Europarett

rettsregler knyttet til EU og Europarådet

Europaretten omfatter i vid forstand rettssystemene for europeiske internasjonale sammenslutninger, herunder Den europeiske union og Europarådet. I snever forstand dreier det seg om EU-retten (unionens regelverk).[2][3]

Rettsakter i EU kunngjøres gjennom Den europeiske unions tidende, her vist ved eksempel på en forside fra EUTs Serie C på dansk.
Rettsaktene som kunngjøres i Den europeiske unions tidende, er tilgjengelige i databanken EUR-Lex (bildet).[1]

Unionens regelverk

rediger

Utdypende artikkel: Unionens regelverk

Unionens regelverk eller EU-retten (fransk og engelsk: Aquis), er et begrep for de samlede rettigheter og forpliktelser som sammenbinder EU-landene som medlemmer av EU. Rettssystemet omfatter traktater, lovgivning, erklæringer og resolusjoner, utenriks- og innenrikspolitiske handlinger, internasjonale avtale som EU inngår og avtaler mellom medlemslandene.[4]

Søkerland må akseptere EU-retten, før de blir medlemmer av EU. Et søkerland skal innføre og anvende EU-retten fra det tidspunkt det blir medlem.[4]

Overnasjonalitet

rediger

EU-retten er bygget på overnasjonalitet. Det innebærer at unionen har institusjoner som i noen saker kan treffe flertallsvedtak som binder også de medlemsstatene som har stemt imot. Deler av EU-retten får dessuten direkte anvendelse i medlemsstatene, uten noen mellomliggende ratifikasjon.

EU må følge legalitetsprinsippet. Det gjelder både ved utøvelse av myndighet og ved lovgivningen. Det innebærer at det må finnes grunnlag i en traktat for at EU kan vedta nye lover. En stat kan vedta endringer i sin egen grunnlov. EUs institusjoner kan imidlertid ikke selv vedta nye traktater, det er det bare medlemsstatene som kan.[5]

Overnasjonaliteten er bare delvis gjennomført. Rådet for Den europeiske union (tidligere ministerrådet) kan ikke treffe flertallsvedtak i alle saker. Videre er det bare forordningene som har direkte virkning. Direktiverne krever nasjonal gjennomføring.[5]

Autonomi, unionsborgernes stilling

rediger

EU-retten bygger på traktatene og er dermed selvstendig (autonom), i forhold til medlemsstatenes rettssystemer. Det medfører at ikke bare statene, men også innbyggerne (unionsborgerne) kan pålegges plikter og gis rettigheter.[6]

Momenter ved lovtolkning

rediger

Et viktig moment tolkningen av lovene i EU, er hensynet til den europeiske integrasjon. Man velger den løsning som tjener integrasjonen. Også det konkrete formålet med bestemmelsen vil ved lovtolkningen kunne få større vekt enn ordlyden. Det skyldes eksistensen av EUs 24 offisielle språk. Et ord kan ha ulik betydning på ulike språk, men dersom formålet er ens vil det være avgjørende.[7]

Generelle prinsipper er av stor betydning. De viktigste prinsippene er respekt for de nasjonale identiteter, for de grunnleggende rettigheter som fremgår av medlemsstatenes statsforfatningsrett, for subsidaritetsprinsippet og for åpenhet for opptak av nye medlemmer i unionen. Traktaten om den europeiske union slår fast at Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter er inkorporert i EU-retten, og at EU skal tiltre Den europeiske menneskerettskonvensjon.[7][8]

«Demokratisk underskudd»

rediger

EUs politiske system har vært kritisert for å lide av «demokratisk underskudd». Det er blant beskrevet som at EU-institusjonene og deres beslutningsprosesser er uten demokratisk legitimitet, og at institusjonene virker utilgjengelige for alminnelige borgere. EU har selv søkt å imøtekomme dette ved å gi økt innflytelse til Europaparlamentet. Andre har ment at EU ikke kan bli demokratisk ved å styrke Europaparlamentet, i hvert fall ikke så lenge tilslutningen til valgene til Europaparlamentet holder seg lav.[9][10]

Primærretten i EU

rediger

Primærretten kan betraktes som den viktigste rettskilde i Den europeiske union. Den rangerer høyest i den europeiske rettsorden og omfatter først og fremmest følgende traktater:

Ved disse traktatene fordeles kompetansen mellom EU og medlemsstaten, beslutningsprosessen og EU-institusjonenes kompetanse og utstrekningen av dem på hvert enkelt politikkområde.[11]

Den siste revisjon av primærretten fant sted ved Lisboa-traktaten i 2009.[11]

Sekundærretten i EU

rediger

Sekundærretten består av ensidige rettsakter og avtaler. Ensidige rettsakter er hovedsakelig de rettsakter som er nevnt i Traktaten om den europeiske unions virkemåte artikkel 288, blant annet

Beslutning er en rettsakt som er bindende kun for dem det angir eller retter seg mot. Anbefalinger og uttalelser er noe medlemslandenes myndigheter kan, men ikke må ta hensyn til.[12][13]

Europarådet

rediger

Europaretten omfatter de folkerettslige traktater og avtaler som Europarådet inngår, herunder Den europeiske menneskerettskonvensjon og Den europeiske sosalpakt. Rettstvister knyttet til dette rettsområdet løses av Den europeiske menneskerettsdomstol.[2]

Referanser

rediger
  1. ^ «EU-lovgivningen - EUR-Lex». eur-lex.europa.eu. Besøkt 2. august 2020. 
  2. ^ a b Bildung, Bundeszentrale für politische. «Europarecht | bpb». bpb.de (på tysk). Besøkt 2. august 2020. 
  3. ^ «Katalog der Deutschen Nationalbibliothek». portal.dnb.de. Besøkt 15. april 2023. 
  4. ^ a b «Ordliste til resuméer - EUR-Lex». eur-lex.europa.eu. Besøkt 30. august 2020. 
  5. ^ a b Fredrik Sejersted, , 3. utgave, Universitetsforlaget, 2011 s. 43, Juridika
  6. ^ Fredrik Sejersted, , 3. utgave, Universitetsforlaget, 2011 s. 43, Juridika
  7. ^ a b Fredrik Sejersted, , 3. utgave, Universitetsforlaget, 2011 s. 43, Juridika
  8. ^ Bildung, Bundeszentrale für politische. «Europäische Union (EU) | bpb». bpb.de (på tysk). Besøkt 3. august 2020. «Die Aufgaben der EU lassen sich nicht einheitlich zusammenfassen. Grundlage des europäischen Einigungsprozesses sind die Gründungsverträge sowie deren zahlreiche Änderungen und Ergänzungen, wie sie insb. im EG-Vertrag zum Ausdruck kommen und mit dem Vertrag über die Europäische Union (EUV) erweitert werden. Die wichtigsten Prinzipien sind Achtung der nationalen Identitäten, Achtung der Grundrechte, Achtung des Subsidiaritätsprinzips, Offenheit für weitere Mitglieder.» 
  9. ^ «Ordliste til resuméer - EUR-Lex». eur-lex.europa.eu. Besøkt 11. august 2020. 
  10. ^ Kan EU være demokratisk?. Ad notam Gyldendal. 1994. s. 177. ISBN 8241704852. 
  11. ^ a b c d «Den europæiske e-justice-portal - EU-ret». e-justice.europa.eu. Besøkt 2. august 2020. 
  12. ^ Håndbok i EU-arbeid i interimsperioden 1994. Oslo: Statskonsult. 1994. ISBN 8274830512. 
  13. ^ «Traktaten om den europeiske unions funksjonsmåte, artikkel 288». 7. juni 2016. s. 171. Besøkt 5. april 2019. 

Eksterne lenker

rediger
  NODES
INTERN 2