoks prest, hagiograf, teolog, skribent, diakon (319–)
Embete	Eastern Orthodox bishop; Paven av Alexandria og patriarken av hele Afrika; Patriarken av Alexandria; biskop ;
Utdannet ved	Catechetical School of Alexandria
Nasjonalitet	Romerriket
Saligkåret	-
Helligkåret	Kort tid etter sin død
Anerkjent av	Den katolske kirke, Den ortodokse kirke
Festdag	2. mai
Se også	Ekstern biografi
Vernehelgen	Mot hodepine
I kunsten	Gammel mann i bispedrakt, ofte stående over en kjetter med en bok i hånden
	Athanasius av Alexandria på Commons

Athanasius (ca. 296–373) var en romersk biskop av Alexandria.

Tidlig liv

Han ble født i Alexandria av kristne foreldre. Lite er kjent om familien, bortsett fra at han hadde en bror ved navn Peter. Ved den katekesiske skolen drevet av biskop Alexander av Alexandria fikk han utdannelse i gresk litteratur, filosofi, retorikk, rettsvitenskap og kristen doktrine. Han skal ha hatt en særdeles god kjennskap til Bibelen.

Diakon

I 318 ble han ordinert til diakon, og han ble biskop Alexanders sekretær. I kraft av den stillingen ledsaget han Alexander under konsilet i Nikea i 325.

Alexander var sterk motstander av arianismen, som han mente var en heresi ettersom den kunne tolkes som diteistisk, det vil si at den anerkjente at det fantes to separate guder, Gud Fader og Jesus Kristus. Alexander hadde selv ledet en synode i Alexandria hvor Arius hadde blitt avsatt sammen med elleve følgesvenner. Arius hadde trukket seg unna, men fortsatte å preke sin lære, og fikk støtte fra Eusebius av Nikomedia og andre prelater. Konsilet i Nikea hadde denne striden som et av sine hovedtemaer.

Under konsilet møtte Athanasius de som var kjent som «bekjennere», personer som hadde bekjent sin kristne tro til tross for at de ble straffet hardt for dette. Han fikk se deres sår, og beundret dem sterkt.

Athanasius var en veltalende mann, og derfor ble han valgt til talsmann for den egyptiske delegasjonen. Han førte ordet i mye av den debatten som endte med at konsilet landet på formelen kjent som Den nikenske trosbekjennelse, hvor den kristne tro defineres med en klar brodd mot arianismen. Det kom også en direkte fordømmelse av Arius og hans lære. Den egyptiske bannlysningen ble gjort universell, og Alexander og Athanasius vendte hjem i triumf.

Biskop

Ca. 328 døde biskop Alexander, og folket og kleresiet valgte enstemmig Athanasius som ny biskop og dermed patriark for den egyptiske kirke. Hans første gjerning som overhyrde var å reise gjennom den enorme kirkeprovinsen, blant annet til klostrene i Teben. Athanasius var selv asket, og ble derfor tatt hjertelig imot. Under reisen utnevne han også den første biskopen i Etiopia.

Eksil

Arius og hans støttespillere begynte dog snart å gjøre ting vanskeligere for Athanasius. Etter at Konstantin den store i 330 gjorde Konstantinopel til hovedstad mistet patriarkatet Alexandria mye av sin status. Samme år hadde Eusebius av Nikomedia vendt tilbake fra eksil, og han klarte å overtale keiseren til å skrive til Athanasius for å få opphevet ekskommunikasjonen av Arius. Athanasius nektet, og forklarte sin avgjørelse til keiseren med at kirken ikke kunne ha kommunion med en person som angrep Kristi guddom.

Eusebius svarte først med et brev til Athanasius hvor han forsøkte å rettferdiggjøre Arius. Deretter skrev han til meletianerne i Egypt, som hadde sluttet seg til den arianske lære, og bad dem om å angripe Athanasius. De gjorde det gjennom å anklage ham for å ha krevd skatt på lin, for å ha sendt gull til en Philomenus som skal ha vært involvert i et komplott mot keiseren og for å ha tillatt at en kalk som ble brukt av den meletianske presten Iskhyras ble ødelagt.

Athanasius ble stilt for retten i Konstantinopel, og ble fullstendig renvasket. Nye anklager fulgte, først for mord på meletianerbiskopen Arsenius. Athanasius verdiget ikke anklagen med et svar, men han ble innstevnet for en synode i Cæsarea. Da han visste at det angivelige offeret var i live ignorerte han dette, men i 335 påla keiseren personlig ham å møte i Tyr. Synoden ble ledet av en arianer, og forsamlingen hadde et overtall av Athanasius' fiender. Han tilbakeviste enkelte anklager umiddelbart, men måtte be om tid til å samle bevis i forhold til andre. Det viste seg raskt at dommen var gitt på forhånd, og han reiste derfor til Konstantinopel for å snakke med keiseren.

Synoden fordømte og avsatte ham, men da keiseren fikk vite dette krevde han en ny prøving; Athanasius må ha klart å overbevise ham. Men før dette nådde synodedeltagerne ble Konstantin overtalt av den andre siden til å bekrefte dommen. Athanasius ble dermed i 336 forvist til Trier i Belgisk Gallia, mens arianeren Georg ble ny patriark i Alexandria. Kirken i Egypt ble kastet ut i et kaos hvor begge parter bannlyste hverandre.

Tilbake til Alexandria

Etter Konstantin den stores død 22. mai 337 ble riket delt mellom hans tre sønner Konstantin II, Konstantius II og Konstans. Flere biskoper som var i eksil ble tilbakekalt, og Konstantin II gjeninnsatte Athanasius som patriark i Alexandria. Han vendte dermed samme år tilbake fra Trier.

I 336 hadde Arius dødd, og Eusebius av Nikomedia ble arianernes leder. Han døpte Konstantin den store kort tid før keiserens død, og hadde gjort arianerne til den dominerende grupperingen i øst. Athanasius vendte seg til Roma, og reiste etter hvert dit for å personlig legge frem saken for paven.

Keiser Konstantius støttet arianerne, og ble dominert av Eusebius. Ettersom Alexandria lå i hans del av Romerriket ble Athanasius snart rammet av nye anklager, blant annet for å fremme oppvigleri, støtte blodsutgydelse og for å bruke korn som var øremerket for enker og fattige. Eusebius arrangerte en synode i Antiokia hvor Athanasius igjen ble avsatt. Arianeren Pistus ble ny biskop av Alexandria. De forsøkte å sikre seg støtte fra pave Julius I, og sendte en delegasjon til Roma for å få ham til å anerkjenne Pistus som rettmessig patriark. De la frem sin sak og bad paven om å holde en synode. Samtidig skrev de ortodokse biskopene en encyklika som ble sendt til paven, hvor de la frem et forsvar for Athanasius. Paven gikk med på å holde en synode, og innkalte partene til Roma tidlig i 341.

Eksil i Roma

En ny ariansk biskop ble i mellomtiden innsatt i Alexandria, Gregor fra Kappadokia. Folket i byen støttet ham, og i 339 måtte Athanasius igjen dra i eksil. Han reiste til Roma for å følge saken, og befant seg dermed allerede der da paven sendte sin innkalling. Under det syv år lange oppholdet i Roma gjorde han det egyptiske munkevesenet kjent, noe som regnes som kimen til at det ble utviklet et vestlig klosterliv.

På synoden deltok over femti biskoper. Arianerne var innkalt, men valgte å ikke delta selv om det var de som hadde bedt om en synode. Athanasius ble fullstendig renvasket, og avsettelsen ble kjent ugyldig. Paven meddelte dette til arianerne, og gjorde det samtidig klart at han var misfornøyd med deres holdning. 97 arianske biskoper samlet seg til en synode i Antiokia sommeren 341, og de sendte en enstemmig protest til paven, der de gjentok fordømmelse av Athanasius og andre avsatte biskoper. De vedtok også en ny trosbekjennelse der de utelot setningen «av samme vesen som Faderen»; arianerne mente at Faderen og Sønnen ikke var en og samme guddom.

Synoden i Sardika

Etter Konstantin IIs død i 340 gjensto to medkeisere, Konstans i vest og Konstantius i øst. Førstnevnte var pro-ortodoks mens sistnevnte var pro-ariansk. De ønsket begge å finne en løsning, ettersom ingen ønsket uro i riket. De innkalte dermed til konsilet i Sardika i dagens Sofia i 342 eller 343. Den vestlige delegasjonen insisterte på at Athanasius og Marcellus skulle delta. Dette gjorde de østlige utsendingene skeptiske, og da de også fant at de var i mindretall reiste de til Filippopolis hvor de gjentok fordømmelsen og avsettelsen av Athanasius og Marcellus, samt en rekke ledende vestlige biskoper – inkludert pave Julius I.

Den vestlige delegasjonen gjennomførte synoden i Sardika. Paven var ikke selv til stede, men var representert, og hans holdning ble tydelig i synodens forsvar for Athanasius og andre ortodokse. Konsilet vedtok støtte til Athanasius, fordømmelse av mange av arianerne og at en avsatt biskop skulle ha rett til å appellere direkte til paven.

Atter til Alexandria

Athanasius kunne først ikke vende tilbake til Alexandria selv om han var gjeninnsatt, ettersom Konstantius støttet arianeren Gregor. I 346 døde Gregor, og Athanasius reiste dermed fra Sør-Frankrike. Dette var mulig på grunn av en forestående krig mellom Konstantius og perserne som førte til at Konstantius måtte blidgjøre sin bror for å sikre støtte fra vest. Deretter fulgte en fredelig periode frem til 356. Athanasius skrev noen av sine viktigste skrifter i denne tiden.

I 350 ble Konstans myrdet, og den ortodokse fløyen mistet dermed en viktig støttespiller. Konstantius ønsket fortsatt å avsette Athanasius, og i 353 fikk han en synode i Arles til å fordømme ham. Det samme skjedde i Milano i 355.

Eksil i ørkenen

På kvelden 9. februar 356 ble kirken hvor Athanasius feiret en vigilie angrepet av soldater. Noen i menigheten ble drept, og et større antall såret. Athanasius klarte å flykte, og det ble satt en pris på hans hode. Han slo seg ned hos eremitter som bodde i huler i et øde strøk.

I 361 døde Konstantius, og like etter ble den arianske biskopen av Alexandria myrdet. Den nye keiseren, Julian den frafalne, bekjente seg til den romerske religion. Dette førte til at han ikke blandet seg inn i interne strider i kirken, og det ble igjen mulig å følge vedtaket fra Sardika. Athanasius ledet i 362 et konsil i Alexandria som fordømte semi-arianerne.

Fjerde eksil

Selv om Julian den frafalne først virket til Athanasius fordel ved å ikke være interessert i kirken, ble han etter hvert problematisk. Fordi han ønsket å gjeninnføre den gamle gudelæren kunne han ikke akseptere at en av kristendommens store forkjempere var den mektigste mann i Egypt, og i 362 måtte Athanasius igjen søke ut i ørkenen.

I 363, under et opphold i Antinopolis, fikk han vite at Julian hadde falt, og han vendte straks tilbake til Alexandria. Den nye keiseren, Jovian, opphevet forvisningen.

Femte eksil

Den nye keiseren i øst, Valens, avsatte i mai 365 alle biskoper som hadde blitt avsatt av Konstantius og senere tatt i nåde. Athanasius gikk for femte gang i eksil, igjen i ørkenen. Samtidig ble arianerne stadig svakere. Den sterkeste keiseren, vestkeiseren Valentinian, var pro-ortodoks, og arianernes maktstilling ble revet bort.

Bare fire måneder etter forvisningen brøt det ut opprør til fordel for Athanasius i Alexandria. Valens trakk tilbake ediktet, og biskopen kunne vende tilbake for siste gang. Athanasius fikk nå for det meste fredelige forhold i sine gjenværende år. Athanasius skrev mye også i denne perioden, og under et kirkemøte la han frem sitt syn på Den hellige ånds likeverd med Faderen og Sønnen, et syn som har fått stor innflytelse på kristen teologi.

Han døde i Alexandria 2. mai 373.

Teologiske bidrag

Den athanasianske trosbekjennelse ble tradisjonelt tilskrevet Athanasius. Han var ikke forfatteren, men det er et nært slektskap til hans utlegninger av den kristne tro, og i den forstand kan den sies å virkelig være athanasisk.

Han skrev avhandlinger om en rekke temaer, samt polemikk mot arianerne. Han skrev også kirkehistoriske verker, blant annet en hagiografisk avhandling om Antonius Abbed. Denne avhandlingen ble inspirasjonskilden til de senere monastiske hagiografiene.

Athanasius skrev også bibelkommentarer, og tok spesielt for seg Salmenes bok. Noen av hans brev er bevart.

Et av hans store bidrag var til teologien omkring Forløsningen. I et tidlig verk, De Incarnatione som ble skrevet mens han var diakon, skrev han om å gjenskape det falne menneske i Guds bilde gjennom Sønnens forening med menneskeheten.

Et annet viktig skrift var Contra Arianos, en ortodoks tolkning av Bibelen rettet mot arianerne.

Helgen

Athanasius ble kort tid etter sin død æret som helgen. Hans gravsted er ukjent, men relikvier skal ha blitt ført til Konstantinopel, og disse befinner seg nå i Santa Croce i Venezia.

Hans minnedag er dødsdagen, 2. mai. I øst begynte man tidlig å feire den. I vest kom den senere inn i kalenderen; i Frankrike fra 1100-tallet og i Roma så sent som på 1600-tallet. Han var godt kjent i vest tidligere enn dette; det eldste bildet av ham som er bevart er i Santa Maria Antiqua i Roma, og ble malt på 700-tallet.

Han regnes som en av de fire store østlige kirkefedre, sammen med Johannes Krysostomos, Basilios den store og Gregor av Nazianz.