Wikipedia

Eurovision Song Contest

årlig, internasjonal musikkonkurranse arrangert av Den europeiske kringkastingsunion
«Eurovision» omdirigeres hit. For nettverket, se Eurovision (nettverk).
Denne artikkelen omhandler ESC generelt. For årets utgave, se Eurovision Song Contest 2024.

Eurovision Song Contest[a] er en musikkonkurranse for medlemslandene i Den europeiske kringkastingsunion (EBU). Konkurransen har blitt arrangert årlig fra 1956, med unntak av 2020, da konkurransen ble avlyst på grunn av koronapandemien. Hvert deltagerland deltar gjennom en nasjonal allmennkringkaster, som har ansvar for å velge ut en sang som skal delta i konkurransen. Kringkasteren må være medlem av EBU for å kunne delta.

Eurovision Song Contest
ESC 2012 i Baku, Aserbajdsjan
StedEuropa
TidspunktMai
Grunnlagt1956
TypeÅrlig musikkonkurranse, TV-franchise, politisk arrangement[1][2]
ArrangørEBU
GenreMusikkonkurranse
Nettstedhttp://www.eurovision.tv/

Konkurransen blir normalt arrangert over en uke i mai. Opprinnelig besto konkurransen kun av en finale, men etter årtusenskiftet har antall deltagerland økt til over 40. På grunn av dette innførte EBU i 2004 i en semifinale i forkant av finalen. Siden 2008 har det blitt arrangert to semifinaler, og bare vertslandet og fem andre land – Frankrike, Italia, Spania, Storbritannia og Tyskland – er direkte kvalifisert til finalen. I finalen blir det arrangert en telefon- og juryavstemning hvor hvert land kan stemme på de andre landenes sanger. Vinneren er den sangen som får flest poeng samlet fra juryene og seerne i finalen. Vinnerlandet får arrangere konkurransen året etter.

Irland og Sverige har vunnet Eurovision Song Contest flest ganger, med syv seire hver. Frankrike, Luxembourg, Storbritannia og Nederland har fem. Norge deltar i konkurransen gjennom NRK og har deltatt hvert år siden 1960, med unntak av 1970 og 2002. Norge har vunnet tre ganger: i 1985, i 1995 og i 2009. Norge er samtidig det landet som har kommet sist flest ganger, med tolv sisteplasser – herav fire ganger med null poeng.

Konkurransen er et av de mest lengstlevende TV-programmene i verden og satte i 2015 Guiness verdensrekord som verdens eldste årlige tv-musikkonkurranse.[3] Eurovision Song Contest har årlig 160–180 millioner seere på verdensbasis for finalen og semifinalene samlet. Sendingene blir kringkastet i land utenfor EBU også, og opp igjennom årene har programmet blitt sendt i land som Australia (deltager siden 2015), Kina, Egypt, India og USA. Siden 2000 har konkurransen også blitt strømmet over internett.

Opprinnelse

rediger
 
De første årene var konkurransen like mye en radiosending, siden få europeere hadde tilgang til fjernsyn. Her fra 1956 med den første vinneren, Lys Assia, på scenen.

Den europeiske kringkastingsunionen EBU ble opprettet i 1950 og står bak TV-nettverket som bærer navnet Eurovision.[4] Marcel Bezençon, en sveitser som arbeidet for den franskspråklige TV-kanalen i Genève, var svært begeistret for det gryende europeiske kringkastingssamarbeidet. Bezençon foreslo å lage et samlende, felleseuropeisk tv-program som også kunne promotere organisasjonen.[5]

Kringkastingsunionen vurderte flere forslag og alternativer, blant annet en konkurranse for amatørunderholdere. Under et EBU-møte i Monaco i januar 1955 falt imidlertid valget på en internasjonal sangkonkurranse, inspirert av den italienske Sanremo-festivalen som ble startet i 1951.[6] Målet med konkurransen var å «oppmuntre til produksjon av originale sanger og å stimulere, gjennom en internasjonal konkurranse, til vennskapelig rivalisering mellom låtskrivere».[7] 19. oktober 1955 ga EBU endelig grønt lys for konkurransen og aksepterte tilbudet fra sveitsisk fjernsyn om å arrangere den første finalen i sveitsiske Lugano.[5][7]

Den første utgaven av konkurransen ble arrangert i byen Lugano i Sveits 24. mai 1956. Bare syv land deltok, hver med to sanger: Vest-Tyskland, Nederland, Belgia, Luxembourg, Frankrike, Sveits og Italia. Danmark og Østerrike ønsket også å delta i konkurransen, men meldte seg ikke på innen tidsfristen.[8] Storbritannia og BBC vurderte også deltagelse, men valgte å stå over den første konkurransen.[9] I stedet laget BBC sin egen nasjonale konkurranse samme år: Festival of British Popular Song. Den britiske sangkonkurransen ble også en inspirasjon for EBU og førte til flere endringer i Eurovision Song Contest året etter, blant annet med en åpen avstemning og én sang per land.[9][10] Vertslandet Sveits vant i 1956 med sangen «Refrain», fremført av artisten Lys Assia.[11]

rediger

Dagens offisielle navn på konkurransen er Eurovision Song Contest, forkortet ESC.[12] Dens offisielle franske navn er Concours Eurovision de la Chanson (Eurovisjonens sangkonkurranse). På begge språk, og i mange kommersielle sammenhenger, går konkurransen også under kortnavnet Eurovision.[13][14]

Norske navn på konkurransen

rediger

På norsk er konkurransen også blitt omtalt som Eurovisjonens musikkonkurranse, men i Norge omtalte NRK de første tiårene konkurransen som Melodi Grand Prix eller ganske enkelt bare Grand Prix.[15][16]

Melodikonkurransen ble fra starten av benevnt «Eurovision Grand Prix», i de fransktalende land omtalt som «Le Grand Prix Eurovision de la Chanson Européenne» (norsk: Eurovisjonens europeiske melodikonkurranse).[17] «Grand Prix»-betegnelsen ble senere byttet ut med «concours» (konkurranse),[18] men betegnelsen ble fortsatt hengende igjen i enkelte andre land, blant andre i Danmark og Norge. Allerede i 1972 ga EBU beskjed til de deltakende kringkasterne om at konkurransen skulle benevnes Eurovision Song Contest, blant annet for å unngå at musikkbransjen skulle utnytte begrepet «grand prix» på enhver deltakermelodi. «Grand Prix» – den store prisen – skulle nemlig kun brukes på vinnermelodien.[19] Tross henstillingen fra EBU, fortsatte NRK å bruke navnet Melodi Grand Prix i mange år etter.[19]

I 1996, da NRK var vertskap for konkurransen, innførte kringkasteren kortformen EuroSong '96 som et ledd i å fornye konkurransen.[20] Navnet slo aldri an internasjonalt, men NRK fortsatte å bruke EuroSong-navnet frem til og med 2003.[21][22][23][24] I 2004 gikk også den norske kringkasteren over til det offisielle engelske navnet, men da med undertittelen «Den internasjonale finalen i Melodi Grand Prix».[25] I dag brukes Melodi Grand Prix kun om den norske nasjonale finalen.

Format

rediger
 
Ukrainske Jamala, 2016-vinneren, med det karakteristiske vinnertrofeet, formet som en mikrofon fra 1950-årene. Foto: Albin Olsson

Konkurransens format har forandret seg gjennom årene, men grunnprinsippene har alltid vært de samme: Alle deltagerlandene deltar med hver sin sang, som blir fremført i et direktesendt TV-program sendt over Eurovision-nettverket. Hvert enkelt land er representert gjennom en nasjonal allmennkringkaster i det aktuelle landet. Programmet blir produsert av ett av deltagerlandene, og sangene blir fremført på en konsertarena i arrangørbyen.

Etter at alle sangene har blitt fremført, starter avstemningen. Hvert land kan gi stemmer til de andre landenes sanger, men kan ikke stemme på seg selv.[12] Sangen som har fått flest stemmer når alle landenes stemmer er talt opp og presentert, blir utropt til vinner. Vinneren får, foruten heder og ære, et mikrofonformet trofé (overrakt til komponisten og/eller artistene), og vinnerlandet får arrangere konkurransen året etter.[10]

Programmet starter som oftest med en presentasjon av programlederne, som ønsker seerne velkommen. De fleste arrangørlandene benytter anledningen til å reklamere for landet som turistmål, og det er derfor vanlig at sendingen krydres med små videosnutter som viser frem ulike deler av arrangørlandet.

Mellom sanginnslagene og avstemningen er det vanlig med et pauseinnslag, som kan være enhver form for underholdning. Sissel Kyrkjebø sang for eksempel under pauseinnslaget i 1986,[26] og Riverdance, i dag en velkjent irsk danseforestilling, var i utgangspunktet pauseinnslaget i Eurovision Song Contest 1994.[27] Kjenningsmelodien som blir spilt før og etter programmet, er preludiet til Marc-Antoine Charpentiers Te Deum.[28]

Hvert land stiller med egne kommentatorer for både radio og fjernsyn. To av de mest markante kommentatorene har vært BBCs Terry Wogan, som kommenterte for fjernsyn fra 1980 til 2008 (han kommenterte også i 1973),[29] og NRKs Jostein Pedersen, som kommenterte for fjernsyn i årene 1994–2006 med unntak av 1995.[30][31]

 
Fra konkurransen i Torino i 2022. Foto: Michael Doherty

Den europeiske finalen i Eurovision Song Contest blir normalt avviklet en lørdag klokken 21.00 sentraleuropeisk sommertid. Vanligvis holdes finalen en lørdag i mai, men konkurransen har også blitt arrangert på en torsdag (i 1956),[11] og så tidlig som i mars.[32] På grunn av stadig flere medlemsland i EBU som ønsker å delta, innførte EBU i 2004 en kvalifiseringsrunde, kalt semifinale, to–tre dager før selve finalen. I 2008 innførte EBU to semifinaler.[5] Semifinalene avholdes tirsdag og torsdag før finalen, og de ti beste landene fra hver semifinale kvalfiserer seg til finalen. Fra 2023 avgjøres resultatet i semifinalene kun av telefonstemmer.

Siden sangene skal presenteres for et stort, internasjonalt publikum med veldig ulik musikksmak, ønsker hvert enkelt land at deres bidrag skal appellere til så mange som mulig (for på den måten å få stemmer). Musikken i konkurransen er blitt omtalt som «en salig blanding av kraftballader, etniske rytmer og tyggegummipop».[33] Siden konkurransen i stor grad er et visuelt show, prøver mange av artistene å få oppmerksomhet hos stemmegiverne via andre kanaler enn musikken, for eksempel omfattende lysshow og pyroteknikk, noe som iblant har ført til bisarre opptredener på scenen og bruk av kostymer, herunder avslørende plagg.[34] Eurovision Song Contest er blitt omtalt som både kitsch[33][34] og harry.[33]

Avlysningen i 2020

rediger

Utdypende artikkel: Eurovision Song Contest 2020

Konkurransen ble arrangert hvert eneste år frem til 2020, da konkurransen for første gang ble avlyst. Årsaken var koronavirusutbruddet i Europa vinteren 2020 som førte til en rekke restriksjoner og begrensninger i europeisk dagligliv. For å hindre spredningen av koronaviruset Sars-CoV-2, besluttet derfor EBU å avlyse konkurransen for første gang i historien.[35] Konkurransen har blitt arrangert årlig siden, og EBU har innført nye regler for å hindre en fremtidig avlysning. Blant annet må alle land nå spille inn et reserveopptak av opptredenen på forhånd, og disse skal brukes dersom en artist blir forhindret fra å reise til vertsbyen.[36]

Deltagelse

rediger

Alle aktive medlemmer av Den europeiske kringkastingsunion kan være med i Eurovision Song Contest. De aktive landene må ligge innenfor det europeiske kringkastingsområdet eller være medlemmer av Europarådet.[37] Det europeiske kringkastingsområdet er definert av Den internasjonale telekommunikasjonsunion:[38]

«Det europeiske kringkastingsområdets vestlige grense går ved den vestlige grensen til Region 1, den østlige ved lengdegraden 40° øst for Greenwich og den sørlige ved breddegraden 30° nord og inkluderer den vestlige delen av Sovjetunionen, den nordlige delen av Saudi-Arabia og deler av landene som omkranser Middelhavet innenfor disse grensene. I tillegg er Irak, Jordan og den delen av Tyrkia som ligger utenfor de ovennevnte grensene, inkludert i det europeiske kringkastingsområdet.»

Den vestlige grensen til «region 1» er trukket vest for Island, ved midtre deler av Atlanterhavet.[39]

Å ha status som aktivt medlem innebærer at kringkastingsorganisasjonens sendinger blir overført til hele befolkningen i landet organisasjonen er knyttet til.[37]

Å være en del av kontinentet Europa er altså ikke noe krav for å delta i konkurransen, til tross for begrepet «Euro» i «Eurovision». Navnet har heller ingenting med Den europeiske union å gjøre. Israel, som ligger i Midtøsten, har vært med siden 1973, og i 1980 deltok det nordafrikanske landet Marokko i konkurransen. På en pressekonferanse arrangert i mai 2009 uttalte EBU at det ikke finnes noen potensielle nye deltagerland utover dem som har deltatt i konkurransen tidligere.[40] Riktignok har også Australia deltatt i konkurransen siden 2015, men da etter spesiell invitasjon fra EBU.[41][42]

52 land har deltatt minst én gang i konkurransen. Under følger en oversikt over disse landene etter hvilket år de debuterte:

 
Deltagelse siden 1956:
  Har vært med minst én gang
  Har aldri deltatt, men har mulighet til det
  Hadde planlagt å delta, men trakk seg
År Land som debuterte i konkurransen
1956   Belgia,   Frankrike,   Tyskland,   Luxembourg,   Nederland,   Italia,   Sveits
1957   Danmark,   Storbritannia,   Østerrike
1958   Sverige
1959   Monaco
1960   Norge
1961   Finland,   Jugoslavia,   Spania
1964   Portugal
1965   Irland
1971   Malta
1973   Israel
1974   Hellas
1975   Tyrkia
1980   Marokko
1981   Kypros
1986   Island
1993   Bosnia-Hercegovina,   Kroatia,   Slovenia
1994   Estland,   Ungarn,   Litauen,   Polen,   Romania,  Russland,   Slovakia
1998   Nord-Makedonia
2000   Latvia
2003   Ukraina
2004   Albania,   Andorra,   Belarus,   Serbia og Montenegro
2005   Bulgaria,   Moldova
2006   Armenia
2007   Tsjekkia,   Georgia,   Montenegro,   Serbia
2008   Aserbajdsjan,   San Marino
2015   Australia

Valg av bidrag

rediger

Hvert land representeres av én sang og artist hvert år. Det eneste unntaket var første gang konkurransen ble arrangert (i 1956), hvor hvert land deltok med to sanger hver. Reglene forbyr landene å delta med sanger som tidligere har blitt kommersielt utgitt eller kringkastet før en bestemt dato foran hver utgave av konkurransen;[43] for konkurransen i 2005 var grensen satt ved 1. oktober 2004,[44] mens for konkurransen i 2017 var grensen satt ved 1. september 2016.[12] Formålet med denne regelen er å sørge for at bare nye sanger er med i konkurransen samt at ingen av bidragene skal ha en urettmessig fordel sammenlignet med de andre deltagerne.[12][45]

 
Svenske Melodifestivalen har blitt en foregangsmodell for Eurovision Song Contest.

Landets representant i konkurransen kan velges ut på den måten kringkasteren selv ønsker.[44] Det vanlige er at det foregår enten som en intern avgjørelse gjort av kringkasteren, eller gjennom en offentlig nasjonal finale hvor seerne er med og avgjør hvilket bidrag som blir valgt ut. Diverse talentkonkurranser, slik som spanske Operación Triunfo, er også blitt benyttet til å velge ut lands bidrag.[46] Detaljene omkring hvert lands bidrag må bekreftes overfor EBU før en frist noen uker før den europeiske finalen.[44]

I enkelte land er den nasjonale finalen vel så populær, eller enda mer populær, enn den europeiske finalen, med mange sanger som deltar i flere semifinaler før den endelige, nasjonale finalen. Den svenske nasjonale finalen, Melodifestivalen, omfatter rundt 30 sanger som deltar i over fire semifinaler rundt om i landet, før de beste fra hver semifinale går videre til den store, nasjonale finalen i Stockholm. Melodifestivalen har flere år vært det mest sette programmet på svensk TV i løpet av året, for eksempel i 2007, 2012 og 2015.[47][48][49]

Den norske nasjonale finalen, Melodi Grand Prix, har som oftest blitt arrangert som en enkeltsending en lørdagskveld i februar eller mars, men enkelte år har det også vært semifinaler (1960, 1977, 1982, 1988, 1995, 2006–14 og fra 2020). I årene 2006–2013 hadde NRK, inspirert av svenske Melodifestivalen, flere delfinaler ulike steder i landet i forkant av finalesendingen.[50][51] Siden Norges inntreden i konkurransen i 1960 har det bare vært tre år uten norsk finale. To ganger fordi Norge ikke deltok (1970 og 2002), og én gang fordi NRK valgte bidraget internt (1991). Den norske finalen har jevnt over hatt seertall på over millionen etter at moderne TV-målinger kom på plass i 1992, med 1,5 millioner seere under finalen i 2009 som rekord.[52]

Vertskap

rediger
 
 
Lugano
 
Frankfurt
 
Hilversum
 
Cannes
 
London
 
Luxembourg by
 
Napoli
 
Wien
 
Madrid
 
Amsterdam
 
Dublin
 
Edinburgh
 
Brighton
 
Stockholm
 
Haag
 
Paris
 
Jerusalem
 
Harrogate
 
München
 
Göteborg
 
Bergen
 
Brussel
 
Lausanne
 
Zagreb
 
Roma
 
Malmö
 
København
 
Millstreet
 
Oslo
 
Birmingham
 
Tallinn
 
Riga
 
Istanbul
 
Kyiv
 
Athen
 
Helsingfors
 
Beograd
 
Moskva
 
Düsseldorf
 
Baku
 
Lisboa
 
Tel Aviv
 
Rotterdam
 
Torino
 
Liverpool
Arrangørbyer for Eurovision Song Contest

Utdypende artikkel: Liste over vertsbyer for Eurovision Song Contest

Forberedelsene til neste utgave av Eurovision Song Contest starter så fort et land vinner konkurransen, ved at vinnerlandet bekrefter overfor EBU at man planlegger – og har kapasitet til – å arrangere neste års konkurranse. En arrangørby (vanligvis hovedstaden i landet, men ikke alltid) og en passende arena for konkurransen blir valgt. Innkvarterings- og pressefasiliteter er to viktige faktorer det tas hensyn til når man velger arrangørby.[53] Den største arenaen som har blitt brukt, er fotballstadionet Parken i København, hvor omtrent 38 000 publikummere var til stede da Danmark arrangerte konkurransen i 2001.[10] Den minste arrangørbyen noensinne var landsbyen Millstreet i Irland i 1993 med knapt 1500 innbyggere.[54] Konsertarenaen som ble brukt, hadde imidlertid plass til langt flere publikummere.[55]

De første årene stod vertskringkasteren for alle kostnadene alene, men siden 1976 har konkurransen vært et spleiselag mellom kringkasteren i arrangørlandet og kringkasterne i de andre deltagerlandene. I 2005 ble 55 prosent dekket av arrangøren, mens de resterende 45 prosentene ble dekket av de øvrige deltagerne.[44] Arrangøren bruker gjerne anledningen til å promotere eget land som turistdestinasjon. Da konkurransen ble arrangert i Bergen i 1986, viste for eksempel de såkalte postkortene (videosnuttene) før hvert bidrag Bergen og andre steder i Norge,[56][57] og pausebidraget viste også frem byen, med buekorps og vestlandsnatur.[58] Da Aserbajdsjan arrangerte konkurransen i 2012, brukte myndighetene den som et ledd i sin markedsføringsstrategi.[59][60] Landet var samtidig gjenstand for kritikk for manglende respekt for menneskerettighetene.[61] Sommeren 2005 avskaffet Ukraina de vanlige visumkravene for turister som følge av at landet arrangerte konkurransen.[62]

Grand Prix-uken

rediger

Betegnelsen «Grand Prix-uken» eller «Eurovision-uken» («Eurovision Week» på engelsk) blir ofte brukt om den uken hvor den europeiske finalen finner sted.[63][64] Siden Eurovision Song Contest er et direktesendt program, må artistene ha perfeksjonert numrene sine på forhånd slik at alt går som det skal under direktesendingene. Alle artistene får derfor muligheten til å øve på scenen hvor direktesendingene skal finne sted. Delegasjonene fra de ulike landene ankommer følgelig dagevis før selve arrangementet, og mange journalister og fans er derfor også til stede i arrangørbyen i dagene før finalen.[65] Delegasjonene bor på spesielle hoteller plukket ut av arrangørene, og de blir fraktet mellom hotellet og konsertarenaen i egne busser.[66]

Hvert land utnevner en sjef for delegasjonen, som har ansvar for resten av delegasjonen og som fungerer som landets representant til EBU i arrangørbyen.[43] Delegasjonen omfatter artister, tekstforfattere, komponister, presseansvarlige og, hvis orkester blir brukt det året og sangen krever det, en dirigent. Det er også vanlig at hver kringkaster sender kommentatorer for TV og/eller radio. Kommentatorene får egne kommentatorbokser i utkanten av arenaen, bak publikum.[67]

Prøver og pressekonferanser

rediger
 
Fra en av Bulgarias prøver under Eurovision Song Contest 2018.
Foto: Wouter van Vliet, EuroVisionary

Etter introduksjonen av semifinaler starter prøvene før selve Grand Prix-uken – i 2018 startet de første landene øvingene søndag 29. april, mens finalen var nesten to uker etter, lørdag 12. mai.[68]

Hvert land får to egne prøver: den første på 40 minutter, den andre på 20 minutter. Den andre er kortere, idet arrangøren forventer at artistene trenger mindre tid til å gjøre seg klar på scenen.[69] Etter hvert lands prøve arrangeres det også en pressekonferanse med den aktuelle artisten.[70] Foruten landenes prøver er det også tre generalprøver for hver av semifinalene og finalen.[69]

 
En av Frankrikes pressekonferanser under Eurovision Song Contest 2016.
Foto: Albin Olsson

Landenes delegasjoner arbeider videre opp mot programmets creative director, som er ansvarlig for TV-bildene, og kommer med innspill til vedkommende om hvordan presentasjonen av bidraget skal være.[71]

Fester

rediger

Ordføreren i arrangørbyen holder vanligvis en mottakelse på vegne av byadministrasjonen for å feire at sangkonkurransen skal arrangeres i byen. Alle delegasjonene blir invitert, og festen består som oftest av musikk, gratis mat og drikke og – i senere år – fyrverkeri.[72]

Etter semifinalene og finalen blir det arrangert nachspiel, enten på selve arenaen eller et annet passende sted i byen.[73]

En egen Grand Prix-nattklubb, Euroclub, blir arrangert mens delegasjonene er i arrangørbyen.[74][75][76] Igjennom uken arrangerer mange av delegasjonene egne fester i tillegg til de offisielle, sponsede arrangementene. Siden tusenårsskiftet har det imidlertid vært vanlig at delegasjonene holder eventuelle selskaper og festligheter på Grand Prix-nattklubben.[72]

Stemmegivning

rediger

Vinneren blir kåret ved at deltagerlandene stemmer på hverandres bidrag. Avstemningen har foregått på flere forskjellige måter i løpet av konkurransens historie, men uansett hvilken metode som er blitt brukt, så har ikke landene kunnet gi poeng til sin egen sang.

Jury og telefonstemmer

rediger

Frem til slutten av 1990-årene var det en jury i hvert land som avgjorde hvilke sanger som skulle få poeng. I 1997 gjorde fem land (Storbritannia, Sveits, Sverige, Tyskland og Østerrike) et forsøk med telefonstemmer. Forsøket var vellykket, og siden 1998 har alle land blitt oppfordret av EBU til å avholde avstemning via telefon hvis mulig.[77] I landene med telefonavstemning erstattet først telefonavstemningen juryordningen, men man hadde reservejuryer i fall noe skulle gå galt med telefonavstemningen.[44] På grunn av kritikk mot ordningen med ren telefonavstemning besluttet EBU å innføre en ordning med kombinasjon av juryer og telefonstemmer fra og med 2009, og dette systemet er beholdt siden.[78][79]

Dagens system

rediger
 
Vertene Julija Sanina og Hannah Waddingham under prøveavstemningen før semifinale 1 i 2023. I bakgrunnen sees Martin Österdahl som er ansvarlig for konkurransen. Foto: Michael Doherty

Fra og med 2016 avgir hvert land to sett med poeng i finalen, ett basert på telefonstemmer og ett basert på en nasjonal femmanns fagjurys bedømmelse av bidragene. Hvert sett består av valørene 1 til 8, 10 og 12, der 12 poeng går til sangen som er best likt. Fagjuryenes stemmer blir først presentert av en talsperson fra hvert land, og jurystemmene avsløres land for land. Telefonstemmene fra alle landene legges på sin side sammen i én, stor bolk. Fra 2016 til 2018 ble telefonstemmene avslørt i stigende rekkefølge ut fra antall seerpoeng. Altså startet man med bidraget som hadde fått færrest seerstemmer, og fortsatte til man avsluttet med bidraget som hadde fått flest seerstemmer.[12] I 2019 forandret EBU presentasjonen av seerpoengene. Heretter avslørte programlederne seerpoengene i stigende rekkefølge ut fra juryresultatene. Det vil si at man først avslører seerpoengene til landet med færrest jurypoeng og deretter jobber seg oppover listen og avslutter med landet som har fått flest jurypoeng. Denne ordningen er inspirert av avstemningen i svenske Melodifestivalen og begrunnes med at man ønsker å skape større spenning under avstemningen.[80] Fra 2023 avgjøres resultatet i semifinalene kun via telefonavstemning, men programlederne presenterer i tilfeldig rekkefølge hvilke ti land som går videre. Resultatene fra semifinalen og detaljerte resultater fra avstemningen i det enkelte land blir lagt ut på konkurransens nettsted i etterkant av finalen.[12]

Dette systemet bygger på det som var i bruk i perioden 1975–2015, og som i sin tid ble foreslått av finske Yle. Med avstemningssystemet finnene foreslo, avga hvert land stemmer i valørene fra 1 til 8, 10 og 12 til andre sanger i konkurransen, hvor 12 poeng blir gitt til sangen som er best likt. Et viktig argument fra finsk TV var at når alle landene ga poeng til ti sanger, ville man unngå at noen fikk null poeng totalt. Denne teorien holdt imidlertid bare i tre år, for Jahn Teigens «Mil etter mil» fikk null poeng i 1978.

Presentasjon av stemmene

rediger

Etter pauseinnslaget, når alle poengene har blitt regnet ut, kontakter programlederne en talsperson fra hvert land, som presenterer resultatet fra fagjuryen i vedkommende land på enten engelsk eller fransk. Resultatene fra telefonavstemningen i samtlige land legges på sin side sammen og presenteres av programlederne i stigende rekkefølge.[12]

 
Konkurransen har hatt flere ulike poengsystemer gjennom historien, men poengtavlen har vært en fast del av showet siden 1957. Her fra konkurransen i 1958.

Før 2016 presenterte talspersonen fra det enkelte land det samlede resultatet fra sitt land, enten det var juryavstemning, telefonavstemning eller kombinasjon av de to. Før 1994 skjedde dette over vanlig telefon, og samtalen ble koblet opp mot lydanlegget i salen og TV-sendingen. Fra og med 1994 har talspersoner for hvert stemmegivende land dukket opp på skjermen, da via satellitt fra sine respektive land. Det er vanlig at denne talspersonen står foran en bakgrunn som viser et kjent sted eller severdighet fra landet. Det har også blitt en form for tradisjon at hver talsperson takker arrangørlandet for programmet før hen presenterer poengene.

Stemmene blir presentert i stigende rekkefølge, og hver presentasjon kulminerer med de maksimale tolv poengene. Tidligere ble samtlige poeng lest opp av talspersonen, men for å fortgang i stemmegivningen, har de laveste poengsummene siden 2006 kommet opp direkte på skjermen. Hvert lands representant leste etter dette bare opp hvilke land som får henholdsvis 8, 10 og 12 poeng.[81] Siden 2016 har talspersonen bare presentert hvilket land som får 12 poeng. Talspersonen presenterer stemmene på enten engelsk eller fransk; programlederne gjentar deretter på det språket talspersonen ikke bruker. Det berømte uttrykket douze points («tolv poeng») kommer fra når programlederne gjentar den maksimale poengsummen på fransk.

Fra 1963 til 2003 kontaktet man landene i samme rekkefølge som sangene hadde blitt presentert. Dette ble forandret da semifinalen ble introdusert i 2004, siden land som ikke kommer til finalen, også deltar i avstemningen. I 2004 kontaktet man landene etter alfabetisk rekkefølge (etter ISO-kodene).[82] I 2005 ble stemmene fra de diskvalifiserte landene presentert først, og da i den rekkefølgen disse hadde opptrådt under semifinalen. Landene i finalen avga så poeng i samme rekkefølge som de hadde opptrådt. Fra 2006 og i en årrekke fremover ble det arrangert en egen trekning for å avgjøre rekkefølgen.[81] Siden har det blitt tradisjon at avstemningen starter med fjorårets vertsland og avsluttes med årets vertsland.[83]

Fra 1971 til 1973 sendte hvert land to dommere som var til stede i vertsbyen, og dommerne annonserte sine stemmer foran kamera. I 1973 lagde en av dommerne fra Sveits et stort nummer da han presenterte stemmene sine med en voldsom gestikulering.[77] Dette systemet gikk man bort fra året etter.

I 1956 ble aldri stemmene annonsert offentlig; en lukket jury annonserte simpelthen at Sveits hadde vunnet. Fra 1957 til 1987 ble poengene vist på en mekanisk resultattavle ved siden av scenen. Fra og med 1988 har man brukt elektroniske tavler (som kan vises direkte i TV-bildet) i stedet.[84]

Delt førsteplass

rediger
 
Svenske Carola Häggkvist vant Eurovision Song Contest 1991 etter å ha fått like mange poeng som Frankrikes Amina.

I 1969 hadde man enda ikke opprettet noe system for å skille landene fra hverandre hvis to eller flere land skulle havne på førsteplass med samme poengsum. Hele fire land ble dermed utropt til vinnere etter stemmegivningen: Frankrike, Nederland, Spania og Storbritannia. Dette førte til mye misnøye blant de ikke-vinnende landene, og mange truet med å boikotte konkurransen. Dette fikk EBU til å opprette regler som fra og med 1970 skulle skille land som fikk like mange poeng (i 1970 omfattet dette en omavstemning).[77] Danmark, Finland, Norge, Portugal, Sverige og Østerrike deltok ikke i konkurransen i 1970, men av ulike årsaker.[85]

Per 2023 benyttes følgende system for å skille land som havner på samme poengsum (uavhengig av hvilken plassering det er snakk om): Landet som har fått flest seerstemmer, vil bli rangert først. Er det fremdeles likt, vil man se på hvor mange land som har gitt seerstemmer til hvert av landene, der det bidraget som har mottatt stemmer fra flest land, vil bli rangert først. Om det fremdeles er likt, vil man se på hvilket av landene som har fått flest tolvpoengere. Ved fortsatt likhet vil man fortsette med å se på antall tipoengere, åttepoengere og så videre, helt ned til ett poeng. Skulle det fremdeles være likt etter dette, vil landet med tidligst startnummer bli rangert først.[12]

Siden 1969 har det (per 2023) bare hendt én gang at to land har havnet øverst på resultatlisten med samme poengsum. Det var i 1991, da både Frankrike og Sverige fikk totalt 146 poeng. I 1991 omfattet ikke reglene delen hvor man teller opp hvor mange land som har gitt hvert av landene stemmer, og man gikk rett på den delen hvor man teller opp hvor mange tolvpoengere hvert land som ligger uavgjort, har fått. Både Sverige og Frankrike hadde fått fire tolvpoengere, men siden Sverige hadde fått flere tipoengere enn Frankrike, ble Sverige utropt til vinner. Hadde dagens regelverk ved stemmelikhet vært i bruk, ville Frankrike vunnet i stedet.[77]

Politisk og kulturbetinget stemmegivning

rediger

Konkurransen er blitt kritisert for å ha en politisk slagside, at juryer og seere stemmer ut fra landets forhold til andre land, og ikke basert på sangenes kvalitet.[86] En statistisk analyse av stemmemønstrene i perioden 1992–2003 viste at mange land hadde en tendens til å stemme likt, særlig Kypros og Hellas. Stemmemønstrene kunne imidlertid ikke forklares bare av geografisk nærhet. Analysen tok utgangspunkt i at alle sanger var av samme kvalitet, og at forskjeller i stemmegivningen var simpelthen et uttrykk for lands individuelle preferanser.[87]

En annen analyse, som så på stemmene avgitt i perioden 1975–2003, undersøkte om stemmemønstrene sammenfalt med geografisk nærhet. Her kontrollerte man for språklige, etniske og religiøse forskjeller og likheter mellom landene, og selv etter å ha tatt høyde for dette fant man at mange land hadde konsistente preferanser (enten positive eller negative) for bidragene til land i nærområdet. På bakgrunn av dette fattet forfatterne mistanke om politisk stemmegivning, men påpeker samtidig at man ikke har empirisk grunnlag nok til å rette beskyldninger mot bestemte land. Videre fant forfatterne at religiøs og patriotisk stemmegivning var blitt mer utbredt etter innføringen av seerstemmer. Land med stor innvandrerbefolkning fra Tyrkia avga mange poeng til de tyrkiske bidragene.[88]

Land med tolvpoengere i ESC-finalene 1975–2014

rediger

[trenger oppdatering]

Antall Land
1: 66   Irland
2: 63   Sverige
3: 62   Storbritannia
4: 54   Hellas
5: 49   Tyskland
6: 47   Danmark
7: 46   Norge
8: 44   Frankrike
9: 39   Tyrkia
10: 36   Russland
11: 32   Italia,   Spania
13: 31   Sveits
14: 29   Nederland
15: 28*   Jugoslavia/  Serbia og Montenegro
16: 26   Israel
17: 25   Aserbajdsjan
18: 24   Kypros,   Ukraina
20: 23   Østerrike
21: 22   Bosnia-Hercegovina
22: 21   Belgia,   Malta
24: 19   Armenia,   Romania
26: 18   Estland,   Serbia
28: 16   Luxembourg
29: 14   Finland,   Island
31: 13   Kroatia,   Latvia
33: 9   Moldova,   Portugal
35: 8   Albania,   Ungarn
37: 6   Georgia,   Belarus,   Polen
40: 5   Litauen
41: 4   Nord-Makedonia,   Monaco,   Slovenia
44: 2   Montenegro
45: 1   Bulgaria,   Slovakia

*18 til Jugoslavia, 10 til Serbia og Montenegro

Seertall

rediger

Lineær-tv

rediger

Antall seere for de tre showene samlet for lineær-tv:

År Arrangørby Seere
2008   Beograd, Serbia 106 millioner[89]
2009   Moskva, Russland 124 millioner[89]
2010   Bærum, Norge 108,2 millioner[89]
2011   Düsseldorf, Tyskland 114,5 millioner[89]
2012  Baku, Aserbajdsjan 102,9 millioner[89]
2013   Malmö, Sverige 170 millioner[89]
2014   København, Danmark 195 millioner[89]
2015   Wien, Østerrike 197 millioner[90]
2016   Stockholm, Sverige 204 millioner[91]
2017   Kyiv, Ukraina 182 millioner[92]
2018   Lisboa, Portugal 186 millioner[93]
2019   Tel Aviv, Israel 182 millioner[94]
2021   Rotterdam, Nederland 183 millioner[95]
2022   Torino, Italia 161 millioner
2023   Liverpool, Storbritannia 162 millioner[96]
2024   Malmö, Sverige 163 millioner[97]

Konkurransen er blitt kringkastet også i land utenfor EBU. Opp igjennom årene har land som Australia (deltager siden 2015), Canada, Egypt, Hongkong, India, Jordan, New Zealand, Sør-Korea, USA og Kina vist konkurransen.[98][99]

Sosiale medier

rediger

Siden 2000 har også konkurransen blitt vist på internett og siden på sosiale medier som YouTube, og fra 2022 på TikTok.[100][101] Under er unike seere for de tre sendingene på YouTube og TikTok, der EBU har oppgitt tall:

År YouTube TikTok Kilde
Semifinalene Finalen Semifinalene Finalen
2022 – 7,6 millioner 5,8 millioner [102][101]
2023 3,2 millioner 7,6 millioner 4,8 millioner [96]
2024 – 7,3 millioner – [97]

Regler

rediger

Det er mange og spesifikke regler i Eurovision Song Contest. Hvert år utarbeides det et nytt utkast av reglene, hvor det spesifiseres hvilke datoer bestemte ting må være klart; for eksempel når alle deltagerlandene må ha sendt inn en endelig versjon av deres bidrag til EBU. Mange av reglene omfatter ting som sponsoravtaler og kringkasternes rettigheter til å sende programmet i reprise innenfor et bestemt tidsrom.[12][44] De mest synlige reglene, som faktisk har en innvirkning på formatet til konkurransen, har forandret seg noe igjennom årene, og disse er fremhevet her:

Arrangørland

rediger

Fra 1958 ble det tradisjon at vinnerlandet skulle arrangere konkurransen året etter.[103][104][105] Vinneren i 1957 var Nederland, og nederlandsk TV påtok seg ansvaret for å avvikle arrangementet i 1958. Siden den gang har vinnerlandet alltid arrangert konkurransen året etter, med seks unntak. Disse unntakene er:

  • 1960: arrangert av BBC i London da Nederland ikke ønsket å påta seg arrangementet. Bakgrunnen var at Nederland hadde arrangert finalen to år tidligere, og derfor ikke så seg råd til å påta seg nok en finale. Storbritannia ble i stedet valgt som arrangør fordi de hadde kommet på andreplass i 1959.[77]
  • 1963: arrangert av BBC i London da Frankrike ikke ønsket å påta seg arrangementet av økonomiske årsaker. Storbritannia ble bare nummer fire i 1962, men Monaco og Luxembourg (som kom på andre- og tredjeplass) ønsket heller ikke å påta seg arrangementet.[77]
  • 1972: arrangert av BBC i Edinburgh da Monaco ikke var i stand til å finne et passende sted å avvikle konkurransen. Monegaskisk TV spurte da BBC om å ta over siden de hadde så mye erfaring med å arrangere konkurransen.[77]
  • 1974: arrangert av BBC i Brighton da Luxembourg ikke ønsket å påta seg arrangementet etter å ha arrangert finalen i 1973. Det var nå blitt sedvane at BBC var arrangør hvis vinnerlandet ikke kunne påta seg arrangementet.[77]
  • 1980: arrangert av NOS i Haag da israelsk TV ikke ville påta seg arrangementet av økonomiske årsaker. Fordi dagen konkurransen skulle arrangeres (19. april) var en helligdag i Israel det året, deltok heller ikke Israel i konkurransen. Nederlenderne tilbød seg å arrangere konkurransen etter at flere andre kringkastere (deriblant BBC) hadde sagt nei.[77]
  • 2023: EBU utelukket Ukraina som vertskap på grunn av krigen i landet. BBC og Storbritannia steppet inn.

Når et land har sagt nei til å arrangere konkurransen, var det fire ganger som følge av at kringkasteren allerede har arrangert konkurransen i løpet av de siste par årene. I 1972 hadde Monaco ingen passende arena. I 2023 ønsket 2022-vinneren selv, Ukraina, å arrangere. Men på grunn sikkerhetssituasjonen i landet, måtte Ukraina gi fra seg arrangørjobben til sølvvinneren Storbritannia.[106] Dette var niende gang Storbritannia arrangerte Eurovision Song Contest. I 1994 var det første gang i konkurransens historie at det var samme vertsland som året før.

Musikk

rediger

Fra 1956 til 1998 måtte arrangørlandet skaffe til veie et orkester for deltagerne. Før 1973 måtte også all musikk bli spilt av orkesteret. Fra og med 1973 var det lov å bruke forhåndsinnspilt musikk i stedet for orkester, men arrangørlandet hadde fortsatt ansvar for å stille med et orkester, slik at deltagerne kunne velge. Hvis en brukte forhåndsinnspilt musikk, krevde man at instrumentene man hørte, skulle være til stede på scenen. I 1997 droppet man dette kravet.[77] I 1999 ble reglene endret, og kravet om at arrangøren måtte sørge for et orkester, falt bort.[77] Arrangøren det året, Israels IBA, bestemte seg for ikke å bruke orkester for å spare kostnader. 1999 ble dermed det første året hvor alle landene benyttet seg av forhåndsinnspilt musikk (men sangen skulle fortsatt foregå på scenen). Orkesteret har ikke blitt brukt i konkurransen siden, og den foreløpig siste gangen en hadde orkester til stede i salen var da BBC var arrangør i Birmingham i 1998.

All hovedvokal skal synges direkte på scenen.[43] Fra 2021 ble det tillatt med forhåndsinnspilt bakgrunnsvokal, men all hovedvokal må fortsatt fremføres live.[107]

Tidligere måtte all vokal fremføres live under showet. I 1999 inneholdt det kroatiske bidraget forhåndsinnspilte lyder som lignet på menneskestemmer, og den kroatiske delegasjonen innrømmet at det var digitalt bearbeidede menneskestemmer på båndet.[108] De ville imidlertid ikke rette seg etter reglene i konkurransen, fordi de mente at dette var «vanlig praksis» i musikkbransjen. EBU besluttet derfor i etterkant at Kroatia skulle sanksjoneres, og så bort fra 33 prosent av poengene deres det året da de skulle regne ut landenes gjennomsnittlige poengsum de siste fem årene (som ble brukt for å avgjøre hvilke land som var kvalifisert til å delta i neste års konkurranse).[77][109]

Språk

rediger

Fra 1956 til 1965 var det ingen regel som sa hvilket språk sangene skulle være på. Etter at Sveriges Ingvar Wixell fremførte sitt bidrag på engelsk i 1965, innførte EBU fra 1966 kom det en regel som krevde at sangene måtte fremføres på et av de offisielle språkene til deltagerlandet.[10] Språkrestriksjonen varte frem til 1973. Da ble den opphevet, og utøverne stod igjen fritt i valg av språk.[10] Flere vinnere fra midten av 1970-årene utnyttet denne friheten, og flere deltagere fra land uten engelsk som morsmål sang på engelsk, inkludert ABBA i 1974.

I 1977 bestemte EBU seg for å gjeninnføre restriksjonen som krevde at en måtte synge på nasjonalspråket.[10] Det ble imidlertid gitt spesiell dispensasjon til Tyskland og Belgia dette året, siden de allerede hadde plukket ut bidrag på engelsk.[110] I 1999 ble språkregelen fjernet igjen, og fra nå av stod man igjen fritt i valg av språk.[10] Dette førte blant annet til at det belgiske bidraget i 2003, «Sanomi», ble sunget på et helt fiktivt språk.[111] Det nederlandske bidraget i 2006, «Amambanda», ble sunget delvis på engelsk, delvis på et oppdiktet språk.[112]

Kringkasting

rediger

Hver kringkaster forplikter seg til å sende finalen og semifinalen man deltar i, i sin helhet. Dette inkluderer alle sangene, avstemningen og vinnerens seiersfremføring.[43] Det er bare tillatt med reklamepause på fast avsatte poster underveis i sendingen.[113]

Under fremføringen av det israelske bidraget i 1978 avbrøt den jordanske kringkasteren JRTV overføringen midlertidig og sendte bilder av blomster i stedet. Da det mot slutten av avstemningen viste seg at Israel kom til å vinne konkurransen, avbrøt JRTV sendingen umiddelbart.[77] Etterpå nektet jordanske medier å anerkjenne Israels seier og kunngjorde at Belgia (som egentlig ble nummer to) hadde vunnet.[114] I 2005 hadde Libanon planer om å delta i konkurransen. Libanon anerkjenner ikke Israel som stat, og følgelig hadde heller ikke libanesisk TV planer om å sende det israelske bidraget. EBU informerte dem om at en slik handling ville være i strid med reglene i konkurransen, og det førte til at Libanon trakk seg. Den libanesiske kringkasteren fikk en bot for å trekke seg etter at fristen for å melde seg på (og av) konkurransen hadde gått ut.[115]

Annet

rediger
  • I den første konkurransen i 1956 var det ingen tidsbegrensning på sangene. I 1957 anbefalte man å begrense bidragene til tre og et halvt minutt. I 1962 endret man dette til nøyaktig tre minutter.[10]
  • Det er ingen restriksjoner fra EBUs side omkring nasjonaliteten til sangerne og låtskriverne. Hver enkelt kringkaster har derimot lov til å ha egne restriksjoner på dette området.[43]
  • Fra 1957 til 1970 (i 1956 var det ingen begrensninger i det hele tatt) var det bare lov med solister og duetter på scenen. Fra 1963 var det lov med et kor på opp til tre personer. Fra 1971 har man tillatt å ha maksimalt seks deltagere på scenen.[43]
  • Fremførelsen og/eller teksten til et bidrag «må ikke bringe konkurransen i vanry».[43]
  • Siden 1990 må alle på scenen være over 16 år, eller fylle 16 år samme dag som finalen.[45]

Utvidelse

rediger
 
Faste deltagere i 1992. «Jugoslavia» er markert i rødt; 1991 var nemlig det siste året det tidligere Jugoslavia deltok under ett navn.
 
Faste deltagere i 1994. Kartet skiller seg ganske mye fra det fra 1992 ettersom mange nye sentral- og østeuropeiske land deltar.

Tallet på deltagerland har vokst jevnt igjennom årene, fra syv deltagere i 1956 til over 20 i slutten av 1980-årene. I 1993 var det 25 land som deltok i konkurransen, inkludert Bosnia-Hercegovina, Kroatia og Slovenia, som deltok for første gang som selvstendige nasjoner etter oppløsningen av det tidligere Jugoslavia.

Som følge av at konkurransen er et direktesendt TV-program, har man vært nødt til å lage en grense for hvor lenge programmet kan vare, og programmet har ofte vart lenger enn oppsatt sendetid. I 2005 varte programmet i underkant av tre og en halv time.[116] I 2006, da man effektiviserte opplesningen av stemmene, varte konkurransen tre timer.[117] Fra 2015 varer finalen i 4 timer.[118]

Forhåndsutvelgelse

rediger

Fra og med 1993 har det vært så mange land som har ønsket å delta i konkurransen, at det tidsmessig ikke er gjennomførtbart med så mange bidrag i et enkelt TV-program. Flere rullerings- og kvalifiseringssystemer har blitt utprøvd for å begrense antallet land som deltar i konkurransen. I 1993 arrangerte man en kvalifiseringsrunde forut for selve konkurransen, hvor syv nye land konkurrerte om tre plasser i den internasjonale finalen.[77] Denne kvalifiseringsrunden, kalt Kvalifikacija za Millstreet, ble avholdt i Ljubljana i Slovenia, og landene Bosnia-Hercegovina, Kroatia, Slovenia, Estland, Ungarn, Romania og Slovakia deltok.[119]

Utdypende artikkel: Kvalifikacija za Millstreet

Dette året risikerte man for første gang ikke å kvalifisere seg til neste års konkurranse. Landene som havnet på de seks siste plassene i 1993, fikk ikke delta året etter. Dette for å gi plass til landene som ikke kom videre fra kvalifiseringsrunden i 1994.[77] I 1994 deltok dessuten Litauen, Polen og Russland for første gang.[120]

Dette systemet fortsatte man med i 1994 og i 1995, men i 1996 benyttet EBU et annet system for å velge ut hvilke land som skulle få delta. I 1996 sendte kringkasterne lydklipp av sine sanger (unntatt NRK, som var automatisk kvalifisert siden Norge var arrangør) til en jury i hvert av landene. Disse juryene avgjorde så hvilke sanger som skulle få delta i den internasjonale konkurransen.[121] Et av landene som ikke kvalifiserte seg i 1996, var Tyskland, som med sitt høye innbyggertall er et av de største TV-publikummene i Europa.

«De fem store»

rediger

Foruten arrangørlandet er fem land – Frankrike, Italia, Spania, Storbritannia og Tyskland – automatisk kvalifisert for finalen.[77][122] De fem landene har fått denne spesielle statusen gjennom å være de største økonomiske bidragsyterne til EBU. Regelen ble innført i 2000, og omfattet da Frankrike, Spania, Storbritannia og Tyskland, kjent som de fire store («the big four» på engelsk). I 2011 kom Italia tilbake i konkurransen for første gang siden 1997 og ble en del av denne gruppen, som ble utvidet til de fem store.[123] Australia var direktekvalifisert i 2015, da de deltok første og etter planen eneste gang. Senere har de fortsatt å delta, men må kvalifisere seg gjennom semifinale.

Semifinaler

rediger

Fra 1997 til 2001 kvalifiserte landene seg på bakgrunn av hvor mange poeng bidragene deres hadde fått i gjennomsnitt de siste fem årene.[124][125] Dette systemet kunne oppfattes urettferdig, siden en ble straffet på bakgrunn av tidligere dårlige resultater. I 2004 arrangerte man for første gang en semifinale for å sikre at alle som ville, kunne få delta i konkurransen.[126]

Denne semifinalen ble arrangert på onsdagen i Grand Prix-uken og minnet i formen om den store finalen, som fremdeles ble arrangert klokken 19.00 UTC (21.00 CEST) på lørdagen. De tre neste årene ble semifinalen avviklet på torsdagen i Grand Prix-uken. I semifinalen deltok de landene som ikke var direkte kvalifisert til finalen. Regelen med de fire store[127] gjaldt også her, slik at Frankrike, Storbritannia, Tyskland og Spania alltid var automatisk kvalifisert til finalen, uavhengig av resultatene året før. De ti best plasserte av de øvrige landene ble også direkte kvalifisert til finalen året etter.[44] Dette systemet gjaldt frem til 2007.

Fra og med 2008 er det blitt arrangert to semifinaler, og bare fjorårets vinner og de fem store er direkte kvalifisert til finalen. Ti land går videre fra hver semifinale, slik at man i utgangspunktet får totalt 26 land i finalen[12] – da Tyskland, som et av de fem store, var arrangør i 2011, var antallet 25.[128] I 2015 var det imidlertid 27 land i finalen, ettersom Australia var invitert til å delta som forhåndskvalifisert land;[41] fra og med 2016 har Australia deltatt via semifinalen.[42]

Etter at alle stemmene har blitt talt opp i semifinalen, blir landene som har fått flest poeng – og dermed kvalifisert seg til finalen på lørdagen – lest opp i tilfeldig rekkefølge. De fulle resultatene fra semifinalen blir ikke offentliggjort av EBU før etter finalen.[12]

I den enkelte semifinale er det bare de landene som deltar i vedkommende semifinale, som kan stemme, samt et utvalg av de forhåndskvalifiserte landene. Hvert av de forhåndskvalifiserte landene får stemme i én av semifinalene; hvilken blir avgjort ved trekning.[12]

I finalen stemmer imidlertid samtlige land, også de som er blitt slått ut i semifinalen.[12]

Vinnere

rediger

Utdypende artikkel: Vinnere av Eurovision Song Contest

Ved å vinne Eurovision Song Contest får vinnerartisten(e) en unik mulighet til å lansere seg selv internasjonalt, men relativt få navn har blitt internasjonale stjerner etter å ha vunnet konkurransen.

Artister

rediger
 
Canadiske Celine Dion, som vant for Sveits i 1988, er en av de mest suksessrike artistene som har vunnet Eurovision Song Contest

Den vinneren av Eurovision Song Contest som har kommet mest i søkelyset etter seieren, er uten tvil ABBA, som vant konkurransen for Sverige i 1974 med sangen «Waterloo».[129] ABBA ble etter hvert et av de mest suksessrike bandene i sin tid.[130] Noen av vinnerne har imidlertid forsvunnet like fort fra rampelyset som de kom, med liten innflytelse på musikkscenen etter at de vant.[131] Andre artister har vært relativt ukjente, eller bare kjente nasjonalt før sin opptreden i Eurovision.

En annen nevneverdig vinner som senere fikk internasjonal berømmelse og suksess, er Céline Dion, som vant for Sveits i 1988 med sangen «Ne partez pas sans moi». Dions suksess er allikevel ikke knyttet direkte til hennes seier, siden hun ble berømt internasjonalt først noen år senere.[132] Gruppa Katrina and the Waves er trolig mest kjente vinnere i forkant av seieren. Irlands Johnny Logan og Sveriges Loreen er de eneste som har vunnet to ganger som artist. Logan med «What's Another Year?» i 1980 og «Hold Me Now» i 1987, Loreen med «Euphoria» i 2012 og «Tattoo» i 2023. Johnny Logan har også vunnet to ganger som låtskriver, med «Hold Me Now» og «Why Me?» som Linda Martin fremførte i 1992.[133] Logan er dermed den eneste som har vunnet konkurransen tre ganger.

Blant artister som har oppnådd ulik grad av suksess etter å ha vunnet konkurransen, finner man France Gall («Poupée de cire, poupée de son», Luxembourg 1965),[134] Sandie Shaw («Puppet on a String», Storbritannia 1967),[131][135] Dana («All Kinds of Everything», Irland 1970),[134][131] Vicky Leandros («Après Toi», Luxembourg 1972),[131] Brotherhood of Man («Save Your Kisses for Me», Storbritannia 1976),[134][131] Bucks Fizz («Making Your Mind Up», Storbrtiannia 1981),[131] Nicole («Ein bißchen Frieden», Tyskland 1982),[135] Secret Garden («Nocturne», Norge 1995),[131] Loreen («Euphoria» og «Tattoo», Sverige 2012 og 2023),[135] Duncan Laurence («Arcade», Nederland 2019) og Måneskin («Zitti e buoni», Italia 2021).[136]

 
Svenske Loreen ble den andre – og første kvinne – til å vinne konkurransen to ganger. Foto: Jonatan Svensson Glad

Noen av sangene som ikke vant, har også oppnådd betydelig suksess. Blant disse kan nevnes Domenico Modugno, som kom på tredjeplass for Italia i 1958 med «Nel blu di pinto di blu» (senere kalt «Volare»), en sang som siden ble nummer én på hitlistene i USA;[135] Cliff Richards «Congratulations», som ble nummer to for Storbritannia i 1968;[137] og Gina Gs «Ooh Aah... Just a Little Bit», som var Storbritannias bidrag og storfavoritt i 1996, men bare ble nummer åtte.[135] I nyere tid har armenske Rosa Linn fått stor stor suksess med sin «Snap». Bidraget kom kun på 20. plass i finalen i 2022, men ble en global salgssuksess etter å ha gått viralt på det sosiale mediet TikTok.[138] Etter finalen i 2023 gikk også finske Käärijä og norske Alessandra inn på topp 10 på den britiske singellisten sammen med svenske Loreen og britiske Mae Muller. Dette var første gang fire Eurovision-låter gikk inn på den britiske topp 10-listen samtidig.[139]

Land

rediger

Irland og Sverige er de landene som per 2023 har vunnet konkurransen flest ganger, med syv. Tre av Irlands seire kom på rad i 1992–1994, mens Sverige har vunnet konkurransen tre ganger i perioden 2012–2023. På delt tredjeplass, med fem seire hver, ligger Frankrike, Luxembourg, Nederland og Storbritannia.[130]

I de første tiårene av konkurransen vant land som Frankrike, Nederland og Luxembourg mange ganger. Disse landene gjorde det imidlertid langt svakere de siste tiårene før Nederland vant i 2019: Frankrike vant sist i 1977 og Luxembourg i 1983.[140][141][142] Luxembourg stod også utenfor konkurransen i over 30 år, fra 1993 til 2024.[142][143]

Etter tusenårsskiftet har flere land vunnet for første gang, både nye land i Eurovision-sammenheng og land som endelig fikk sin første seier etter å ha deltatt lenge. Hvert år fra 2001 til og med 2008 havnet land som aldri før hadde vunnet konkurransen, øverst på resultatlisten. Finland vant i 2006 etter å ha deltatt i konkurransen 45 ganger,[144] mens Portugal er det landet som har måttet vente lengst på sin første sier. De deltok for første gang i 1964 og fikk sin første seier i 2017.[145][146] Ukraina måtte på den annen side ikke vente lenge på sin første seier: De vant med sitt andre bidrag i 2004.[147] Serbia vant det aller første året de deltok som selvstendig stat, i 2007.[148]

Liste over arrangører og vinnere

rediger
År Arrangørby og land Vinnerland Vinnersang Artist
1956   Lugano, Sveits   Sveits «Refrain» Lys Assia
1957   Frankfurt, Tyskland   Nederland «Net als toen» Corry Brokken
1958   Hilversum, Nederland   Frankrike «Dors, mon amour» André Claveau
1959   Cannes, Frankrike   Nederland «Een beetje» Teddy Scholten
1960   London, Storbritannia   Frankrike «Tom Pillibi» Jacqueline Boyer
1961   Cannes, Frankrike   Luxembourg «Nous les amoureux» Jean-Claude Pascal
1962   Luxembourg, Luxembourg   Frankrike «Un premier amour» Isabelle Aubret
1963   London, Storbritannia   Danmark «Dansevise» Grethe og Jørgen Ingmann
1964   København, Danmark   Italia «Non ho l'età» Gigliola Cinquetti
1965   Napoli, Italia   Luxembourg «Poupée de cire, poupée de son» France Gall
1966   Luxembourg, Luxembourg   Østerrike «Merci, Chérie» Udo Jürgens
1967   Wien, Østerrike   Storbritannia «Puppet on a String» Sandie Shaw
1968   London, Storbritannia   Spania «La, la, la» Massiel
1969[149]   Madrid, Spania   Spania «Vivo cantando» Salomé
1969[149]   Frankrike «Un jour, un enfant» Frida Boccara
1969[149]   Nederland «De troubadour» Lenny Kuhr
1969[149]   Storbritannia «Boom Bang-a-Bang» Lulu
1970   Amsterdam, Nederland   Irland «All Kinds of Everything» Dana
1971   Dublin, Irland   Monaco «Un banc, un arbre, une rue» Séverine
1972   Edinburgh, Storbritannia   Luxembourg «Après toi» Vicky Leandros
1973   Luxembourg, Luxembourg   Luxembourg «Tu te reconnaîtras» Anne-Marie David
1974   Brighton, Storbritannia   Sverige «Waterloo» ABBA
1975   Stockholm, Sverige   Nederland «Ding-A-Dong» Teach-In
1976   Haag, Nederland   Storbritannia «Save Your Kisses for Me» Brotherhood of Man
1977   London, Storbritannia   Frankrike «L'oiseau et l'enfant» Marie Myriam
1978   Paris, Frankrike   Israel «A-ba-ni-bi» Izhar Cohen og Alphabeta
1979   Jerusalem, Israel   Israel «Hallelujah» Milk and Honey og Gali Atari
1980   Haag, Nederland   Irland «What's Another Year» Johnny Logan
1981   Dublin, Irland   Storbritannia «Making Your Mind Up» Bucks Fizz
1982   Harrogate, Storbritannia   Tyskland «Ein bißchen Frieden» Nicole
1983   München, Tyskland   Luxembourg «Si la vie est cadeau» Corinne Hermès
1984   Luxembourg, Luxembourg   Sverige «Diggi-loo diggi-ley» Herreys
1985   Göteborg, Sverige   Norge «La det swinge» Bobbysocks
1986   Bergen, Norge   Belgia «J'aime la vie» Sandra Kim
1987   Brussel, Belgia   Irland «Hold Me Now» Johnny Logan
1988   Dublin, Irland   Sveits «Ne partez pas sans moi» Céline Dion
1989   Lausanne, Sveits   Jugoslavia «Rock Me» Riva
1990   Zagreb, Jugoslavia   Italia «Insieme: 1992» Toto Cutugno
1991   Roma, Italia   Sverige «Fångad av en stormvind» Carola
1992   Malmö, Sverige   Irland «Why Me?» Linda Martin
1993   Millstreet, Irland   Irland «In Your Eyes» Niamh Kavanagh
1994   Dublin, Irland   Irland «Rock 'n' Roll Kids» Paul Harrington og Charlie McGettigan
1995   Dublin, Irland   Norge «Nocturne» Secret Garden
1996   Oslo, Norge   Irland «The Voice» Eimear Quinn
1997   Dublin, Irland   Storbritannia «Love Shine a Light» Katrina and the Waves
1998   Birmingham, Storbritannia   Israel «Diva» Dana International
1999   Jerusalem, Israel   Sverige «Take Me to Your Heaven» Charlotte Nilsson
2000   Stockholm, Sverige   Danmark «Fly on the Wings of Love» Olsen Brothers
2001   København, Danmark   Estland «Everybody» Tanel Padar, Dave Benton og 2XL
2002   Tallinn, Estland   Latvia «I Wanna» Marie N
2003   Riga, Latvia   Tyrkia «Everyway That I Can» Sertab Erener
2004   Istanbul, Tyrkia   Ukraina «Wild Dances» Ruslana
2005   Kyiv, Ukraina   Hellas «My Number One» Elena Paparizou
2006   Athen, Hellas   Finland «Hard Rock Hallelujah» Lordi
2007   Helsingfors, Finland   Serbia «Molitva» Marija Šerifović
2008   Beograd, Serbia   Russland «Believe» Dima Bilan
2009   Moskva, Russland   Norge «Fairytale» Alexander Rybak
2010   Oslo, Norge   Tyskland «Satellite» Lena Meyer-Landrut
2011   Düsseldorf, Tyskland   Aserbajdsjan «Running Scared» Eldar & Nigar
2012   Baku, Aserbajdsjan   Sverige «Euphoria» Loreen
2013   Malmö, Sverige   Danmark «Only Teardrops» Emmelie de Forest
2014   København, Danmark   Østerrike «Rise Like a Phoenix» Conchita Wurst
2015   Wien, Østerrike   Sverige «Heroes» Måns Zelmerlöw
2016   Stockholm, Sverige   Ukraina «1944» Jamala
2017   Kyiv, Ukraina   Portugal «Amar pelos dois» Salvador Sobral
2018   Lisboa, Portugal   Israel «Toy» Netta
2019   Tel Aviv, Israel   Nederland «Arcade» Duncan Laurence
2020 Konkurransen avlyst på grunn av koronaviruspandemien
2021   Rotterdam, Nederland   Italia «Zitti e buoni» Måneskin
2022   Torino, Italia   Ukraina «Stefania» Kalush Orchestra
2023   Liverpool, Storbritannia   Sverige «Tattoo» Loreen
2024   Malmö, Sverige   Sveits «The Code» Nemo

Eurovision-hiter i Norge

rediger

Nærmere hundre Eurovision-sanger har tatt seg inn på Norges offisielle singelliste, VG-lista. Under er en liste over de ti mest suksessfulle bidragene, målt ut fra antall uker på førsteplass på VG-lista.[150] Sangen som har ligget lengst på toppen av VG-lista, er Israels vinnerbidrag fra 1979, «Hallelujah». Den lå på topp i elleve uker, og like bak følger Alexander Rybaks «Fairytale» med ti uker.[151] Listen under omfatter også bidrag som ikke vant konkurransen.

Nr. Sang Uker
på topp 		År Artist Land Plass
i ESC
1 «Hallelujah» 11 1979 Gali Atari og Milk and Honey   Israel 1.
2 «Fairytale» 10 2009 Alexander Rybak   Norge 1.
3 «Save Your Kisses for Me» 9 1976 Brotherhood of Man   Storbritannia 1.
4 «Congratulations» 9 1968 Cliff Richard   Storbritannia 2.
5 «Ding-a-Dong» 8 1975 Teach-In   Nederland 1.
6 «Beg, Steal or Borrow» 8 1972 The New Seekers   Storbritannia 2.
7 «Power to All Our Friends» 8 1973 Cliff Richard   Storbritannia 3.
8 «What's Another Year» 8 1980 Johnny Logan   Irland 1.
9 «Waterloo» 7 1974 ABBA   Sverige 1.
10 «Euphoria» 6 2012 Loreen   Sverige 1.

Norge i Eurovision Song Contest

rediger

Utdypende artikkel: Norge i Eurovision Song Contest

 
Maria Haukaas Storeng var Norges deltager i 2008. Bildet er fra semifinalen.

Norge deltar i konkurransen gjennom NRK, som også er ansvarlig for den norske nasjonale finalen, Melodi Grand Prix. Norge debuterte i Eurovision Song Contest i 1960 og har siden bare vært fraværende to ganger: I 1970, da NRK boikottet konkurransen på grunn av økende misnøye med konkurransen og uenigheter om stemmegivningen året før,[152][153] og i 2002, da Norge ikke kvalifiserte seg.[154]

Norge har vunnet konkurransen tre ganger: Første gang var med Bobbysocks’ «La det swinge» i 1985, andre gang var med Secret Gardens hovedsakelig instrumentale stykke «Nocturne» i 1995, og tredje gang var med Alexander Rybaks «Fairytale» i 2009. Utenom seirene har Norge én andreplass (1996), én tredjeplass (1966), tre fjerdeplasser (1960, 2003 og 2013) og fire femteplasser (1988, 1993, 2008 og 2023).[155]

Til tross for denne suksessen er Norge også det landet som har fått null poeng flest ganger (totalt fire ganger). Norge har kommet på sisteplass elleve ganger, også det rekord.[130] Før den første seieren i 1985 slet Norge med å hevde seg i konkurransen, og kom på sisteplass hele seks ganger. Siden den gang har resultatene vært mer varierende. Dårlige plasseringer i begynnelsen av 1990-årene ble etterfulgt av flere topp ti-plasseringer, med seier i 1995 og andreplass på hjemmebane året etter som bestenoteringer. Etter at semifinaler ble introdusert i 2004, har Norge deltatt i finalen samtlige år utenom i 2007, 2011 og 2016.[155]

Avløpere og andre konkurranser

rediger

Eurovision Song Contest har vært forbilde for en rekke andre sang og musikkfestivaler:

EBU har også organisert egne spesialprogrammer for å feire konkurransen:

Se også

rediger

Litteratur

rediger
  • O'Connor, John Kennedy (2005). The Eurovision Song Contest 50 Years The Official History. London: Carlton Books Limited. ISBN 1-84442-586-X.
  • Johnson, Geir (1986). Norge i Melodi Grand Prix. Atheneum
  • Pedersen, Jostein (1996). Historien om Melodi Grand Prix. Oslo: Bladkompaniet.
  • Thorsen, Leif (2006). Melodifestivalen genom tiderna, 2. utgave. Stockholm: Premium Publishing.

Artikler i akademiske tidsskrifter

Andre artikler

Fotnoter

rediger
Type nummerering
  1. ^ fransk: Concours Eurovision de la Chanson, på norsk ofte bare omtalt som Melodi Grand Prix

Referanser

rediger
  1. ^ https://www.vox.com/world-politics/24151274/eurovision-song-contest-politics-russia-ukraine-gaza-israel-palestine; Vox; besøksdato: 16. mai 2024.
  2. ^ https://www.theguardian.com/music/2024/feb/23/peck-the-bait-the-political-messages-hidden-in-eurovision-songs; The Guardian; besøksdato: 16. mai 2024.
  3. ^ Victor M. Escudero (23. mai 2015). «Eurovision Song Contest awarded Guinness world record». eurovision.tv. EBU. Besøkt 4. august 2018. 
  4. ^ Waters, George T. «EUROVISION: 40 years of network development, four decades of service to broadcasters». EBU.ch. Arkivert fra originalen 27. juni 2006. Besøkt 17. juni 2017. 
  5. ^ a b c «In a nutshell». Eurovision.tv. Besøkt 17. juni 2017. 
  6. ^ «Sanremo – the festival that inspired Eurovision». Eurovision.tv (på engelsk). 8. februar 2017. Besøkt 6. februar 2022. 
  7. ^ a b Gordon Roxburgh (19. oktober 2015). «A diamond day for the Eurovision Song Contest». eurovision.tv. EBU. Besøkt 3. august 2018. 
  8. ^ «Lugano 1956». Eurovision.tv (på engelsk). Besøkt 13. desember 2020. 
  9. ^ a b Paul Jordan og Gordon Roxburgh (11. januar 2017). «Shining a light on the United Kingdom: 60 Years at Eurovision». eurovision.tv. Besøkt 19. mars 2017. «Contrary to popular fan myths, the UK did not intend to enter in 1956 as the BBC had previously created their own separate contest, the Festival Of British Popular Songs, and elements of that contest were incorporated into the 1957 Eurovision Song Contest.» 
  10. ^ a b c d e f g h «Historical Milestones». eurovision.tv. 2005. Arkivert fra originalen 26. mai 2006. Besøkt 17. juni 2017. 
  11. ^ a b «Eurovision Song Contest Lugano 1956». Eurovision.tv. Besøkt 26. juni 2017. 
  12. ^ a b c d e f g h i j k l m «Rules». Eurovision.tv. Arkivert fra originalen 20. juni 2017. Besøkt 18. juni 2017. 
  13. ^ Evert Groot (17. juli 2018). «Making our minds up: which city will host Eurovision 2019?». eurovision.tv. EBU. Besøkt 4. august 2018. 
  14. ^ Nolan, Emma (11. mai 2018). «Eurovision 2018 finalists: Who are the Eurovision Song Contest 2018 finalists?». Express.co.uk (på engelsk). Besøkt 4. august 2018. 
  15. ^ Kinoens mørke, fjernsynets lys: levende bilder i Norge gjennom hundre år. Oslo: Gyldendal. 1996. s. 370. ISBN 8205231931. 
  16. ^ «Det er få TV-program som favner så bredt på tvers av land i Europa som når MGP spyr glitter- og syrepornoen sin ut av skjermen på direkten». www.ranablad.no (på norsk). 23. mai 2015. Besøkt 4. august 2018. 
  17. ^ Franck Thomas & Laurent Balmer (1999). «Histoire 1956 à 1959». eurovision-fr.net. Arkivert fra originalen 2. mai 2006. Besøkt 17. juni 2017.  (fr)
  18. ^ «Winners of the Eurovision Song Contest» (PDF). EBU.ch. Arkivert fra originalen (PDF) 28. mai 2008. Besøkt 27. juni 2017. 
  19. ^ a b Jørn Storeng (18. april 1980). «Melodi Grand Prix – feilaktig navn på utskjelt program: Det er bare den beste låta som kan kalles Grand Prix». A-pressen via Rana Blad. Nasjonalbiblioteket. s. 8. Besøkt 4. september 2022. 
  20. ^ Jan Vidar Stenhaug (9. februar 1996). «Melodi Grand Prix – i forandringens tegn». Harstad Tidende. Nasjonalbiblioteket. s. 5. Besøkt 4. september 2022. 
  21. ^ «Oslo 1996». eurovision.tv (på engelsk). Besøkt 4. september 2022. 
  22. ^ «TV- og radioprogrammet». Rogalands Avis. Nasjonalbiblioteket. 25. mai 2002. Besøkt 4. september 2022. 
  23. ^ «TV- og radioprogrammet». Moss Avis. Nasjonalbiblioteket. 24. mai 2003. Besøkt 4. september 2022. 
  24. ^ «Guide for 24. mai 2003». NRK TV. Besøkt 4. september 2022. 
  25. ^ «TV- og radioprogrammet». Drammens Tidende. Nasjonalbiblioteket. 15. mai 2004. Besøkt 4. september 2022. 
  26. ^ «Bergen 1986». Eurovision.tv. Besøkt 17. juni 2017. 
  27. ^ Barnes, Clive. «Riverdance Ten Years on». RiverDance.com. Arkivert fra originalen 22. mai 2009. Besøkt 27. juni 2017. 
  28. ^ «Eurovision Vignette Premiers in Albania!». Eurovision.tv. 23. desember 2010. Besøkt 17. juni 2017. 
  29. ^ «Obituary: Sir Terry Wogan». BBC. 31. januar 2016. Besøkt 17. juni 2017. 
  30. ^ Gjertveit, Helge (3. mars 2005). «Alt du trenger å vite om Melodi Grand Prix». NRK. Besøkt 17. juni 2017. 
  31. ^ Evensen, Geir (4. september 2006). «Slutt for Jostein som MGP-kommentator». NRK. Besøkt 17. juni 2017. 
  32. ^ «Eurovision Song Contest Amsterdam 1970». Eurovision.tv. Besøkt 26. juni 2017. 
  33. ^ a b c Majendie, Paul (11. august 2007). «Edinburgh Fringe show celebrates Eurovision kitsch». Reuters UK (på engelsk). Arkivert fra originalen 20. august 2017. Besøkt 26. juni 2017. 
  34. ^ a b Allatson, Paul (4. april 2007). «‘Antes cursi que sencilla’: Eurovision Song Contests and the Kitsch‐Drive to Euro‐Unity». Culture, Theory and Critique (48/2007): 87–98 – via Taylor & Francis Online. 
  35. ^ Svendsen, Maiken (18. mars 2020). «Eurovision Song Contest avlyst». NRK. Besøkt 19. mars 2020. 
  36. ^ «If countries couldn't go to Eurovision 2021: Watch the backup performances». Eurovisionworld (på engelsk). 28. mai 2021. Besøkt 21. mai 2023. 
  37. ^ a b «Membership conditions». European Broadcasting Union. 18. juli 2005. Arkivert fra originalen 6. februar 2006. Besøkt 19. juni 2017. 
  38. ^ «Extracts From The Radio Regulations» (PDF). International Telecommunication Union. 1994. Besøkt 19. juni 2017. 
  39. ^ «Radiocommunication Sector (ITU-R) – Regionally harmonized bands». International Telecommunications Union. Besøkt 18. juni 2017. 
  40. ^ Mikheev, Andy. «EBU and Eurovision.tv press-conference». Besøkt 27. juni 2017. 
  41. ^ a b «Australia to compete in the 2015 Eurovision Song Contest». Eurovision.tv. 10. februar 2015. Besøkt 18. juni 2017. 
  42. ^ a b Jordan, Paul (17. november 2015). «Australia to return to the Eurovision Song Contest!». Eurovision.tv. Besøkt 18. juni 2017. 
  43. ^ a b c d e f g «Rules of the 2014 Eurovision Song Contest» (PDF). eurovision.tv. 2014. Besøkt 19. juni 2017. 
  44. ^ a b c d e f g «Rules of the 2005 Eurovision Song Contest». Eurovision.tv. 21. mai 2005. Arkivert fra originalen 10. februar 2006. Besøkt 26. juni 2017. 
  45. ^ a b «The Rules of the Contest 2023 | Eurovision Song Contest». eurovision.tv (på engelsk). 31. oktober 2018. Besøkt 21. mai 2023. 
  46. ^ «Operación Triunfo: Un intenso camino hacia el festival de eurovision». Terra Networks España. Arkivert fra originalen 19. juli 2006. Besøkt 19. juni 2017.  (es)
  47. ^ Stella Floras (3. januar 2007). «Top TV ratings for Melodifestivalen». esctoday.com. Arkivert fra originalen 29. januar 2007. Besøkt 19. juni 2017. 
  48. ^ «De här var årets mest sedda tv-program». Expressen (på svensk). Besøkt 19. juni 2017. 
  49. ^ Palmér, Saga. «Melodifestivalen störst i rutan under 2015». svt.se (på svensk). Besøkt 19. juni 2017. 
  50. ^ NRK (16. november 2005). «MGP med semifinaler». NRK (på norsk). Besøkt 22. mai 2017. 
  51. ^ Mo, Jan Erik (13. januar 2006). «Har stor tro på semifinaler». NRK. Besøkt 23. mai 2017. 
  52. ^ Alnes, Espen (29. februar 2016). «Beste MGP-finale sidan 2010». nrk.no. 
  53. ^ Bakker, Sietse (31. mai 2006). «Where do we go next year?». esctoday.com. Arkivert fra originalen 19. desember 2007. Besøkt 26. juni 2017. 
  54. ^ «Millstreet». cork-guide.ie. 19. mai 2006. Besøkt 26. juni 2017. 
  55. ^ «Eurovision 1993 - The Venue». doteurovision.com. Arkivert fra originalen 23. juni 2004. Besøkt 26. juni 2017. 
  56. ^ «Eurovision Song Contest 1986 - Belgium». YouTube. 15. oktober 2011. Besøkt 26. juni 2017. 
  57. ^ «Eurovision Song Contest 1986 - Norway». YouTube. 9. oktober 2011. Besøkt 26. juni 2017. 
  58. ^ «Eurovision Song Contest 1986, Bergen. Interval act w/ Sissel». YouTube. 28. juni 2008. Besøkt 26. juni 2017. 
  59. ^ Isaacs, Rico; Polese, Abel (2016). Nation-Building and Identity in the Post-Soviet Space: New Tools and Approaches. Routledge. s. 179. ISBN 9781317090199. 
  60. ^ Xie, Ivan (2015). «Azerbaijan, Eurovision Song Contest and Nation Branding. An Essay». Cultural Studies – European Studies. GRIN Verlag. 
  61. ^ Vincent, Rebecca (19. mai 2013). «When the Music Dies: Azerbaijan One Year after Eurovision». Al Jazeera. Besøkt 26. juni 2017. 
  62. ^ Helen Fawkes (19. mai 2005). «Ukrainian hosts' high hopes for Eurovision». BBC News. Besøkt 26. juni 2017. 
  63. ^ Weiby, Hans Erik (14. mai 2009). «Norges ivrigste MGP-festarrangør?». NRK. Besøkt 13. august 2017. 
  64. ^ Currinn, Jonathan (4. mai 2017). «Eurovision Song Contest 2017: First Rehearsals». Celebmix.com. Besøkt 13. august 2017. 
  65. ^ Local Development Benefits from Staging Global Events. OECD Publishing. 2008. s. 92. ISBN 9789264042070. 
  66. ^ Bakker, Sietse (17. mars 2008). «Belgrade 2008». Eurovision.tv. Arkivert fra originalen 18. mai 2008. Besøkt 13. august 2017. 
  67. ^ Bergh, Anders Halvorsen og Askersrud, Rikke (10. mai 2014). «– Jeg vil ikke ta for mye plass i sendinga». NRK. Besøkt 13. august 2017. 
  68. ^ «Eurovision 2018: Full rehearsal schedule published | wiwibloggs». wiwibloggs (på engelsk). 16. april 2018. Besøkt 31. juli 2018. 
  69. ^ a b Ko, Anthony (18. april 2017). «Eurovision 2017: Full Rehersal Schedule Published». Wiwibloggs. Besøkt 13. august 2017. 
  70. ^ Laufer, Gil (17. april 2017). «Kyiv Calling: Eurovision 2017 official event schedule published». Esctoday.com. Besøkt 13. august 2017. 
  71. ^ Eurovision Song Contest (23. mai 2015). «Behind the Scenes: Meet the creative director of the 2015 Eurovision Song Contest». YouTube. Besøkt 13. august 2017. 
  72. ^ a b «Latest news from Athens». eurovision.tv. 11. mai 2006. Arkivert fra originalen 25. mai 2006. Besøkt 25. mai 2006. 
  73. ^ «After Show Party: Reactions». Eurovision.tv. 18. mai 2009. Besøkt 13. august 2017. 
  74. ^ Sietse Bakker (3. mai 2006). «Athens 2006: where's the party?». esctoday.com. Besøkt 8. mai 2007. 
  75. ^ «EuroClub | Eurovision Song Contest». eurovision.tv (på engelsk). 1. november 2018. Besøkt 21. mai 2023. 
  76. ^ «Euroclub 2023, Liverpool». euroclub2023.co.uk (på engelsk). Besøkt 21. mai 2023. 
  77. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p O'Connor, John Kennedy (2005). The Eurovision Song Contest 50 Years The Official History. London: Carlton Books Limited. ISBN 1-84442-586-X. 
  78. ^ «Juries coming back to Eurovision». BBC. 15. september 2008. Besøkt 27. juni 2017. 
  79. ^ «Televoting/jury mix in 2009 Final voting». Eurovision.tv (på engelsk). 14. september 2008. Besøkt 4. juli 2022. 
  80. ^ Paul Jordan (18. februar 2016). «Biggest change to Eurovision Song Contest voting since 1975». Eurovision.tv (på engelsk). Besøkt 4. juli 2022. 
  81. ^ a b «Results from the draw». eurovision.tv. 21. mars 2006. Arkivert fra originalen 27. mai 2006. Besøkt 27. juni 2017. 
  82. ^ «Eurovision 2004 - Voting Briefing». eurovision.tv. 12. mai 2004. Arkivert fra originalen 7. mai 2005. Besøkt 27. juni 2017. 
  83. ^ «Jury voting order revealed for Eurovision 2023». escYOUnited (på engelsk). 12. mai 2023. Besøkt 21. mai 2023. 
  84. ^ «A to Z of Eurovision». bbc.co.uk. Arkivert fra originalen 22. februar 2005. Besøkt 27. juni 2017. 
  85. ^ Den norske Grand Prix-klubben ved Kato Hansen (23. mai 2008).
  86. ^ «Eurovision votes 'farce' attack». BBC. 16. mai 2004. Besøkt 26. juni 2017. 
  87. ^ Daniel Fenn, Omer Suleman, Janet Efstathiou & Neil F. Johnson, Oxford University (22. mai 2006). «Connections, cliques and compatibility between countries in the Eurovision Song Contest». arxiv.org. Besøkt 26. juni 2017. 
  88. ^ Spierdijk, L. og Vellekoop, M. H. (Februar 2006). «Geography, Culture, and Religion: Explaining the Bias in Eurovision Song Contest Voting» (PDF). University of Twente. Besøkt 26. juni 2017. 
  89. ^ a b c d e f g Bygbjerg, Søren (3. juni 2014). Seertallet slår rekord: 195 millioner så Eurovision fra København. DR. Besøkt 26. juni 2017.
  90. ^ Lindqvist, Anton. «Nya succésiffrorna – Eurovision Song Contest 2016 sågs av 204 miljoner». SVT (på svensk). Besøkt 26. juni 2017. 
  91. ^ «204 millioner så Eurovision-sendingene». NTB. Kampanje. Besøkt 26. juni 2017. 
  92. ^ Jordan, Paul (23. mai 2017). «The 2017 Eurovision Song Contest reaches over 180 million viewers». eurovision.tv. Besøkt 22. august 2017. 
  93. ^ Evert Groot (23. mai 2018). «186 million viewers for the 2018 Eurovision Song Contest». eurovision.tv. EBU. Besøkt 31. juli 2018. 
  94. ^ Union (EBU), European Broadcasting (28. mai 2019). «182 million tune in to 64th Eurovision Song Contest as young audience numbers surge». www.ebu.ch (på engelsk). Besøkt 28. mai 2019. 
  95. ^ «183 million viewers welcome back the Eurovision Song Contest». Eurovision.tv (på engelsk). 31. mai 2021. Besøkt 4. juni 2021. 
  96. ^ a b «Eurovision 2023 reaches 162 million viewers with record breaking online engagement and musical impact». eurovision.tv (på engelsk). 25. mai 2023. Besøkt 25. mai 2023. 
  97. ^ a b «Eurovision Song Contest 2024 breaks new records as hundreds of millions watch, listen and engage on TV and digital platforms». ebu.ch. European Broadcasting Union (EBU). 23. mai 2024. Besøkt 23. mai 2024. 
  98. ^ «Eurovision Trivia» (PDF). bbc.co.uk. 2002. Besøkt 18. juli 2006. 
  99. ^ Brey, Marco (25. mai 2016). «Wake up, it's Eurovision - in China!». Eurovision.tv. Besøkt 26. juni 2017. 
  100. ^ Laven, Philip (juli 2002). «Webcasting and the Eurovision Song Contest». European Broadcasting Union. Arkivert fra originalen 28. mai 2008. Besøkt 26. juni 2017. 
  101. ^ a b «TikTok to partner with the Eurovision Song Contest in Liverpool». eurovision.tv (på engelsk). 24. mars 2023. Besøkt 25. mai 2023. 
  102. ^ «Eurovision 2022: 161 million viewers as online engagement soars!». eurovision.tv (på engelsk). 24. mai 2022. Besøkt 21. mai 2023. 
  103. ^ «Hilversum 1958 – Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Arkivert fra originalen 24. april 2017. Besøkt 7. juli 2022. 
  104. ^ «How the Eurovision Song Contest works | Eurovision Song Contest». eurovision.tv (på engelsk). 18. mai 2019. Arkivert fra originalen 31. mai 2022. Besøkt 6. desember 2022. 
  105. ^ Roxburgh, Gordon (2012). Songs for Europe: The United Kingdom at the Eurovision Song Contest. Vol. One: The 1950s and 1960s. Prestatyn, Wales, Storbritannia: Telos Publishing. s. 160–165. ISBN 978-1-84583-065-6. 
  106. ^ «Why is the United Kingdom hosting Eurovision on behalf of Ukraine in 2023?». eurovision.tv (på engelsk). 7. oktober 2022. Besøkt 21. mai 2023. 
  107. ^ Adams, William Lee (28. august 2022). «Pre-recorded backing vocals allowed under Eurovision 2023 rules...but not lip-syncing». wiwibloggs (på engelsk). Besøkt 21. mai 2023. 
  108. ^ Anders Grønneberg og Sissel Fantoft (28. mai 1999). «Anonymt brev skaper trøbbel». dagbladet.no (på norsk). Besøkt 21. mai 2023. 
  109. ^ «Jerusalem 1999». eurovision.tv (på engelsk). Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 21. mai 2023. 
  110. ^ «London 1977». eurovision.tv (på engelsk). Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 21. mai 2023. 
  111. ^ «Urban Trad». UrbanTrad.com. 28. september 2004. Arkivert fra originalen 8. februar 2007. Besøkt 27. juni 2017. 
  112. ^ Bakker, Sietse. «Treble will represent the Netherlands». eurovision.tv. Arkivert fra originalen 25. mai 2006. Besøkt 27. juni 2017. 
  113. ^ «Rules of the 44th Eurovision Song Contest, 1999» (PDF). EBU. 13. oktober 1998. Besøkt 26. juni 2017. 
  114. ^ «Eurovision Song Contest 1978». esctoday.com. 2005. Arkivert fra originalen 10. mai 2007. Besøkt 8. mai 2007. 
  115. ^ «Lebanon withdraws from Eurovision». BBC News. 18. mars 2005. Besøkt 26. juni 2017. 
  116. ^ «Eurovision Song Contest 2005 - Grand Final (HD)». YouTube. 10. desember 2016. Besøkt 26. juni 2017. 
  117. ^ «BBC - Eurovision 2006 Final (20 May 2006)». YouTube. 3. mai 2015. Besøkt 26. juni 2017. 
  118. ^ «2015 Eurovision Song Contest: Grand Final». YouTube. 23. mai 2015. Besøkt 26. juni 2017. 
  119. ^ «Eurovision Song Contest Millstreet 1993». Eurovision.tv. Besøkt 26. juni 2017. 
  120. ^ «Eurovision Song Contest Dublin 1994». Eurovision.tv. Besøkt 26. juni 2017. 
  121. ^ «Eurovision Song Contest Oslo 1996». Eurovision.tv. Besøkt 26. juni 2017. 
  122. ^ «The Big Five». ESC Pulse (på engelsk). 6. september 2012. Besøkt 8. mai 2019. 
  123. ^ Escudero, Victor M. (23. september 2015). «'Big Five' and host country more prominently in the Semi-Finals». Eurovision.tv. Besøkt 26. juni 2017. 
  124. ^ «Eurovision Song Contest Dublin 1997». Eurovision.tv. Besøkt 26. juni 2017. 
  125. ^ «Eurovision Song Contest Copenhagen 2001». Eurovision.tv. Besøkt 26. juni 2017. 
  126. ^ «Eurovision Song Contest 2004 Semi-Final | Year page | Eurovision Song Contest - Moscow 2009». Eurovision.tv. 20. mai 2009. Arkivert fra originalen 22. april 2012. Besøkt 26. juni 2017. 
  127. ^ Det siste landet i de fem store, Italia, deltok ikke i konkurransen disse årene; Italia kom tilbake først i 2011.
  128. ^ «Eurovision Song Contest Düsseldorf 2011 – Grand Final». Eurovision.tv. Arkivert fra originalen 21. september 2017. Besøkt 27. juni 2017. 
  129. ^ «BBC - Eurovision facts and figures - Media Centre». www.bbc.co.uk (på engelsk). Arkivert fra originalen 16. mai 2017. Besøkt 26. juni 2017. 
  130. ^ a b c «Facts & figures - Eurovision Song Contest». Eurovision.tv. Besøkt 26. juni 2017. 
  131. ^ a b c d e f g Hassan, Genevieve (18. mai 2013). «Eurovision winners: Where are they now?». BBC News (på engelsk). Besøkt 26. juni 2017. 
  132. ^ Bliss, Karen (1. mars 2004). 25 Years of Canadian Artists. Canadian Musician. s. 34. ISSN 0708-9635.
  133. ^ Jordan, Paul (25. juli 2016). «Museum Monday Week Nine: Johnny Logan». Eurovision.tv. Besøkt 26. juni 2017. 
  134. ^ a b c Battersby, Matilda; Shepherd, Jack (22. mai 2015). «The Eurovision winners that became big hits». The Independent (på engelsk). Besøkt 26. juni 2017. 
  135. ^ a b c d e Wilmot, Daniel (9. juli 2016). «Eurovision charts retrospective: Which winners climbed to the top and which ones flopped?». wiwibloggs. Besøkt 26. juni 2017. 
  136. ^ «Eurovision winners Måneskin and Duncan Laurence crack Top 30 on Billboard charts». wiwibloggs (på engelsk). 31. august 2021. Besøkt 25. april 2022. 
  137. ^ «VG-lista - Cliff Richard / Congratulations». lista.vg.no. Besøkt 26. juni 2017. 
  138. ^ «'Snap' by Rosa Linn is the second most streamed Eurovision song on Spotify». aussievision (på engelsk). 5. desember 2022. Besøkt 21. mai 2023. 
  139. ^ «Eurovision Official Chart Record! Why 2023 is contest's biggest year yet». www.officialcharts.com (på engelsk). Official Charts Company. Besøkt 21. mai 2023. 
  140. ^ «The Netherlands in the Eurovision Song Contest». Eurovision.tv. Arkivert fra originalen 7. august 2017. Besøkt 26. juni 2017. 
  141. ^ «France in the Eurovision Song Contest». Eurovision.tv. Arkivert fra originalen 1. august 2017. Besøkt 26. juni 2017. 
  142. ^ a b «Luxembourg in the Eurovision Song Contest». Eurovision.tv. Arkivert fra originalen 2. august 2017. Besøkt 26. juni 2017. 
  143. ^ «Luxembourg to return to the Eurovision Song Contest in 2024». eurovision.tv (på engelsk). 12. mai 2023. Besøkt 21. mai 2023. 
  144. ^ «Finland in the Eurovision Song Contest». Eurovision.tv. Arkivert fra originalen 1. august 2017. Besøkt 26. juni 2017. 
  145. ^ «Portugal in the Eurovision Song Contest». Eurovision.tv. Arkivert fra originalen 7. august 2017. Besøkt 26. juni 2017. 
  146. ^ Powell, Emma (13. mai 2017). «Portugal wins 2017 Eurovision Song Contest». Evening Standard (på engelsk). Besøkt 26. juni 2017. 
  147. ^ «Ukraine in the Eurovision Song Contest». Eurovision.tv. Arkivert fra originalen 21. august 2017. Besøkt 26. juni 2017. 
  148. ^ «Serbia in the Eurovision Song Contest». Eurovision.tv. Arkivert fra originalen 1. desember 2017. Besøkt 26. juni 2017. 
  149. ^ a b c d I 1969 kom fire land på delt førsteplass, ettersom reglene som avgjør hva som skjer dersom flere land kommer på førsteplass med like mange poeng, ikke var innført enda.
  150. ^ «VG-lista (søkbar database)». VG Nett. Besøkt 11. februar 2017. 
  151. ^ Talseth, Thomas (14. mai 2016). «Tidenes største Eurovision Song Contest-hits i Norge». VG Nett. 
  152. ^ «Nye regler for Melodi Grand Prix drøftes i London». Aftenposten Aften. 16. oktober 1969. s. 2. 
  153. ^ «Norge ikke med i Melodi Grand Prix neste år». Aftenposten. 1. november 1969. s. 1 og 20. 
  154. ^ «Norge ute av Grand Prix». Stavanger Aftenblad. 14. mai 2001. 
  155. ^ a b «Norway in the Eurovision Song Contest». Eurovision.tv. Arkivert fra originalen 21. november 2017. Besøkt 26. juni 2017. 
  156. ^ «US to emulate Eurovision contest». BBC News. 11. februar 2006. Besøkt 27. juni 2017. 
  157. ^ White, Peter; White, Peter (14. mai 2021). «‘American Song Contest’, U.S. Version Of Eurovision, Tunes Up For NBC». Deadline (på engelsk). Besøkt 26. mai 2021. 
  158. ^ «'Eurovision Canada' will join the family in 2023 🇨🇦». eurovision.tv. 25. april 2022. 
  159. ^ «Eurovision Canada: New song contest to premiere in 2023». Wiwibloggs.com. 25. april 2022. 
  160. ^ «Abba win 'Eurovision 50th' vote». BBC News. 23. oktober 2005. Besøkt 26. juni 2017. 

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Eurovision_Song_Contest&oldid=24677776»
  NODES
hosting 1
Intern 20
iOS 1
mac 5
musik 24
Note 3
OOP 1
os 80
web 1