Den arabiske liga
Den arabiske liga (جامعة الدول العربية) er et forbund av arabiske stater som arbeider for samarbeid innen næringsliv, finansvesen, transport, kultur, helsevesen, opprettholdelse av medlemslandenes uavhengighet og suverenitet, og fremming av felles interesser. Forbundet arbeider blant annet for anerkjennelsen av Palestina som selvstendig stat.
Den arabiske liga | |||
---|---|---|---|
Stiftet | 22. mars 1945 | ||
Hovedkontor | Den arabiske ligas hovedkontor i Kairo (Kairo, gate: Tahrirplassen) Kairo | ||
Ahmed Aboul Gheit (1. juli 2016) | |||
Utmerkelser | Æresmedlem av Fortjenstordenen[1] | ||
Grunnlegger(e) | Egypt, Irak, Jordan, Libanon, Saudi-Arabia, Syria, Jemen, Marokko | ||
Flagg | |||
Nettsted | www.leagueofarabstates.net (ar) | ||
Den arabiske liga 30°02′41″N 31°13′59″Ø |
Forbundet ble grunnlagt 22. mars 1945 i Kairo, hvor den har sitt sete, og består av 22 medlemsland; 21 nasjonalstater i Nord-Afrika og Midtøsten, foruten Palestina. Den siste er ikke internasjonalt anerkjent og representeres uoffisielt gjennom PLO.
På slutten av 1970-tallet opprettet Den arabiske liga de såkalte «tre nei». Det var en avtale mellom landene at de ikke skulle forhandle med staten Israel, ikke anerkjenne den, og ikke ha fred med den. Mottoet ble da «from the river to the sea, Palestine will be free!» (engelsk for fra elven til havet, Palestina vil bli fritt!). Det skulle vise at Palestina ville bli fritt fra Jordanelven til Middelhavet, underforstått at målet er å utrydde Israel.[trenger referanse]
Historie
redigerIntensjonen om opprettelse av et arabisk samarbeidsinstrument ble formulert i Alexandriaprotokollen i 1944. Den arabiske ligaen ble så grunnlagt 22. mars 1945 i Kairo, hvor den har hovedkontor. Syv land var med på opprettelsen. I begynnelsen jobbet ligaen i særlig grad for å sikre selvstendigheten for landene med kolonistyre. Senere er hovedfokus rettet mot å fremme samarbeid mellom medlemslandene.
Ligaen har også spilt en rolle i Israel-Palestina-konflikten, og medlemslandene har flere ganger utkjempet kriger mot Israel. I 1948 gikk seks av medlemslandene (Irak, Syria, Libanon, Transjordan, Egypt, Saudi-Arabia og Nord-Jemen) til angrep mot den nyopprettete jødiske staten.
I 1956 ble ligaens antatte sterkeste medlem, Egypt, angrepet av Storbritannia, Frankrike og Israel. Mens britene og franskmennene raskt trakk seg tilbake, fortsatte Israel å okkupere Sinai ut på nyåret. I løpet av 1960-tallet eskalerte det en konflikt med Syria og Libanon på den ene siden, og Israel på den andre. Konflikten omhandlet kontrollen over ferskvannskildene til Jordanelva. Igjen gikk Israel seirende ut av konflikten. Under seksdagerskrigen i 1967 gikk Egypt, Syria, Jordan og Irak til krig mot Israel. I løpet av krigen, som ironisk nok egentlig varte i 7 dager, sendte flere medlemsland militær støtte til Egypt og Syria (Algerie, Marokko, Tunisia, Sudan, Kuwait, Saudi-Arabia). Etter det arabiske nederlaget var et faktum, utkjempet Egypt en lav-intensitets-krig med støtte fra Sovjetunionen, Jordan og PLO mot Israel, i et forsøk på å gjenerobre Sinai. Da dette ikke lykkes, valgte Egypt å gi opp krigen.
I 1973 gikk Egypt og Syria til et overraskende angrep på Israel i den såkalte Jom kippur-krigen. Egypt og Syria mottok militær støtte fra Irak, Jordan, Saudi-Arabia, Marokko, Libya og Kuwait, i tillegg til mindre støtte fra blant annet Nord-Korea, Cuba og Pakistan, som ikke var medlemmer i ligaen. De to første dagene hadde Egypt og Syria overtaket, men etter en israelsk mobilisering ble resultatet nok en gang arabisk nederlag. Dette førte til et egyptisk fredsinitiativ med Israel, som resulterte i Camp David-avtalen og Den egyptisk-israelske fredsavtalen, en permanent fredsavtale mellom Israel og Egypt. Som et resultat av dette ble Egypt ekskludert fra ligaen i en periode.
Den arabiske ligaen stod sammen om å støtte Irak økonomisk under Iran-Irak-krigen, som varte fra 1980 til 1988. Land som Saudi-Arabia og Kuwait støttet Irak med store lån, som Irak etter våpenhvilen ikke ønsket å betale. Irak krevde av Kuwait slettet gjelden, og truet med å invadere den oljerike nabostaten. Resultatet ble at Irak i 1990 invaderte Kuwait, og ensidig annekterte landet. Det oppstod nå en frykt for at Irak skulle fortsette å ekspandere, nå mot de oljerike områdene i Saudi-Arabia. Dette skapte en splittelse i ligaen, med Irak og noen andre arabiske land på den ene siden, og motstandere mot Iraks ekspansive politikk på den andre. En arabisk koalisjonsstyrke stilte opp i Saudi-Arabia, klar til å beskytte landets suverenitet. Disse mottok støtte fra spesielt USA, som fant situasjonen uakseptabel. Da Irak nektet å følge FNs krav om total tilbaketrekning fra Kuwait, angrep en blandet koalisjon av arabiske land og NATO-land Irak, som ganske snart led nederlag. Samarbeidet mellom Vesten og Den arabiske liga under Gulfkrigen skapte en ny tone i internasjonal politikk.
Medlemsutestengelser i 2011
rediger22. februar 2011 meldte Den arabiske ligas generalsekretær Amr Moussa at Libyas medlemskap i organisasjonen ville bli suspendert på grunn av libyske myndigheters overdrevne maktbruk mot demonstranter i det som skulle utvikle seg til å bli en borgerkrig. Medlemskapet ble tatt opp igjen 27. august 2011, men da med en representant fra Det nasjonale overgangsrådet som landets representant.[2]
12. november meldte ligaen at Syria ville bli suspendert med virkning fra 16. november, fordi landets myndigheter ikke viste tegn på å arbeide mot en fredelig løsning på borgerkrigen i landet.[3] Suspensjonen ble opphevet i 2023.[4]
Medlemsland
redigerDe landene som opprinnelig var med på å grunnlegge Den arabiske liga i Kairo 1945 var Egypt, Irak, Libanon, Saudi-Arabia, Syria, Transjordan (Jordan etter 1946), samt Jemen. Antallet medlemsland økte jevnt i siste halvdel av 1900-tallet, ytterligere 15 arabiske stater og 3 stater med observatørsstatus ble anerkjent.
Egypts medlemskap opphørte i 1979 etter at de signerte den egyptisk-israelske fredsavtalen, og forbundets hovedkvarter ble flyttet fra Kairo til Tunis i Tunisia. I 1987 gjenopptok de arabiske landene sine diplomatiske relasjoner med Egypt og landet ble igjen tatt opp i Den arabiske liga i 1989 og forbundets hovedkvarter ble flyttet tilbake til Kairo. I september 2006 fikk Venezuela status som observatørland, det samme fikk India i 2007.
Israel er ikke medlem til tross for at 20 % av befolkning der har arabisk opprinnelse, og over halvparten av den jødiske befolkningen stammer fra jøder fra arabiske land og arabisk er et av Israels offisielle språk. Tsjad er heller ikke medlem, selv om arabisk er et av landets offisielle språk og morsmål for mange i landet.
De nåværende medlemmene og observatørene i Den arabiske liga er listet nedenfor.
|
| ||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
Noter:
|
|
Referanser
rediger- ^ www.ordens.presidencia.pt[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Libya regains Arab League seat» (på engelsk). Al Jazeera. 27. august 2011.
- ^ a b Grete Ingebjørg Berge (12. november 2011). «Syria ekskludert fra Den arabiske liga» (på norsk). Nrk.no. Besøkt 12. november 2011.
- ^ a b Frankfurter Allgemeine Zeitung besøkt 8. mai 2023.
- ^ «League of Arab States: Arab Republic Of Egypt». Arab League Online. Arkivert fra originalen 22. september 2007. Besøkt 12. juni 2007.
- ^ «League of Arab States: Republic Of Iraq». Arab League Online. Arkivert fra originalen 30. september 2007. Besøkt 12. juni 2007.
- ^ «League of Arab States: The Hashemite Kingdom Of Jordan». Arab League Online. Arkivert fra originalen 21. september 2007. Besøkt 12. juni 2007.
- ^ «League of Arab States: Republic Of Lebanon». Arab League Online. Arkivert fra originalen 23. september 2007. Besøkt 12. juni 2007.
- ^ «League of Arab States: Kingdom Of Saudi Arabia». Arab League Online. Arkivert fra originalen 30. september 2007. Besøkt 12. juni 2007.
- ^ «League of Arab States: Arab Republic Of Syria». Arab League Online. Arkivert fra originalen 30. september 2007. Besøkt 12. juni 2007.
- ^ «League of Arab States: State Of Palestine». Arab League Online. Arkivert fra originalen 21. september 2007. Besøkt 12. juni 2007.
- ^ «Eritrea Joins Arab League As Observer». The Somaliland Times. 17. januar 2003. Arkivert fra originalen . Besøkt 13. juni 2007.
- ^ «Arab League accepts Venezuela as observer». People's Daily Online. 18. juli 2006. Besøkt 17. oktober 2007.
- ^ «Venezuela Receives Arab League Support for UN Security Council Seat». venezuelanalysis.com. 19. juli 2006. Besøkt 17. oktober 2007.
- ^ «India invited as observer for Arab League summit». Press Trust of India. 23. juli 2007. Arkivert fra originalen 24. juni 2013. Besøkt 13. juni 2007.
Eksterne lenker
rediger- (ar) Offisielt nettsted
- (en) Arab League – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) League of Arab States – galleri av bilder, video eller lyd på Commons