Basileus

Basileus (Klassisk gresk βᾰσῐλεύς, βᾰσῐλέως) Bysantinsk og moderne gresk uttale , også skrevet basileos er en arvekonge i antikkens Hellas, og en tittel for de bysantinske keiserne. Hunkjønnsformene er Basileia (βασίλεια), basilis (βασιλίς), basilissa (βασίλισσα), eller den eldste formen basilinna (βασιλίννα).

Tetradrakme for Aleksander den store med teksten BAΣIΛEΩΣ AΛEΞANΔPOY

Forgylt ikon av den østromerske keiseren Mikael VII Doukas (1050–1078). Teksten er Michaēl en Christōi pistos basileus Rhōmaiōn ho Doukas (Mikael Doukas, trofast i Kristus romernes keiser)

Mynt fra 1876 med verdi fem drakme, byste av Georg I av Hellas. Teksten er ΓΕΩΡΓΙΟΣ Α! ΒΑΣΙΛΕΥΣ ΤΩΝ ΕΛΛΗΝΩΝ (Georg I, hellenernes konge)

Historisk utvikling

I mykensk kultur (15. − 11. århundre f.Kr.) er ordet Basileus (mykensk 𐀣𐀯𐀩𐀄 qa-si-re-u) funnet på leirtavler, og betegner ledere i samfunnet under den høyeste kongemakten Anax (ϝάναξ).

Senere, på Homers tid ( før 7. århundre f.Kr.), hadde betegnelsen fått økt betydning til konge. Betegnelsen koiranos (κοίρᾰνος) ble også brukt, som i Iliaden:

Flermannsstyre er ikke til gavn;

en enkelt får styre (κοίρᾰνος),

en være konge (βᾰσῐλεύς)

Forskjellen var at basileus hadde fått makten gjennom arv. Selv om den antikke greske basileus ikke alltid var en suveren hersker, er arv av makt av nøkkelbetydning for bruken av tittelen.

I antikken kom begrepet basileus til å bety «hersker». I Athen på 500-tallet var det en valgt stilling som «archon basileus», en av ti arkoner, hovedsakelig ansvarlig for religiøse riter og dommerfunksjoner. Archon basileus' ektefelle hadde også en offisiell funksjon, med tittelen Basilinna eller basilissa. Aristoteles skrev i «Politikken» at posisjonen til basileus ble arvet av athenerne i mytologisk tid, i løpet av de første legendariske kongenes tid. Det vil si at begrepet har en veldig gammel opprinnelse.

Aristoteles definerte basileus som en hersker valgt av folket eller akseptert av folket frivillig, i motsetning til tyrannherskeren (τύραννος), som tok makten med makt. Han tilskrev de spartanske kongene til basileus, fordi de hadde makt begrenset av institusjonen av eforer, og var frivillig anerkjent av folket. I alle kjente narrative kilder ble de spartanske kongene kalt basileus, selv om de offisielt ble kalt arkageter (ἀρχαγέται, «ledere»).

I Thessalia ble en tagos (τᾱγός, τάγης), den øverste militære lederen for Thessalias fellesskap, noen ganger kalt en basileus. Grekerne kalte den persiske sjahansjah «den store basileus» (Βασιλεὺς μέγας) eller «basileusenes basileus». Alexander den store og hans diadochi i Egypt, Asia og Makedonia ble kalt basileus, etter å ha overtatt denne tittelen fra de persiske kongene.

Romerske keisere ble også kalt basileus, men ikke offisielt. Med innføringen av kristendom som statsreligion spredte bruken av tittelen seg, hovedsakelig i den østlige delen av Romerriket, der det var sterk innflytelsen fra gresk kultur. Den bysantinske keiseren Herakleios (610−641) tok i bruk tittelen vasileus basileon, «kongenes konge», som den offisielle tittelen til herskeren av det bysantinske riket, etter eksempel av sasanideriket.

I Østromerriket var det bare bysantinske keisere som ble kalt basileus. Vesteuropeiske konger ble ordet «regas» («rigas», den greske versjonen av latin rex «konge», Ῥήγας) brukt. Kongene av Hellas ble også kalt Basileus (1832-1967, gresk βασιλιάς, i den offisielle tittelen Βασιλεύς).