Diana Dors
Diana Dors (født 23. oktober 1931, død 4. mai 1984) var en engelsk skuespillerinne, født Diana Mary Fluck i Swindon i Wiltshire. Hun ble betraktet som tilsvarende de blonde sexsymbolene i Hollywood, og beskrev seg selv som «Det eneste sexsymbol som Storbritannia har framskaffet siden lady Godiva».[6][7]
| Diana Dors | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Diana Mary Fluck 23. okt. 1931[1][2][3][4]  Swindon[3] | ||
| Død | 4. mai 1984[1][2][3][5] (52 år) Windsor[3] | ||
| Beskjeftigelse | Skuespiller, selvbiograf, filmskuespiller | ||
| Utdannet ved | London Academy of Music and Dramatic Art | ||
| Ektefelle | Alan Lake (1968–1984) Richard Dawson (1959–1966) | ||
| Barn | Mark Dawson | ||
| Nasjonalitet | Storbritannia | ||
| Gravlagt | Bisham Abbey | ||
| Aktive år | 1947– | ||
| IMDb | IMDb | ||
Liv og virke
redigerDa Dors var 16 år gammel signerte hun en kontrakt med underholdningsbedriften Rank Organisation. Hun hadde sitt store gjennombrudd som skuespiller i 1949 med filmen Diamond City, en kommersielt mislykket film om en by i Sør-Afrika på 1870-tallet. Under produksjonen av denne filmen hadde Dors et forhold til forretningsmannen Michael Caborn-Waterfield som var sønn av en greve. Hun ble valgt av Theatre World Magazine som «Årets skuespillerinne». Senere fikk hun flere amerikanske filmer distribuert under artist-navnet Diana d'Or for å unngå dårlig publisitet under sitt eget navn.
Hun endret sitt scenenavn til Diana Dors som var pikenavnet til hennes bestemor.[8] Dors kommenterte senere humoristisk om endringen: [6]
De ba meg endre navnet. Jeg antar at de var redd for at om mitt virkelige navn Diana Fluck var oppe med lysbokstaver og en av bokstavene gikk ut...[9]
Hun fødte sitt første barn i februar 1960. Mellom 1978 og 1984 utga Dors fire biografiske bøker under eget navn. Hun gjennomgikk cellegift-behandling mot kreft tidlig på 1980-tallet. Dors var en nær venn av Ruth Ellis, den siste kvinnen som ble hengt i Storbritannia, De ble venner etter at Ellis hadde en liten rolle i filmen Lady Godiva Rides Again, fire år før hun ble henrettet av bøddelen Albert Pierrepoint.
Arv og ettermæle
redigerDors etterlot et merke og ble et popikon i populærkulturen: Framstillingen av 1950-tallets blonde sexsymbol ble popularisert av Dors, og i USA ble skuespillerne kjent som de «Three 'Ms'»: Jayne Mansfield, Mamie Van Doren og Marilyn Monroe.
Hennes ubeleilige død ble referert til i sangen «Good Day» (1984) på albumet Word of Mouth av The Kinks. Den hadde følgende tekstlinje: [10]
Et tiår før Diana Dors' død ble nevnt i sangen «It's Too Late» av The New York Dolls på deres album Too Much, Too Soon.
Referanser
rediger- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b A historical dictionary of British women[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 15805, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija-ID 18331[Hentet fra Wikidata]
- ^ FemBio-Datenbank, FemBio-ID 7950, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Bret, David (29. oktober 2010): Diana Dors: Hurricane In Mink.
- ^ Norman, Neil (29. oktober 2010): «Men who destroyed Diana Dors», Express.co.uk
- ^ «Diana Dors, The Official Archive and Website». Arkivert fra originalen 31. mars 2012. Besøkt 7. januar 2012.
- ^ Den bekymringsfull bokstaven var således ‘l’
- ^ Kitts, Thomas M.; Davies, Ray (2008): Not Like Everybody Else, Routledge. ISBN 0-415-97768-1. s. 212
Eksterne lenker
rediger- (en) Diana Dors på Internet Movie Database
- (sv) Diana Dors i Svensk Filmdatabas
- (da) Diana Dors på Filmdatabasen
- (fr) Diana Dors på Allociné
- (en) Diana Dors på AllMovie
- (en) Diana Dors hos Rotten Tomatoes
- (en) Diana Dors hos The Movie Database
- Diana Dors — Diana Dors Memorial
- Diana Dors Arkivert 27. februar 2012 hos Wayback Machine. hos HorrorStars
- Diana Dors — Screen Online
- Diana Dors: A Life in Pictures, fotogalleri hos BBC Wiltshire
- Diana Dors: 1978 — arkiv med lokalnyheter hos BBC Wiltshire
- Diana Dors Arkivert 9. august 2011 hos Wayback Machine. intervjuet av Mike Wallace på The Mike Wallace Interview, 9. november 1957