Bispestav, også kalt krumstav, er en stav som brukes som et verdighetstegn av en biskop eller annen prelat. Forskjellige slike staver brukes i flere kirker. I Den katolske kirke og visse andre kirker brukes den spesielle krumstaven. Den er et av kjennetegnene til den katolske biskop, sammen med bispeluen, bisperingen og brystkorset. Staven har tradisjonelt ofte en nærmest spiralformet utsmykning, men mange nye staver er svært enkelt utsmykket. Den skal ligne på en gjeterstav og være et symbol på biskopens hyrdegjerning.

I den katolske kirke kan også abbeder bære bispestav (den kalles da heller «hyrdestav»), men de skal bære den med kroken bakover, og hodet skal være tildekket når en biskop er til stede.

Enkelte erkebiskoper bruker en stav med et kors på toppen i stedet for kroken.

Symbolikk

rediger
 
Det norske kommunevåpenet for Rennesøy, fra 1981, har to krumstaver til minne om abbedenUtstein kloster

Bispestaven er et symbol på autoritet og jurisdiksjon – det er sagt at bispestaven er for biskopene hva scepteret er for kongene. Den bæres som et symbol på retten til å korrigere det som er galt og stimulere til det som er godt. Som en hyrde skal biskopen styre mildt når alt går godt, og strengt når det er behov for det. Det har blitt sagt at den nedre enden er skarp så man kan dytte igang de late, midten er rett og viser til det rettferdige styre, og enden er bøyd så man kan trekke folk til Gud.

I våpenskjold for prelater innenfor den katolske kirken, er det ofte bispestaver eller rene hyrdestaver. Disse kan være figurer i skjoldets felter eller stilt utenfor og inntil skjoldet som verdighetstegn. I Norge har vi Trondheims byvåpen der det er bl.a. en biskop med en krumstav og motivet går tilbake til et bysegl som antas å være fra 1200-tallet.[1] I Rennesøys kommunevåpen fra 1981 er det på blå bunn to oppvoksende sølv krumstaver rygg mot rygg (såkalt adosserte) som minne om abbedenUtstein kloster.[2]

Historie

rediger
 
Bispestaven slik den fikk sin vanligste form i den katolske kirke

Opprinnelsen til bispestaven spores ofte tilbake til hyrdenes staver, spesielt hvis en legger vekt på den religiøse sammenhengen, der Jesus er omtalt som hyrde. Men det er hevdet at det er svært tvilsomt om det er noen direkte forbindelse, spesielt med tanke på at de eldste stavene ikke hadde form som hyrdestaver.[3] Dette kan hevdes dersom en velger å ikke legge vekt på at hyrdestaver med en krok ytterst, er til å fange inn sauer; slik er formen bl.a. til den staven som er holdt av abbedisse Helga i hennes middelaldersegl fra Gimsøy kloster ved Skien. Tilsvarende form kjennes fra andre geistlige segl og våpenskjold, bl.a. tegnet av den katolske erkebiskop Bruno Heim i vår tid. Forbindelsen til hyrdestav blir svakere dersom en legger vekt på at kroken ytterst ofte har form av en spiral. En annen teori er at den stammer fra de romerske augurenes stav, dvs. et rent maktsymbol, mens den som kanskje har mest støtte er at den er utviklet fra vandrestaven som ble brukt under reiser og som støtte i kirkene før man innførte kirkebenker[4]

Staven ble tidlig et av biskopenes verdighetstegn, på linje med andre tilsvarende symboler for fyrster og andre verdslige makthavere. I liturgisk sammenheng er bispestaven kjent fra det 5. århundre, og den hadde da allerede vært i bruk i andre sammenhenger i lang tid. I katakombene har man funnet bispestaver datert til 4. århundre, dvs. dengang da kristendommen ble offisielt godtatt i det romerske keiserdømmet.

Utvikling av formen

rediger

Den tidligste kjente formen hadde bøyd hode og spiss nedre ende. Den gikk under navnet pedum, hvilket antyder at det dreier seg om en vandrestav.

Neste stadium var en stav med en kule som hode; det kunne også være et kors eller krusifiks på toppen av denne. En slik stav ble kalt ferula eller cambuta.

Den tredje formen hadde et T-formet kors på toppen, og ble kalt crocia. Den ble særlig utbredt i øst. Armene på korset kunne være snodd, slik at det ofte så ut som om det var to slanger som lå mot hverandre.

Det opprinnelige materiale for stavene var helst sypresstre, gjerne innlagt med gull eller sølv. Man kan ved hjelp av de gamle stavene som er bevart, og ikke minst fra malerier i kirker, se at det foregikk en stadig utvikling i utsmykningen, særlig ved at det ble lagt til mer edle metaller og edelstener.

Staven til St. Malo (6. århundre) er bevart i katedralen i Brugge, og denne er lagt at elfenben satt sammen med kobberstriper.

I 11. og 12. århundre nådde utsmykningen et høydepunkt, med svært foreseggjorte hoder. Kroken endte ofte i en drage spiddet av et kors, eller en annen symbolsk figur. Det ble også vanlig å fylle kroken med blomsterdekorasjon, og fra 13. århundre med religiøse scener eller helgenbilder.

Pavens stav

rediger

Paven bruker tradisjonelt ikke en vanlig bispestav, men har i stedet en stav med et krusifiks på toppen.

Andre kirker

rediger
 
Bispestav brukt i den russisk-ortodokse kirke

I Den ortodokse kirke bruker biskopene staver som kan ha flere forskjellige former. En vanlig type er en stav som er formet som en T, ofte med et kors på toppen. Stavene kan i tillegg ha flere forskjellige ornamenter.

I lutherske kirker bruker gestlige noen ganger en enklere, kort stav ved visse anledninger. I Den anglikanske kirke og noen andre kirker bæres en krumstav som ligner på den som brukes av i den katolske kirke.

Referanser

rediger
  1. ^ Hans Cappelen og Knut Johannessen: Norske kommunevåpen, Oslo 1987, side 179-180
  2. ^ Norske kommunevåpen, side 138
  3. ^ Oxford Encyclopedia of the Christian Church: «Crosier»
  4. ^ Se Catholic Encyclopedia: «Crosier»
  NODES
os 7
todo 2