Den svenske forfatningen av 1772

Artikkelen inngår i serien om

Sveriges historie

Epoker

Steinalderen
(4000–1800 f.Kr.)

Bronsealderen
(1800-550 f.Kr.)

Jernalderen
(550 f.Kr.–800 e.Kr.)

Vikingtiden
(800-1050)

Kalmarunionen
(1389-1521)

Stormaktstiden
(1611-1718)

Tredveårskrigen
(1618–1648)

Den gustavianske forfatningen
(1772)

Den svensk-norske union
(1814-1905)

Andre verdenskrig
(1939-1945)

Den svenske forfatningen av 1772, også kalt den gustavianske forfatningen er den grunnlov (svensk: regjeringsform) som Gustav III av Sverige la fram og fikk vedtatt av riksdagen 21. august 1772, etter hans statskupp to dager tidligere. Dette vedtaket kom imidlertid etter at flere av hans politiske motstandere og medlemmer av riksrådet hadde blitt arrestert. Denne var gjeldende rett i Sverige fram til forfatningen av 1809, men i Finland helt fram til selvstendigheten i 1919.

Forløper - frihetstiden

Forfatningen avløste den såkalte «frihetstiden», som hadde sitt navn da denne avløste eneveldet i 1718. Forfatningen søkte å reformere den politiske ledelsen i Sverige med håp om ro etter mange års partistridigheter. Gustav III fengslet partilederne og etablerte et nytt styre med utstrakt makt tilbake til kongen på bekostning av riksrådet og stenderforsamlingen. Han innførte trykkefrihet og avskaffet tortur, og grep med fast hånd inn mot korrupsjon i administrasjonen.

Noen viktige bestemmelser

Gustavs IIIs underskrift

De viktigste bestemmelsene i de 57 paragrafene i forfatningen fra 1772 var:

Religionen for den svenske kongen, embetsverket og undersåttene er evangelisk-lutherske tro (§ 1).
Kongen skal styre etter svensk lov, ingen skal kunne miste liv eller eiendom uten etter rettslig dom (§ 2).
Tronfølgen skal være iht forfatningene fra 1743, 1604 og 1544 (§ 3).
Antall medlemmer av riksrådet fastsettes til 17. Riksrådet har den beslutningsmyndighet som riksdagen fra 1604, og som rådgiver for kongen som har den endelige beslutningsmyndighet (§ 4).
Kongen er statsoverhode og skal beskyttet landets innbyggere og territorium (§ 5).
Kongen har rett til å erklære krig, slutte fred, samt å inngå militærallianser, men skal i hemmelige rådslagninger med riksrådet i slike saker. Kongen må rette seg etter enstemmige beslutninger i riksrådet, men er meningene her delte, kan kongen ta den beslutning han selv mener er riktig (§ 6). Krigserklæringer krever samtykke fra stenderne (§ 48).
Oppgaver og områder for medlemmene av riksrådet blir bestemt av kongen. Er det uenighet mellom kongen og riksrådet, bestemmer kongen (votum decisivum) (§ 8).
Kongen har rett til å kunne benåde (§ 9).
Kongen utnevner embetsverket etter konsultasjon med riksrådet. De nederste embetene og biskopene velges ut fra en forslagsliste bestående av tre personer. Ingen utlendinger kan utnevnes til statlig tjeneste i Sverige (§ 10).
Bare kongen kan opphøye personer til adelstand (§ 11).
Hoffretten (hofrätt) er det høyeste rettsorgan og står under tilsyn av kongen. Rettens myndighet utvides (§ 15).
Alle utenomrettslige domstoler er avskaffet(§ 16).
Alle svenske stridskrefter må avlegge en troskapsed til kongen (§ 18). Kongen er øverstkommanderende (§ 19).
Kongen har rett til å oppnevne alle tjenestemenn i den statlige forvaltningen (rikskansliet), spesielt gjelder dette svenske ambassadører til utenlandske hoff. Forvaltnings hovedstruktur ble bestemt gjennom forfatningen (§§ 20-32). Alle svenske prinser og fyrster må ha kongens samtykke ved inngåelse av ekteskap (§ 36).
Ved kongens sykdom eller lengre utenlandsopphold kan en av riksrådets medlemmer etter kongens beslutning fungere i kongens sted (§ 37).
Stendene må tre sammen etter kongens innkalling (§ 38). De skal ikke sitte samlet i mer enn tre måneder (§ 46). De er forpliktet til å være lojale mot kongen (§ 39).
Alle Sveriges tyske provinser er direkte underlagt kongen (§ 53).

Forenings- og sikkerhetsakten av 1789

Kongen makt ble ytterligere utvidet i 1789 gjennom den såkalte Forenings- og sikkerhetsakten (förenings- och säkerhetsakten) som ga Gustav III en praktisk talt eneveldig makt, og riksrådet ble fullstendig overflødig. Riksdagen hadde rett til å vedta loven, men disse måtte sanksjoneres av kongen som hadde absolutt veto. Riksdagen hadde imidlertid en viss innflytelse i skattespørsmål. 19. mai 1789 ble den den øverste domstolen(Högsta Domstolen), og denne fikk den makt som riksrådet tidligere hadde. På denne måten ønsket en å oppnå en viss maktfordeling mellom lovgivende og utøvende makt.

Forfatningens avløsning

Sverige

Etter det katastrofale nederlaget i finskekrigen mot Russland i 1809, så den svenske adelen muligheten til å ta tilbake makt fra kongen. Gustav IV Adolf av Sverige ble avsatt og erstattet med sin barnløse onkel som ble konge under navnet Karl XII. Han ble et lydig redskap for riksdagen. Forfatningen av 1772 ble 6. juni 1809 erstattet av en ny forfatning, som var Sveriges grunnlov fram til den nye i 1974.

Finland

Etter nederlaget i finskekrigen måtte Sverige i freden i Fredrikshamn avstå Finland til Russland. Storfyrstedømmet Finland beholdt den forfatningen av 1772, hvor den russiske tsaren gikk inn i kongens sted i forfatningen. Finnene anså unionen med Russland som en personalunion, og det dannet det formelle grunnlaget for selvstendigheten fra Russland i 1917, da tsaren ble avsatt, og dermed også som overhode over Finland og grunnlaget for russisk overhøyhet over landet. Forfatningen eksisterte formelt fram til 17. juli 1919, da en ny grunnlov for den nye finske republikken ble vedtatt. Denne eksisterte fram til den nye grunnloven ble satt i verk 1. mars 2000.

Eksterne lenker

(sv) Forfatningsteksten – originaltekster fra den svenskspråklige Wikikilden

Autoritetsdata