Wikipedia

Charles Darwin

britisk naturforsker

Charles Robert Darwin (1809–1882) var en britisk naturforsker. Han er mest kjent for å ha grunnlagt den moderne evolusjonsteorien (se også darwinisme), men bidro også med en rekke andre arbeider innen systematikk, økologi og paleontologi.

Charles Darwin
FødtCharles Robert Darwin
12. feb. 1809[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
The Mount[5]
Shrewsbury[4][6]
Død19. apr. 1882[1][7][2][8]Rediger på Wikidata (73 år)
Down House[9]
Shrewsbury[4]
BeskjeftigelseGeolog, oppdagelsesreisende, reiseforfatter, etolog, naturviter, filosof, skribent, botaniker Rediger på Wikidata
Akademisk gradBachelorgrad (1832)
Master of Arts (1837)
Legum Doctor
Utdannet vedChrist's College
University of Edinburgh Medical School
Shrewsbury School (1818–1825)[10]
University of Cambridge (1828–) (studieretning: teologi)[11]
University of Edinburgh (1825–) (studieretning: medisin)
EktefelleEmma Darwin (1839–1882) (avslutningsårsak: død, bryllupssted: Maer Hall)[12][13]
FarRobert Darwin[12][10]
MorSusannah Wedgwood[12][10]
SøskenErasmus Alvey Darwin (familierelasjon: eldre bror)[12]
Caroline Darwin (familierelasjon: eldre søster)[12]
Marianne Darwin (familierelasjon: eldre søster)[12]
Emily Darwin (familierelasjon: yngre søster)[12]
Susan Darwin (familierelasjon: eldre søster)[12]
Barn
10 oppføringer
Anne Darwin[12]
Francis Darwin[12]
William Erasmus Darwin[12]
Henrietta Darwin[12]
George Darwin[12]
Leonard Darwin[12]
Horace Darwin[12]
Charles Waring Darwin[12]
Elizabeth Darwin[12]
Mary Eleanor Darwin[12]
NasjonalitetDet forente kongerike Storbritannia og Irland
GravlagtWestminster Abbey[14]
Medlem av
17 oppføringer
Royal Society (1839–)
Deutsche Akademie der Naturforscher Leopoldina (1857–)[15]
Kungliga Vetenskapsakademien
American Philosophical Society (1869–)[16]
Det ungarske vitenskapsakademiet
Schlesische Gesellschaft für vaterländische Kultur
American Academy of Arts and Sciences (1874–)[17]
Koninklijke Nederlandse Akademie van Wetenschappen
Accademia Nazionale dei Lincei
Zoological Society of London (1839–)[18]
Det franske vitenskapsakademiet
Det russiske vitenskapsakademi (1867–) (korresponderende medlem)[19][20]
Det prøyssiske vitenskapsakademiet
Royal Geographical Society
Bayerische Akademie der Wissenschaften
Accademia delle Scienze di Torino (1873–)[4]
Plinian Society
Utmerkelser
13 oppføringer
Royal Medal (1853)
Copleymedaljen (1864)[21]
Pour le Mérite for vitenskap og kunst (1868)[22]
Fellow of the Linnean Society of London
Fellow of the Royal Geographical Society
Fellow of the Royal Society
Baly Medal (1879)
Fellow of the Geological Society of London[10]
Premio Bressa (1875)[23]
Æresdoktor Leiden universitet (1875)[24]
Wollastonmedaljen (1859)[25]
Honorary Fellow of the Royal Society Te Apārangi (1871–)[26]
Darwinmedaljen
ArbeidsstedRoyal Geographical Society
FagfeltBiologi, naturhistorie, zoologi
Kjent for
8 oppføringer
On the Tendency of Species to form Varieties; and on the Perpetuation of Varieties and Species by Natural Means of Selection
Artenes opprinnelse
The Voyage of the Beagle
Menneskets avstamning og parringsvalg
The Expression of the Emotions
Insectivorous Plants
The Power of Movement in Plants
The Formation of Vegetable Mould
Signatur
Charles Darwins signatur
Våpenskjold
Charles Darwins våpenskjold
Charles Darwin på Commons

Darwins bidrag til biologien kan knapt overvurderes. Evolusjonslæren ga endelig den linneiske systematikken et teoretisk fundament, og gjorde det for første gang mulig med en vitenskapelig teori på dyrs og planters tilpasninger og deres utrolige biologiske mangfold. I dag er Darwins lære om naturlig utvalg det helt grunnleggende fundamentet for all biologisk forskning, og finner stadig nye anvendelsesområder, blant annet innen medisin og ernæring.

Boka Artenes opprinnelse, som kom ut i 1859, regnes som hans hovedverk. Boka redegjør meget grundig for naturlig utvalg med talløse eksempler. Da den kom vakte den stor debatt og til dels forargelse, men Darwin ble anerkjent som sin tids største britiske naturvitenskapsmann, og ble etter sin død gravlagt i Westminster Abbey ved siden av Sir Isaac Newton.

Oppvekst

Charles Darwin ble født den 12. februar 1809 i The Mount (hans fars hus i Shrewsbury) som det femte av de i alt seks barna til Robert og Susannah Darwin (født Wedgwood). Hans far og farfar (Erasmus) var begge leger. Hans morfar Josiah Wedgwood var en kjent pottemaker.

Hans farfar, fritenkeren og agnostikeren Erasmus Darwin (1731–1802), var naturfilosof og en tidlig representant for evolusjonstanken. Faktisk foregrep han alle hovedtrekk av det system som Charles senere skulle utvikle, med unntak av hypotesen om naturlig seleksjon. I Erasmus’ forfatterskap finner man også kretsing rundt tanken om at menneskeheten burde legge religionen til side, og heller finne næring i «vitenskapens melk». Han hadde lite til overs for Charles’ andre bestefar, forretningsmannen Josiah Wedgwoods avslappede unitarisme, som han syrlig kritiserte som «en fjærseng for å ta imot en mislykket kristen».

 
Barndomsportrett av Darwin fra sommeren 1816, ett år før moren hans døde

Moren døde da Darwin bare var åtte år gammel, og han tilbrakte mye tid med å følge med sin fars legepraksis i omegnen. Faren Robert Darwin var ikke bare en fremgangsrik lege; han var også en ivrig frimurer og en overbevist ateist. Denne ateismen forhindret ham imidlertid ikke i å foreslå teologistudiet til sønnen, antagelig fordi utsiktene til et trygt utkomme veide tyngre.

16 år gammel begynte Darwin å studere medisin i Edinburgh (1825–1827), men likte seg dårlig i studiene. Særlig forelesningene i anatomi (som innbefattet disseksjon av mennesker tidlig på morgenen) og de brutale kirurgiske metodene den gangen (dette var før bedøvelse var kommet) mislikte han sterkt. Anatomitimene beskrev han senere i sine memoarer som et mareritt. Han deltok derimot med iver i the Plinian Society og studerte livet i fjæra i Firth of Forth.

I 1827 hadde Robert Darwin fått nok av sønnens manglende fremgang i studiene og fikk ham innskrevet ved Christ's College i Cambridge. Der skulle han studere til en bachelor i filosofi, noe som ville kvalifisere ham til anglikansk prestetjeneste. Darwin var ingen spesielt ivrig teolog, og fant forelesningene uinspirerende og kjedelige. En skarp naturalistisk filosof ved navn Robert Grant hadde en viss formende innflytelse på ham; Grant var en fritenker som holdt fysiske og kjemiske krefter for å være drivkraften for livets opphav og utvikling.

Så ofte han kunne tok Darwin seg fri fra teologien for å gå på jakt, og oppdrette duer og hunder. Han var interessert i natur og friluftsliv, og ved siden av studiene leste han det som den gang het naturfilosofi (dvs biologi og geologi) på egen hånd, fulgte forelesninger og deltok på ekskursjoner. Biologi og geologi var det som opptok ham mest i disse studieårene. Han ble begeistret for vitenskapsmenn som William Whewell, Adam Sedgwick og John Stevens Henslow.

Robert Darwin klaget over at hans sønn var blitt en «uvirksom ung slubbert uten annen interesse enn sport og jakt», og strammet opp sønnen.

I 1831 avla endelig Darwin en teologieksamen med gode karakterer. Hans livssyn på den tid er blitt karakterisert som en «avslappet protestantisme» som klarte å gå hånd i hånd med en klar materialistisk tendens.

Darwins store sjanse

Normalt ville en ung mann i Darwins situasjon fått et mindre presteembete på landsbygda, der han kunne leve resten av livet i relativ fred og ro, holde andakter i helgene og ellers dyrke sin naturinteresse. Naturvitenskapen var den gangen i sin spede begynnelse, og ble regnet som en del av teologien (som «naturfilosofi»). Ganske mange prester interesserte seg for naturfilosofi, og publiserte naturvitenskapelige artikler på fritiden.

Kontaktene og kunnskapen Darwin hadde fått gjennom sine hobbyer førte til at botanikeren og presten John Stevens Henslow anbefalte ham som ulønnet gentleman companion for den unge marinekapteinen og naturforskeren Robert FitzRoy ved hans planlagte jordomseiling med HMS «Beagle». Darwin senior var skeptisk til å slippe sønnen ut på det han anså som enda et ørkesløst foretagende. Darwin beklaget seg til sin onkel, porselensfabrikanten Josiah Wedgwood II, som fikk overtalt faren til å la unge Darwin legge ut på sitt store eventyr.

Reisen med HMS «Beagle»

 
«Beagles» reiserute

Reisen med «Beagle» varte i nærmere fem år, fra desember 1831 til oktober 1836, og 2/3-deler av tiden var Darwin på land. Fra Plymouth gikk turen over Atlanterhavet til Brasil via Kapp Verde-øyene. Deretter nedover langs kysten av Sør-Amerika, hvor dyrelivet i Amazonas gjorde sterkt inntrykk på Darwin. I Chile overlevde han et voldsomt jordskjelv. Han foretok en omhyggelig geologisk undersøkelse av Andesfjellene, og kom over kolossale fossiler, blant annet den fineste Megatherium til dags dato. En stund seilte de på kryss og tvers langs kysten av Ildlandet for å kartlegge. Her møtte Darwin på ildlendere. På vei over Stillehavet gjorde de holdt ved Galápagos før de ankom New Zealand og Australia. Siste del av reisen gikk rundt Kapp det gode håp med en avstikker innom Sør-Amerika og Azorene, før de la til land i Plymouth 2. oktober 1836.

Darwin gjorde de fleste av studiene sine i Sør-Amerika, men var også innom mange andre steder, som Australia og Galápagosarkipelet. Han tok nøyaktige notater om forskjellige geologiske fenomener, fossiler og levende organismer. Han samlet prøver av individer fra svært mange arter, mange ennå ukjente for naturvitenskapen. Ved leilighet sendte han prøver til Cambridge sammen med brev som beskrev funnene. Dette bidro til å etablere hans ry som naturforsker lenge før han var tilbake i England. Notatene han skrev er rike på detaljer og viser Darwins talent for teoretisering, ikke minst når det gjelder dannelsen av korallrev, og utgjorde basis for etterfølgende arbeider. Dagboken han skrev, opprinnelig til familien, men senere utgitt som The Voyage of the Beagle, gir et sammendrag av funnene og innsikt i det sosiale, politiske og antropologiske liv til menneskene han møtte, både innfødte og kolonister.

Darwin skulle holde kaptein FitzRoy med selskap ved måltidene, da kapteinens rang hindret ham i å pleie omgang med andre enn gentlemen. FitzRoy valgte den ett år yngre Darwin delvis fordi han mente formen på Darwins nese vitnet om karakter, og delvis fordi Darwin var utdannet teolog. FitzRoys formelle oppdrag var riktignok å kartlegge kysten, men personlig var han mer opptatt av å søke bevis for en bokstavtro tolkning av Bibelens skapelsesberetning. Han var humørsyk med utbrudd av rene raserianfall, som ikke ble mildnet av at Darwin stod fundamentalismen fjernt. De to unge mennene kranglet derfor til stadighet, «noen ganger på grensen til det sinnssyke», mintes Darwin. Skipets forrige kaptein hadde skutt seg gjennom hodet; FitzRoys onkel hadde skåret over halsen på seg ti år tidligere; og FitzRoy selv skulle gjøre det samme, heldigvis først mange år senere. Like etter hjemkomsten sjokkerte han Darwin ved å gifte seg med en kvinne han viste seg å være forlovet med; i løpet av reisens fem år hadde han ikke nevnt hennes eksistens en eneste gang.[27]

Sykdom

Ombord på skipet led Darwin mye av sjøsyke. I oktober 1833 i Argentina fikk han feber, og på vei tilbake fra Andes til Valparaiso i juli 1834 ble han syk og lå til sengs en måned. Sykdom skulle komme til å plage Darwin resten av livet. Legene fant aldri ut hva som feilte ham, og det har vært foreslått at det skyldtes tilbakefall etter sykdommen han pådro seg i Argentina. Moderne forskere har foreslått ulike sykdommer han kan ha lidd av, bl.a. malaria og Chagas sykdom.

Geologi

Før de reiste ut fikk Darwin råd fra Henslow om å lese første bind av Principles of Geology av Charles Lyell, men «ikke bry deg om annet enn faktaene, for teorien hans er helt vill.» Lyell var en gradualist, og beskrev kontinenter og landskapformasjoner som resultatet av de samme prosessene som hersker på jorda i dag, gradvise prosesser over lang tid.

På den første turen i land på St Jago fant Darwin ut at et hvitt lag høyt oppe i vulkanske klipper bestod av bakte korallfragmenter og skjell. Dette passet med Lyells mening om at land steg eller falt sakte, og gav Darwin ny innsikt i den geologiske historien til øya og satte han på tanken på å skrive en bok om geologi. Han fortsatte med å gjøre flere oppdagelser, noen av dem svært dramatiske. Han så trinnvise sletter av shingel og skjell fra havet i Patagonia som strender som hadde steget, og etter et jordskjelv i Chile så han muslingfelt strandet over høyvannsmerket, bevis på at landet haddet steget. Høyt i Andes observerte han flere fossile trær som hadde vokst på en sandstrand og nærliggende skjell fra havet. Han teoriserte at korallatoller ble til på synkende vulkanske fjell, og fikk styrket teorien da «Beagle» undersøkte Kokosøyene.

I Sør-Amerika grov Darwin ut sjeldne fossiler av utdødde store pattedyr i et lag bestående av moderne sjøskjell, en indikasjon på nylig ekstinksjon, og ingen klimaforandring eller tegn til katastrofe. Han identifiserte et individ rett som en Megatherium (en utdødd gruppe kjempedovendyr) og biter av skall som lignet på en lokal art av beltedyr og gjorde antagelsen at funnene var beslektet med afrikanske eller europeiske arter. Etter reisen viste Richard Owen at de var nært beslektet med levende arter som bare eksisterer på det amerikanske kontinent.

Evolusjon

I Lyell sitt andre bind, som ble sendt ut til Darwin, ble det argumentert mot evolusjonisme, og artsmangfold og -distribusjon ble beskrevet som et resultat av «sentra for skapelse». Han funderte på det han observerte og ideene hans gikk ut over teoriene til Lyell. I Argentina oppdaget han to variasjoner av nanduer som hadde separate, men overlappende, territorier. På Galápagosarkipelet samlet han spottefugler og la merke til at de var forskjellige avhengig av hvilken øy de kom fra. Guvernøren på Floreana fortalte at han kunne si hvilken øy skilpadder kom fra utfra utseende, men trodde at dyrene var importert av buccaneers. I Australia tenkte Darwin at to så forskjellige skapninger som pungdyret rottekenguruer og nebbdyr måtte hatt to adskilte Skapere.

I Cape Town møtte Darwin og kaptein FitzRoy John Herschel som nylig hadde skrevet til Lyell om «mysterienes mysterie», artenes opprinnelse. Mens Darwin organiserte notatene sine på reisen tilbake skrev han at dersom hans gryende mistanke om spottefuglene og skilpaddene var riktig, «slike fakta underminere artenes stabilitet», for så å legge til «kunne» før «underminere». Han skrev senere at slike fakta «virket for meg til å belyse artenes opprinnelse».

Kulturimperialisme

Tre innfødte som hadde blitt ført bort fra ildlandet på «Beagles» forrige reise hadde blitt trent som misjonærer og ført tilbake. De hadde blitt sivilisert i England over de siste to år, men slekten deres virket på Darwin til å være «elendige degraderte villmenn». Ett år senere var «misjonsvirksomheten» oppgitt og Jemmy Button, som var den eneste villig til å snakke med dem, sa at han foretrakk sitt tidligere harde liv og ville ikke være med tilbake til England. Ut fra denne erfaringen kom Darwin til å tenke at mennesker ikke var så fjernt beslektet fra dyr som det hans venner og kolleger mente. Han så på forskjellene som kulturelle fremskritt mot sivilisasjon heller enn raseforskjeller. Han avskydde slaveriet han observerte andre steder i Sør-Amerika og så med tristhet på påvirkningen europeisk innflytting hadde på aboriginer i Australia og maoriene i New Zealand.

Livet etter reisen

 
Darwin 1842 med sin eldste sønn, William Erasmus Darwin

Darwin med sin eldste sønn William Erasmus Darwin i 1842.

Darwins barn
William Erasmus Darwin (27. desember 1839 – 1914)
Anne Elizabeth Darwin (2. mars 1841 – 22. april 1851)
Mary Eleanor Darwin (23. september 1842 – 16. oktober 1842)
Henrietta Emma «Etty» Darwin (25. september 1843 – 1929)
George Howard Darwin (9. juli 1845 – 7. desember 1912)
Elizabeth «Bessy» Darwin (8. juli 1847 – 1926)
Francis Darwin (16. august 1848 – 19. september 1925)
Leonard Darwin (15. januar 1850 – 26. mars 1943)
Horace Darwin (13. mai 1851 – 29. september 1928)
Charles Waring Darwin (6. desember 1856 – 28. juni 1858)

Darwin skrev en populærvitenskapelig beretning om reisen (best kjent som The Voyage of the Beagle), som ble svært populær. Han var dessuten redaktør for et flerbindsverk om jordomseilingens vitenskapelige observasjoner. Det som bragte ham stor vitenskapelig anerkjennelse – og grunnla hans ry som forsker – var hans geologiske publikasjoner: Darwin hadde bl.a. forstått at korallrev blir dannet som følge av havbunnens senkning og korallenes vekst. Etter disse publikasjonene holdt han i flere år på med systematiske undersøkelser av rankeføttinger. Han foreslo et helt nytt system for denne gruppen, som allerede antydet de evolusjonære tankene han ruget på.

I 1839 giftet Darwin seg med sin kusine Emma Wedgwood, og sammen flyttet de fra London til Downe. Samme år ble deres første sønn William Erasmus født. Mellom 1841 og 1856 fikk ekteparet ytterligere ni barn (Anne Elizabeth, Mary Eleanor, Henrietta Emma, George Howard, Elizabeth, Francis, Leonard, Horace og Charles Waring). Charles var en hengiven pappa og uvanlig oppmerksom overfor sine barn.[28] Når barna ble syke fryktet han at de hadde arvet svakheter som skyldtes innavl på grunn av det nære slektskapet han hadde med sin hustru og kusin Emma. Han undersøkte dette spørsmålet i sine skrifter.[29] Tre av barna døde i ung alder, men til tross for hans redsel hadde de fleste av de overlevende barnene senere fremgangsrike karrierer som fremstående medlemmer av den prominente familien Darwin-Wedgwood.[30]

I mange år av sitt liv slet Darwin med helsen. Han var plaget av magesmerter, kvalme og andre uklare symptomer. Sykdommen, som legene aldri klarte å diagnostisere eller helbrede, gjorde over lange perioder et vanlig liv umulig for ham. Etter at han døde, førte berømmelsen og anerkjennelsen til at han ble gravlagt ved siden av Isaac Newton i Westmintster Abbey, til tross for at han selv ønsket å bli begravet i sin egen landsby Downe.[trenger referanse]

Evolusjonsteoriens far

Utvikling av teorien

Under hele reisen med HMS «Beagle» trodde Darwin fremdeles på artenes uforanderlighet. Først etter jordomseilingen satte Darwin sine observasjoner i sammenheng og begynte å vurdere muligheten for evolusjon. Det var først og fremst hans biogeografiske oppdagelser som gjorde ham oppmerksom på denne muligheten. Forskjellene mellom faunaen og floraen i geografisk atskilte landområder, spesielt mellom øyer og fastlandet, lot seg vanskelig forene med at arter var uforanderlige. Kombinert med nyere geologisk kunnskap, dvs. at jorden var eldre enn tidligere antatt, resulterte dette i at Darwin mente at arter kunne bli tilpasset til de landområdene de oppholdt seg i.

Gjennombruddet skjedde i september 1838, mens han leste Thomas Malthus’ Essay on the Principle of Population. Han skjønte da at individene i enhver populasjon måtte konkurrere om knappe ressurser, og at denne prosessen – sammen med variabilitet og arv – kunne lede til evolusjonære endringer. Denne prosessen ligner meget på dyre- eller planteavl, også omtalt som kunstig seleksjon, bare at den foregår over veldig store tidsperioder. Darwin valgte derfor å kalle prosessen naturlig seleksjon. Det skulle likevel gå over tjue år før Darwin hadde samlet sammen nok underbyggende dokumentasjon til at han turde å publisere teorien sin. Den overveiende negative reaksjonen som Robert Chambers’ «Vestiges of the natural History of Creation» (1844) fikk blant datidens ledense naturvitere overbeviste ham om at en teori som brøt med tesen om arters uforanderlighet måtte være ekstremt godt underbygget og lagt frem av en anerkjent forsker.[31]

Wallace og utgivelsen av «Artenes oprinnelse»

Darwin så for seg et mangebinds verk hvor han nøye gikk gjennom eksempler på evolusjon og tilpassninger hos en rekke organismer, både dyr og planter. Det var imidlertid flere enn Darwin som arbeidet med variasjon, og som hadde lest Malthus’ bok. I 1858 fikk en ung samler på Ternate i Malaysia ved navn Alfred Russel Wallace samme ideen som Darwin. Han kjente Darwin gjennom korrespondanse (han hadde samlet rur for Darwin i en årrekke), og Wallace sendte sin teori til Darwin med spørsmål om han syntes det var noe å vise geologen Charles Lyell. Lyell var kjent med Darwins teori, og fikk en tidlig skisse av hans teori lest opp sammen med Wallaces brev for Linnean Society of London. Læren om evolusjon ved naturlig utvalg er derfor formelt er kreditert Darwin og Wallace.[32] Darwin skrev etterpå et sammendrag av det store verket han hadde planlagt. Boken, som kom ut i 1859 og het Artenes opprinnelse, revolusjonerte ikke bare biologien, men hele det moderne verdensbildet. (Se artiklene om Artenes opprinnelse og darwinisme for flere detaljer.)

Striden om evolusjonsteorien

Motstanden mot ideen on evolusjon ved naturlig utvalg kom fra to kilder: en vitenskapelig motstand anført av paleontologen Richard Owen, og religiøs motstand anført av biskopen av Oxford, Samuel Wilberforce. Darwin var ikke spesielt glad i åpne konfrontasjoner. Debattene med motstanderne av teorien sin overlot han derfor stort sett til vennene sine, fremfor alt til Thomas Henry Huxley, som ble kjent som «Darwins vaktbikkje». Han ble også støttet av Chalrles Lyell, som i utgangspunktet hadde vært motstander av teorien, botanikeren Joseph Dalton Hooker og av Wallace.[33] Selv fortsatte Darwin å publisere banebrytende bøker, blant annet om samevolusjon, kunstig og seksuell seleksjon, komparativ etologi, polymorfisme, fysiologi og økologi.

Etter hans død stod evangelisten Elizabeth Reid, som kalte seg selv lady Hope, frem og hevdet at Darwin på sitt dødsleie hadde gått bort fra evolusjonstanken, og anerkjent Jesus som sin frelser. Dette blir imidlertid tilbakevist av Darwins familie og senere historikere.[34]

Priser og utmerkelser (utvalg)

Populærkultur

Darwins liv ble skildret i den britiske miniserien The Voyage of Charles Darwin fra 1982. Serien la hovedvekten på hans reise på HMS «Beagle».[35]

Referanser

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Biographical Database of Southern African Science, oppført som Charles Robert Darwin, S2A3 Biographical Database ID 657, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Archive of Fine Arts, abART person-ID 14351, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b c d www.accademiadellescienze.it, Accademia delle Scienze di Torino ID charles-robert-darwin, besøkt 1. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ link.springer.com[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 13743, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ annuaire prosopographique: la France savante, «Charles Robert Darwin», CTHS person-ID 107704[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Base biographique, BIU Santé person ID 5185[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ TheGuardian.com, «Bedroom where Charles Darwin died to be opened to the public», arkiveringsdato 15. august 2016, arkiv-URL web.archive.org, verkets språk britisk-engelsk, utgitt 28. juni 2016, besøkt 25. januar 2017[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ a b c d Oxford Dictionary of National Biography, Oxford Biography Index Number 7176[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ Cambridge Alumni Database, Cambridge Alumni Database ID DRWN827CR[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ The Peerage person ID p13260.htm#i132591, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ www.francetvinfo.fr[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ Leopoldina member ID (new) charles-darwin[Hentet fra Wikidata]
  16. ^ search.amphilsoc.org, besøkt 12. mars 2022[Hentet fra Wikidata]
  17. ^ filside 5, www.amacad.org, besøkt 12. mars 2022[Hentet fra Wikidata]
  18. ^ www.zsl.org, besøkt 12. mars 2022[Hentet fra Wikidata]
  19. ^ Awards Named for the Academician Karl von Baer: A History of Their Foundation and Significance[Hentet fra Wikidata]
  20. ^ www.ras.ru, besøkt 12. mars 2022[Hentet fra Wikidata]
  21. ^ Royal Society, «Award winners : Copley Medal», verkets språk engelsk, besøkt 30. desember 2018[Hentet fra Wikidata]
  22. ^ www.orden-pourlemerite.de, besøkt 6. september 2023[Hentet fra Wikidata]
  23. ^ Premio Bressa, www.accademiadellescienze.it[Hentet fra Wikidata]
  24. ^ www.universiteitleiden.nl[Hentet fra Wikidata]
  25. ^ www.geolsoc.org.uk, besøkt 21. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  26. ^ www.royalsociety.org.nz[Hentet fra Wikidata]
  27. ^ Bill Bryson: En kort historie om nesten alt, forlaget Gyldendal, Oslo 2005, ISBN 82-05-33391-2
  28. ^ «About Charles Darwin» (på engelsk). aboutdarwin.com. Arkivert fra originalen 24. oktober 2015. Besøkt 8. april 2018. 
  29. ^ Desmond, Adrian; Moore, James (1991). Darwin. London: Michael Joseph, Penguin Group. ISBN 0-7181-3430-3. 
  30. ^ «The Children of Charles & Emma Darwin.» (på engelsk). aboutdarwin.com. Arkivert fra originalen 7. desember 2006. Besøkt 15. desember 2006. 
  31. ^ Secord, J.A. (2000). Victorian sensation : the extraordinary publication, reception, and secret authorship of Vestiges of the natural history of creation. Chicago: University of Chicago Press. s. 506-511. ISBN 9780226744100. 
  32. ^ «The 1858 Darwin-Wallace paper». The Alfred Russel Wallace Website. Arkivert fra originalen 9. februar 2018. Besøkt 8. februar 2018. 
  33. ^ Thomson, Keith Stewart (2000). "Huxley, Wilberforce and the Oxford Museum", American Scientist, May–June 2000. Retrieved on 7 January 2009.
  34. ^ Erik Tunstad (12. februar 2005). «En angrende synder?». Forskning.no. Arkivert fra originalen 18. mai 2011. Besøkt 7. mai 2011. 
  35. ^ https://www.imdb.com/title/tt0216517/. 

Bokutgivelser

Darwins samlede produksjon tilgjengelig på nett

I oktober 2006 kunngjorde Cambridge University at de vil legge ut Darwins samlede skrifter for gratis nedlasting. Til sammen blir 50 000 sider og 40 000 bilder lagt ut på nettet. Det er også utgaver på tysk, dansk og russisk. Nettstedet inneholder nå om lag halvparten av materialet som skal være klart til tohundreårsjubileet for Darwins fødsel i 2009.

Eksterne lenker

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Charles_Darwin&oldid=24201445»
  NODES
ELIZA 6
Ideen 3
mac 1
os 39
server 3
web 2