Wikipedia

Eurovision Song Contest 1963

åttende utgave av EBUs årlige sangkonkurranse

Eurovision Song Contest 1963 var den åttende utgaven av Eurovision Song Contest, EBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen fant sted i London i Storbritannia, etter at fjorårsvinner Frankrike takket nei til arrangøroppdraget. I stedet steppet BBC inn og arrangerte finalen lørdag 23. mars 1963 i BBC Television Centre. Som i 1960 var Katie Boyle programleder.

Eurovision Song Contest 1963
Datoer
Finale: 23. mars 1963
Vertskap
Sted: Storbritannias flagg BBC Television Centre, London, Storbritannia
Programleder: Katie Boyle
Sjefdirigent: Eric Robinson
Regi: Yvonne Littlewood
Produsent: Harry Carlisle
Kringkaster: British Broadcasting Corporation (BBC)
Deltakelse
Deltakere: 16
Vinner: Danmarks flagg Danmark
«Dansevise»
Grethe og Jørgen Ingmann
Kart over deltakere

     Deltakere

Eurovision Song Contest
◄ 1962        1964 ►

I alt 16 land deltok i finalen; samme antall som de to foregående årene. EBU innførte dette året nok et nytt poengsystem. Nå skulle hver jury gi 1–5 poeng til sine fem favorittsanger, i stedet for tre favorittsanger som året før.

Danmark vant sin første seier med «Dansevise», fremført av Grethe og Jørgen Ingmann. Dette var første gang et nordisk land vant konkurransen, og første gang en duo vant. Avstemningen var rotete fordi Norge avleverte feil jurypoeng under avstemningen. Feilen gjorde at Norge måtte kalles opp på nytt på slutten av avstemningen, da Sveits ledet med to poeng. Da de korrekte norske stemmene kom inn, gikk Danmark forbi Sveits. Norge ble i etterkant av konkurransen anklaget for å ha hjulpet et naboland til seier, og Sveits protesterte på resultatet. NRK understreket at de norske stemmene var korrekte, og resultatet ble stående. Italia ble nummer tre, vertslandet Storbritannia nummer fire, mens Frankrike og Luxembourg delte femteplassen.

Mens Danmark vant, havnet resten av Norden i andre enden av resultatlisten; Norge, Sverige og Finland endte alle sist uten poeng. Norge ble representert av Anita Thallaug og låten «Solhverv».

Bakgrunn

rediger
 
BBC Television Centre i 2009.

Etter å ha vunnet Eurovision Song Contest 1962, var det i utgangspunktet Frankrike som skulle arrangere konkurransen. Men etter å ha arrangert både i 1959 og 1961, takket Frankrike nei til arrangørjobben. I stedet trådte Storbritannia inn som vert, slik de også hadde gjort i 1960.[1] Storbritannia skulle også gjøre det samme i 1972 for Monaco, i 1974 for Luxembourg og i 2023 for Ukraina.[2]

BBC la konkurransen til BBC Television Centre i White City i London. Senteret åpnet i 1960.[3][4]

Programleder var også denne gang skuespilleren og tv-vertinnen Katie Boyle. Hun ledet finalen da BBC arrangerte Eurovision Song Contest 1960.

Format

rediger

Hvert deltakerland deltok via en kringkaster som var medlem av EBU. Landene stilte med ett bidrag hver, og dette skulle fremføres av en solist eller en duo. Det var med andre ord ikke tillatt med flere enn to artister på scenen.[5]

Startrekkefølgen ble avgjort ved loddtrekning i november året før, og som i 1960 ble Storbritannia trukket til å starte showet, mens Luxembourg avsluttet.[4] Norge ble trukket til å starte som nummer fem. Prøvene startet torsdag 21. mars, to dager før konkurransen.[4]

Nok en gang endret EBU jury- og poengsystemet. Vinneren ble kåret gjennom juryavstemning, der hvert land hadde en jury med 20 medlemmer. Hvert jurymedlem ga henholdsvis 1, 2, 3, 4 og 5 poeng til sine fem favorittsanger. Deretter ble medlemmenes poeng lagt sammen, og førsteplassen ble tildelt 5 poeng fra juryen, andreplassen 4 poeng, tredjeplassen 3 poeng, fjerdeplassen 2 poeng og femteplassen 1 poeng. Jurymedlemmene var nødt for å avgi stemme, og de kunne ikke stemme på sitt eget land. Jurymedlemmene skulle være lekfolk, og ikke profesjonelle musikere, utgivere eller komponister.[6]

Deltakende land og bidrag

rediger

Deltakerantallet holdt seg på 16 land – de samme landene som de to foregående årene. Oversikt over deltakere, låtskrivere, tekstens språk og oversatt tittel til norsk. Tabellen er sortert i alfabetisk rekkefølge etter deltakerland.[7][8]

Land Kringkaster Artist Sang Komponist Tekstforfatter Språk Norsk oversettelse
  Belgia BRT Jacques Raymond «Waarom?» Hans Flower Wim Brabants Nederlandsk Hvorfor?
  Danmark DR Grethe og Jørgen Ingmann «Dansevise» Otto Francker Sejr Volmer-Sørensen Dansk –
  Finland Yle Laila Halme «Muistojeni laulu» Börje Sundgren Finsk Mine minners sang
  Frankrike RTF Alain Barrière «Elle était si jolie» A. Migiani, Alain Barrière Fransk Hun var så vakker
  Italia Rai Emilio Pericoli «Uno per tutte» Tony Renis Alberto Testa, Giulio Rapetti Italiensk Én for alle
  Jugoslavia JRT Vice Vukov «Brodovi» Mario Nardelli Kroatisk Skip
  Luxembourg CLT Nana Mouskouri «À force de prier» Raymond Bernard Pierre Delanoë Fransk I kraft av en bønn
  Monaco TMC Françoise Hardy «L'amour s'en va» Françoise Hardy Fransk Kjærligheten forsvinner
  Nederland NTS Annie Palmen «Een speeldoos» Pieter Goemans Nederlandsk En spilledåse
  Norge NRK Anita Thallaug «Solhverv» Dag Kristoffersen Norsk –
  Spania TVE José Guardiola «Algo prodigioso» Fernando García Morcillo Camillo Murillo Janero Spansk Noe strålende
  Storbritannia BBC Ronnie Carroll «Say Wonderful Things» Philip Green Norman Newell Engelsk Si herlige ting
  Sveits SRG SSR Esther Ofarim «T'en va pas» Géo Voumard Émile Gardaz Fransk Ikke dra
  Sverige SR Monica Zetterlund «En gång i Stockholm» Bobbie Ericsson Beppe Wolgers Svensk En gang i Stockholm
  Tyskland HR for ARD Heidi Brühl «Marcel» Charly Niessen Tysk –
  Østerrike ORF Carmela Corren «Vielleicht geschieht ein Wunder» Erwin Halletz Peter Wehle Tysk, engelsk Kanskje skjer et under

Tilbakevendende artister

rediger
Artist Land Deltok i
Ronnie Carroll   Storbritannia 1962

Sendingen

rediger

Som i 1960 var Katie Boyle programleder også dette året. Showet ble overført direkte fra BBC Television Centre i London lørdag 23. mars 1963 fra klokken 21.00 til 22.35 britisk tid (23.00–00.35 norsk tid).[9][10] London varte i 1 time og 35 minutter.[11]

 
Grethe og Jørgen Ingmann skaffet Danmark sin første seier. Her fra den danske finalen. Foto: Jacob Maarbjerg

BBC gjorde dette året en vri på produksjonen og sendte parallelt fra to studioer. I det ene studioet var programleder Katie Boyle, publikum og poengtavlen. Orkesteret og artistene opptrådte i et nærliggende studio. I motsetning til årene før og etter, tok BBC i bruk boom-mikrofoner på lange stativer, tilsvarende det som brukes i film- og serieproduksjoner.[4] Mikrofonene var derfor ikke synlige i tv-ruten, og for seerne kunne det derfor se ut som om artistene mimet vokalen. Dette var imidlertid ikke tilfelle, og alle artistene sang direkte.[1] BBC brukte også ulike bakgrunner og kulisser for å skape et nytt inntrykk og en ny ramme til hver sang. Norske Anita Thallaug gikk for eksempel opp en liten trapp og fremførte «Solhverv» på en liten plattform, omkranset av fire stolper.[12] Thallaug stilte i en kjole som var tegnet av designeren Per Lekang.[13]

BBC hadde også produsert egne «videopostkort», 30-sekunders videosnutter der barne-tv-figurene Pinky and Perky figurerte. Filmsnuttene var ment å vises mellom sangene, men BBC droppet ideen kort tid før finalen.[4] Tradisjonen med postkort-filmer startet først i 1970.

Blant artistene var kjente navn som Nana Mouskouri, Esther Ofarim, Monica Zetterlund og Françoise Hardy. Norge var representert av sangeren Anita Thallaug.

Avstemningen

rediger

Etter de 16 landene hadde fremført sangene sine, opptrådte den svenske sirkusduoen Ola & Barbro i pausen. Deretter kalte Katie Boyle opp de 16 juryene i tur og orden. Det var flere endringer i stemmesystemet dette året. For første gang avga landene poeng i samme rekkefølge som startrekkefølgen på scenen. Tidligere hadde man snudd startrekkefølgen ved avstemningen, slik at det landet som opptrådte sist, også var det første til å avgi sine stemmer.[4]

Også stemmesystemet var endret. Hvert land hadde dette året en jury på 20 medlemmer. Medlemmene kunne stemme på sine favorittsanger, unntatt sangen fra sitt eget land. Det landet som fikk flest stemmer fra jurymedlemmene, fikk 5 poeng. Den som fikk nest flest stemmer, fikk 4 poeng, og så videre ned til 1 poeng. Hvert land ga dermed 1, 2, 3, 4 og 5 poeng til sine fem favorittbidrag. Avstemningen ble svært spennende, og en rekke land kjempet om seieren. Mot slutten lå Danmark og Sveits et lite hode foran de andre landene, og Danmark vant til slutt, bare to poeng foran Sveits.

Første nordiske seier

rediger

Dette var Skandinavias og Nordens første seier, og «Dansevise» tok seg inn på singellistene i flere land. Blant annet nådde den en syvendeplass på norske VG-lista, og dette var første gang en Eurovision Song Contest-vinner endte opp på VG-lista.[14] «Dansevise» nådde også nummer 49 i Tyskland og nummer 12 i belgiske Vallonia.[15] I Danmark fantes det i 1963 ingen offisiell singelliste, men radioprogrammet Top20 på Danmarks Radio hadde låten på sin toppliste i rundt ett år etter finalen.[16]

Norges bidrag

rediger

Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 1963

 
Anita Thallaug sang Norge inn til sin første sisteplass. Foto: Rigmor Dahl Delphin

Norge deltok i konkurransen for fjerde gang. I den norske finalen 10. februar 1963 vant «Solhverv» en suveren seier. Sangen var skrevet av Dag Kristoffersen og ble fremført av Jan Høiland med lite orkester og Nora Brockstedt med Kringkastingsorkestret. Brockstedt kunne ikke reise til London, siden hun allerede hadde takket ja til en landsomfattende turné sammen med Jens Book-Jenssen.[17] Ryktene ville imidlertid ha det til at Brockstedt ikke likte låten og fryktet en dårlig plassering i London, og til slutt valgte NRK Anita Thallaug til å representere Norge.[18]

Norsk presse var negativ til kvaliteten på de norske låtene. Aftenposten kommenterte at den norske finalen hadde «et visst gammelmodig preg» og la til at «samtlige fem komposisjoner kunne like gjerne vært skrevet for tredve år siden».[19] VG var også lite imponert og konkluderte med at finalen «bragte fem melodier uten særlige vinnersjanser i den europeiske finale i London».[20]

Pressen skulle også få rett, for det norske bidraget imponerte ingen av de europeiske juryene. Da avstemningen var ferdig, sto Norge igjen uten poeng sammen med Finland, Sverige og Nederland. Dette var Norges første sisteplass i konkurransen. Nederland ble også det første landet til å få null poeng to år på rad.

Øivind Bergh dirigerte BBC-orkesteret under Norges fremføring, mens journalist og sportskommentator Øivind Johnssen kommenterte sendingen for NRK Fjernsynet og NRK Radio. Egentlig skulle Odd Grythe ha kommentert, men Grythe hadde så mange samtidige oppdrag at han måtte si nei til kommentatorjobben.[21][22] I stedet fikk Johnssen oppdraget og dro over til London for å kommentere.[23][24][25][26]

Roald Øyen leste de norske poengene fra NRK Marienlyst i Oslo.[13] Den norske juryen stemte slik:

Poeng Land
5   Storbritannia
4   Danmark
3   Italia
2   Tyskland
1   Sveits

Resultat

rediger

Liste over deltakerne og det offisielle resultatet.[27] Tabellen er rangert etter startrekkefølge, plasseringen og poengsummen finnes i kolonnene til høyre.

Startnr. Land Artist Sang Plass Poeng
01   Storbritannia Ronnie Carroll «Say Wonderful Things» 4 28
02   Nederland Annie Palmen «Een speeldoos» 13 0
03   Tyskland Heidi Brühl «Marcel» 9 5
04   Østerrike Carmela Corren «Vielleicht geschieht ein Wunder» 7 16
05   Norge Anita Thallaug «Solhverv» 13 0
06   Italia Emilio Pericoli «Uno per tutte» 3 37
07   Finland Laila Halme «Muistojeni laulu» 13 0
08   Danmark Grethe og Jørgen Ingmann «Dansevise» 1 42
09   Jugoslavia Vice Vukov «Brodovi» 11 3
10   Sveits Esther Ofarim «T'en va pas» 2 40
11   Frankrike Alain Barrière «Elle était si jolie» 5 25
12   Spania José Guardiola «Algo prodigioso» 12 2
13   Sverige Monica Zetterlund «En gång i Stockholm» 13 0
14   Belgia Jacques Raymond «Waarom?» 10 4
15   Monaco Françoise Hardy «L'amour s'en va» 5 25
16   Luxembourg Nana Mouskouri «À force de prier» 8 13

Poengtavle

rediger

Tavlen er ordnet i samme rekkefølge som landene stemte i. Både Norge og Monaco måtte imidlertid avgi stemmene sine på nytt på slutten av avstemningen.[28]

Deltakerland Poenggivende land Sum Plass
                               
  Storbritannia 3 5 3 3 3 3 5 2 1 28 4
  Nederland 0 13
  Tyskland 2 3 5 9
  Østerrike 4 4 1 2 3 2 16 7
  Norge 0 13
  Italia 2 1 3 2 5 4 5 3 3 5 4 37 3
  Finland 0 13
  Danmark 3 5 2 3 4 2 5 3 5 5 5 42 1
  Jugoslavia 1 2 3 11
  Sveits 5 4 5 1 5 4 4 1 4 4 3 40 2
  Frankrike 4 1 2 4 5 4 1 1 2 1 25 5
  Spania 2 2 12
  Sverige 0 13
  Belgia 4 4 10
  Monaco 1 2 5 1 3 1 1 5 4 2 25 5
  Luxembourg 3 1 1 2 2 4 13 8

Toppoeng

rediger

Hver jury ga 1, 2, 3, 4 og 5 poeng til sine fem favorittsanger. Her er hvert lands 5-poenger:

Antall Deltakernasjon Toppoeng fra:
5   Danmark Belgia, Finland, Luxembourg, Nederland, Sverige
3   Italia Danmark, Monaco, Sveits
  Sveits Italia, Storbritannia, Østerrike
2   Monaco Frankrike, Tyskland
  Storbritannia Norge, Spania
1   Frankrike Jugoslavia

Hendelser

rediger
 
Roald Øyen (til venstre) ga de norske poengene i feil rekkefølge og måtte avgi poengene om igjen på slutten av avstemningen. Her sammen med visesanger Vidar Sandbeck i 1966. Foto: Dagfinn Grønoset

Om Norge ikke gjorde seg bemerket resultatmessig, skulle Norge likevel sette sitt preg på avstemningen. Sveits og Danmark tok raskt ledelsen i konkurransen, og da Norge skulle stemme som land nummer fem, oppsto det problemer. Det norske telleapparatet hadde nemlig ikke rukket å regne sammen jurymedlemmenes stemmer, og de norske poengene var dermed ikke klare. I forvirringen leste Roald Øyen opp et foreløpig resultat og måtte be Katie Boyle om å få komme tilbake senere i avstemningen.[1][4][11]

På slutten av avstemningen ledet Sveits, med Danmark to poeng bak. Da de korrekte norske poengene ble lest opp, byttet imidlertid Sveits og Danmark plass, slik at Danmark vant konkurransen 2 poeng foran Sveits.[1] Den norske juryen ble senere anklaget for å ha hjulpet et naboland til seier, og Sveits protesterte mot resultatet.[29] NRK avviste imidlertid anklagene og understreket at den norske juryen hadde gitt riktige poeng.[4]

Årsaken til kaoset var at det norske telleapparatet rett og slett ikke var ferdige med å telle opp stemmene da Norge ble kalt opp. Ikke bare var stemmene feil, men en stresset Øyen leste også opp poengene på feil måte. Da Norge ble kalt opp igjen på slutten av avstemningen, var resultatene fra den norske juryen klare og korrekte. «Vi har god samvittighet med hensyn til resultatet. De 20 jurymedlemmenes stemmesedler ligger i fjernsynet til kontroll om nødvendig», bedyret NRKs Odd Grythe.[30]

Ett av de norske jurymedlemmene fra 1963, Olaf Kjell Wathne Garh, ble intervjuet av NRK P2 i 2017, og han fortalte om kaotiske tilstander på NRK Marienlyst under avstemningen.[31] Garh var student i 1963, og ifølge ham ble Garh og noen medstudenter hanket inn av NRK i hui og hast samme dag som finalen. De ble hentet i drosjer og kjørt til NRK Marienlyst. Der fikk de høre sangene to ganger via høyttalere i et knøttlite rom. Studentene hadde imidlertid bestemt seg på forhånd for å stemme på Danmark og et par andre land, fordi de «hadde mest sympati for Danmark».[31]

De 20 jurymedlemmene stemte deretter, og programsekretær Einar Johannessen summerte stemmene på en krittavle da London plutselig kalte. «Vi var jo knapt halvferdige, og i full fart improviserte han og skriblet ned noen tall», fortalte Garh og la til: «Det hele var så enkelt og primitivt at en neppe ville ha trodd det i dag». Jurymedlemmene fikk 150 kroner hver i honorar for å «kaste bort lørdagskvelden», som NRK, ifølge Garh, hadde kalt oppdraget.[31]

Dirigenter

rediger

Mens Harry Carlisle var sjefdirigent, hadde flere av landene med sin egen dirigent. Under er en liste over deltakerlandenes dirigenter, listet etter startrekkefølgen.[32]

Land Dirigent
  Storbritannia Eric Robinson
  Nederland Eric Robinson
  Tyskland Willy Berking
  Østerrike Erwin Halletz
  Norge Øivind Bergh
  Italia Gigi Cicchellero
  Finland George de Godzinsky
  Danmark Kai Mortensen
  Jugoslavia Miljenko Prohaska
  Sveits Eric Robinson
  Frankrike Franck Pourcel
  Spania Rafael Ibarbia
  Sverige William Lind
  Belgia Francis Bay
  Monaco Raymond Lefèvre
  Luxembourg Eric Robinson

Kommentatorer og poengopplesere

rediger
 
Poppe Berg kunngjør den finske juryens poeng fra studio i Finland under Eurovision Song Contest 1963. Ved siden står hallodame Tuula Ignatius. Foto: Toivo Grönroos/Yle Arkiv

Hvert land hadde en talsperson som annonserte sitt lands poeng over telefon på engelsk eller fransk. Under er talspersonene i samme rekkefølge som under avstemningen.[31] For første gang ble avstemningen gjennomført i samme rekkefølge av startrekkefølgen. Frem til da hadde landene stemt i motsatt rekkefølge av startrekkefølgen.[4]

  1.   Storbritannia – Pete Murray[33]
  2.   Nederland – Pim Jacobs[34]
  3.   Tyskland – Werner Veigel
  4.   Østerrike – Emil Kollpacher
  5.   Norge – Roald Øyen
  6.   Italia – Enzo Tortora[35]
  7.   Finland – Poppe Berg
  8.   Danmark – Ukjent
  9.   Jugoslavia – Miloje Orlović
  10.   Sveits – Alexandre Burger
  11.   Frankrike – Armand Lanoux
  12.   Spania – Julio Rico
  13.   Sverige – Edvard Matz[36]
  14.   Belgia – Ward Bogaert
  15.   Monaco – Ukjent
  16.   Luxembourg – Ukjent

Kommentatorer og kringkastere

rediger

Alle 16 deltakerlandene, i tillegg til Irland og Portugal, kringkastet finalen.[4] Oversikt over kommentatorer og poengopplesere under Eurovision Song Contest 1963:[37][38]

Land Kringkaster Kanal Kommentator Kilde
  Belgia BRT BRT Herman Verelst og Denise Maes [39]
RTB RTB Pierre Delhasse [39][40]
  Danmark Danmarks Radio DR TV Ole Mortensen [41]
Program 1
  Finland Yle Suomen Televisio Finsk: Aarno Walli  [42]
Yleisohjelma Finsk: Erkki Melakoski
Ruotsinkielinen yleisohjelma Svensk: Jan Sederholm
  Frankrike RTF RTF Télévision Pierre Tchernia [40][43][44]
  Italia Rai Programma Nazionale Renato Tagliani [45]
  Jugoslavia JRT Televizija Beograd Ljubomir Vukadinović [46]
Televizija Zagreb Gordana Bonetti [47]
Televizija Ljubljana Tomaž Terček [48][49]
  Luxembourg CLT Télé-Luxembourg Brukte Frankrikes kommentator [40]
  Monaco Télé Monte Carlo Télé Monte Carlo Brukte Frankrikes kommentator [50]
  Nederland NTS NTS Willem Duys [39][51]
NRU Hilversum 1 Coen Serré [52]
  Norge NRK NRK Fjernsynet Øivind Johnssen [23][26][25]
NRK Radio
  Spania TVE TVE Federico Gallo [53][54]
RNE RNE Ukjent, sendt i opptak fra 23.00 [53]
  Storbritannia BBC BBC TV David Jacobs [5][9]
  Sveits SRG SSR TV DRS Theodor Haller [55][56]
DRS 1 Ukjent, sendt i redigert opptak 25. mars [55][56]
TSR Georges Hardy [43]
RSR 1 Ukjent [57]
TSI Brukte Italias kommentator [43]
Radio Monte Ceneri Brukte Italias kommentator [57]
  Sverige Sveriges Radio Sveriges Radio TV Jörgen Cederberg [58][59]
SR P1
  Tyskland ARD Deutsches Fernsehen Hanns Joachim Friedrichs [39][55]
  Østerrike ORF ORF Brukte Tysklands kommentator [55]

Kommentatorer for ikke-deltakende land

rediger
Land Kringkaster Kanal Kommentator Kilde
  Irland RÉ Telefís Éireann Ukjent [60]
  Portugal RTP RTP Federico Gallo [61]

Referanser

rediger
  1. ^ a b c d «Eurovision Song Contest – London 1963». eurovision.tv. Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 30. januar 2023. 
  2. ^ «United Kingdom to host Eurovision Song Contest 2023». eurovision.tv (på engelsk). Den europeiske kringkastingsunion. 25. juli 2022. Besøkt 25. juli 2022. 
  3. ^ «Television Centre». www.bbc.com (på engelsk). British Broadcasting Corporation. Besøkt 1. september 2022. 
  4. ^ a b c d e f g h i j «Recalling the 50th anniversary of the 1963 contest». eurovision.tv (på engelsk). Den europeiske kringkastingsunion. 23. mars 2013. Arkivert fra originalen 20. august 2022. Besøkt 21. juli 2023. 
  5. ^ a b Roxburgh, Gordon (2012). Songs for Europe: The United Kingdom at the Eurovision Song Contest. Vol. One: The 1950s and 1960s. Prestatyn, Wales, Storbritannia: Telos Publishing. s. 254–264. ISBN 978-1-84583-065-6. 
  6. ^ Roxburgh, Gordon (2012). Songs for Europe: The United Kingdom at the Eurovision Song Contest. Vol. One: The 1950s and 1960s. Prestatyn, Wales, Storbritannia: Telos Publishing. s. 213–214. ISBN 978-1-84583-065-6. 
  7. ^ «1963 – Diggiloo Thrush». www.diggiloo.net. Besøkt 14. desember 2022. 
  8. ^ «Participants of London 1963». eurovision.tv. Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 14. desember 2022. 
  9. ^ a b «Eurovision Song Contest Grand Prix 1963 – BBC Television». Radio Times (2001 utg.). BBC Programme Index by the Genome Project. 23. mars 1963. Besøkt 30. januar 2023. 
  10. ^ «Helgens radio og TV-program». Ringerikes Blad. 23. mars 1963. s. 6. Besøkt 30. januar 2023 – via Nasjonalbiblioteket. 
  11. ^ a b «Eurovision Song Contest 1963 – full show». BBC/EBU via YouTube. 23. mars 1963. Besøkt 22. juli 2017. 
  12. ^ «ESC 1963 05 - Norway - Anita Thallaug - Solhverv» (opptak fra tv-sendingen). BBC/EBU. Besøkt 30. januar 2023 – via YouTube. 
  13. ^ a b «Årets Melodie Grand Prix». Verdens Gang. 20. mars 1963. s. 14. 
  14. ^ «Grethe & Jørgen Ingmann – Dansevise». norwegiancharts.com. Norwegian charts portal. Besøkt 21. juli 2023. 
  15. ^ «Grethe & Jørgen Ingmann – Dansevise». danishcharts.com. Arkivert fra originalen 6. februar 2017. Besøkt 30. januar 2023. 
  16. ^ Sørensen, Dorte Hygum (26. januar 2013). «Danmarks måske bedste bidrag til Melodi Grand Prix er historien om op- og nedture». Politiken. 
  17. ^ rik. (sign.) (11. februar 1963). «Dag Kristoffersen vant Fjernsynets Melodi Grand Prix». Arbeiderbladet. s. 1. 
  18. ^ Pedersen, Jostein (23. mai 2006). «Jostein Pedersen: Absolutt Grand Prix, Volum 1 • ballade.no». ballade.no. Besøkt 30. januar 2023. 
  19. ^ Syver «Septim» Reff (11. februar 1963). «'Solhverv' norsk finalist i Melodi Grand Prix» . Aftenposten. s. 5. Besøkt 21. juli 2023 – via Nasjonalbiblioteket. 
  20. ^ «– Første gang i mitt liv at jeg har skrevet en slager» . Verdens Gang. 11. februar 1963. s. 22. Besøkt 21. juli 2023 – via Nasjonalbiblioteket. 
  21. ^ «Se og hør idag». Oppland Arbeiderblad. – via Nasjonalbiblioteket. 23. mars 1963. s. 11. Besøkt 21. juli 2023. 
  22. ^ «Grand Prix» . Morgenposten. 18. mars 1963. s. 14. Besøkt 21. juli 2023 – via Nasjonalbiblioteket. «Grythe skulle referere årets 'lyd-olympiade', men nå har han trukket seg til fordel for Øyvind Johnssen (sic.) i dampradioens underholdningsavdeling. Grythe har så mange jern i ilden at han simpelthen ikke rekker å reise til London.» 
  23. ^ a b «[NRK P1 1963.03.23 : programrapport]» . NRK Radio programrapport. Norsk rikskringkasting. Besøkt 14. desember 2022 – via Nasjonalbiblioteket. 
  24. ^ «Finalen i Melodi Grand Prix» . Dagbladet. 23. mars 1963. s. 21. Besøkt 21. juli 2023 – via Nasjonalbiblioteket. 
  25. ^ a b «Underholdings-Feldborg i dag: 'London-opplegget hadde ikke noe å by lytterne'». Bergensavisen. Nasjonalbiblioteket. 25. mars 1963. s. 16. Besøkt 14. desember 2022. 
  26. ^ a b «Klart for Melodie Grand Prix 1963». Oppland Arbeiderblad. 23. mars 1963. s. 12. Besøkt 21. juli 2023 – via Nasjonalbiblioteket. 
  27. ^ «Final of London 1963 – Eurovision Song Contest». eurovision.tv. Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 21. juli 2023. 
  28. ^ «Eurovision Song Contest 1963 – poeng land for land». eurovision.tv. Den europeiske kringkastingsunion. Besøkt 21. juli 2023. 
  29. ^ «Sveitsisk TV protesterer». Verdens Gang. 26. mars 1963. s. 1. 
  30. ^ Eriksen, Espen (25. mars 1963). «Norsk Grand Prix-bommert sendte Danmark til topps». Verdens Gang. s. 22. 
  31. ^ a b c d «NRK Radio – Studio 2». NRK Radio (på norsk). 9. mai 2017. Besøkt 21. juli 2017. 
  32. ^ «And the conductor is …». And the Conductor Is. Besøkt 23. april 2017. 
  33. ^ Roxburgh, Gordon (2012). Songs for Europe: The United Kingdom at the Eurovision Song Contest. Vol. One: The 1950s and 1960s. Prestatyn, Wales, Storbritannia: Telos Publishing. s. 291–299. ISBN 978-1-84583-065-6. 
  34. ^ «Welkom op de website van Eurovision Artists». www.eurovisionartists.nl. Besøkt 13. desember 2022. 
  35. ^ Abbate, Mauro (7. mai 2022). «Italia all'Eurovision Song Contest: tutti i numeri del nostro Paese nella kermesse europea» (på italiensk). Notizie Musica. Arkivert fra originalen 9. juni 2022. Besøkt 1. juli 2022. 
  36. ^ Thorsson, Leif; Verhage, Martin (2006). Melodifestivalen genom tiderna : de svenska uttagningarna och internationella finalerna. Stockholm, Sverige: Premium Publishing. s. 40. ISBN 91-89136-29-2. 
  37. ^ Roxburgh, Gordon (2012). Songs For Europe The United Kingdom at The Eurovision Song Contest Volume One: The 1950s and 1960s. UK: Telos. s. 326. ISBN 978-1-84583-065-6. 
  38. ^ «The Eurovision Song Contest (1963)». Besøkt 21. juli 2017. 
  39. ^ a b c d «Programma voor morgen». Limburgsch dagblad (på nederlandsk). Delpher. 22. mars 1963. s. 9. Besøkt 23. april 2023. 
  40. ^ a b c «Radio-Télévision». Luxemburger Wort (på fransk og tysk). viewer.eluxemburgensia.lu. 22. mars 1963. s. 5. Besøkt 23. april 2023. 
  41. ^ «Programoversigt 23/03/1963». www.larm.fm. LARM. Arkivert fra originalen 19. desember 2022. Besøkt 23. april 2023. 
  42. ^ «Radio ja televisio» . Helsingin Sanomat (på finsk). nakoislehti.hs.fi. 23. mars 1963. s. 23. Besøkt 14. desember 2022. 
  43. ^ a b c «Programme TV». Radio TV – Je vois tout (på fransk). Lausanne, Sveits: Scriptorium. 14. mars 1963. s. 28–30. Besøkt 23. april 2023. 
  44. ^ Masson, Christian. «1963 – Londres». songcontest.free.fr. Besøkt 14. desember 2022. 
  45. ^ «Oggi alla TV». La Stampa. La Stampa - Consultazione Archivio. 23. mars 1963. s. 4. Besøkt 23. april 2023. 
  46. ^ «Eurovision 1963 Yugoslavia: Vice Vukov – "Brodovi"». Eurovisionworld (på engelsk). Besøkt 21. juli 2023. 
  47. ^ «Televizija». Slobodna Dalmacija (på kroatisk). Arhiv Slobodne Dalmacije – digitalni arhiv tiskanih izdanja Slobodne Dalmacije. 23. mars 1963. s. 8. Besøkt 14. desember 2022. 
  48. ^ «Televizija – sobota – 23. marca» (PDF). Panorama glasova (på singalesisk). 23. mars 1963. s. 6–7. Arkivert (PDF) fra originalen 19. desember 2022. Besøkt 23. april 2023. 
  49. ^ «The Longest-Serving Eurovision Commentators». aussievision (på engelsk). 20. mai 2021. Besøkt 21. juli 2023. 
  50. ^ «Françoise Hardy – Monaco 1963». eurovision.tv (på engelsk). Besøkt 23. april 2023. 
  51. ^ «Annie heeft een 'hele mooie jurk'». Limburgs Dagblad (på nederlandsk). Delpher. 23. mars 1963. s. 7. 
  52. ^ «Songfestival: voor 't eerst in T.V.-studio». Trouw (på nederlandsk). 23. mars 1963. s. 7. 
  53. ^ a b «Radio y TV». La Vanguardia. 23. mars 1963. s. 42. Besøkt 19. desember 2022. 
  54. ^ Hergar, Paula (28. mars 2018). «Fotogalería:Todos los comentaristas de la historia de España en Eurovisión (y una única mujer en solitario)». LOS40 (på spansk). Arkivert fra originalen 26. september 2021. Besøkt 23. april 2023. 
  55. ^ a b c d «Das Fernsehen und sein Programm». Die Tat (på tysk). Zürich, Sveits: www.e-newspaperarchives.ch. 23. mars 1963. s. 15. Besøkt 23. april 2023. 
  56. ^ a b «Wochenprogram für Radio und Fernsehen». Freiburger Nachrichten (på tysk). e-newspaperarchives.ch. 23. mars 1963. s. 8. Besøkt 23. april 2023. 
  57. ^ a b «Programmes radiophoniques – samedi 23 mars». Radio TV – Je vois tout (på fransk). Lausanne, Sveits: Scriptorium. 14. mars 1963. s. 62–64. Besøkt 23. april 2023. 
  58. ^ Thorsson, Leif (2006). Melodifestivalen genom tiderna : de svenska uttagningarna och internationella finalerna. Stockholm: Premium Publishing AB. s. 46–47. ISBN 91-89136-29-2. 
  59. ^ «Se og hør idag». Oppland Arbeiderblad. Nasjonalbiblioteket. 23. mars 1963. s. 11. Besøkt 23. april 2023. 
  60. ^ «To-Day's TV Programmes» . The Irish Times. 23. mars 1963. s. 6. Besøkt 19. desember 2022. 
  61. ^ «Boletim do dia». Diário de Lisboa. casacomum.org. 23. mars 1963. Besøkt 3. september 2022. 

Eksterne lenker

rediger
Autoritetsdata
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Eurovision_Song_Contest_1963&oldid=24813751»
  NODES
Ideen 1
Intern 2
iOS 2
mac 3
musik 1
os 39
todo 1
web 1