Bysantinsk arkitektur

Bysantinsk arkitektur er først og fremst de kirkene som ble bygget i Det bysantinske riket. Arkitekturen hadde sin bakgrunn i den tidlige kristne perioden. Da flyttet keiser Konstantin hovedstaden i Romerriket fra Roma til Bysants. Dette skjedde i tidsrommet 324–330. I denne perioden var det basilikaen som var dominerende, men det fantes andre forbilder for arkitekturen, for eksempel sentralbygningen. Denne var basert på sirkelen og brukt i badeanlegg, templer og mausoleer. Disse bygningene hadde ofte en sentral akse og kupler. De kan ha blitt foretrukket der det var relikvier, for eksempel St. Georg i Tessaloniki og Santa Constanza i Roma. Ut fra disse to bygningstypene utviklet den bysantinske arkitekturen seg. Denne kan deles i tre perioder.

Basilica di Sant'Apollinare in Classe

Tidligbysantinsk periode

Denne perioden var preget av keiser Justinian (527–567) og blir regnet som den første gullalder. Han bodde i Konstantinopel i øst og hadde Ravenna som sete i vest. Eksempel på kirkene i Ravenna fra denne perioden er San. Apollinare i Classe fra 549 som er en basilika. San Vitale i Ravenna har en oktogon som kor med en kuppel båret av åtte kileformede pilarer bundet sammen av arkader.

Justinians mest berømte byggverk fra denne perioden er Hagia Sofia i Istanbul. Her har en forsøkt å kombinere sentralbygningen og basilikaen.

Middelbysantinsk periode

Bodrum camii

Hosios Lukas

Dette er perioden etter ikonoklasmen og regnes fra ca. 843 til den latinske okkupasjonen i 1204.

Karakteristisk for denne perioden er korskuppelkirker med sentralakser. I denne kirketypen danner langskip og tverrskip et gresk kors. Sammen med de fire hjørnelementene blir dette en kvadratisk grunnplan med tre ganger tre elementer. I vest finner vi ofte et narthex og i øst et kor. Sentrale monumenter i Konstantinopel er nordkirken i Konstantin Lips kloster og Myrelaion-kirken fra ca. 920. Myrelaion-kirken eller Bodrum Camii, som er det tyrkiske navnet, har ennå sin opprinnelige form og en typisk korskuppelkirke. Den er liten, med cirka atten meter lengde bygd av teglstein med en kuppel båret av fire søyler. Navnet Bodrum Camii betyr «kjellermoskeen» fordi kjelleretasjen er blitt brukt som begravelseskapell. Kirken er konstruert som et palasskapell i tilknytning til den private residensen til keiser Romanos I. Det er bygget på en plattform dannet av en stor rotunde, muligens restene av et romersk palass. Dette kan tjene som et tekstbokeksempel på korskuppelkirken med ni hvelv og tre skip og narthex. De halvsirkelformede pilastrene i eksteriøret viser til de rommelige skillene i interiøret.

Andre sentrale monumenter fra denne tiden er Hosios Loukas i Hellas og Nea Moni på Khíos.

Senbysantinsk periode

Fra 1261 da latinerne ble styrtet til 1453 da tyrkerne tok Bysants. En betydelig samtlig med senbysantinske kirker finnes i Mystras, nær byen Sparta på Peloppones.

Litteratur

• Krautheimer, Richard, Early Christian and Byzantine Architecture, Harmondsworth, 1965

Eksterne lenker

• Art history resources Arkivert 3. november 2005 hos Wayback Machine.
• The glory of Byzantinum
• Byzantinum Arkivert 8. oktober 2014 hos Wayback Machine.
• Greske klostre