Atlanterhavserklæringen

Atlanterhavserklæringen eller the Atlantic Charter var en avtale mellom USA og Storbritannia som i åtte punkter fastsatte prinsippene for deres felles politikk under andre verdenskrig og deres felles visjon for fremtiden etter krigen. Erklæringen ble undertegnet av Storbritannias statsminister Winston Churchill og USAs president Franklin D. Roosevelt om bord på den amerikanske krysseren «Augusta» utenfor Newfoundland den 14. august 1941, til tross for at USA på dette tidspunktet enda ikke var kommet med i krigen.

Erklæringen fikk senere tilslutning fra Sovjetunionen samt Belgia, Hellas, Luxembourg, Nederland, Norge, Polen og Tsjekkoslovakia (ved sine eksil-regjeringer) og de Frie franske under den inter-allierte konferansen i London 24. september samme år. Fra 1. januar 1942 fikk erklæringen tilslutning fra alle signatarer av Erklæringen om De forente nasjoner.

Erklæringens innhold (oppsummering)

Signatarstatene søker ikke å utvide sine territorier
De ønsker ikke å bidra til territorielle endringer som ikke er i samsvar med de demokratisk uttrykte ønskene til de berørte partene
De vil respektere ethvert folks rett til selv å velge hvordan det vil regjeres, og de ønsker å gjeninnføre denne retten til de folk som med makt er frarøvet den
De vil fremme alle staters rett til handel og råmaterialer på like vilkår
De ønsker å fremme samarbeide mellom alle nasjoner for økonomisk samarbeide om arbeiderrettigheter, økonomisk vekst og sosial sikkerhet
De håper etter nazi-tyranniets endelige fall å etablere en fred som vil sikre alle nasjoner sikkerhet innen egne grenser
De ønsker at den kommende freden skal sikre fri ferdsel på alle verdenshav
De tror at for fremtiden må bruk av (militær) makt avskaffes, og at verdenssamfunnet må finne et permanent system for avvæpning av nasjoner som truer med aggresjon utover egne grenser.

Avtaleteksten

Wikisource:Atlantic charter