Dogmatisk teologi

Dogmatikk eller dogmatisk teologi (av gr. δόγμα, dógma, «mening, læresetning») er en systematisk-teologisk disiplin i katolsk og protestantisk teologi, som forsøker å utlegge kristendommens troslære systematisk. Sammen med fundamentalteologi/prolegomenaspørsmål, moralteologi/teologisk etikk og filosofisk teologi/religionsfilosofi er dogmatisk teologi deldisipliner innenfor kristen systematisk teologi. Fremstillingen av den dogmehistoriske utviklingen av dogmer/læresetninger gis av disiplinen kirkehistorie.

Definisjon

Den dogmatiske teologi er et forbindelsesledd mellom de eksegetisk-historiske og den praktisk teologi og utøver slik, ved sin forpliktelse til Den hellig skrift som er dets norm, følgende funksjon:

1. en eksistensiell (dvs. kirkelige funksjon, en teologi for og i Kirken),

2. en reproduktiv (dvs. sammenfattende funksjon),

3. en produktiv (dvs. tilretteleggende funksjon) og

4. en rasjonell (dvs. vitenskapelig funksjon).

Enkelte vil dermed definere dogmatisk teologi som kirkelig vitenskap om Gud, som sammenfatter det bibelske budskap og som vil for vår tid reaktualisere budskapet. Dvs. i hovedsak utlegge, begrunne og tilrettelegge eksisterende og fastlagt dogma.

Dogmatisk-teologiske emner

Den dogmatiske teologi behandler ulike områder, såkalte loci. De er som regel basert på trosbekjennelsenes (symbolenes) utsagn. De viktigste er:

1. artikkel

• Treenighetslæren (De Trinitate, læren om Gud som tre og én)
• Gudslæren (De Deo, læren om Guds vesen og egenskaper)
• Skapelsesteologi (De Creatione, Læren om skapelsen)
• Teologisk antropologi (De Homine, læren om mennesket, herunder hamartiologien)

2. artikkel

• Kristologi (De Christo, læren om Jesu Kristi person og gjerning)
• Soteriologi (De Gratia, læren om frelsen gjennom Jesus Kristus)

3. artikkel

• Pneumatologi (læren om Den hellige ånd)
• Sakramentene (De Mediis Salutis, læren om nådemidlene)
• Ekklesiologi (De Ecclesia, læren om Kirken)
• Åpenbaring (De Revelatione, om Guds åpenbaring – herunder læren om Skriften)
• Eskatologi (De Novissimis, læren om de siste ting)

I tillegg vil enkelte konfesjoner føye til noen flere loci, for eksempel: Mariologi, Bibliologi og Angliologi.

Helheten i disse emnene er teologiens gjenstand, dvs. Gud, verden og mennesket.

Bakgrunn

Det greske begrepet dogma kan både bety det subjektive «mening» (i motsetning til den sikre viten), men også den rettsbindende forstand, som «beslutning». I denne siste forstand finner vi det i Det nye testamente (Luk. 2,1; Apg. 16,4 og 17,7). Det er denne mening av ordet kristen teologi tok opp i seg når den snakker om dogmer, f.eks. hos Ignatius av Antiokia. Ignatius skriver bl.a. om Herrens og apostlenes «dogmer» (Magn. 13,1), innholdsmessig er det tale om etiske leveregler. I det 2. århundre e.Kr. skifter betydningen av ordet dogma fra «beslutning» til «mening» hos apologetene, mer spesifikt i betydningen «skoleretning» – tilsvarende til de forskjellige filosofretningers dogmer. Hos Origenes i det 3. århundre tar begrepet etterhvert betydningen troslære, til forskjell fra de kristnes moral. Han betegner den kristelige lære som dogmata theou (Guds lære).

Hjelpevitenskaper

Dogmatikken er til tross for sin mer avgrensede sikte, i motsetning til f.eks. fundamentalteologien eller religionsfilosofien, likevel avhengig av en del redskaper for å forstå og sammenfatte teologiens innhold. Eksempler på slik hjelpemidler til forståelse er symbolikk, hermeneutikk, dogmehistorie og filosofi.

Ulike metodiske tilnærminger og retninger

Kirkelige læresetninger, slik står i trosbekjennelsene eller bekjennelsesskrifter, behandler ikke følgene av historisk utvikling og endringer i verdensbildet. Derfor er det to ulike måter å forholde seg til dogmatikkens gjenstand og følgelig benytter de seg ulikt av dogmatikkens hjelpevitenskaper.

Det er mulig å skjelne mellom filosofisk tilnærming og ortodoks tilnærming. Mens den første ønsker å utlegge troen i møte med nyvunnet kunnskap, så ønsker den andre tilnærmingen å fastholde alene det bibelske utgangspunkt.

En siste tilnærmingen går ut i fra bibelske prinsipper (aksiomer) og dermed sannheten uavhengig av kontekst. Den arbeider ved å utlegge de bibelske prinsipper for å så sammenlikne (komparasjon) troslæren i ulike kirker. Drøftelsen (og det vitenskapelige elementet i metoden) vil ha som sikte å avgjøre hvilken troslære som best (sannest) ivaretar de bibelske prinsippene. Denne metoden kalles i dag gjerne for fundamentisme (eng. foundationalism).

Den første tilnærmingen kan deles inn i ulike retninger. En av retningene forstår gjerne dogma som utlegning av menneskelig erfaring. Et eksempel på det er Schleiermachers troslære, Die Glaubenslehre (1821/22), hvor han utlegger en «psykologisk» hermeneutikk og eksperimental teologi. I innledningen til sin teologi forankrer han religionsbegrepet i en teori om den umiddelbare selvbevisstheten (-følelse). Mennesket som religiøst vesen lar seg gripe av universet i «barnlig passivitet». Religion er dermed «schlechthiniges Abhängigkeitsgefühl» Alle læresetninger innenfor kristen teologi er beskrivelser for den menneskelige erfaring (følelse). Denne siste tilnærmingen har mer til felles med en mer overordnet systematisk-teologisk tenkemåte, i og med at den er noe mer enn en sammenfatning av bibelske aksiomer. Det historiske (dvs. Bibelen eller tradisjonen) avgjører ikke alene om trosutsagn normative, men må sees sammen med andre grunner.

Ulike konfesjonelle tilnærminger

Katolisismen betoner sammenhengen mellom Bibelen, dogmene, doktriner og kirkens læreembete/magisteriet. Protestanter anser som regel Skriften øverste norm, men det er ulike måter å tilrettelegge forholdet mellom skrift og teologi innenfor protestantismen.

Se også

• Systematisk teologi
• Fundamentalteologi
• Religionsfilosofi