Charles Stoddart
Charles Stoddart (født 23. juli 1806 i Ipswich i England; henrettet 17. juni 1842 i Bukhara) var en britisk offiser og diplomat som spilte en rolle under stormaktenes kappløp om innflytelse i Sentral-Asia, på engelsk kalt «The Great Game».
| Charles Stoddart | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 23. juli 1806 Ipswich | ||
| Død | 17. juni 1842 (35 år) Bukhara | ||
| Beskjeftigelse | Diplomat | ||
| Utdannet ved | Royal Military College, Sandhurst Norwich School | ||
| Nasjonalitet | Det forente kongerike Storbritannia og Irland | ||
Liv og virke
redigerBakgrunn
redigerCharles Stoddart var sønn av major Stephen Stoddart og hans hustru Katherine Randal. Faren døde allerede i 1812 ved en rideulykke.
Militær
redigerDen 15. mars 1823 begynte han som løytnant ved Royal Staff Corps. Den 9. februar 1826 ble han forfremmet til overløytnant. Den 7. februar 1834 ble han som kaptein satt på half-pay. Fra 1833 til 1835 tjenestegjorde han ved Royal United Service Institution og Institution of Civil Engineers.
Diplomatiet (The Great Game)
redigerI 1835 kledaget han som Military Secretary den britiske sendemann Henry Ellis til Persia.
Han ledsaget i 1837 Mohammed Shah under hans beleiring av Herat, men reise derfra i juni 1838. Allerede i juli 1838 returnerte han og overbragte Mohammed Shah den beskjed at en fortsettelse av den persiske beleiringen ville utløse en britisk krigserklæring. Da så melding kom om at britiske styrker var ankommet Persiagulfen ble beleiringen avbrutt.
Den 2. juni 1837 ble Stoddart lokalt utnevnt til oberstløytnant, og traff etter persernes avmarsj Eldred Pottinger, den britiske forsvarer av Herat. Kort etter reiste han til Emiratet Bukhara, for å forhandle med emir Nasrullah Khan og løslatelsen av russiske fanger og om mulig inngå en vennskapspakt med emiren.
Charles Stoddart kom frem til Bukhara den 17. desember 1838 og ble arrestert fire dager etter. Det er blitt angitt forskjellige mulige grunner for dette. Han skal for eksempel ha ikke steget ned av sin hest inne i palassområdet, ha slått en hoffmann, eller ha trukket sin korde da man ville tvinge ham til å bøye seg ned. De følgende måneder ble han hold i fangenskap, under svært vekslende forhold, blant annet i en zindan.
Så kom det en annen brite: Etter opphold i Khiva og Kokand, hvor han hadde forsøkt å organisere en allianse mot den russiske inntrengning i Sentral-Asia, eller i det minste å få bevirket avskaffelsen av slaveriet, kom kaptein Arthur Conolly frem til Bukhara i oktober 1841.[1] Conolly var blitt advart mot å reise til Bukhara, man hadde imidlertid et håp både om å kunne inngå en fredsavtale og få bevirket Stoddarts løslatelse. Til å begynne med ble Conolly mottatt med vennlighet. Men da emiren ikke fikk noe svar på et brev han hadde sendt til dronning dronning Victoria, følte han seg ført ved nesten og så på Conolly som en bedrager. Da Storbritannia så under første anglo-afghanske krig ble tilføyet en militær katastrofe og fornedrelse ved generalmajor William Elphinstones tilbaketog gjennom Khyberpasset, bestemte emiren seg for å la henrette begge sine britiske fanger for spionasje.[2]
Den 17. juni 1842 ble Stoddart og Conolly henrettet på plassen foran citadellet Ark.
I 1845 foretok pastoren Joseph Wolff en reise for å finne ut hva som var skjedd med de to offiserene. Han og hans hustru kom så vidt fra det med livet, og skrev om omfattende skildring av sine reiser i Sentral-Asia, som gjorde Conolly og Stoddart til velkjente navn i Storbritannia for lange tider.
Litteratur
rediger- John Grover: The Bokhara Victims. London 1845.
- Peter Hopkirk: The Great Game. On Secret Service in High Asia. London 1990.
Referanser
rediger