Europeisk kolonisering av Amerika

Europeisk kolonisering av Amerika er som regel datert til 1492 med en ekspedisjon fra Europa. Før den tid, rundt begynnelsen av 1000-tallet nådde de første europeere fram til Nord-Amerika via Grønland, antagelig på Newfoundland. Det var norrøne folk fra Island og Norge, ledet av Leiv Eiriksson, men disse bosetningene i Amerika ble ikke varige.

Kart som viser de ulike områdene som var dominert av ulike europeiske stater rundt 1750.

Det var først med den spanske ekspedisjonen i 1492 ledet av Christofer Columbus at Amerika som Den nye verden ble introdusert for Europa, Den gamle verden. I 1497 ved å seile fra nord på vegne av England gikk John Cabot på kysten av Nord-Amerika, og et år senere nådde Columbus' tredje ekspedisjon kysten av Sør-Amerika. Europeisk erobring, utforskning og kolonisering fulgt etter og ekspanderte. Dette skjedde først langs kystene av Det karibiske hav på øyene Hispaniola, Puerto Rico og Cuba, og siden tidlig på 1500-tallet ekspanderte koloniseringen til det indre av både Nord-Amerika og Sør-Amerika. Til sist kom hele verdensdelen inn under kontrollen av europeiske stater, noe som første til grunnleggende endringer av landskapet, plante- og dyrelivet, og den opprinnelige befolkningen.

Kolonialisme er et begrep som innebærer utvidelse av et lands suverenitet over territorier utenfor landets egne grenser ved etablering av en eller flere kolonier. Kolonialisme kan dessuten referere til den ideologi som legitimerer og promoterer dette systemet. Kolonialisme er således ikke et nøytralt begrep da det innebærer utnyttelse og på bekostning av noe og noen: områdets ressurser og opprinnelige befolkning. Som følge av kolonisering følger også innvandring og bosetning, men det kan eksistere innvandring og bosetning uten kolonisering.

Tidlig erobringer, krav og kolonier

Monument over Vasco Núñez de Balboa i Panama by.

De første utforskninger og erobringer ble gjort av spanjoler og portugisere umiddelbart etter deres egen gjenerobring av Iberia i 1492. I 1494 med Tordesillastraktaten, som ble stadfestet av paven, delte disse to kongedømmene hele den ikke-europeiske verden mellom seg selv og med en besluttet grense som kom til å dele Sør-Amerika. Basert på denne traktaten og på krav hevdet av den spanske utforsker Vasco Núñez de Balboa på alt land som berørte Stillehavet, og med hjelp fra deres mektige indios auxiliares, indianske hjelpesoldater, erobret spanjolene raskt området: Hernán Cortés veltet aztekernes rike, og Francisco Pizarro erobret Inkariket. Som et resultat av dette hadde spanjolene, conquistadorene, ved midten av 1500-tallet fått kontroll over det meste vestlige delen av Sør-Amerika, Sentral-Amerika, og sørlige Nord-Amerika. I tillegg kom deres tidligere erobringer av Karibia. I det samme tidsrommet koloniserte Portugal det meste av østlige Sør-Amerika, det som i dag er Brasil.

Andre europeiske nasjoner bestred snart gyldigheten av vilkårene i Tordesillastraktaten som de selv ikke hadde forhandlet. England og Frankrike forsøkte å opprette kolonier i Amerika på 1500-tallet, men disse feilet. I løpet av det neste århundret greide disse to kongedømmene, sammen med De forente Nederlandene, å etablere faste bosetninger og kolonier. En del av disse var på øyene i Karibia som enten allerede hadde vært erobret av spanjolene eller avbefolket grunnet smittsomme sykdommer, og andre av øyene lå i østlige delen av Nord-Amerika og som ikke hadde blitt kolonisert av Spania nord for Florida.

Tidlige europeiske besittelser i Nord-Amerika utgjorde spanske Florida, spansk New Mexico, de engelske koloniene Virginia (med dens nordatlantiske avlegger Somers Isles) og New England, de franske koloniene Acadia og Canada, den svenske kolonien Nye Sverige og den nederlandske Nieuw-Nederland. På 1700-tallet begynte Danmark å kolonisere Grønland, som var tidligere norsk skattland inntil den norrøne befolkningen døde ut. På motsatte side av Nord-Amerika fikk Det russiske keiserdømmet fotfeste i Alaska.

Etter hvert som flere nasjoner fikk interesse i kolonisering av Amerika ble strid og konkurranse om områdene økende konfliktfylt og bitre. Kolonistene og bosetterne sto ofte over for trusler av angrep fra nabokolonier foruten også fra innfødte stammer av indianere, og fra pirater. I denne striden var det de minste europeiske statene som måtte gi opp først, som Sverige og Nederland, overfor de større og mektigere, som England, Frankrike og Spania.

Tidlig statssponsede kolonister

Den første fasen av moderne europeisk aktivitet i regionen startet med Christofer Columbus sine kryssinger av havet (1492–1500), sponset av Spania hvis opprinnelige formål var å finne en ny rute til India og Kina. Disse ble fulgt av andre utforskere som John Cabot, sponset av England, som kom på leting etter rikdommene som spanjolene hadde funnet. Andre bosettere inkluderte Giovanni da Verrazano, sponset av Frankrike, og ifølge noen den tyske Didrik Pining og, den muligens mytiske, polakken John av Kolno 1473, sponset av Danmark.

Inspirert av erobringen av aztekerne, inkaene og andre store innfødte amerikanske befolkninger i det 16. århundre, forventet de første engelskmennene det samme da de først etablerte en bosetning i Jamestown, Virginia. Hovedformålet til denne kolonien var håpet om å finne gull eller muligheten (eller umuligheten) for å finne en passasje gjennom Amerika til India. Det tok en sterk leder som John Smith til å overbevise kolonistene i Jamestown om at å lete etter gull ikke var på ta vare på sine umiddelbare behov og at «han som ikke arbeider skal ikke spise».

Andre tidlige oppdagere som Francis Drake ankom Amerika for å plyndre rikdommen til de spanske bosetterne. Til sammen var der et sterkt drag på begynnelsen av kolonitiden for å komme til Amerika for dens mulige rikdommer, men sannheten var at disse rikdommene var sparsommelige. Der var ingenting spesielt som drev disse kolonistene vekk fra England, bare en overveldende mulighet for ekstrem rikdom. Selv om disse rikdomsbyggende forsøkene slo feil, ble de første permanente europeiske bosetningene i dagens USA etablert.

Disse krysningene av havet ble fulgt, særlig av Spania, av en fase med erobringer. Spanjolene hadde akkurat fullført en krig mot muslimer på Den iberiske halvøy. De erstattet de amerikanske lokale stammene og innførte en ny religion, kristendommen. Europeiske sykdommer og hensynsløse arbeidssystem desimerte den amerikanske befolkningen. Afrikanske slaver ble introdusert for å erstatte amerikanerne. På den andre side innførte spanjolene ikke språket sitt i samme grad og den katolske kirke evangeliserte i Quechua, Nahuatl og Guaraní, noe som bidro til utvidelse av disse amerikanske språkene og utrustet dem med skriftssystemer. En av de første skolene for amerikanere ble grunnlagt av Fray Pedro de Gante i 1523.

Portugisere gikk over fra en innledende plan om å etablere handelsstasjoner til utbredt kolonisering av det som i dag er Brasil.

Religiøse immigranter

Andre grupper av kolonister kom til Amerika i leting etter et sted å praktisere en religion uten forfølgelse eller et tilfluktssted for å begynne en ny og helligere bosetning hvor komplett teologisk enighet kunne eksistere.

Etter den protestantiske reformasjonen i det 16. århundre og den nye radikale doktrinen til kalvinismen, begynte noen europeere å avvike fra deres ortodokse skikker. Mange flere kirker og retninger ble dannet, noe som førte til større uenighet og spenning mellom europeere generelt. Alvorlige forfølgelser skjedde i noen områder, som Elizabeths protestantiske tropper i det katolske Irland, men det var ofte mindre drastiske omstendigheter som skjøv noen mennesker fra Europa. Friheten i landområder det ikke var gjort krav på var attraktive for de som ønsket å unnslippe forfølgelser, og med hjelp av en kontrakt, hadde grupper da en rett til landet og en rett til å leve på en måte de tenkte var best. Noen kolonier ble dannet som havner for spesifikke religiøse grupper, mens andre tilbød tilflukt til alle grupper som ønsket å tilbe, tro og leve på deres eget vis.

Andre bosetninger, som Pennsylvania, ble dannet for å garantere sikre havner for spesielle grupper (kvekerne), men ble åpnet opp for andre retninger med komplett religionsfrihet. Historiene til disse vellykkede overskygget fortellingene om amerikansk forfølgelse (som Anne Hutchinson-tilfellet) og trakk lidende folk bort fra den gamle verdenen.

Økonomiske immigranter

Mange av de andre immigrantene til de amerikanske koloniene kom av grunner som var økonomiske. Fra begynnelsen av de engelske bosetningene frem til 1680-årene, var hovedkilden av arbeidere og en stor andel av immigrantene kontraktsfestede tjenere som ønsket et nytt liv i de oversjøiske koloniene. For eksempel utgjorde de kontraktsfestede tjenerne i det 17. århundre tre fjerdedeler av alle engelske immigranter til Chesapeake-regionen. De fleste av tjenerne var opprinnelig engelske bønder som ble støtt vekk fra sine jordområder på grunn av utvidelse av dyrehold og overbefolkning på landet. Denne uheldige vendingen av hendelser tjente til å presse hundretusenvis av mennesker (mest enslige menn) vekk fra deres situasjon i England. Men der var håp, siden amerikanske landeiere trengte arbeidere og var villig til å betale for overfarten til Amerika dersom de tjente for dem i flere år. Denne planen tiltrakk seg mange enslige forflyttede bønder som lette etter en mulighet for et nytt liv og etterhvert skaffe seg eiendom i et land hvor der var nok. Men livet var hardt for disse tjenerne som så ledig land bli spist opp av andre, tiden gikk veldig sakte og arbeidet ble hardere. I tillegg kunne ikke de mange enslige mennene finne nok ledige kvinner til å starte en familie. Selv om livet var vanskelig for disse kontraktsfestede tjenerne, la de til et betydelig antall til den nasjonale befolkningen og begynte å avansere på den sosiale rangstigen.

I de britiske og franske regionene forandret snart fokuset seg fra ressurssanking til handel med de innfødte. Dette ble også praktisert av russerne på den nordvestlige kysten av Nord-Amerika. Etter krigen mot franskmenn og indianere, erobret Storbritannia alle franske landområder i Nord-Amerika.

Tvungen immigrasjon

Slaveri under europeisk styre begynte med immigrasjonen av hvite europeiske slaver (eller kontraktfestede tjenere), fulgt av at de innfødte i Karibia ble gjort til slaver. Ettersom den innfødte befolkningen gikk ned gjennom sykdom, ble de erstattet av afrikanere importert gjennom systematisk slavehandel. Innen det 18. århundre var det overvelmende antallet av svarte slaver slik at hvit og innfødt amerikansk slaveri var mindre vanlig. I tilfellet med de afrikanerne som ble tatt ombord i slaveskipene, ble de både skjøvet fra afrikansk fastland av kyststammer som fanget dem og trukket til Amerika gjennom slavehandlere som betalte for dem med rom. Svarte slaver fortsatte å strømme inn i havnene til Charleston, South Carolina og Newport, Rhode Island en stund etter den amerikanske revolusjonen og talte 400 000 totalt.

Effekt på lokalbefolkning

Den europeiske koloniseringen av Amerika har i all hovedsak hatt en utslettende effekt på lokale stammer og befolkning. Kombinasjonen av militær underlegenhet og begrenset motstandsdyktighet mot europeiske sykdommer medførte og medfører at lokalbefolkningen ble et lett bytte. Av mange historikere omtales dette som Amerikas svartedød.^{[trenger referanse]}

Se også

• Britisk kolonisering av Amerika

Eksterne lenker

• (en) Colonization of the Americas – kategori av bilder, video eller lyd på Commons