Fotomontasje

Fotomontasje er et bilde som er bygd opp av flere fotografier eller deler av fotografier. Teknikken ble særlig tatt i bruk på 1920-tallet, blant annet til politiske plakater med talende motiver og effektfulle komposisjoner. Begrepet tilsvarer det litt nyere ordet fotomanipulasjon, som dessuten omfatter digital retusjering av fotografier. I dag brukes fotomontasjer i alle bildemedier.

Fotomontasje som viser hvordan et isfjell kan se ut under havoverflaten.

Tysk plakat med tydelig bruk av fotomontasje

Fotomontasje av tre forskjellige bilder

Teknikk

Før digitaliseringen

Fotomontasjene begynte å dukke opp tidlig i fotografiets historie. Platene måtte fremkalles straks etter opptak – inntil tørrplatene (som ble lansert i 1871) kom i alminnelig bruk. Fotografene hadde derfor godt kjennskap til kreativ bruk av mørkerommet. En rekke teknikker for å lage fotomontasjer ble utviklet, både med og uten bruk av mørkerom, f.eks.:

• Saksbehandling, dvs. klippe ut deler av et fotografi, lime inn i et annet – og avfotografere bildet. Dette var den enkleste og antagelig vanligste metoden. Skulle en for eksempel plassere en kjempemaur på ryggen til en person som lå i solsteken – og få med skyggen av mauren – trengtes imidlertid andre metoder.
• Bruk av stativ med panoramahode for å lage for eksempel landskapsbilder, for så å sammenkopiere bildene. (Friedrich Voigtländer konstruerte riktignok alt i 1859 det første vidvinkelobjektiv til en kunde som skulle fotografere sin svigermor, men det skulle gå lang tid før de ble alminnelig utbredt).
• Dobbelteksponering i kameraet.
• Dobbelteksponering i mørkerommet, det vil si på kopien eller forstørrelsen. Dette ble brukt for eksempel til å innkopiere skyer i landskapsbilder. Før den pankromatiske filmen slo gjennom, ble himmelen ellers gjerne kritthvit fordi filmen var mest følsom for blått lys.
• Kopiere bilde i mørkerommet ut fra to eller flere negativer.
• Den våte metode: Kopien eller forstørrelsen ble eksponert, delvis fremkalt, tatt opp av fremkalleren og så eksponert på ny.

Digitalisering

Siden 1970-årene er digitale bilderedigeringsprogrammer tatt i bruk og erstattet saks og lim, dobbelteksponeringer og mørkeromskunster. Til å begynne trengtes svært kraftige (for sin tid) og kostbare datamaskiner, slik at bare store reklamebyråer og andre pengesterke virksomheter haddr råd til utstyret. Men etter hvert falt utstyret og programvaren i pris. Dette gjorde teknikken tilgjengelig for stadig flere. I dag følger enkel programvare for bildebehandling med enhver PC, og mer avanserte programmer ( for eksempel Photoshop og PaintShop Pro) kan kjøpes eller hentes gratis på Internett. Fotomanipulasjon (som også omfatter endring av farger og kontrast, oppskarping osv.) og retusjering av bilder blir således brukt i større eller mindre grad i nesten alle bildemedier og av de fleste fotografer i dag, særlig innen reklame og motefotografi. Fotofikling er også en morsom hobby for mange.

Historie

Den engelske fotografen Henry Peach Robinson (1830–1901) skal ha lagd verdens første fotomontasjer allerede like etter at han startet karrieren i 1857. Teknikken og tankegangen ble siden videreført av andre kunstnere og fotografer (og svindlere), blant annet av George Grosz rundt 1915, en tegner som var påvirket av malerkunstens kubister og deres collager, det vil si materialbilder.

Mange regner likevel dadaisten Hannah Höch (1889–1975) som oppfinneren av den moderne fotomontasjen. Hun videreutviklet sin fototeknikk sammen med Raoul Hausmann (1886–1971). På 1920- og 1930-tallet fortsatte kunstnere som Johannes Baader, Alexander Rodtschenko (1891–1956) og konstruktivisten Laszlo Moholy-Nagy å arbeide og eksperimentere med teknikken. Særlig berømte er imidlertid John Heartfields antinazistiske bildecollager fra 1930-åra. I Skandinavia har blant annet den danske kunstneren Leif Grange arbeidet mye med fotomontasje.

Bruk

Fotomontasje og collager brukes ofte bevisst surrealistisk og humoristisk. De kan også ha en rekke andre formål:

• Formidle et budskap eller bildeidé tydeligere.
• Sammenkopiere portretter av kjente personer som ikke lar seg samle på naturlig vis - for eksempel bildet av marxismen-leninismens «fem store» (Marx, Engels, Lenin, Stalin og Mao) som blant annet prydet side 2 i eldre utgaver av Klassekampen, og som fortsatt finnes i visse publikasjoner.
• Gjøre et bilde mer naturtro, levende eller kunstnerisk interessant - for eksempel ved å innkopiere skyer eller fugler i et landskapsbilde hvor himmelen opprinnelig er kritthvit.
• Pedagogisk, det vil si for å forklare et forhold visuelt.
• Bevisst fusk eller svindel, f.eks. ved å fylle en halvtom idrettsbane med folk, fjerne uønskede personer fra bilder, eller produsere ånder og spøkelser.

Ånder og spøkelser

Forfalsket «åndefotografi» tatt av engelskmannen William Hope (1863–1933) i 1931. Bildet skal angivelig vise en kvinne og hennes avdøde ektemann.

Den moderne spiritismen slo gjennom i 1848, og fotomontasjer kom tidlig i bruk for å fotografere ånder og spøkelser. I 1862 brukte W.H.Mumler fra Boston dobbelteksponering for å lage åndebilder. I 1870-årene kom åndefotografering på moten, særlig i Frankrike. I 1874 ble det annonsert en ny utgave av Bibelen, med autentiske bilder av blant annet Abraham. Edouard Buguet fra Paris var kjent for sine fotografier av folks avdøde slektninger. Etter hvert fikk politiet en fornemmelse av fusk, og 22. april 1875 inspiserte de Buguets mørkerom, hvor de fant remedier som viste hvordan han hadde gått frem. Fotografen fikk et års fengsel og en bot på 5000 francs.

Avsløringene gjorde at interessen for åndefotografering dabbet av i Frankrike, men den holdt seg i England og USA. John Myers er regnet som den siste store åndefotograf i England. Han ble tatt i 1932.

Avsløringene betydde på ingen måte slutten på fotograferingen av ånder, spøkelser og andre overnaturlige vesener. Husspøkelser dukket stadig opp i fotobøkene, i 1966 foreviget et tysk ukeblad selveste Munken i Nidarosdomen, og huldrer skal være fotografert en rekke ganger. I 1916 begynte et veritabelt sirkus rundt søskenbarna Elsie Wright (1900–88) og Frances Griffiths (1907–86) da de fremla bilder som angivelig viste flyvende, små vesener. Elsie Wright tok utdannelse ved Bradford Art College, tegnet julekort og laget fotomontasjer med avdøde soldater blant deres familie og venner. Arthur Conan Doyle trodde likevel alvebildene var ekte, mens ekspertene ved Kodak og Ilford nektet å gå god for dem, selv om de kunne fastslå at de ikke var dobbelteksponeringer, og at negativene ikke var manipulert. I 1978 konkluderte James Randi, etter en grundig undersøkelse, at bildene av jentenes små venner var fusk. I 1983 innrømmet Elsie at alvene ikke var ekte.

Se også

• Fotomanipulasjon
• Collage

Eksterne lenker

• (en) Photomontages – kategori av bilder, video eller lyd på Commons