Bandura
Bandura er et luttliknende strengeinstrument som stammer fra det som i dag er Ukraina. Det har seks strenger over gripebrettet og seks eller flere strenger ved siden av. Halsen er kort og har to skruerader, kroppen er oval med buet bunn og plant lokk. Det anses som Ukrainas nasjonalinstrument.[1]
| Bandura | |||
|---|---|---|---|
 En tidlig bandura-modell fra Tsjernihiv musikkinstrument-fabrikk. | |||
| Familie | Strengeinstrumenter | ||
| Hornbostel-Sachs klassifisering | 321.321 | ||
| Oppfinner(e) | Ukjent. Den moderne utgaven ble utviklet av Francesco Landini. | ||
| Spilleregister | |||
 | |||
| Beslektede instrumenter | |||
| Lutt, sitar | |||
Etymologi
redigerDen eldste kjente omtalen av bandura finnes i en polsk krønike fra 1441, hvor det blir nevnt at den polske kongen Sigismund III hadde en bandurist av ukrainsk opprinnelse ved hoffet sitt.[2]
Navnet «bandura» kan ha kommet inn i ukrainsk via polsk, enten fra latin eller fra det greske pandora eller pandura, selv om visse forskere mener ordet ble innført direkte til ukrainsk fra gresk.
Ordet kobza brukes ofte som synomyn til bandura, og begrepene har blitt brukt om hverandre frem til midten av 1920-årene. Av og til finner man også det kombinerte begrepet kobza-bandura, men dette er sjeldent i talespråk.[2]
Historie
redigerBruk av lutt-lignende instrumenter i områdene som i dag utgjør Ukraina, kan spores tilbake til år 591 Da skrev en bysantinsk-gresk kronikør om bulgarkrigere som hadde med seg luttliknande instrumentet som de kalte «kithara».[3]
Banduraen stammer opprinnelig fra orienten. I løpet av middelalderen spredte den seg til Sør-Europa, og på 1400-tallet spredte den seg videre til Øst-Europa.[4]
Instrumentene ble populære blant den østeuropeiske adelen, og ukrainske banduraspillere nevnt flere steder i både Russland og Polen. Keiserinne Elisabeth av Russland (datter til Peter den store) var hemmelig gift med sin ukrainske hoffbandurist, Оleksij Rozumovskyj.
Instrumentets popularitet gikk tilbake hos adelen med innføringen av vestlige musikkinstrument og musikkmote, men det forble et favorittinstrument blant de ukrainske kosakkene.[3]
Utvikling
redigerDen italienske luttkomponisten Francesco Landini omtales ofte som banduraens far. Sjeldne ikonografiske beviser (av artister som Alessandro Magnasco) viser at instrumentet fortsatt var i bruk i Italia rundt år 1700. Lignende instrumenter er dokumentert i Lillerussland i hundreåret før.
I hendene på de zaporogiske kosakkene gjennomgikk banduraen betydelige endringer, særlig på grunn av utviklingen av et særskilt repertoar. På grunn av sin primærrolle som akkompagnement til den episke sangtypen duma ble instrumentets utforming tilpasset denne funksjonen.[3]
På 1700-tallet ble instrumentet utviklet til en form med 4–6 strenger over et gripebrett med eller uten bånd, og opptil 16 diskantstrenger i en diatonisk skala over lokket. Banduraen holdt på denne formen frem til slutten av 1800-tallet.[1]
Banduraen gikk gjennom store endringer på 1900-tallet, parallelt med utviklingen av ukrainsk nasjonalisme og frihetsbevegelse. Sanksjoner som ble innført av den russiske regjeringen i 1876, begrenset bruken av det ukrainske språket kraftig. Dette førte også til at bruken av bandura som konsertinstrument gikk tilbake.
På 1900-tallet fikk banduraen en renessanse, og interessen for instrumentet økte igjen, særlig blant studenter, intellektuelle og utvandrede ukrainere.[1]
Referanser
rediger- ^ a b c «bandura | Definition, History, & Facts | Britannica». www.britannica.com (på engelsk). Besøkt 7. mai 2022.
- ^ a b «Our Instruments | Ukrainian Bandurist Chorus of North America». UBC (på engelsk). Besøkt 7. mai 2022.
- ^ a b c «Bandura History | Ukrainian Bandurist Chorus of North America». UBC (på engelsk). Besøkt 7. mai 2022.
- ^ Carlquist, Gunnar, red. (1929). Svensk uppslagsbok. Bd 2. Malmö: Svensk uppslagsboks förlag AB. s. 1262.
