Europa-colleget
Europa-colleget (Collège d'Europe eller College of Europe) er et uavhengig universitetsinstitutt for europeiske studier på høyere nivå (mastergradsnivå) med hovedsete i gamlebyen i Brugge i Belgia og (fra 1993) en mindre campus i Natolin i Polen. Det er organisert som en privat stiftelse, men får det meste av finansieringen fra Europakommisjonen. Federica Mogherini, tidligere italiensk utenriksminister og EUs høyrepresentant for utenriks- og sikkerhetspolitikk, ble i 2020 ansatt som rektor for colleget; styreleder er den tidligere belgiske statsministeren og presidenten for Det europeiske råd Herman Van Rompuy.[1][2][3]
Det ble grunnlagt i 1949 i etterkant av Haag-kongressen med det erklærte formålet «å utdanne en elite av unge ledere for Europa»[4] og å fremme «en ånd av solidaritet og forståelse mellom nasjonene i Vest-Europa og å gi en eliteutdanning til individer som står for disse idealene».[5] Colleget har siden etableringen hatt nær tilknytning til Europakommisjonen og dens forløpere, og til Europabevegelsen der colleget er støttemedlem.[6] Colleget er tospråklig og studentene må beherske både engelsk og fransk. Europa-colleget tar opp studenter i samarbeid med hjemlandenes utenriksdepartementer og mange av de tidligere studentene jobber i EUs institusjoner eller hjemlandenes diplomatiske tjeneste. Europa-colleget deler flere tradisjoner med den franske École nationale d'administration, men er mer europeisk orientert.
Europa-colleget er en relativt liten institusjon som i mange år hadde under hundre studenter; studenttallet steg i 1990-årene og har siden 2000-årene ligget på 400-tallet. Opptak er selektivt og Europa-colleget regnes som en av Europas ledende eliteskoler innenfor økonomi, jus og statsvitenskap.The Times skriver at «Europa-colleget, i den belgiske middelalderbyen Brugge, er for den europeiske politiske eliten hva Harvard Business School er for amerikansk næringsliv»: «a hothouse where the ambitious and talented go to make contacts».[7]
Historie og organisering
redigerEuropa-colleget ble grunnlagt i 1949 av politiske størrelser som Salvador de Madariaga, Winston Churchill, Paul-Henri Spaak og Alcide De Gasperi i etterkant av Haag-kongressen, for å «fremme en ånd av solidaritet og gjensidig forståelse mellom alle nasjonene i Vest-Europa og for å gi en eliteutdannelse til personer som står for disse idealer»[8] og «for å utdanne en elite av unge ledere for Europa».[4][9] De forestilte seg et lærested hvor Europas fremtidige ledere, noen av dem fra land som kort før hadde vært i krig med hverandre, kunne leve og studere sammen. Haag-kongressen førte også til opprettelsen av Europabevegelsen. En gruppe belgiske intellektuelle under ledelse av kapusinermunken og filosofen Karel Verleye fikk colleget lagt til den belgiske middelalderbyen Brugge, og Europa-føderalisten Hendrik Brugmans ble collegets første rektor. Europa-colleget er ofte blitt beskrevet som Den europeiske unions diplomatskole.
Studenter blir vanligvis tatt opp i samarbeid med utenriksdepartementene i deres hjemland og det er sterk konkurranse om studieplassene. Det finnes tradisjonelt tre studieretninger, spesialisering i økonomi, jus eller offentlig politikk og administrasjon. Arbeidsspråk er engelsk og fransk, og studenter må derfor være flytende i begge. Hvert år tas studenter fra rundt 50 land opp ved colleget. Antall studenter har økt med årene, fra 22 i 1949 til rundt 400 i dag. For å bli tatt opp må man ha en universitetsgrad på bachelornivå eller høyere. Studiet varer ett år, og studentene ved Europa-colleget i Brugge får en av følgende grader:
- Master of Arts in European Political and Administrative Studies/Diplôme d’études approfondies en politique et administration Européennes
- Master of Arts in European Economic Studies/Diplôme d’études approfondies en économie Européenne
- Master in European Law (LL.M.)/Diplôme d’études approfondies en droit Européen
- Master of Arts in European Union International Relations and Diplomacy/Diplôme d’études approfondies en relations internationales et diplomatiques de l'Union européenne
Europa-colleget etablerte på begynnelsen av 1990-tallet dessuten en avdeling i Natolin i Polen, som tilbyr studier i problemer knyttet til EUs nye medlemsland i Øst-Europa. Dette studiet fører frem til graden Master of Arts in European Interdisciplinary Studies/Diplôme d’études Européennes interdisciplinaires approfondies.
Europa-colleget hadde historisk nesten ingen fast ansatte fulltidslærere, men baserte seg hovedsakelig på at fremtredende akademikere, toppbyråkrater og politikere underviste noen dager eller uker i året. Etterhvert har colleget fått en kjerne av fulltidsansatte professorer og forelesere, men fortsatt benytter colleget seg i stor grad av gjesteforelesere. Ettersom colleget i mange årtier bare hadde rundt 100 studenter eller mindre i året var Europa-colleget en ganske liten og oversiktlig institusjon.
I tradisjonen etter franske eliteskoler som ENA delte man ikke ut grader i egentlig forstand før begynnelsen av 1990-tallet, da man begynte å tildele mastergrader som ledd i internasjonal standardisering. Den tidligere graden ble kalt Certificat på fransk og var en eksamen av høyere grad på samme måte som dagens mastergrad. Studieprogrammene var de samme som for de tre gradene i økonomi, jus og offentlig politikk og administrasjon som deles ut i Brugge.
Colleget, som er organisert som en privat stiftelse, blir finansiert hovedsakelig av EU og den belgiske regjeringen. Den polske avdelingen finansieres av Polen. Colleget mottar også støtte fra andre regjeringer, bla. Tyskland og Frankrike, og fra det private næringsliv.
Alumni
redigerMange tidligere studenter, kalt anciens, har blitt diplomater og fremtredende politikere, enten som regjeringsmedlemmer eller medlemmer av sine hjemlands parlamenter eller Europaparlamentet. Per 1992 hadde totalt 78 nordmenn studert ved colleget siden 1949.[10] En liste over alle anciens fra 1949 til 1999 finnes i boken The College of Europe. Fifty Years of Service to Europe, redigert av Dieter Mahncke, Léonce Bekemans og Robert Picht.
Noen av de tidligere studentene er:
- Jon Ola Norbom (1952–1953), norsk finansminister
- Magne Lerheim (1957–1958), statssekretær i Finansdepartementet
- Leif Terje Løddesøl (1960–1961), president i Norges Rederiforbund og styreleder i Statoil
- Lars-Jacob Krogh (1964–1965), NRK-journalist
- Sverre Jervell, norsk diplomat
- Enzo Moavero Milanesi, italiensk Europaminister
- Louise Fréchette, tidl. visegeneralsekretær i FN
- Ursula Plassnik, tidl. utenriksminister i Østerrike
- Alexander Stubb, president i Finland
- Manuel Marín, tidl. president for Europakommisjonen
- David O'Sullivan, generaldirektør for handel i Europakommisjonen
- Poul Skytte Christoffersen, Danmarks EU-ambassadør
- Josef Joffe, utgiver av Die Zeit
- Ledi Bianku, dommer ved Menneskerettsdomstolen
- Jo Leinen, medlem av Europaparlamentet, tidligere president i Unionen av europeiske føderalister
- Alyn Smith, medlem av Europaparlamentet
- György Schöpflin, medlem av Europaparlamentet
- Simon Hughes, medlem av det britiske Underhuset
- Nick Clegg, leder av Liberaldemokratene i Storbritannia
- Helle Thorning-Schmidt, leder for det danske sosialdemokratiske partiet
- Valerie Plame, CIA-agent
- Chris Hoornaert, Belgias utsending til OECD
- Niels Egelund, tidl. dansk ambassadør til Frankrike
- Luc Coene, viseguvernør i Belgias nasjonalbank
- Per Wimmer, tidl. direktør i Goldman Sachs
- Nigel Forman, tidligere britisk regjeringsmedlem
- David McWilliams, irsk økonom, journalist og dokumentarfilmskaper
Promosjoner
redigerHvert akademiske år kalles en «promosjon». Hver promosjon er oppkalt etter en stor europeer. Europa-colleget deler denne tradisjonen med franske ENA, som ble grunnlagt fire år før Europa-colleget.
Det akademiske året åpnes av en invitert taler, som regel en fremtredende politiker. Blant dem finner man David Miliband, Jean-Claude Juncker, Javier Solana, José Manuel Barroso, Valéry Giscard d'Estaing, kong Juan Carlos I av Spania, Margaret Thatcher og François Mitterrand.[11]
Rektorer
rediger- Hendrik Brugmans (1950–1972)
- Jerzy Lukaszewski (1972–1990)
- Werner Ungerer (1990–1993)
- Gabriel Fragnière (1993–1995)
- Otto von der Gablentz (1996–2001)
- Piet Akkermans (2001–2002)
- Robert Picht (interim) (2002–2003)
- Paul Demaret (2003–2013)
- Jörg Monar (2013–2020)
- Federica Mogherini (2020–)
Siden 1993 har det også vært en viserektor for campusen i Natolin. Viserektorer har vært Ettore Deodato (1993), David W. P. Lewis (1994–1996), Jacek Saryusz-Wolski (1996–1999), Piotr Nowina-Konopka (1999–2004), Robert Picht (2004–2007) og Ewa Ośniecka-Tamecka (fra 2007).
Referanser
rediger- ^ Former top diplomat Mogherini appointed as College of Europe rector[død lenke]
- ^ Mogherini approved as College of Europe rector
- ^ Storm rundt rektorvalg ved europeisk prestisjeskole i Khrono
- ^ a b Henri Brugmans, «Former des cadres pour l'Europe» Arkivert 7. juni 2011 hos Wayback Machine. (å utdanne ledere for Europa), Fédération, januar 1950, nr. 60
- ^ "Le rôle du Collège d'Europe Arkivert 7. juni 2011 hos Wayback Machine.", Journal de Bruges et de la Province, 7. oktober 1950, vol. 114, nr. 78, s. 1
- ^ «The EMI is closely linked to the creation of the College of Europe». Arkivert fra originalen 24. mars 2022. Besøkt 28. mai 2020.
- ^ «The Times & The Sunday Times» (på engelsk). Besøkt 12. juli 2018. Artikkelen http://www.timesonline.co.uk/tol/news/politics/article7107214.ece Arkivert 6. juni 2010 hos Wayback Machine. er ikke lenger på nettsiden.
- ^ «Le rôle du Collège d'Europe» Arkivert 7. juni 2011 hos Wayback Machine., Journal de Bruges et de la Province, 7. oktober 1950
- ^ «De skolas för Europas toppjobb». Arkivert fra originalen 25. mai 2012. Besøkt 24. november 2007. «På elitskolan College of Europe läser och lever unga elever från 64 länder tillsammans. Sju av dem är svenskar. För dem som klarar den ettåriga masterutbildningen väntar en karriär inom EU:s institutioner eller toppjobb på banker, advokatbyråer och konsultföretag»
- ^ Dag Fonbæk, Line Møller, «Vårt nye Europa: Her kan du bli en euro-broiler», VG, 06.02.1992, s. 12-13
- ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 25. mai 2011. Besøkt 17. mai 2010.
Litteratur
rediger- Karel Verleye, De stichting van het Europacollege te Brugge, Stichting Ryckevelde, 1989.
- Dieter Mahncke, Léonce Bekemans, Robert Picht, The College of Europe. Fifty Years of Service to Europe, College of Europe, Bruges, 1999. ISBN 9080498319. Med fortegnelse over alle studenter i perioden 1949–1999.
Eksterne lenker
rediger- (en) Offisielt nettsted
- (fr) Offisielt nettsted
- (en) College of Europe – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- College of Europe Alumni Association