Festningen Louisbourg
Festningen Louisbourg (fransk Forteresse de Louisbourg, engelsk Fortress of Louisbourg) er en delvis rekonstruert fransk festningsby fra 1700-tallet, beliggende ved Louisbourg på Nova Scotia; festningen regnes som et nasjonalhistorisk sted i Canada.
Historisk oversikt
rediger
Den franske bebyggelsen på Île Royale (i dag Cape Breton Island) kan spores tilbake til tidlig på 1600-tallet. Franskmennene opprettet en marinebase helt sørøst på øya tidlig på 1700-tallet. Dette var et av de få stedene på øya som var isfritt om vinteren. I 1719 startet Frankrike med å bygge en festningsby ved denne havnen, og festningen sto ferdig i 1745, akkurat i tide for den første britiske beleiringen. Britene klarte å ta festningen den 16. juni 1745, og en stor fransk styrke ledet av Jean-Baptiste De Roye de la Rochefoucauld, Duc d'Anville ble sendt året etter for å ta den tilbake, men denne styrken ble ødelagt av stormer, sykdom og angrep fra den britiske marinen før de i det hele tatt kom frem. Etter Aix-la-Chapelle-traktaten i 1748, som endte den østerrikske arvefølgekrigen, ble festningen gitt tilbake til Frankrike i bytte for Madras i India, som Frankrike hadde kapret fra Storbritannia. Under syvårskrigen, i 1758, ble det franske fortet igjen angrepet av britene og 26. juli 1758 måtte franskmennene igjen gi fra seg festningen. Britiske ingeniører ødela festningen i 1760 for å hindre at franskmennene tok den i bruk ved en senere anledning, og derfor ble den da også forlatt etter at syvårskrigen var over.
Grunnleggelse
rediger
Kolonien Île Royale (som omfattet det moderne Cape Breton og Prince Edward Island) ble grunnlagt i 1713 i kjølvannet av den spanske arvefølgekrigen. Med Nova Scotia og Newfoundland avstått til Storbritannia ved vilkårene i Freden i Utrecht etablerte Frankrike den nye kolonien med tre hovedmål i tankene: 1) Fortsatt utnyttelse av det verdifulle torskefisket. 2) Etablere et handels- og omlastingssenter for interkolonial og transatlantisk handel. 3) Opprette en strategisk base i området. Innen få år etter etableringen av kolonien, ble Louisbourg dens økonomiske, strategiske og administrative sentrum.[1]
Befolkning
rediger
Når det gjelder befolkning var det både likheter og slående forskjeller mellom Canada og Île Royale. I begge koloniene dominerte selvsagt det franske språket og den romersk-katolske religion. Forskjellene mellom de to delene av Ny-Frankrike var imidlertid betydelige. Hvor omtrent tre fjerdedeler av kanadierne var bønder, var kolonistene fra Île Royale sysselsatt i fiskeri, skipsfart, handel eller bygging. Befolkningen i Canada hadde en identitet som kanadiere ettersom foreldrene og besteforeldrene deres ble født i kolonien, men i Île Royale var de fleste født i Frankrike. De kongelige embetsmenn, kjøpmenn, fiskere, offiserer, soldater og handelsfolk følte sannsynligvis ingen spesiell tilknytning til kolonien annet enn at det tilbød et sted å tjene til livets opphold. Faktisk var det like sannsynlig at de betraktet seg selv som bretonere, normannere og baskere som de skulle tenke i form av å være fransk. Alle disse gruppene var representert i Louisbourg, sammen med andre som ikke var å finne i uthavnene. For eksempel inneholdt garnisonen i over 20 år en stor kontingent av tyske og sveitsiske soldater (hvorav mange var protestantiske). Louisbourg var også hjemsted for dusinvis av irske katolikker. Og gjennom byens eksistens var det godt over 200 mennesker fra Afrika som slet som slaver.[2]
| År | Befolkningsstørrelse | Hvorav sivile | Hvorav militæret | Andel av Île Royale-befolkningen |
|---|---|---|---|---|
| 1716 | 950 | 510 | 440 | 32 % |
| 1726 | 1351 | 951 | 400 | 38 % |
| 1737 | 2006 | 1463 | 543 | 44 % |
| 1752 | 3940 | 2690 | 1250 | 70 % |
Kilde: [3]
Garnisonen
rediger
Marinetroppene var den eneste militære avdelingen som tjenestegjorde ved Louisbourg fra grunnleggelsen av kolonien i 1713 til dens siste fall i 1758. Den første tildelingen av marinetropper for kolonien varierte mellom 250 og 350 mann. I 1740-årene hadde antallet vokst til over 500 mann organisert i åtte kompanier (som med full styrke skulle inneholde 70 mann hver). Gjennom 1750-årene var marinekompaniene mindre (50 mann per kompani), men den totale størrelsen på garnisonen ble økt fordi det var 24 kompanier. Dermed var det over 1000 soldater i marinetroppene i Louisbourg i løpet av 1750-årene. Til deres kontingenter ble det fra 1722 til 1745 lagt til en avdeling av sveitsiske og tyske soldater fra Régiment de Karrer, et sveitsisk leiesoldatregiment. Den opprinnelige kontingenten talte 50, som ble senere økt til 100 og deretter til 150. Da Régiment de Karrer nådde 150-mannsgrensen i 1741 utgjorde disse soldatene omtrent en fjerdedel av garnisonen i Louisbourg. En tredje gruppe ble lagt til Louisbourg-garnisonen i 1743 da 30 menn ble tatt fra rekkene til marinetroppene og dannet til en troppeenhet av kanonérer-bombarderer. Enheten fikk spesialisert opplæring, de fikk uniformer som skilte seg fra resten av marinetroppene, de ble innlosjert adskilt fra de andre troppene, og de var ikke pålagt å stå vakt.[4]
Ved syvårskrigen seilte to bataljoner av infanterister, en fra Régiment de Bourgogne og en fra Régiment d'Artois, til Louisbourg. Hver bataljon besto av 520 mann, og dermed økte antallet soldater i byen fra litt over tusen til mer enn to tusen. Så i 1758 ble bataljoner fra ytterligere to regulære hærregimenter, Régiment de Cambis og Régiment des Volontaires Étrangers, sendt til kolonien. Disse tilleggene (med 680 mann i hver bataljon) brakte størrelsen på Louisbourg-garnisonen til omtrent 3500 soldater. Til summen for landstyrkene i 1758 trenger man å legge til tallene fra den franske flåten som ble sendt til Louisbourg den våren. Det var ti orlogsskip i havnen på tidspunktet for beleiringen i 1758, med skipsmannskaper på til sammen nesten 3900. Derfor var antallet soldater og sjømenn omtrent 7400. Dessverre for franskmennene var de beleirende og blokkerende styrkene under britisk kommando ved tidspunktet for beleiringen i 1758 rundt 27 000.[5]
Beleiringen i 1745
rediger
Under den østerrikske arvefølgekrigen inntok tropper fra New England-koloniene, hjulpet av en skvadron fra Royal Navy, Louisbourg i 1745. New England betraktet Louisbourg som en trussel, og kalte den «American Dunkirk» på grunn av dens bruk som base for kaperfart. Det var også stadig krigføring mellom Wabanaki-indianerne, støttet av Frankrike, og New England-koloniene. Festningen Louisbourg beskyttet hovedinngangen til Canada, så vel som de nærliggende franske fiskeriene. Da krigen ble avsluttet med undertegningen av den andre fredstraktaten i Aachen i 1748, ble Louisbourg returnert til Frankrike i bytte mot tilbakeføring av Madras til Det britiske ostindiske kompani, og tilbaketrekking av de franske tropper fra Nederlandene.[6]
Beleiringen i 1758
redigerHovedartikkel: Beleiringen av Louisbourg i 1758
Beleiringen av Louisbourg i 1758 var et avgjørende slag i sjuårskrigen som gjorde slutt på den franske kolonitiden i De atlantiske provinsene av nåværende Canada, og som ledet direkte til at de tapte Quebec i 1759 og resten av Fransk Nord-Amerika året etter.
Idag
rediger
I dag er festningen et nasjonalhistorisk sted i Canada forvaltet av Parks Canada. I 1961 startet Canadas regjering et prosjekt på 25 millioner dollar med sikte på å rekonstruere omtrent en fjerdedel av den opprinnelige byen og festningsverkene. Innenfor dette området blir bygningene, gårdene, hagene og gatene gjenskapt slik de var på 1740-årene, rett før Louisbourgs første beleiring. Nesten alle bygningene på stedet er rekonstruksjoner bygget mellom 1960- og 1980-årene, selv om mange har originale grunnvoller. Forlatt etter 1760, ble Louisbourg den eneste store kolonibyen uten en moderne by bygget på toppen av den.[7]
Referanser
rediger- ^ Johnston 1983, s. 11.
- ^ Johnston 1998, vol. 1, s. 6-7.
- ^ Johnston 1998, vol. 1, s. 101-102, 105.
- ^ Johnston 1998, vol. 2, s. 308-309, 311.
- ^ Johnston 1998, vol. 2, s. 312.
- ^ Gallay 2015, s. 395-397.
- ^ "Fortress of Louisbourg National Historic Site. The reconstructed site." Parks Canada. Besøkt 27. mai 2023.
Kilder
rediger- Allan Gallay: Colonial Wars of North America, 1512-1763. (2015)
- A.J.B. Johnston: The Summer of 1744. (1983).
- A.J.B. Johnston: L'ordre à Louisbourg. (1998)
- J.S. McLennan: Louisbourg: From its Foundation to is Fall (1918)