Dradukke

Dradukke eller dragedukke, også kalt dradokke og dragedokke, er en personlig hjelpeånd (spiritus familiaris). Den har form som et menneske og har fått liv gjennom at eieren har dryppet noen dråper av sitt eget blod på den. Navnet dradukke peker på forestillingen knyttet til slike dukkeliknende figurer, at de stjeler og drar rikdommer med seg fra fjern og nær til sin eier.

Alrunen, en rotvekst med form som minner om en menneskekropp, hadde lykkebringende egenskaper ifølge gammel, lærd magi og var i bruk som dradukke. Illustrasjon fra Dioskorides' De materia medica.

Tilvirkning av dradukker

Roten av alrunen (Mandragora officinarum) har en menneskeliknende form. Den ble derfor ofte brukt som dradukke. Planten lar seg, ifølge Frederik Christian Schübeler, drive frem i Norge, men vokser vilt i Sør-Europa og i Orienten. De eksemplarer som har vært kjent i Norge må således være importert. Th. S. Haukenæs har imidlertid etter muntlig tradisjon fra Graven i Hardanger gitt anvisning til en mer hjemmegjort, men svært tidkrevende tilvirkning av «Dragaredokka»:

Man finder sig endel Bjørkenæver og danner deraf en Dukke; denne lægger man under en Elvebro og lader den ligge der urørt i 7 Aar. Hver Gang, man i denne Tid gaar til Alters, maa man tage med sig et Stykke af Brødet og nogle Draaber af Vinen og lade Dukken faa samme. Blir dette gjort, er hun dermed hans Tjenerinde. Naar Eieren af en Dragedukke ønsker sig Penge, beder han hende fare enten paa Havsens Bund eller til Kiste-Bunden efter dem. Skal hun paa Kiste-Bunden efter dem, saa ler hun; skal hun derimod paa Havsens Bund, da græder hun.

Ettersom Jesus selv foreskrev nattverden ved å hevde at brødet og vinen var av hans eget kjøtt og blod ble således også hostien sett på som et virksomt remedium for å gi dukken liv. Sendes hun til kistebunnen er det for å stjele fra naboene, men skal rikdommene hentes fra havets dyp settes hun til en vanskeligere jobb – å finne skjulte skatter. (Se mer om dette under Rituell taushet og Skattegraversagn.)

Rundt i landet kunne det være flere alternativer for å skaffe/lage seg ei dradukke (dragedukke). På Smøla på Nordmøre hadde de en muntlig tradisjon som gjengis i Segn og tru – Folkeminne frå Møre, samlet av Martin Bjørndal:

"Vilde nokon få seg ei dragedokke, måtte han stele høgre tommelfingeren av ein daud tjuv. Fingeren skulde han rulle inni i eit silketørkle. Den som hadde ei slik dragedokke kunde ynskje seg alt han vilde, so fekk han det".

Dradukka som hjelpeånd

Forestillingskomplekset knyttet til dradukker er delvis av samme slag som de trollkyndiges trollkatter og noaidenes gandfluer ved at de er sin herres eller «matmors» lydige tjenere. Det var i senmiddelalderen at tanken utviklet seg, at trollfolk og alkymister holdt seg med hjelpeånder som opptrådte som deres assistenter.

En tenkte seg dradukka som en personliggjøring av den lykken de økonomisk velstående var blitt belemret med når det gjaldt å tiltrekke seg rikdommer og verdifulle gjenstander. Slik sett har dradukkene også en viss sammenheng med Fortuna-skikkelsen i gresk mytologi.

Sagn om dradukker

En type sagn forteller om noen som finner ei dradukke og tar den med seg hjem til barna uten å vite hva det egentlig er for et magisk vesen. Eventuelt synes de den er for fin til å lekes med, slik at den settes på en hylle, legges ned i en kiste eller plasseres inne i et skap.

Da de plutselig begynner å finne sølvmynter og andre verdisaker i huset, forstår de at det er noe galt fatt, og søker profesjonell hjelp hos en prest eller en trollkyndig. De får det råd å legge dradukka tilbake på nøyaktig den samme plassen som de fant den. Dermed blir de endelig kvitt den igjen.

Dradukker i operaen

Den norske komponisten Geirr Tveitt skrev en opera ved navn "Dragaredokko", hans opus nr. 104. Operaen er i fem akter, og finnes i dag kun i klaveruttog, og et gammelt lydopptak, etter at originalpartituret gikk med i den tragiske brannen på komponistens gård i 1970.

Litteratur

• Thrond Sjursen Haukenæs: Natur, Folkeliv og Folketro i Hardanger belyst ved Natur- og Folkelivsskildringer, Eventyr, Sagn, Fortællinger o. s. v. fra ældre og nyere Tid. Samlet og udgivet af... Anden Del. Udgiverens Forlag. Graven 1887, s, s. 68. (Nytt opptrykk. 2003.)
• Frederik Christian Schübeler: Viridarium Norvegicum. Norges Væxtrige. Et Bidrag til Nord-Europas Natur- og Culturhistorie. 3die Bind. W.C. Fabritius & Sønner. Christiania 1889, s. 166.

Autoritetsdata