Francesco Borromini
Francesco Borromini, opprinnelig Castelli (født 25. september 1599 i Bissone nær Lugano i de transmontane fogderier i Det gamle sveisiske edsforbund, død 3. august 1667 i Roma i Kirkestaten), var en barokkarkitekt som tegnet flere rikt utsmykkede kirker i Roma. Sammen med Giovanni Lorenzo Bernini og Pietro da Cortona var Borromini hovedaktør i den romerske høybarokk.
| Francesco Borromini | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 25. sep. 1599[1][2][3][4] Bissone (Locarno, Old Swiss Confederacy)[5] | ||
| Død | 3. aug. 1667[6][7][8] (67 år) Roma (Kirkestaten)[9] | ||
| Beskjeftigelse | Arkitekt, billedhugger, ingeniør, steinhogger, tegner | ||
| Nasjonalitet | Sveits | ||
| Gravlagt | San Giovanni dei Fiorentini | ||
| Utmerkelser | Kristusordenen (1652) (deles ut av: Innocens X)[10] | ||
Liv og virke
redigerBakgrunn
redigerFrancesco Castelli var sønn av steinhubbermesteren Giovanni Domenico Castelli, og arbeidet en periode i Milano som steinhuggermester selv.
Verker i Roma
redigerI 1619 ankom han Roma og skiftet navn fra Castelli til Borromini.[11] Først var han dekoratør i innredningen av St. Peters interiør, men snart fikk han mer avanserte oppgaver i byggingen av Palazzo Barberini, under ledelse av først Carlo Maderno og deretter Bernini. I dette palasset, som ligger på Quirinale, laget Borromini en serie vinduskarmer og en vindeltrapp.[12]
Borromini hadde en spesiell preferanse for krumme fasader, noe han demonstrerte i sin første bygning som en uavhengig arkitekt, den lille kirken San Carlo alle Quattro Fontane (1634–1682). Borromini fikk oppgaven med å bygge kirken, kalt «San Carlino» på grunn av dens intime skala, på en tett avgrenset og asymmetrisk hjørneplott.[13] Plantegningen er følgelig komplisert og også epokerende i arkitektonisk historie. Andre eksempler på bygninger der Borromini arbeidet med buede fasader er Oratorio dei Filippini (1637–1650) og den imponerende kirken på Piazza Navona, Sant'Agnese in Agone. Borromini var sjefarkitekt for Sant'Agnese fra august 1653 til januar 1657.[14]
I 1642 fikk Borromini i oppdrag å tegne et nytt kapell for Universitetet i Roma. Kapellet Sant'Ivo alla Sapienza (ferdigstilt i 1660) har en spiralkrone og en geometrisk kompleks planløsning.[15]
Før det hellige år 1650 fikk han i oppgave å ominnrede interiøret i Romas bispekirke, San Giovanni in Laterano. Kirken Santa Maria dei Sette Dolori (1643–1646) i bydelen Trastevere har en solid konkav men ufullstendig fasade som viser kontrasterende konvekse og konkave former. Eksempler på profanarkitektur er Palazzo Falconieri ved Via Giulia med sin høye loggia, og Palazzo di Propaganda Fide (1662) med den konkave sentrale delen av fasaden og innovative pedimenter over vinduene[16]
Borromini er gravlagt i kirken San Giovanni dei Fiorentini.[17]
Borrominis innflytelse, samtidens reaksjoner
redigerBorromini skulle med sin nyskapende arkitektur til å innovere arkitekturkunsten. Mens Bernini hovedsakelig arbeidet med monumentalarkitektur og de storslåtte vyer, som Petersplassen (ferdig i 1667), viet Borromini seg til å bygge strukturer med kompliserte planløsninger på strengt avgrensede og i flere tilfeller uregelmessige rom. Disse forholdene førte til en eksperimentering med det arkitektoniske formspråket.
Både utvendig og innvendig la Borromini vekt på krumningen. Han fant inspirasjon til denne spenningen mellom konvekse og konkave overflater i romersk arkitektur, som for eksempel i Hadrians villa,[18] reist 118–138 e.Kr. nær Tivoli og i Venus-tempelet i Baalbek. [19] Borromini blandet klassiske komponente på fritt vis og smeltet tilsynelatende forskjellige elementer inn i en helhet.
Arkitektkollegaer og kritikere hevdet at Borromini med sin modifikasjon av den romerske arkitekten Vitruvius i 20-årene f.Kr. etablerte regler for design og proporsjoner av arkitektur hadde avveket fra den gamle tradisjon og forvrengt den. De skarpeste kommentarene kom fra arkitektene som gikk inn for en mer klassisiserende og behersket barokkarkitektur. Kunstkritikeren Giovanni Pietro Bellori, en talsmann for klassikerne, anså Borromini for å være en forderver av arkitektureb. [20] San Carlo alle Quattro kirke Fontane med sin buede fasade ble beskrevet som en vansiret bygning, og det kronede spiraltårnet på lanterninen til Sant'Ivo alla Sapienza ble ansett som en hybrid. Selv store deler av den offentlige kunstopinion i Roma reagerte med motvilje mot Borrominis innovative arkitektur.
I løpet av sitt liv fikk Borromini dermed liten takknemlighet å merke. Først på slutten av 1800-tallet begynte kunsthistorikere å analysere det borrominiske designspråket mer detaljert.
Forskningen fra de siste hundre årene har vist at Borromini i noen henseender avvek fra den gamle tradisjonen og Vitruvius' normative arkitektteorier, men at han alltid hadde et velbalansert formål med dette. Arkitekturhistorikere som Eberhard Hempel og Paolo Portoghesi har analysert Borrominis arkitektur basert på egne forhold og uten noen forutinntatt forestilling om den. [21]
Borrominis siste år og død
redigerGjennom årene ble Borromini stadig mer bitter og deprimert av den kjølige mottagelse hans arkitekturen fikk. De viktigste arkitektoppgavene i pave Alexander VIIs Roma gikk utenom ham, og han hadde ofte heftige utvekslinger med sine medhjelpere. I de siste årene viet Borromini seg til mer beskjedne oppgaver som bygging av gravkapeller og restaurering av bygninger. I et angrep av fortvilelse på sensommeren 1667 ødela han de fleste av sine tegninger og begikk selvmord;[22] men en sabel tilførte han seg selv banesåret.[23]
Borromini fikk sitt siste hvilested i kirken San Giovanni dei Fiorentini ved Via Giulia. Inskripsjonen på minnetavlen lyder:
FRANCISCVS BORROMINI TICINENSIS
EQVES CHRISTI
QVI
IMPERITVRAE MEMORIAE ARCHITECTVS
DIVINAM ARTIS SVAE VIM
AD ROMAM MAGNIFICIS AEDIFICIIS EXORNANDAM VERTIT
IN QVIBUS
ORATORIVM PHILIPPINVM S. IVO S. AGNES IN AGONE
INSTAVRATA LATERANENSIS ARCHIBASILICA
S. ANDREAS DELLE FRATTE NVNCVPATVM
S. CAROLVS IN QVIRINALI
AEDES DE PROPADANDA FIDE
HOC AVTEM IPSVM TEMPLVM
ARA MAXIMA DECORAVIT
NON LONGE AB HOC LAPIDE
PROPE MORTALES CAROLI MADERNI EXVVIAS
PROPINQVI MVNICIPIS ET AEMVLI SVI
IN PACE DOMINI QVIESCIT
Referanser
rediger- ^ Borromini, Francesco, «Francesco Borromini», Benezit-ID B00023482[Hentet fra Wikidata]
- ^ RKDartists, «Francesco Borromini», RKD kunstner-ID 10843[Hentet fra Wikidata]
- ^ SIKART, oppført som Borromini, Francesco, SIKART ID 4023369, besøkt 18. juni 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ Autorités BnF, BNF-ID 123954573, besøkt 26. juni 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ Sveitsisk historisk leksikon, HDS ID 009083, besøkt 26. juni 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ Kunstarkivet, abART person-ID 47859, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ BeWeb, BeWeB person-ID 726, besøkt 4. august 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ Dizionario Biografico degli Italiani, Dizionario biografico degli italiani francesco-borromini, besøkt 31. august 2016[Hentet fra Wikidata]
- ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Борромини Франческо, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Burlington Magazine, «An Unknown Portrait of Borromini», side(r) 710, utgitt desember 1967, besøkt 29. mars 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ Blunt 1979, s. 13
- ^ Blunt 1979, s. 34
- ^ Blunt 1979, s. 53
- ^ Eimer 1970, s. 279
- ^ Blunt 1979, s. 114–116
- ^ Blunt 1979, s. 191–192
- ^ «San Giovanni dei Fiorentini» (på engelsk). Fodor's Travel. Arkivert fra originalen 13. august 2019. Besøkt 29. mars 2021.
- ^ Blunt 1979, s. 37
- ^ Blunt 1979, s. 41
- ^ Wittkower 1975, s. 161
- ^ Blunt 1979, s. 222
- ^ Blunt 1979, s. 208–209
- ^ Maja Beckers: Wenn die Steine klagen. Die Zeit, Nr. 19 vom 6. Mai 2021, Feuilleton, Seite 58. Rezension von: Charlotte Van den Broeck: Wagnisse. 13 tragische Bauwerke und ihre Schöpfer. Aus dem Flämischen von Christiane Burckhardt, Rowohlt, Hamburg, 2021, 352 Seiten. ISBN 978-3498002152
Litteratur
rediger- Blunt, Anthony, Borromini. Cambridge, Massachusetts: Harvard University Press 1979. ISBN 0-674-07925-6
- La fabbrica di S. Agnese in Navona: römische Architekten, Bauherren und Handwerker im Zeitalter des Nepotismus. Bd 1 (på tyska). Stockholm: Almqvist & Wiksell. 1970.
- Steinberg, Leo, Borromini's San Carlo alle Quattro Fontane: a study in multiple form and architectural symbolism. New York: Garland 1977. ISBN 0-8240-2008-1
- Studies in the Italian Baroque (på engelska). London: Thames and Hudson. 1975. ISBN 0-500-85003-8.
- Joanna Beilman, Markus Breitschmid, (utg.:) San Carlo alle Quattro Fontane – Francesco Borromini. Architecture History Case Studies Series, Band 1, Corporis Publisher for Architecture, Art, and Photography, 2009, ISBN 978-0-9802274-6-8 (englisch).
- Piero Bianconi: Francesco Borromini. Vita, Opere, Fortuna. Bellinzona 1967.
- Anthony Blunt: Borromini. Belknap Press of Harvard University Press, Cambridge MA 1979, ISBN 0-674-07926-4.
- Richard Bösel (utg.): Borromini, Architekt im barocken Rom. Electa, Mailand 2000, ISBN 88-435-7383-7, (Ausstellungskatalog).
- (de) Laura Damiani Cabrini: «Francesco Borromini» i Historisches Lexikon der Schweiz
- Susanne Kunz-Saponaro: Rom und seine Künstler. Wissenschaftliche Buchgesellschaft, Darmstadt 2008, ISBN 978-3-534-17678-6, S. 135 ff.
- Opera del caval. Francesco Boromino, cavata dai suoi originali cioè la chiesa, e fabrica della Sapienza di Roma con le vedute in prospettiva e con lo studio delle proporzioni geometriche, piante, alzate, profili, e spaccati. - Roma : Giannini, 1720. Digitalisierte Ausgabe der Universitäts- und Landesbibliothek Düsseldorf
- Paolo Portoghesi: Francesco Borromini. Electa, Mailand 1967.
- Celestino Trezzini: Borromini I: Historisch-Biographisches Lexikon der Schweiz, Band 2, Biondetti–Brupbacher, Attinger, Neuenburg 1921, S. 316.