Berengar av Friuli
Berengar I (latin: Berengarius, Perngarius; italiensk: Berengario; født ca. 845, død 7. april 924)[3] var markgreve av Friuli fra 874, konge av Italia fra 887, og fra 915 og til sin død den siste tysk-romerske keiseren, til Otto I etter 38 år gjenopprettet det tysk-romerske rike i 962. Han er vanligvis kjent som Berengar av Friuli da han styrte Friuli fra 874 og til minst 890, men han hadde tapt kontroll over regionen ved 896.[4] Han var morfar til Berengar II av Italia.
| Berengar av Friuli | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 840-årene Cividale del Friuli | ||
| Død | 7. apr. 924[1] Verona (Det italienske kongeriket, Det tysk-romerske rike)[1] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Bertila av Spoleto[2] Anne de Provence | ||
| Far | Eberhard av Friuli | ||
| Mor | Gisela | ||
| Søsken | Ingeltrud Adelardo Unruoch III of Friuli Heilwise of Friuli | ||
| Barn | Gisela of Friuli Bertha, Abbess of Santa Giulia in Brescia | ||
Hans tid er vanligvis karakterisert som «urolig» grunnet de mange konkurrentene til tronen. Hans tid sammenfalt med ankomsten av madjarske (ungarske) angrep på Vest-Europa. Madjarerne erobret den pannoniske slette (hva som nå er Ungarn) ved slutten av 800-tallet og deretter begynte med angrep for å plyndre og herje vestover inn i Frankerriket.
Liv og virke
redigerBakgrunn
redigerBerengar var sønn av hertug Eberhard av Friuli av unruochingenes ætt og keiser Ludvig den frommes datter Gisela, datter av Ludvig den fromme og hans andre hustru Judith av Bayern. Han var således i slekt med karolingerne på morssiden. Han var antagelig født ved Cividale, nordøst i dagens Italia.
Markgreve
redigerHan ble etter sin fars død i 874, markgreve av Friuli. Han tiltok i makt og styrke og ble en av de mest innflytelsesrike menn i riket til Karl den tykke. Mens han var markgreve giftet han seg med Bertila av Spoleto, datter av Suppo II, greve av Parma, og sikret seg da en allianse med den mektige Supponidefamilien.[5] Hun kom siden til styre sammen med ham som consors, en tittel som særskilt betegnet hennes uformelle makt og innflytelse, i motsetning til en ren coniunx, «hustru».[6]
Konge
redigerBerengar klarte å styre det slik at han ble valgt til å erstatte Karl i Italia etter at denne ble avsatt i november 887. Han ble kronet i 888 i Pavia. Han måtte likevel hele sitt liv kjempe mot konkurrenter. Under hans lange styre på 36 år var det ikke mindre en sju andre som gjorde krav på den italienske tronen.
Først ble han beseiret ved Trebbia av hertug Guido III av Spoleto, som i 889 ble valgt og i 891 av paven kronet til konge av Italia og romersk keiser.
Etter dennes død i 894 toget østfrankeren Arnulf av Kärnten atter over Alpene og inntok det øvre Italia. Etter Arnulfs tilbakeferd i 895 brøt Berengar atter med ham og han delte herredømmet over øvre og midtre Italia mellom seg, Guidos sønn, keiser Lambert og hertug av Spoleto. Etter Lamberts avsettelse i 896 (han døde i 898) og Arnulfs død i 899 forsøkte Berengar å bemektige seg hele Langobarderriket.
Berengars posisjon ble alvorlig truet ved nederlaget mot de angripende ungarerne ved Brebta 899, og derfor ble Ludvig, konge av Nedre Burgund, kalt til Italia og utnevnt til konge i 901.
I 905 kunne Berengar fortrenge Ludvig, etter at han under et av Ludvigs felttog i Italia klarte å ta ham til fange og blinde ham under fangenskap i Verona.
Keiser
redigerBerengar ble ikke kronet til keiser før i 915, av pave Johannes X. Berengar var den siste keiser før Otto den store ble kronet i 962 etter en mellomtid (interregnum) på 38 år.
Referanser
rediger- ^ a b fmg.ac[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage person ID p11358.htm#i113576, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ Rosenwein, Barbara H. (april 1996): «The Family Politics of Berengar I, King of Italy (888–924)», Speculum, 71 (2), s. 270.
- ^ AF(M), 887 (s. 102 n3). AF(B), 896 (s. 134–135 og nn19&21).
- ^ Rosenwein (1996), s. 256.
- ^ Rosenwein (1996), s. 257.
Eksterne lenker
rediger- (en) Berengar I of Italy – kategori av bilder, video eller lyd på Commons