Cancan
Cancan (eller can-can er en parisisk varietédans som var populær fra 1830-tallet[1] og inn på tidlig 1900-tall. Den ble i sin senere fase kjent for høye benspark og viste da glimt av (de kvinnelige) dansernes undertøy. En stor del av dansens videreutvikling fant sted på Moulin Rouge, som åpnet i 1889.
Historie
redigerTidlig utvikling
redigerDansen oppstod som en mer anstendig selskapsdans og ble også kalt chahut. Begge navn er muligens fra det franske ordet for and, canard, eller videre derfra et lydmalende ord som sikter til endenes og lignende fuglers svalder.[1]
På midten av 1800-tallet ble dansen spredt til parisiske underholdningsetablissementer som det som populære Bal Mabille, et sted der man kunne danse under kunstige palmer og kjøre karusell – til lyset fra 3 000 gasslamper.[2]
Cancan ble popularisert også via scenen med «Galop infernal» ('djevelsk galopp') fra andre akt i Jacques Offenbachs operette Orfeus i underverdenen (1858).[3]
I 1866 ble cancan første gang fremvist også i Sverige, på det tre år gamle etablissementet Berns salonger.[4] Året etter ble den introdsuseri Nord-Amerika den 23. desember 1867 av Giuseppina Morlacchi, som danset et innslag i The Devil's Auction ved Theatre Comique i Boston. Den ble presenter som «Grand Gallop Can-Can, composed and danced by Mlles. Morlacchi, Blasina, Diani, Ricci, Baretta ... accompanied with cymbals and triangles by the coryphees and corps de ballet.» Den nye dansen fikk en entusiastisk mottagelse.
Også komponister som Franz Lehár (Den glade enke) og Aram Khatsjaturjan (Sabeldansen) har senere skrevet musikk for dans i samme stil.[3]
Sen utvikling
redigerCancan gjennomgikk imidlertid en ytterligere forandring på varietéscenene i Paris mot slutten av 1800-tallet. Der ble det utvilet til en enda mer uhemmet og vill dans[1] i en kvinnelig presentert sceneunderholdning. De i 2/4-takt dansende kvinner var kledte i lange kjoler og underkjoler, som ble løftet opp med høye benspark. Symbolikken og et populært knep relaterte til å sparke av hatten på en mann i publikum.
Dansens samtidige uanstendighet, der underkjoler og ben ble fremvist tydelig, bidro til dens popularitet i fin de siècle-eraen.
På 1900-tallet forekom dansen også i balletter av Massine og Tudor.[1]
Cancan i kunst og medier
redigerSenere har dansen forekommet i forskjellige oppfølgende eller beslektede varietéter og show. Den presenteres flittig i filmen Moulin Rouge!.
Impresjonisten Henri de Toulouse-Lautrec bidro til spredningen av dansens karakter ved sine mange malerier av cancan-danserinner på Moulin Rouge.[1] Også andre malere fulgte i hans fotspor, som Georges Seurat, Georges Rouault og Pablo Picasso.[5]
Kjente cancandansere
rediger- Louise Weber
- La Goulue
- Saharet
- Jane Avril
- Nini Patte-en-l'air
- Valentin le Désossé
- Céleste Mogador
- Marguerite Badel, kalt Rigolboche
- Camélia Trompe-la-Mort
- La Glu
- Cri-Cri
- Vol-au-Vent
- Lili Jambes-en-l'air
- La Môme Fromage
- La Vénus de Bastringue
- Rayon d'Or
- Demi-Siphon
- Muguet la Limonière
- Églantine
- Sauterelle
- Cléopâtre
- Cascadienne
- Cha-U-Kao
- Pâquerette
- Torpille
- Galipette
- Gavrochinette
- Grille d'Égout
- Fil de Fer
- Pomme d'Amour
Referanser
rediger- ^ a b c d e Cancan i Nationalencyklopedins nettutgave. Lest 7. mars 2017
- ^ «Höckert, Johan Fredrik (1826 - 1866)». digitaltmuseum.se. Besøkt 15. mai 2017.
- ^ a b Can-can for Piano and Viola. s. 94.
- ^ Lans, Karl (19. juli 2013). «Berns salonger 150 år». popularhistoria.se. Besøkt 15. mai 2017.
- ^ David Price, Cancan! (London: Cygnus Arts, 1998).
Litteratur
rediger- Ernest Blum, Louis Huart: Mémoires de Rigolboche 1860 (fiktive memoarer, Rigolboche var førstedanserinne ved Délassements-Comiques i Paris.)
- Pierre Mariel, Jean Trocher: Paris Cancan. Verlag der Europäischen Bücherei Hieronimi, Bonn 1959, (Für die Übersetzung von Waldemar Sonntag und Sabine Weller, mit Fotos von Daniel Frasnay und anderen).
- Fabienne Tsaï: Ça c'est Cancan! Le journal d'Antoinette Zouzou, chahuteuse et dansomaniaque. Illustrations de Christian Lacroix. Lithographies interprétées par Celia Canning et Antoine Rabaté. Pliages de Bertrand La Pautremat. Solar, Paris, 2004, ISBN 2-263-03706-3.
- Michel Souvais: Moi, la Goulue de Toulouse Lautrec. Les Mémoires de mon aïeule. Les Editions Publibook, Paris 2008, ISBN 978-2-7483-4256-7.
- Jiří Mucha: Kankán se svatozáří. Život a dílo Alfonse Muchy., Životopis (deutsch: „Cancan mit Heiligenschein, das Leben und Werk von Alfons Mucha“), Obelisk, Praha 1969; deutsch übersetzt von Gustav Just unter dem Titel: Alfons Mucha: ein Künstlerleben. Volk und Welt, Berlin 1986, ISBN 3-353-00015-1 (Monographie seines Vaters, des weltbekannten Jugendstil-Malers Alfons Mucha, über sein erfolgreiches Leben und Schaffen in Paris und dessen Freundschaft mit Sarah Bernhardt und Camille Flammarion, sowie dem Pariser Kultur- und Künstlerleben. Mit zahlreichen Fotodokumentationen).
- Romaner
- Jose Shercliff: Jane Avril vom Moulin Rouge. Zsolnay, Wien 1953, (Mit Foto der Tänzerin und Fotos nach Lithographien und Plakaten von Toulouse-Lautrec).
- Françoise Dorin: Nini patte-en-l'air. Robert Laffont, Paris 1990, ISBN 2-221-05965-4.
- Evane Hanska: La Romance de la Goulue. Editions Balland, Paris 1989, ISBN 2-7158-0739-2.
- Fotobind
- Hans Frank: Hinter den Kulissen. Le merveilleux French Cancan. Paris 1944. Edition Camera Austria, Graz 1988, ISBN 3-900508-05-4 (Aufnahmen eines Kriegsberichterstatters aus der Besatzungszeit).